I akademia er manglende kildehenvisning juks

Nå sitter mange studenter midt i innspurten av semesteroppgaver, hjemmeeksamener og mappeinnleveringer. Hvordan er det egentlig med disse kildehenvisningene?

(StudentTorget.no):

Når alle de sikre vårtegnene viser seg ute, er det ingen tvil om at det nærmer seg eksamen for de aller fleste studenter. Mange skal også levere hjemmeeksamen, mapper eller semesteroppgaver. I den forbindelse er det et utall ting å passe på. Blant de aller viktigste, er de rent formelle kravene til en akademisk tekst. Her er det snakk om lengde, skriftstørrelse, linjeavstand – og ikke minst referanseteknikker.

– Kildehenvisninger er selve livsnerven i en akademisk tekst - uten dem kan det være det samme både med originalitet og presisjon. Alle tekster bygger på hverandre, også skjønnlitterære. Det betyr ikke at man der er forpliktet til å gi kildehenvisninger når man refererer eller alluderer andre. Men i akademiske tekster er man seg alltid bevisst at man inngår i et forpliktende, intertekstuelt samspill med andre akademiske forfattere, sier Johan Tønnesson, professor i sakprosaforskning ved Universitetet i Oslo.

Det er med andre ord ikke mulig å komme med aldri så fornuftige betraktninger om kildene ikke er i orden, og du blir neppe vurdert snillere av en sensor hvis pensumbok du nettopp skrev nedsettende om. Dessuten vil plagiering, enten det er ubevisst eller bevisst, oppfattes som fusk eller forsøk på dette – og medføre stryk.

– I akademia vil manglende kildehenvisning være juks når det virker bevisst og omfattende og bare uttrykk for ubetenksomhet eller ukyndighet når det virker utilsiktet. Blant kriteriene for vurdering av eksamensoppgaver på universitets- og høyskolenivå er korrekte kildehenvisninger og litteraturlister derfor svært viktige, forklarer Tønnesson.

Vær konsekvent

Et av de mest særegne aspektene ved studier på universitets- og høyskolenivå, er at det stilles høye krav til kildebruk. Man er nødt til å ha faglig belegg for påstander som fremsettes, og det er derfor ikke rom for slurv.

– Første bud er at leseren skal settes i stand til selv å finne kilden - hvis det er mulig, og det er det nesten alltid. Selv om det ofte er lett å google en kilde i dag, skal vi ikke stole på at det er mulig ved for eksempel å bare skrive "som Dag Hessen har uttalt". Andre bud er at man skal være konsekvent med hensyn til hvilket system for kildehenvisninger og litteraturlister man velger. Det er mange å velge mellom, men grunnprinsippet er at man skal oppgi forfatter, tittel, utgivelsesår, dato for aviser og nettsider, utgiver og by, fortsetter Johan Tønnesson.

For studentene er det altså mange hensyn å ta, og det er ikke alltid like lett å vite når man skal vise til kilder, hvordan man skal vise til kilder og så videre. På universitet og høyskoler stilles det langt høyere krav til dette enn det gjøres på videregående.

– Jeg legger ganske stor vekt på kildehenvisningene når jeg skriver akademiske tekster, sier Ole Andreas Laache Klevan. Han studerer til en bachelorgrad i retorikk ved Universitetet i Oslo, og leverer hvert semester minimum et titalls sider tekst.

LES OGSÅ: Sliter du med skrivesperre?

Hvor kommer kunnskapen fra?

For å vise at man har oversikt i pensum, i tillegg til å vise at du anerkjenner fagfolk som driver med ditt emne, er det viktig å vise til såkalt godkjent litteratur. Det er mange fallgruver, og det holder ikke å kunne pensum hvis du ikke klarer å vise hvor du har hentet kunnskapen.

– Slik jeg ser det, er en god akademisk tekst en tekst som viser at man har orientert seg i pensum, og dette kan man blant annet bruke kildehenvisninger til å vise. Det kan også være lurt å ”backe” påstandene sine med godkjent forskning, fortsetter Klevan.

De to mest brukte referansestilene, særlig innenfor humanistiske, samfunnsvitenskapelige og pedagogiske fag, er såkalt forfatter-årstallstil og fotnotestil. Det finnes også et knippe forskjellige standarder som er utarbeidet for å standardisere akademiske tekster. Blant dem finner vi for eksempel APA-standarden, en forfatter-årstallstil som er utarbeidet av The American Psychological Association, som også benyttes ved UiO.

– I begynnelsen av studiet ble vi gjort kjent med grunnleggende trekk ved APA-standarden, slik at vi skulle ha litt peiling på hva vi drev med. Allikevel er det litt vanskelig å forstå hva forskjellen mellom de forskjellige henvisningsmåtene egentlig er, sier Klevan.

I tillegg brukes Chicago-standarden, en fotnote- og forfatter-årstallstil, relativt mye i humanistiske fag. Chicago 15th A er en fotnotestil som ofte brukes i humaniora, for at teksten ikke skal bli stykket opp og avbrutt av bibliografiske opplysninger. Fotnotene nummereres og settes inn nederst på siden, og man unngår dermed at teksten fylles opp av navn og årstall. Ole Andreas Laache Klevan forklarer hvordan valgmulighetene kan føre til forvirring.

– I undervisningen jeg har hatt har ikke referanseteknikker i særlig stor grad vært et fokusområde. Vi får hele tiden høre hvor viktig det er at vi fører kildene korrekt, men vi får aldri vite hva som er riktig henvisningsmåte.

Sitat eller omskriving?

For mange studenter er det vanskelig å forstå hvordan man henviser til kilder, selv om mange av utdanningsinstitusjonene her til lands har ressurssider på nettet, der det vises til forskjellige standarder for kildehenvisning. Hovedregelen er at man er konsekvent og benytter seg av én bestemt form, altså at man ikke blander, dersom ikke annet er spesifisert.

– Hvis jeg er usikker på hvordan jeg skal henvise til en kilde, har jeg ikke noe fast sted å lete etter svar, men det er ofte god hjelp å hente fra medstudentene mine, avslutter Klevan.

Det er også viktig å variere kildehenvisningene i en akademisk tekst, altså å variere mellom direkte sitater, parafraseringer og omskrivinger. I tillegg er det viktig ikke å overdrive bruken av disse formene for avskrivning, da dette viser at du mangler egne perspektiver på oppgaveskrivingen. Johan Tønnesson forteller hvor vi kan lære dette.

– Det finnes en del bra bøker. Tillat meg å foreslå Inger Cathrine Spangen: Referansehåndboken. Oslo: Spartacus 2007. Men jeg er også ubeskjeden nok til å vise til en utredning som jeg selv var sekretær for. Den heter God Skikk, og finnes kun på nettet. Utredningen ble til i kjølvannet av den såkalte "Alnæs-saken" hvor Gyldendals storsatsing Historien om Norge var blitt sterkt kritisert for mangelfull kildehenvisning og kritikkverdig kildebruk.

LES OGSÅ: Slik forbereder du deg til muntlig eksamen