D- DAGEN.

 

6. juni 1944 ble 300.000 mann, 250 krigsskip, 10.000 fly og 4000 landgangsbåter satt inn mot Normandie. I løpet av en måned var én million soldater på plass, og det var duket for den største landgangsoperasjonen verden har sett.

 

"D-dagen, engelsk D-day, kodenavn på begynnelsesdagen for en større militær operasjon, særlig brukt om den hemmeligholdte invasjonsdag i Frankrike under den annen verdenskrig (6. juni 1944). Uttrykket er egentlig en pleonasme, da den første bokstav D står for day, dag."

 

Planleggingen av invasjonen

 

 

 

 

Alt så ut til å ligge perfekt til rette for    Adolf Hitler.

 

Sommeren 1943, et år før D-dagen, var nesten hele Europa underlagt Tyskland. Tyskerne hadde også bedre økonomi enn stormaktene Sovjet og Storbritannia, utenom tanks- og kampfly-produksjon.

 

Lenge hadde de allierte lett etter en mulighet til å innvandere fastlandet i Europa. Britene ville det fordi de måtte trekke seg tilbake fra Frankrike i 1940, og amerikanerne begynte planleggingen umiddelbart etter de fikk krigserklæringen fra Hitler. De visste det var visse komplikasjoner med en sånn invasjon, men de ville få til et angrep så tidlig som mulig, kanskje til og med i 1942. Amerikanerne tok initiativet. General Dwight D. Eisenhowen fikk oppdraget med å lede den storartede invasjonen.

 

To invasjons-planer ble laget. Operation Roundup og Operation Sledgehammer ble de kalt, men begestringen for dem var liten. Flere møter mellom stormaktene ble ordnet, og den viktigste ble Teheran- konferansen 1.desember 1943. Churchill, Roosevelt og Stalin drøftet der selve koordineringen av krigføringen i Vest-Europa. Operasjonen ble kalt Operation Overlord. De skulle gå i land i den franske byen Normandie, mai 1944. Russerne skulle angripe samtidig, slik at tyskerne ikke kunne overføre veststyrkene.

 

Styrkene

 

Landstyrkenes sjef under D-dagen het Bernard Law Montogomery, og som var en britisk general. Han fikk to amerikanske, to britiske og en kanadisk divisjon til å angripe visse strender. Tre andre divisjoner skulle slippes inn i landet for å angripe strategiske mål.

 

 

 

I luften stilte de allierte med 13.000 kampfly, bombefly og transportfly, og var dermed fullstendig overlegne i forhold til Tysklands ”uovervinnelige” luftstyrke, Luftwaffe, som bare klarte å mobilisere 400 fly på D-dagen. Under invasjonen ble i alt rundt 195.000 tonn bomber sluppet over sentrale mål i Normandie. To tusen allierte fly gikk tapt, men de klarte det som var målet deres, å isolere Normandie-området fra resten av Frankrike. Mye av bombingen foregikk også utenfor invasjonsområdet, ikke bare for å ødelegge for fienden, men også for å få tyskerne til å tro at landsettingen kom et annet sted enn i Normandie. Samtidig plukket de allierte opp tyske meldinger, og fikk etter hvert en viss oversikt over hvor de tyske motangreps-styrkene var plassert.

 

Men Tyskland hadde en anelse om at en invasjon var på gang, og var sikre på ”Det tredje Rikets” framtid ville avhenge mye av utfallet. Tyskerne rakk å plassere  4 millioner miner på strendene der de allierte kom.

 

 

 

Tyskernes artilleri langs kysten var langt fra perfekt. Det var bare rundt de viktigste byene det var plassert kanoner, men batteriene var ikke ferdig montert. Langs resten av kysten var det hærens artilleri som ble tatt i bruk. På invasjonsdagen var det et 50 km bredt område som ikke ble dekt av tysk artilleri.

Totalt ble 300.000 mann, 250 krigsskip 10.000 fly og 4000 landgangsbåter satt inn mot Normandie under invasjonen.

 

 

 

Invasjonen

 

 

 

Til tross for avtalen på Teheran- konferansen gikk de allierte i land 6.juni 1944. De fikk ikke samlet sammen landingsfartøyer før. De tyske troppene var dårlig samlet og konsentrert om Normandie, mye på grunn av at de allierte hadde fått dem til å tro at invasjonen var lenger nord. Britiske fly hadde hele natten sluppet sølvpapir ved Normandie. Dette ble oppfattet som snø på radaren, og tyskerene merket da ikke forflyttingen.

 

 

 

Fallskjermsoldatene var de første. De landet i trær, på tyske kommandoposter, i brønner, piggtråd og til og med miner(!!!). Naturlig nok ble mange drepte, men de fleste fikk utført oppdragene sine.

 

Fallskjermsoldater treffer bakken

 

Rundt 6.30 om morgenen ankom de som hadde blitt fraktet med båt. Kysten utenfor Normandie myldret av skip. Den første angrepsbølgen var på 3000 mann som ødela strandhindrene på strendene. Etterpå kom hovedbølgen. Uten altfor stor motstand (utenom en front, ved Omaha Beach) kom de allierte seg inn til innlandet.

 

Den 7. juni kunne man dele kystområdet i tre områder, med briter og kanadiere i et område, og amerikanere i de to andre. Ikke før 12. juni var styrkene i en samlet rekke, etter harde kamper. Fortsatt strømmet utstyr og forskjellige forsyninger inn til Normandie.

 

Kampene på innlandet

 

De allierte møtte sterk motstand i den midterste fronten, den med briter og kanadiere. Flankene holdt takket være luftangrep. Flere kamper i den midterste sektoren endte med tap, men til slutt klarte de allierte å få kontroll over hele området. Nå begynte frustrasjonen i den tyske ledelsen for fullt å spre seg.

 

Militære ledere begynte å falle fra. Han som hadde hatt ledelsen i Cherbourg døde offisielt av hjerteproblemer, men det var mest

 

 

sannsynlig at han tok sitt eget liv. Rommel ble hardt skadd da bilen han satte i kom i et streifende møte med et britisk bombefly. Andre ledere begynte og tvile på at krigen kunne ende med seier, og da de ytret dette for Hitler, ble de straks avsagt. Rundstedt gjorde nettopp dette, og ble erstattet av en Günther von Kluge. Begge disse be seinere presset til å ta selvmord. Kluge i august, Rommel i oktober.

 

25.juli startet operasjon Cobra. Luftangrep ryddet vei sørover, og med forsterkninger flyttet amerikanske styrker seg raskt. De tok da over byen Avranches. Da hadde de muligheten til å spre seg til vest og sør, samtidig som de kunne omringe de tyske styrkene i øst.

 

Hitler så på utviklingen som en mulighet til å gjenopprette fronten han hadde hatt ved Normandie. Han flyttet flere SS- divisjoner vestover, som skulle komme bakfra og angripe de alliertes styrker i Avranches. Men ryktet nådde amerikanerne, og de var godt forberedt når tyskerne kom.

 

 

 

I mens flyttet britiske og amerikanske styrker seg mot Falaise. Hitler innså på dette tidspunktet at det var på tide å trekke seg tilbake fra Normandie. Den eneste muligheten til dette var mellom den britisk-amerikanske fronten rundt Falaise og den amerikanske fronten som hadde dratt øst fra Avranches. Mellom 16. og 19. august klarte de tyske styrkene som var igjen å komme seg til elva Seine. Tilbake i Normandie lå rundt 50.000 døde og 200.000 som var blitt tatt til fange. Å krysse Seine med så mange soldater når de allierte fra før hadde sprengt alle bruene kunne ikke bli for lett. Men med et par års erfaring fra tilbaketrekking i kampene i Russland gikk det bra. Under ledelse av Walther Model, klarte de å ta seg over elva ved å lage improviserte flytebrygger og fraktebåter.

 

Resultatet av invasjonen

 

Invasjonen i Normandie ble en stor suksess. I september 1944 var så godt som hele Frankrike frigjort. De amerikanske og britisk/kanadiske styrkene okkuperte Belgia og deler av Nederland og nådde den tyske grensa. Men gjennom invasjonen hadde de allierte styrkene blitt såppass svekket at de manglet det siste på å gjennomføre det avgjørende angrepet på Tyskland for øyeblikket. Tysk motoffensiv førte til mange harde kamper gjennom vinteren.

 

 

 

 

I april 1945 krysset allierte soldater tyskernes forsvarslinje langs Rhinen for første gang, omtrent samtidig med at de sovjetiske styrkene stod i utkanten av Berlin. Hitler ville fortsatt ikke gi seg, og det ble dermed foretatt påfølgende bombing av hovedstaden og mange meningsløse kamper tyskerne aldri hadde sjangs til å vinne. 29. april begikk "Der Führer" selvmord i bunkeren sin, og ei uke seinere overgav de siste restene av tyske tropper seg til de allierte. Det tredje riket var lagt i grus.

 

Etter invasjonen var over, kunne en tydelig se virkningene av en krig. 200.000 bygninger i Normandie hadde blitt ødelagt. Caen var en eneste stor haug med stein, 9.000 av de 15.000 bygningene som opprinnelig var der hadde blitt bombet eller på annen måte lagt i ruiner. Alt ble etter hvert oppbygd igjen, selv om det tok sin tid. Caen var ikke fullt oppbygd før i 1954, og et av de store lyspunktene da var rekonstruksjonen av spiret på

 

Et annet arbeid som måtte gjøres var å begrave soldatene som hadde omkommet under kampene i Normandie. Under invasjonen foregikk begravelsen ved å grave dem ned der de var, eller hive dem i massegraver, så kroppene måtte først opp fra der de var. De omkomne fikk etter hvert et mer verdig gravsted, den største kirkegården er vel den amerikanske ved Saint-Laurent-sur-Mer som inneholder 9386 graver.

 

Med så mange omkomne fra så mange steder av verden, er det umulig for mange å glemme det som skjedde i Normandie i 1944. Selv om soldatene forlengst er borte og området framstår som et fredelig, idyllisk landområde ut mot den Engelske Kanal, vil historien fortsatt være der.