DEN FRANSKE REVOLUSJONEN

Stender- og privilegiesamfunnet

Fram til den franske revolusjon i 1789 var den franske befolkningen delt inn i tre stender. En stand er et sosialt lag av mennesker som er klart utskilt i samfunnet ved at alle som hører til den etter loven, har bestemte rettigheter og plikter. Disse rettighetene og pliktene er forskjellige for de ulike stendene og gir klart uttrykk for sosial lagdeling. De gir de høyere stendene langt bedre vilkår og rettigheter enn de lavere. Stendersamfunnet var altså et privilegiesamfunn der noen mennesker hadde lovfestede fordeler.

Den øverste standen, første standen, var geistligheten. De skulle stå for bønnene. Adelen var andrestanden og skulle krige og forsvare landet. Det var disse to stendene som virkelig hadde store lovbestemte fordeler eller privilegier. Viktigst av alt var at de ikke trengte å betale skatt. Alle andre mennesker hørte i prinsippet til tredjestanden. De skulle forsørge første- og andrestanden gjennom arbeid, skatter og avgifter, og utgjorde hele 98 prosent av Frankrikes 25 millioner innbyggere.

Stendersamfunnet var bygd på sosial ulikhet som var fastslått juridisk. Men stendersamfunnet skiller seg likevel klart fra kastesamfunnet der det er umulig å stige opp i en høyere stand. Geistligheten levde jo for eksempel i sølibat og rekrutterte sine medlemmer fra de to andre stendene. Ganske mange rike borgere lyktes i å ta seg inn i adelen eller å kjøpe embeter som det fulgte skattefrihet med.

Revolusjonens begynnelse

Stendene var ikke delt inn på grunnlag av økonomisk status. Innenfor hver stand var det store inntektsforskjeller mellom mennesker. Den lille landsbypresten og biskopen hørte til samme stand. Det gjorde også greven og den lille lavadelsmannen, men deres økonomiske og sosiale levekår var enormt forskjellige. Mange fra borgerskapet var mye mer velstående enn mange adelsmenn og geistlige.

Mens høyborgerne økonomisk sett hørte til Frankrikes overklasse, hørte de også til den laveste standen og fikk dermed ingen privilegier. De var stengt ute fra høyere embetsstillinger i staten, og hadde ikke politiske rettigheter som stod i forhold til deres økonomiske tyngde. Som en følge av følte de seg maktesløse og synes dette var veldig urettferdig.

Umiddelbare årsaker

I 1789 smeltet borgerskapets misnøye og opplysningstidens ideer sammen med et folkelig opprør mot dyrtid, matmangel og høye avgifter til kongen og adelen. Bakgrunnen var den håpløse økonomiske situasjonen i 1780-årene. Etter Frankrikes deltakelse i krigen mot Storbritannia klarte ikke kongen å betale den store krigsgjelden. Dette førte til underskudd og kongen kunne ikke lenger få nye lån i utlandet. Regjeringen klarte ikke lengre å finansiere statens virksomhet. For å øke inntektene forsøkte finansministeren å legge skatt på de privilegerte som nøt godt av skatteunntak. Dette førte til heftige protester og harde konflikter med de høye domstolene.

I 1780-årene dannet det seg også et "parti" som kalte seg "patriotene" eller "de nasjonale". De var mennesker som var begeistret for amerikanernes nyvunne frihet og ville følge deres eksempel. Disse "patriotene" allierte seg med parlamentene, som hindret kongen i å skaffe seg penger. Det var finanskrisen som gjorde det mulig å tvinge kongen til innkalle Frankrikes generalstenderforsamling for første gang siden 1614. Revolusjonen var i gang!

Dypereliggende årsaker

De dypere årsaker var mange. I Frankrike var det et konservativt politisk system med en statisk samfunnsstruktur full av middelalderske trekk. Dette systemet ble konfrontert med nasjonens raske økonomiske, sosiale og kulturelle omforming. Av vesentlig betydning var dessuten opplysningstiden sekularisering av det politiske liv og skepsis til nedarvede verdier og vedtatte tradisjoner. Mange mennesker var også misfornøyde med eneveldet og motsetningene mellom stendene. Adelen hadde de viktigste embetene, men liten formell politisk makt. Ideer fra den Amerikanske revolusjonen om frihet og uavhengighet hadde begynt å slå rot blant yngre adelsmenn. Ordet frihet kom mer inn i politiske diskusjoner. Statsborgerne oppfattet også merkantilismen som en hindring for fri økonomi, og ville fjerne de mange indre tollgrensene i Frankrike. Samtidig førte befolkningsøkning og dårlig produktivitet til at landsbygda ble forarmet.

Fra stenderforsamling til nasjonalforsamling

Så snart kongen hadde besluttet å innkalle generalstendene, brøt det ut en strid om hvordan forsamlingen skulle sammensettes. Tidligere hadde hver stand hatt like mange representanter, men etter litt press etterkom kongen kravet om at tredjestanden skulle få like mange representanter som adelen og geistligheten til sammen, dvs. 600 representanter til tredjestanden og 300 hver til de to andre. Derimot kunne regjeringen ikke bli enig om de tre stendene skulle fungere som tre atskilte kamre med en stemme hver eller utgjøre en forsamling der hver person skulle telle en stemme. Dette ble det første stridsspørsmålet etter at stendermøtet var blitt åpnet i Versailles.

Etter nesten to måneders forhandlinger og strid og med god hjelp fra liberale adelsmenn og geistlige, seiret tredjestanden og erklærte seg som grunnlovgivende forsamling. De inviterte de andre stendergruppene til å slutte seg til den, og 27. juni ble kongen og de privilegerte nødt til å godta at de tre stendene var blitt til en grunnlovgivende nasjonalforsamling, der alle medlemmene representerte nasjonen og ikke sin stand. Samtidig gjorde forsamlingen det klart at det var den selv, ikke kongen, som var den suverene myndighet i Frankrike. Folkesuverenitetsprinsippet ble innført.

Opprør i Paris

Reformviljen hos kongen og regjeringen stakk ikke særlig dypt, og nyheten spredte seg raskt i Paris om at kongen ville oppløse nasjonalforsamlingen ved makt. Da reiste borgerskapet og folket i Paris seg og dannet et revolusjonært kommunesyre og en nasjonalgarde. De plyndret våpenlagre, og til sist angrep de den kongelige festningen Bastillen som var blitt mye brukt som fengsel for regimets politiske motstandere. Bastillen ble stormet 14. juli 1789 fordi den var et symbol på et forhatt regime, og fordi opprørerne håpet å finne våpen der. Deretter ble hele det kongelige maktapparatet i Paris feid vekk. Stormen på Bastillen blir regnet som starten på den franske revolusjon og 14. juli har siden vært Frankrikes nasjonaldag.

Nyheten om Bastillens fall utløste opprør i provinsene. I byene ble lokale "bastiller" angrepet og nasjonalgarder og nye kommunestyrer ble opprettet. Bøndene brente jordebøker og andre dokumenter som gav godseierne rett til å pålegge dem forhatte plikter og byrder som hang igjen fra føydaltida. Etter hvert brant de herregårdene, myrdet godseierne og overtok jorda.

Gjennom meldingene som strømmet inn til Versailles, var nasjonalforsamlingen vitne til hvordan lov og orden brøt sammen i store deler av landet. Natt til 5. august 1789 avskaffet nasjonalforsamlingen i et historisk vedtak all ulikhet for loven og dermed hele det gamle standssamfunnet. Alle godseiernes gamle økonomiske og juridiske særretter overfor bøndene ble opphevet, blant annet boktrykkernes privilegier, tiendeskatten til kirken, eiendomsretten til embeter og alle stender-, provins- og byprivilegiene. I prinsippet bestod nasjonen nå av mennesker som var underlagt den samme loven - uten særretter og unntak.

Menneskerettighetserklæringen

Noen uker senere utstedte nasjonalforsamlingen en menneskerettighetserklæring etter amerikansk forbilde. Erklæringen tok utgangspunkt i at mennesket, bare ved å være et menneske, hadde rettigheter som var bindende for offentlige myndigheter. Alle borgerne hadde nå rett til, personlig eller gjennom representanter, å være med og gi lover og bevilge skatter. Alle hadde også samme plikt til å betale skatt, etter økonomisk evne. Dessuten kunne man bare straffes for handlinger som var forbudt etter en lov som var vedtatt og gjort kjent før forbrytelsen, og enhver skulle regnes som uskyldig til han var dømt. Menings- og ytringsfriheten skulle råde og eiendomsretten var en naturrett. Til sist sa erklæringen at "et samfunn der rettighetene ikke er sikret, og der en maktfordeling ikke er fastsatt, har ingen forfatning".

Krig og terror

Etter at en ny grunnlov var vedtatt i Frankrike i 1791, ble den grunnlovgivende forsamlingen oppløst, og det ble valgt en lovgivende forsamling. Men det fantes også andre maktsentre. Det kom en ren eksplosjon i nystartede aviser fra folk som ville spre sitt budskap. Folk fra både mellomklassene og av småfolket, samlet seg i et utall av forskjellige politiske klubber, noen for menn, andre for kvinner, og andre igjen var åpne for både menn, kvinner og barn. Den mest kjente klubben var Jakobinerklubben med Maximilien Robespierre i spissen. Den ble dannet av liberale og revolusjonære medlemmer av nasjonalforsamlingen.

Krigsbegeistring og politisk terror begynte å bre seg. De revolusjonære ønsket krig fordi de mente det ville samle folket bak revolusjonen og spre den til andre land. Ludvig 16 ønsket krig fordi han håpte at hans kongelige kolleger ville knuse revolusjonen. Våren 1792 gikk Frankrike til krig mot Østerrike og Preussen, seinere mot Spania, Nederland og Storbritannia.

Krigen gikk først dårlig for de franske troppene. De var både dårlig trent og dårlig utrustet. Brødprisene i Frankrike steg og det var mye nød. I denne situasjonen vokste mistroen mot kongeparet. Dette førte til demonstrasjoner, uro og press fra det revolusjonære småfolket, sanskulottene. Det var småhandlere, håndverkere og daglønnsarbeidere, og mange av dem var for fattige til å oppnå stemmerett. I august 1792 stormet folkemassene slottet. Kongen ble foreløpig avsatt og den lovgivende forsamlingen oppløst. Nå begynte jakten på indre fiender. Over tusen adelsmenn, prester og andre antatte motstandere av revolusjonen ble henrettet uten lov og dom. Etter dette blodige opprøret i Paris, ble det valgt en ny grunnlovgivende forsamlingen ved alminnelig stemmerett for menn. Den nye forsamlingen fikk navnet Nasjonalkonventet og bestod kun av republikanere. Det første Nasjonalkonventet gjorde, var å avskaffe kongedømmet. Dermed var den første franske republikken innført.

Nasjonalkonventet var altså presset av indre fiender og da Storbritannia organiserte et stort krigsforbund mot Frankrike, ble de også hardt presset av ytre fiender. Konventet reagerte med en storstilt mobilisering av folkemassene. Alle menn mellom 18 og 25 år ble utskrevet til hæren. Til sammen var det 650 000 mann som skulle bidra både til å slå ned indre opprør og drive fiendene tilbake.

Styret i landet ble hardt presset av sanskulottene i Paris; de forlangte priskontroll, rasjonering og strenge straffer for svartebørs og hamstring. Denne situasjonen danner bakgrunnen for det terrorstyret som ble gjennomført fra våren 1793 til sommeren 1794. Terroren i Frankrike var en "statsterror" vedtatt i lovs form for å straffe motstanderne av revolusjonen. Det ble ikke brukt tortur, men alle henrettelsene foregikk i full offentlighet. Den mest kjente henrettelsesmetoden var falløksa som kuttet av offerets hode. Det foregikk også massehenrettelser der ofrene ble druknet eller stilt opp på rad og rekke og skutt ned av kanoner. Det er beregnet at mellom 35 000 og 40 000 mennesker ble ofre for terror. Mer enn halvparten var bønder og småkårsfolk. Bare 15 prosent var adelige eller geistlige, men det er dem man har lagt mest merke til, og som er omtalt i boka "Den Røde Pimpernell". som kom ut i 1905.

Revolusjonens avslutning

Perioden fram til 1799 var preget av korrupsjon, nød, svartebørs, finanskriser og økonomisk stagnasjon. 1795 ble det verste nødsåret under hele revolusjonen med hungersnød, stadige opprør og plyndringer. Robespierre ble henrettet, og ungdomsbander drog rundt og banket opp radikale revolusjonære. Høsten 1795 oppløste Nasjonalkonventet seg selv etter å ha utarbeidet en ny grunnlov. I spissen for staten skulle det nå stå et direktorium. Denne regjeringen bestod av fem direktører fra den rikeste delen av borgerskapet, og de skulle styre landet. I 1799 var Frankrike i fullt økonomisk og politisk kaos. I denne situasjonen gjennomførte to av disse direktørene statskupp i samarbeid med en framgangsrik revolusjonsgeneral, Napoleon Bonaparte, 9. november 1799. Revolusjonen var avsluttet og Napoleon Bonaparte hersket i Frankrike i femten år.

Kilder

Emblem, Terje, m.fl. : Verden 1, verdenshistorie før 1850,
J.W. Cappelens Forlag A.S, 1997

Eliassen, Jørgen, m.fl. : SPOR i TID, verden før 1850,
H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 1995

Benedictow, Ole Jørgen: Veier til vår tid, verdenshistorie før 1850,
Universitetsforlaget AS, 1997

Valle, Kåre: Cappelens historiske atlas,
J.W. Cappelens Forlag a.s, 1994

Henriksen, Petter (red) m.fl.: Hele norges leksikon, bind 5,
Hjemmets Bokforlag A/S

Utdelte ark

Egne notater fra undervisning