 |
Den ultimate guiden
mot kjærlighetssorg
|
Hvordan skal man takle livet når din utkårede ikke lenger vil ha deg? Kanskje du finner noen gode tips her?
|
|
|
|
|
|
|
 |
|
|
|
(StudentTorget.no):
De fleste har vært der. Knust hjerte, selvbildet i grøftekanten og ønsket om at sjelevennen din (trodde du) skal se deg – og bare deg – igjen. Men han eller hun er blitt komplett uinteressert i sjarmerende, lille deg, og du står uforstående tilbake.
Å bli dumpa kan lett føre til et alvorlig forstyrret og ødelagt selvbilde. Hvordan skal man takle livet når din utkårede ikke lenger vil ha deg? Kanskje du finner noen gode tips her?
Den vanskelige selvfølelsen
Selvfølelse handler om hvordan man ser på sin egen verdi som person. Helt fra en er liten bygges selvfølelsen ens ved at foreldrene og nære ser deg og godtar deg som den du er. Slik er det også når man får seg en kjæreste man er glad i og som gjengjelder disse følelsene; selvfølelsen din blir superbra! Og motsatt, dessverre; når du blir ditcha er det ikke lett å digge seg selv like mye som vanlig– selv om det kanskje er nettopp da du trenger din egen støtte mest!
Bli en selvdigger
Ved kjærlighetssorg er altså det første du må gjøre å ta tak i selvfølelsen din! Gjør det du kan for å bygge den opp igjen!
Vær sammen med venner som liker deg og som gir deg bekreftelse på at du er bra akkurat som du er!
Kom deg ut og gjør hyggelige ting! For det første synker bare selvfølelsen enda mer dersom du legger deg ned under dyna i mange uker og bare synes synd på deg selv. Da kommer du bare til å fordømme deg selv enda mer fordi du bare ligger der og ikke gjør noe fornuftig. For det andre er det godt å ha noe hyggelig å avspore tankene dine med slik at det går fortere å komme over ham eller henne.
Begynn å trene! Sannsynligvis har du mye sinne i deg i tillegg til all tristheten over et brudd, og da kan trening være en genial måte å få ut litt frustrasjon. Løp, jogg, svett, hør på bra musikk, og vær sinna! Det har du full rett til, og du kommer til å få et treningskick av dimensjoner. Dette alternativet har flere heldige bivirkninger; ved å trene utløser du endorfiner i hjernen og dermed kommer du til å føle deg i mye bedre humør. Dessuten får du skikkelig digg kropp..
”Det er ikke meg, det er deg”
Nekt å godta at det er deg det er noe galt med! Gjør det du kan for å overbevise deg selv om at det ikke er deg det er noe galt med. Det er henne. Eller ham. Èn måte å gjøre det på, er å skrive en liste over negative sider ved eksen din. Det burde ikke være så vanskelig. Begynn med: ”Hun er ikke hypp på meg lenger.” Finnes det egentlig noen mer negativ egenskap ved en person du liker enn dette? Er personen du liker så dum at hun/han ikke ser hvor bra du er, så kan vel hun/han ikke være særlig mye verdt å bruke tiden på?
Forsøk å se rasjonelt på saken. Følelser kan faktisk snu - selv i medvind! Det har ikke noe med deg å gjøre, eller din utkårede for den saks skyld – det er bare slik vi mennesker fungerer.
Behold stoltheten!
Selv om det er vanskelig å godta at hun eller han ikke er interessert, så kan du ikke gjøre annet enn å godta det. Du gjør bare vondt verre dersom du prøver å tvinge noen til å få følelser for deg igjen, for eksempel ved å ringe i tide og utide og sende haugevis av desperate meldinger på fylla. Dette har ALDRI hjulpet noen! Dessuten hjelper det ikke en allerede raknende selvfølelse å krype slik. Derfor; ta vare på stoltheten og selvrespekten din! Hvis du ikke har respekt for deg selv, kommer ingen andre – ikke minst den du er forelska i – til å ha det heller.
Er det vanskelig å holde seg unna allikevel? Slett nummeret hans/hennes og gjør ellers det du kan for å holde deg unna! Å møte den du har følelser for igjen, for eksempel mens han eller hun har tunga si ned i gapet på en annen, bør du bare forsøke å skåne deg selv for. Beskytt deg selv fra å bli skuffet gang på gang.
Bearbeidelse
Det er lov å være lei seg. Selvsagt. Og det er naturlig å være lei seg og deppe en stund. Klag til vennene dine, finn deg en skulder å gråte på. Er de gode venner, tåler de det en stund. Men samtidig; det er viktig å ikke grave seg ned i tristheten. Da blir det bare vanskeligere og vanskeligere å komme opp igjen!
Føles det helt feil å løpe ut av døra og møte en haug med folk, så ta det gradvis. Møt noen få gode venner, eller bare se en film så får du distrahert hodet ditt litt. Hør på digg musikk, slapp av og tillatt deg selv å være trist en stund. Men prøv å tenke at verden er ikke over bare fordi en eller annen idiot ikke skjønner hvor bra du er, og trøst deg med at du kommer til å møte mange flere idioter som ikke skjønner det...!
Til slutt: mange som nettopp har blitt ditcha løpet ut for å finne seg en ny fortere enn svint. Muligens en god idé for å distansere seg fra den man egentlig er ulykkelig forelsket i. Mange mener at den såkalte ”rebounden” funker kjempefint, andre ikke. Det beste rådet er kanskje å kjenne på deg selv når du er klar for å møte en ny?
Husk at det er du som må ta tak for å komme videre etter at noen har tråkket på selvfølelsen din og knust hjertet ditt! Og hvem vet? Neste gang er det kanskje du som er hjerteknuseren!
|
Det var frem og tilbake mellom meg og eksen før det hele endte tidlig januar i år. Hun fant seg en annen veldig raskt og han var en jeg så som en venn med respekt for. I dag er det 17. mai og hun er på vei reise hit til Oslo. Jeg sitter her med blandede følelser og mange tanker fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal takle tanken på at hun er her i Oslo sammen med han, og hvordan jeg skal forholde meg hvis jeg tilfeldig kommer til å møte på dem.
Det gjør veldig vondt inni meg enda og det føles som om følelsene kommer tilbake fra dvale etter 5 mnd. Det er kanskje flaut å si det her, men om nettene ligger jeg med tårer øynene og tenker kraftig på eksen. Tilstanden min har påvirket min ytelse på skolen, på meg selv og snart påvirker det vennene mine. Jeg vil ikke at det skal skje. Så hva kan jeg gjøre? Takker for hjelpen |
Jeg ble sammen med eksen min når jeg var 15 og han 16. Vi var sammen i nesten et og et halv år før jeg dumpet han. Han var min første kjæreste, og jeg hans. Vi vokste på en måte opp sammen, og vi har så mange minner. Men jeg visste at det egentlig ikke funket mer. Jeg misten følelser og vi kranglet en god del. Jeg visste at han ble veldig lei seg når jeg slo opp, og jeg fikk så dårlig samvittighet at jeg begynte å spørre om hvordan det gikk osv.. Dette er nok noe av det dummeste jeg har gjort, for det gjorde jo bare at han fikk håp om at vi skulle bli sammen igjen. Dette gjorde bare at jeg fikk enda mer dårlig samvittighet. Nå er det et halvt år siden jeg slo opp, og fire måneder siden vi sluttet å snakke sammen, men jeg klarer ikke å bli kvitt den dårlige samvittigheten, for jeg vet han er veldig lei seg, jeg har snakket med venner av han, og de sier han såvidt greier å snakke om meg når de spør. Det er liksom nytt for meg å såre et menneske man er så glad i, uten å kunne gjøre noe med det. Jeg gråter meg til søvn den dag i dag, og jeg har til og med prøvd å komme meg over det ved å holde på med et par andre gutter, men jeg klarer ikke å slutte å ha dårlig samvittighet for eksen min. Er det noen her som vet om det er normalt å ha så dårlig samvittighet? Jeg har aldri hørt om det før, så jeg begynner å tro det er noe feil med følelsene mine. |
jeg har vel egentlig nettopp kommet i denne sorgen :( har vært sån av og på med en jente i flere år og det var mer sån jeg liker deg og du liker meg greie. Vi var glade sammen hun kunne aldri stoppe og smile og jeg merket at hun gjerne likte meg mest... Det var så for litt over et år siden vi snakket om følelsene våre. Hun likte meg og jeg var klar for og prøve. Etterhvert likte jeg henne mer og mer (hun gjorde tydeligvis det motsatte) så i slutten av 2012 så sa hun at hun ikke hadde de samme følelsene hun en gang hadde. Jeg var på det tidspunktet opptatt med jobb, skole og andre ting så jeg var så dum at jeg ikke prøvde og få hun tilbake. Ga opp med en gang og var litt lei meg i noen dager. Etter det møtte jeg hun ikke så mye men trente som det står her og kom inn i en dagsrutine... Så i begynnelsen av påsken skulle vår familie og hennes reise sammen på ferie. Da var egentlig da jeg innså at jeg faktsik elsket hun :( og i uken snakket jeg med hun, fikk hun mde på "date" og sån, men det endte med den "vi er venner". Kom nettopp hjem og kan ikke slutte og tenke på hun... så dum jeg var.... :( |
Slo opp med ham jeg har vært sammen med i to år og tre måneder i går...
Første kjærlighet, begge var 16 og vi fant tonen med en gang. Opplevde alt for første gang sammen, alt var perfekt. Det var intenst og vi kranglet en gang i blant, men de stundene vi var sammen var så fantastiske. Snakket om fremtiden, skulle reise sammen over hele verden, snakket om hva barna våre skulle hete, snakket om alt mulig. Men så for et halvt år siden skjedde det noe som jeg ikke klarte å legge bak meg , og etter det klarte jeg ikke stole på ham lenger. vi prøvde i et halvt år til, for vi elsket hverandre så høyt. Det endte med depresjon. og så i går bestemte vi oss for å skille lag. Det var egentlig en lettelse og jeg vet at vi fortsatt har et godt vennskap. Men akkurat nå er det så trist og tårene kommer lett =.( første kjærlighet og første kjærlighetssorg. Det er ikke til å holde ut, er så intenst.
Derfor hjalp det veldig å lese alle kommentarene her, for vet at jeg ikke er alene og vet at dette gjelder alle som får hjertet sitt knust. skal følge alle rådene som står i artikkelen! Har troen på at det skal bli bedre =) |
Jeg blir trist av å lese mange av disse postene, men så kynisk det høres ut så blir jeg glad også, fordi det er så mange som har det mye jævligere enn meg.
Jeg faller for feil jenter og er følsom, så jeg begynner å bli relativt erfaren når det gjelder å få knust hjertet, og jeg er i en slik prosess selv akkurat nå. Så jeg vil bare hjelpe litt og fortelle hvordan jeg har lært å takle det.
1. Aksepter det, dere finner aldri sammen igjen. Og hvis dere gjør det kommer det til å ta slutt en gang uansett. Mennesker er irrasjonelle, men jenter er veldig irrasjonelle og kan vanligvis ikke kontrollere følelsene sine i like stor grad som gutter. Når en jente mister interessen under enn viss grad kan den dessverre og ulogisk nok ekstremt sjelden stige over dette nivået igjen. Erfaringsmessig er gutter interessant nok annerledes på dette punktet.
2. Opphold deg i trygge omgivelser. Og snakk med noen om hvordan du har det.
3. Dersom dere skiller lag på gode terms, ha en sunn og respektful sørgeperiode, f.eks. 2 - 4 uker. Sett gjerne en dato e.l. Ha gode mennesker rundt deg i denne perioden og ikke vær for mye alene (ser at det har gått lang nok tid for deg nå).
4. Treff andre. Etter en sunn sørgeperiode, treff andre. Den klassiske oppskriften er å treffe andre, men det fungerer kun indirekte. Det fungerer fordi du gjør noe annet, du fokuserer på noe annet og kan samtidig treffe nye potensielle partnere, men ikke sammenlign de du treffer med din ex. Folk er forskjellig, noen vil bare bli kjent med nye mennesker, noen setter opp dates med venners venner, og andre ligger med så mange som mulig.
5. Ikke kjed deg. Har du lite å gjøre få deg en hobby. Da tenker du på noe annet. Heng med venner, begynn med organisert idrett etc.
6. Look good, feel good! Kle deg stilig, begyn å tren, spis sunt, ta sol etc.
7. No contact: Hvis det er et håpløst tilfelle der du ikke er disiplinert nok til å holde deg unna, slett nummeret hennes, fjern/block henne på facebook, instagram etc.
8. Skriv ned tankene dine, altså før en "dagbok" eller lignende der du kan få ut følelsene dine, samtidig som du får oversikt og kan forbedre dagene og livet ditt.
9. La tiden lege dine sår. Det er dessverre jævlig men det går over.
10. Hvis det går urimelig lang tid etter no contact eller andre tiltak. Gå til psykolog, terapeut e.l. Dette er er dyrt privat. Og offentlig må du nok vente leeenge med å få den hjelpen du trenger.
Håper dette kan være til hjelp.
Joseth |
Jeg har slitt siden september.
Har hatt et FGF-forhold ti ei jente i 4,5 r, og vi har begge ønsket å ha det sånn.
2. september fortalte hun meg at hun hadde blitt forelsket i en annen. Og det var p en måte greit.
Jeg hadde valget (tror jeg) om å gjøre som før, og bare gå videre, eller føle på hva dette var. Jeg vagte det siste. Og angrer nå. For jeg oppdaget at jeg elsket henne. Virkelig elsket..
Og nå, etter fire måneder, så er det like ille.. Ser henne overalt. Får jeg en sms, så håper jeg at det er fra henne. Mail? Henne. Melding på Facebook? Henne. Ser jeg en lik bil? Henne. Ringer det på? Henne..
Got it?
Har prøvd å ha kontakt med henne, ha spioradisk kntakt, og å ikke ha kontakt med henne.. Har det hjulet? Ikke i det hele tatt!
Hun er glad i meg. Mye mer enn bare som en venn. Men hun treffer han som hun er forelsket i på "fast" basis. Noe hun jo må få lov til.
Hvordan kommer jeg over henne?
Har prøvd å flørte med andre, men det føles helt feil.. |
Jeg har faktisk spurt han om han er over meg. Jeg gjorde det fordi jeg savner han, og jeg hadde bruk for bakkekontakt i stedenfor flyvske fantasier. det hjalp litt. jeg tror jeg har kommet et skritt videre. men, jeg er jo inne på denne sia igjen, så.... det går opp og ned.
- Han tenker ofte på meg. "det var en god tid" kind of way (ordrett fra meldinga)
- Han sier at det føles som om han er over meg.
- det har vært hardt, men tiden har hjulpet.
tia vil også hjelpe meg.
Det er det gøye med kjærlighetssorg; uansett å gammel man er, kan man finne mange fellesnevnere.
23 år. |
Til Ida. Om du ikke klarer å slutte å tenke på ham etter så lang tid er det ikke sikkert det hjelper med mer tid.
Det er heller ikke sikkert at han er over deg, prøv og prat med ham?
|
Jeg synes det er vanskelig. Hvor lang tid skal man ha kjærlighetssorg? 6mnd. Det er den tia jeg har brukt. Jeg har det ok, det er mange ting jeg gleder meg over. Jeg skal på date på søndag. Jeg gleder meg faktisk til det. Er også nervøs... det er jo sånn det skal være. Jeg har et stort behov for å gå videre. Jeg orker ikke å tenke på eksen. ...han er over meg. Det er godt å vite. Godt for han. Jeg kunne ønske at jeg ikkje alltid brukte sååå lang tid på å gå videre. JEG SKAL VIDERE. Jeg skal klare dette. Jeg er glad for at se at andre også har vondt. ..da er jeg jo ikkje alene. Vi fortjener alle en som ser verdien av oss, ikkje en som får oss til å føle oss verdiløse. ..
|
Jeg var 20. Han va 26. Fra sekundet vi møttes visste vi begge at vi ville ha hverandre. Vi fikk veldig fort følelser for hverandre og alt gikk veldig fort. Plutselig en dag når jeg kom hjem fra jobb satt han i sofaen og var sint. Han hadde vært inne på min facebook og lest meldingene mellom meg og min beste venn. Og der hadde han lest ting han mislikte. Han var sint og konfronterte meg med dette, jeg ble sint. Og vi sa begge mye vi ikke mente. Jeg kastet han ut av huset, han ble enda sintere. Det endte opp med at han begynte å dytte meg og slå etter meg og kalte meg mye stygge ting. Han skadet meg ikke, men det var jo faktisk ikke langt ifra. Jeg selv og alle andre mener jo at om noen oppfører seg slik, kommer de ikke til å bli bedre. Midt under denne situasjonen skjønte han selv at han hadde gått alt for langt og ble veldig lei seg og ba om unnskyldning og så videre. Jeg var redd og alt jeg ville var å komme meg bort. Han var helt ydmyk og full av anger og fortalte hvor glad han er i meg. Det gjør så utrolig vondt. Vi vil begge ha hverandre og har store følelser for hverandre. Og ønsker helst å glemme hele hendelsen. Men det går jo ikke? Jeg kan jo faktisk ikke ta han tilbake etter dette. Men jeg har så vondt uten han og tenker på han hele tiden. Alt jeg ønsker er at ingenting av dette hadde skjedd. Det samme sier han. Men det har faktisk skjedd!! Vet ikke hva jeg skal gjøre. Egentlig vet jeg jo det, men jeg vil så gjerne ha tilbake den personen han ellers har vist å være |
Alle sammen! Vær heller jenta/gutten som man trenger istedenfor å være jenta\gutten som trenger den andre personen ;) |
Har mekka med en gutt ( fiksa som de kaller det i bergen) Han sa han elska meg og ville kysse meg. Vi var sammen hver dag i en uke.. Han hadde slått opp men kjærsten han hadde hatt i 8 mnd, 3 dager før vi fant hverandre. Han sa han ville prøve med meg og sa at han fortsatt elska eksen.. Han sa han alltid var usikker og dagen etter jeg spurte sist så ko han bort og sa han ville snakke med meg. vennene hans sa han ikke hadde følelser for meg og han sa det motsatte. Snakket med ham om det først for ikke å føle meg som en idiot som trodde på kameratene og han. Jeg er 16år Og knust da han fortalte at han og eksen skulle prøve på nytt.. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vet at alle sier jeg kommer meg over ham, og at han ikke er verdt tårene mine..Men jeg mener det stikk motsatte. gråt og gråt over ham i 3 dager. Går rundt med genseren hans som jeg en gang fikk låne. Da vi snakket sammen og fikk vite at han skulle prøve igjen.. sa han at jeg kunne få alt jeg ville, til og med ham... Han sa vi fortsatt kunne gå å kose og ha nærkontakt.. Jeg vet ikke hva det betyr?! Han gir meg falskeforhåpninger. Og uten at noen skal tro han bare tuller.. vel, han var en ordentlig fyr. Han er det beste menneske jeg noen sinne har møtt. Han behandla meg riktig og fortalte meg alt som skjedde mellom han og eksen for at jeg ikke skulle føle han gikk bak ryggen min. Men alikevel fikk jeg den følelsen. Ikke få feil inntrykk av ham. Jeg ELSKER ham. Og det er noe jeg aldri trodde jeg skulle si.. jeg vet jeg er kun 15 år.. Men alle voksne tror at det bare er en fase jeg går igjennom. Alle venninne mine sier det bare er en fase. Men jeg føler ikke det. Jeg mener bokstavlig at han er den rette.. Vi mennesker har alle 2 hjerter. Jeg har den ene.. og jeg skal liksom finne den rette som har den andre... Men det var HAN. Aner ikke hva jeg skal gjøre. jeg gråter meg selv til søvne hver dag.. og han sa vi fortsatt kunne være bestevenner.. Men han snakker ikke til meg mer, og sender meg aldri meldinger.. Jeg ble totalt "mindfucka".... Og nå aner jeg ikke hva han vil, han sier at han tok henne tilbake fordi hun begynte på vidregående og han var redd hun skulle gå vidre.. Men jeg tenkte.. er ikke det bare en god ting siden du ville prøve med meg? Eller hadde han ikke følelser for meg? Kanskje kameratene hadde rett, og jeg trodde på feil person? Hjelp. |
Kjæreste, jeg savner deg så veldig. Jeg trodde ikke du virkelig mente det da du sa vi ikke burde møtes mer. Du pleier alltid å komme tilbake. Vi har hatt et fryktelig vanskelig forhold, men uten deg føler jeg meg så svak og usikker. Jeg lengter etter at du skal ta kontakt, jeg har lyst til å fortelle deg hvordan jeg har det, hvordan livet mitt er. Snakke sammen slik vi pleide. Du ble min beste venn, seks år sammen har knyttet oss så nær hverandre. Det føles som om noe rives ut når du ikke vil mer. Jeg vet ikke hvor jeg skal gå, hva jeg skal gjøre. Alt jeg ønsker er at du skal ringe. Jeg var ikke sikker på om jeg elsket deg, men jeg er det nå. Du er alt jeg vil ha. |
I tiden Elvis bodde i Memphis, bodde han først i en leilighet sammen med noen kompiser, men til slutt ble kompisene lei av bråket til fans som holdt til utenfor, så de kastet han ut.
Så elvis kjøpte "palasset" Graceland og forlot vennegjengen.
Elvis betalte 100 000 dollar for huset, men brukte mye penger på oppussing.
Elvis bodde i Graceland de siste 20 årene av livet sitt(1957-1977),
Etter Elvis døde, har Graceland blitt et verdenskjent turistmål.
I 1982, 5 år etter Elvis døde, ble Graceland åpnet for turister.
Hvert år besøker over en halv million fans fra hele verden Graceland for å oppleve atmostfæren rundt det.
På toppen av det hele er Elvis himself gravlagt rett utenfor. Gravstedet rett utenfor huset er alltid fullt av ferske blomster som blir lagt på graven hans hver eneste dag.
I tillegg til gravstedet hans, kan du også få med deg troférommet, bilparken, og flyene hans.
Og som det er på de fleste turiststeder: Souvernirbutikker, hvor du får kjøpt alt fra elviskostymer til nøkkelringer.
Graceland er også verdens nest mest kjente eiendom.(etter det hvite hus).
Den 27.Mars 2006 fikk Graceland offisiell status som nationalt minnesmerke i USA. Her ser du da litt av Tupelo, stedet Elvis ble født (Hvitt hus med hengekøye på verandaen) og
andre steder/plasser som turister vil se.. Enjoy! Allerede som 13 åring flytte Elvis med familien til Memphis..
Memphis er en by som ligger i Tennessee, nærmere sagt Shelby County.
I 2006 hadde denne byen hele 680.768 innbyggere og med det tallet blir Memphis
den største byen i Tennessee og den 17. største i hele USA
Byen som Elvis gjorde sine beste sanger har han også laget en sang til som du kan høre
på denne videoen, hør musikken og se litt av Memphis!!
Det var i Memhpis Elvis tilfeldigvis kjørte forbi plakaten til
Sun Studios og spilte inn en sang til hans mor, man kan si
at det var i Memphis Elvis begynte sin karriere!
Her ser du blant annet noen barer og klubber Elvis har vært på og noen av
Memphis sine mest attraktive turiststeder.. Enjoy! Elvis Aaron Presley ble født i et to-roms hus i Tupelo, Mississippi på
en torsdag morgen 8.januar 1935. Foreldrene hans, Gladys og Vernon Presley strålte av lykke den dagen , men egentlig ble lykken kortvarig!
Elvis var nummer to av eneggede tvillinger .Den første het Jessie Garon ,han døde etter seks timer....
Å vokse opp i Tupelo ,Mississipi var ikke enkelt for fam.Presley, de ble enig om at de skulle gi Elvis en god oppvekst og gjøre han til et godt medlem av kirken, men med mangel på penger var ikke det så enkelt.
Tidlig begynte Elvis å tenke på hvordan han skulle bli rik og berømt.
Høsten 1945 deltok en ti år gammel Elvis i en talentkonkurranse for barn på et veledighetsshow i Mississippi-Alabama i Tupelo. Hans framføring av «Old Shep»,
gjorde at han kom på andre plass i konkurransen .Premien var en pris på $5,00 og gratis adgang på alle aktiviteter på veledighetsshowet.
På Elvis sin tolvårsdag ønsket han seg en sykkel ,foreldrene hadde ikke råd så de overtalte han til å akseptere en gitar.
Elvis sin første gitar kostet $12,95 og ble kjøpt i Tupelo`s jernvarehandel som du kan se på bildet under. I 1958 og 1959 var Elvis i militæret, hvor han mest var i Vest-Tyskland. På den tiden Elvis var i militæret raser det tusevis av fanbrev inn, på fanbrevene stod det at Elvis måtte få slippe militær-tjeneste og måtte istede synge. Når Elvis var i militæret tok han en vaksine mot polio som ble sendt på Tv av de tre største kanalene i USA. Før var det bare 2% av befolkningen som hadde tatt vaksinen men etter økte det opp til 85%!
I militæret møtte Elvis den 14 år gamle offiserdatteren Priscilla Ann Beaulieu som tydeligvis skulle bli hans kone
mens han var i militæret ble også hans mor syk.
Elvis fikk perm og kunne dra til sykehuset men han måtte komme tilbake!
Den 14. August 1958 døde moren.
Elvis dro tilbake til militæret og gjennomførte hele hans militærtjene
Elvis gjorde et comeback i 1968 og videre ut i 1970-tallet der han hadde mange kjendiser med seg på scenen.
Disse stjernene var blant annet: Gruppen til Aretha Franklin, James Burton, Ronnie Tutt og John Wilkinson.
Det Elvis ikke visste var at på rundt 1960-tallet falt hans popularitet fordi fansen syntes det kom lite seriøst materiale fra ham på både plate og film!ste.
Elvis Aaron Presley ble født i Tupelo, Missisippi 8. Januar 1935.
Hans foreldre het Vernon og Gladys Presley- Elvis var enebarn fordi hans tvillingbror døde under fødselen.
Elvis startet sin karriere i 1953 ved å spille inn en cd til hans mor som hun skulle få til sin bursdag.
I 1954 kom han tilbake til Sun Studios for å spille inn en cd og da var Marion Keisker tilstede som hørte Elvis og syntes han hadde potensiale til å bli noe, han mente han hadde en stemme utenom det ordinære!
Han flyttet til Memphis, Tennessee 1948
Moren Gladys døde den 14. August 1958
Elvis dro i militæret som de fleste andre og først der ble han oversvømt med fanbrev o.l.
I 1967 giftet han seg med Priscilla Ann Beaulie som han møtte mens han var i militæret.
(De møttes i Vest-Tyskland)
Elvis har spilt inn en rekke cd-plater:
Elvis Presley , The Christmas Album , Blue Hawaii , Speedway , Almost in Love , Back in Memphis , Everthing About Elvis With Book , His Best Friend Remembers , og dette er bare noen!
Ulikt noen andre har Elvis også spilt i en rekke filmer:
Love Me Tender , Loving You , It Happened At The World's Fair , Viva Las Vegas , Frankie And Johnny , Live A Little, Love A Little , The Trouble With Girls , Elvis - That's the Way It Is , og dette er bare noen av mange.
Elvis ble funnet livløs 16. August 1977 på sitt eget bad, Han døde samme dag kl. 15:30 av pille-bruk. Her ser dere Elvis med sangen Jailhouse Rock
|
Etter 8 år så ble det slutt mellom meg og forlovede. Det var det tyngste øyeblikket i mitt liv.Det var grusomt og få vite at hun hadde gått og sagt til meg at hun elsket meg i flere måneder uten å mene det. Hun hadde sagt det for å skåne meg for det som før eller siden ville kommet ut.Hun sa tilogmed at hun elsket meg dagen før det ble slutt.jeg må innrømme at jeg lot henne forsvinne ut av mitt liv med hjelp fra meg. Jeg ga henne aldri den oppmerksomheten hun fortjente og jeg prioriterte ALT feil. Vi hadde en sønn sammen som nå er 5 år. Og miste sin familie og det man elsker høyest er det tyngste jeg har opplevd. Livet raste sammen og alt har egentlig et tiltak. Jeg gikk i den "vanlige" fella med festing og vas. Møtte noen damer underveisen men fikk aldri følelsen i det hele tatt. Det eneste som sto i hodet på meg var min ex forlovende. Livet var tungt i 7 måneder med mye sorg og tunge stunder. Men så fikk jeg en ny mulighet. Vi snakket sammen og ble enig om å prøve på nytt. Jeg hadde tatt lærdom av mine feil og ga henne ALT og jeg sa til meg selv at mister jeg henne nå vil jeg bli så knust at jeg vet ikke hva jeg kommer til å gjøre.. Det ble nesten 3 av mine beste måneder i mitt liv igjen. Jeg sprudlet og jeg var utrolig lykkelig. Jeg hadde fått min familie tilbake. Men det gikk ikke og i dag fikk jeg beskjeden om at det ikke ville gå. Det var ikke følelser der.. Atter en gang gikk jeg i tre uker og trodde alt var bra. Men hun sa ikke noe til meg for å skåne meg igjen. 2 ganger løyet til og såret og fått rive ut hjertet mitt. Men jeg er så utrolig glad i denne jenta. Jeg kom ikke over henne etter 7 måneder og nå sitter jeg igjen med knust hjerte. 8 år og 3 måneder var alt jeg fikk. Det var så alt for lite. Du kommer til å være min eneste og det dreper meg å vite at jeg nå aldri får deg. Savnet av familien min er så stort at jeg kommer til å slite nå og komme meg over brudd nummer 2. Jeg vet det er mange der ute. Men å føle noe så sterkt for et menneske som jeg gjør er uforståelig:( hva har jeg gjort for å miste deg for 2 gang? Nå vet jeg at det venter et sant helvete og det blir mange søvnløse netter der jeg gråter meg i søvn. Jeg kommer alltid til å elske deg. Det er så synd at det ikke er det samme for deg:,( |
Jeg har et godt råd som alternativ til å slette navnet på mobilen. Jeg vurderte å gjøre det, men er redd for at jeg da ikke forstår at det er ham når/hvis han tar kontakt igjen. Men det gjør så vondt å se navnet hans på mobilen! Derfor er mitt råd å endre navnet til noe annet, noe negativt. Neste gang han sender meg en melding, står det ikke navnet hans, men "Judas". Og da blir det kanskje litt enklere å la hjernen styre, og IKKE svare, enn om det hadde vært navnet hans (for da blir jeg bare myk og svak og begynner å forstå ham og synes synd på ham og vurderer å ta ham tilbake for tredje gang). Andre forslag til navneendring på mobilen er Drittsekk, Idiot, Tulling, Notorisk utro jævel, osv. For meg var "Judas" bra. Håper det funker i praksis, har ikke hørt noe fra ham på en stund nå... Lykke til alle sammen |
Ja, 21 år er ikke særlig mye, og mange vil si at jeg ikke vet hva det er å elske. Fordomsfullt.
Noe over tre år siden var jeg sammen med 'Jonas'. Følelsene var der med en gang. Trodde jeg. Han flyttet til Norge for meg etter bare noen måneder, men det viste seg jo raskt at dette var en dårlig ide. Jeg ble nemmelig forelsket i noen andre.
Og da mener jeg virkelig forelsket. Vi hadde kjent hverandre i mange år, og han bror var min beste kompis. Vi fant tonen på nytt og vi ble sammen om vinteren. Åh, for en fantastisk vinter jeg hadde! Jeg ble mer og mer glad i han for hver dag som gikk og det gikk ikke lange tiden før jeg brukte store ord som 'jeg elsker deg'. Han gjorde naturligvis det samme.
Samme sommeren skulle jeg begynne på høgskolen. Det var ikke mer enn 45 minutter fra der han bodde, men det ble for mye for han og etter bare åtte korte måneder sammen brøt han kontakten fullstendig. Selvfølgelig var dette min egen feil.
Først var jeg den desperate. Jeg kom til og med inn på rommet han på natten for at han skulle prate med meg! Ja, det høres helt forferdelig ut, men desperate tilltak måtte til. Følte jeg. (Det var forresten broren han som låste meg inn til huset 'Oskar' bodde i).
Jeg fikk det jeg vil kalle en klar avsluttning og vi fikk pratet ut. Jeg dro tilbake til leiligheten min og der smallt det virkelig. Jeg kjente ikke mange mennesker, og de jeg kjente var ikke særlig flinke til å ta kontakt. Så der lå jeg, på sofaen. Jeg dusjet ikke, og når jeg først spiste var det ikke mye. Ikke fikk jeg sove noe heller. Jeg beveget meg ikke, verken til skole eller til jobb. Dette var bunnen. I tre månader lå jeg på den fordømte sofaen og hulket. Du kan trygt si at det ikke såg ut i leiligheten min.
Det stinket! Jeg stinket. Kondisen var blitt ENDA dårligere. Jeg lot meg selv forfalle.
Etter de da nevnte tre månedene våget jeg meg for første gang ut på en klubb, hvor jeg da fikk treffe litt nye mennesker. Og med en gang følte jeg meg litt bedre. Jeg traff en gutt; han var så søt, han spillte gitat, og så snill som han var. Vi ble sammen. Men dette var selvfølgelig ikke noe som kunne vare. Jeg sammenlignet han hele tiden med 'Oskar', noe som ikke gjorde meg videre lykkelig.
So ble det jo som alt annet en slutt på det. Denne gangen var det jeg. Selv felte jeg ikke en tåre.
Ikke lenge etter var jeg i Tyrkia med en veninne. To veker! Enda var jeg ikke kommet over 'Oskar' og det gjorde utrolig vondt. Men der, i Tyrkia, traff jeg jo enda en ny en! Noe som skulle forblitt en sommerflørt. Jeg tror nok jeg såret han veldig mye. Det var jo et avstandsforhold, hvor han annenhver veke fløy fra Sverige til Norge for meg. Men jeg gikk lei, og tenkte mye på 'Oskar'.
Jeg snek på profilen han på facebook, forbannet meg over min gamle veninne som nå var hans nye kjæreste. Klaget over det og sank ned i dype depresjoner. Så jeg gjorde det endelig slutt med den svenske, slapp han fri fra meg.
Da var det jeg traff han. Det var ikke noe som en vanlig forelskelse. Dette var 'it', men sjelevenn. Jeg var lykkelig, og ringen kom ikke mer enn to månader etter vi ble sammen.
Men nå har det begynt å vakle. Det er nok bare usikkerhet på hverandre, ettersom vi begge har vær gjennom mye. Jeg er sikker på vi kan dra hverandre gjennom det og klare oss. Jeg er nok litt i det 'desperate' hjørnet, men gir han rom. Jeg sender en melding hver dag der det ganske enkelt står at jeg er glad i han. That's it. Han føler seg ikke presset. Denne lille humpen er nok til å knuse meg, men jeg har vært gjennom mye og vet at han er verdt å ta opp kampen, bruke mine krefter på det!
Jeg brukte ett og ett halvt år på å komme over 'Oskar', og nå tenker jeg aldri mer på han. Hilser snilt på kjæresten han og har en god tone med henne.
Ja, det tok LANG tid, men det gikk over. Vi vil ikke høre at det er mange fisker i havet, vi vil ikke høre at det kommer flere eller at vi fortjener bedre. Heller ikke 'det ordner seg nok skal du se'. Så nedlatende! La oss sørge, for i det øyeblikker er han den rette, og det spiller ingen rolle hvor gammel man er; kjærlighetssorg er den samme.
Hearts don't break even, but all hearts have been broken. |
Jeg var sammen med kjæresten min i 5 år......jeg gjorde det slutt....! Det tok meg en måned å forstå at jeg forhastet meg med å si ordene:"jeg orker ikke mer, jeg går fra deg" i sinne. Når jeg snakket med han og spurte om vi skulle prøve igjen, fikk jeg ikke svar. Jeg vet jeg såret han. Men jeg er overbevist på at han har såret meg tre ganger mer. Og det vet jeg, fordi som en annen skrev her, så savnet jeg den motstanden, hvis han virkelig hadde vært så glad i meg så hadde han kjempet for forholdet vårt. Jeg vet at jeg hadde mine grunner, og jeg vet at jeg ikke gjorde det slutt uten grunn. Problemet mitt er at jeg sitter igjen med blandene følelser. Jeg elsker han mer enn noe annet på denne jord, men samtidig så hater jeg han for alt han har såret meg med. En del av meg sier at dette var det eneste riktige jeg kunne gjort, mens den andre delen av meg dreper meg innvendig med den vonde følelsen av at han var "mannen i mitt liv". Jeg vet jeg må, og at jeg skal komme meg videre, jeg må få igjen gleden med å gå på gaten og smile. Det eneste som skremmer meg er tiden. Det eneste jeg vil er at denne vonde følelsen går over...og jeg har ikke tålmodighet til å gå en time, en måned eller et år til med hjertet i halsen og tårene i øyekroken. |
Veldig mange fine tekster ovenfor her! Jeg har vært i samme situasjon selv, og kjenner meg utrolig godt igjen. Min kjæreste slo opp med meg "uten forvarsel" i juli, og jeg har aldri hatt det så utrolig vondt. Jeg gravde meg ned i sengen noen døgn, tok ikke telefon fra venner, ville ikke prate med noen, dro ikke på jobb, gråt til jeg spydde osv! DET er det DUMMESTE du gjør, du graver deg enda lengre ned en det du allerede er. Det er viktig å ha noen dager å gråte på og være lei seg, men ikke hele tiden! Kos deg med venner, bruk dem! Dra ut og feste, ha det gøy. Det er slik du kan komme deg videre. Jeg hadde erfarene venner, og dem ga rådet "ikke kontakt eksen" "ikke ring han" "ikke ta telf da han ringer", det var utrolig vanskelig, men jeg klarte det, og etter 3 måneder var det en som savnet meg og ville ha meg tilbake.. Vil du ha eksen tilbake, så hjelper deg! LOVER deg. Men da kan jeg samtidig si; ALDRI gå tilbake til eksen. Det funker veldig sjelden og det gjorde det ikke for oss heller, og han ga meg en ny kjærlighetssorg som jeg sitter med nå. Nå har jeg sitter med kjærlighetssorg i 10 mnd, men 2 av dem var vi sammen. Ikke kast bort tiden på gutter som gjør det slutt gang på gang. Ikke ta han tilbake, er han virkelig verdt det? Feste, dra ut, være med venner og finn deg en NY! |
torsdag 10 mai 2012 ble det slutt mellom meg og han, etter 2 1/2år. Vi hadde et godt forhold til hverandre og vi kranglet av og til. Vi var snille og omtenksomme med hverandre. Problemet var at han ikke ville de samme tingene i livet som jeg ville. Jeg ville ha familie og barn, mens han han har lyst å spille ps3 og data og reise og ha ro i leiligheta etter han kom hjem fra jobb. Han sleit psykisk og gikk i all hemmelighet til psykolog for å lixxom redde forholdet. Han slo opp med meg fordi han orket ikke mer.. Det var ikke jeg som var problemet det var han. |
Ble kjent med en i november 2011. Så han nesten hver dag. Nå har det vell gått nett over 3 mnder vi har holdt på, der jeg har snakt med han hver dag.. Budd med han, reist på hyttetur å hatt der helt fantastisk.. Jeg la merke til nå i slutten at han ikke var helt seg selv.. Vi snakte ikke hver dag lenger, og var ikke med hverandre.. Jeg spurde han hva som foregikk og fikk til svar at han fikk ikke nok følelser for meg og det kom ikke til å bli noe mer enn bare veldig gode venner.
Dette knuste hjertet mitt.. Jeg har hadde det utrolig vansklig i ca 2 år før jeg traff han. Og da jeg traff han kunne jeg ikke huske sist jeg hadde det så utrulig bra, kunne ikke engang huske åsn det var å ha det bra. Nå er det bare gått tilbake til det gamle meningsløse livet som var før. Jeg føler jeg har mistet en stooor del av livet mitt som jeg trenger for å leve.. Nå har jeg ikke noen lenger føler jeg, det er tomt og meningsløst. Jeg klarer ikke gå på skolen alle dager, og di dagene jeg er der er alt bare jævlig og jeg vil ikke mer. Når jeg kommer hjem går jeg på rommet mitt og legger meg undre dyna å ligger der å gråter til kvellen.. Jeg har mareritt hver natt, og sover lite selvom jeg går på sovemddisiner... Jeg ser ikke vitsen meg å leve lenger, jeg vil dø. Det er den eneste utvegen jeg ser nå.. Ser ingen framtid for meg, og kommer aldri til å finne meg noen. Det er bare det jeg trenger, en jeg kan ha. Som er min. Så jeg kan føle meg trygg, å ha det bra på skolen, på fritida, og sånn jeg kan få sove om natta, uten at jeg bare skal ha mareritt.. Men jeg finner aldri noen. Døden venter meg. |
jeg er så trist har hatt kjærlighet sorg i uke , vennene mine har gått i mot meg, jeg likte han så godt han slo opp og så blir han sammen med ei ana jente og da blir jeg mere lei meg, jeg vil han tilbake.
Han spurte meg om det gikk bra og sånt at det var slutt og jeg klarte og lyge for han jeg sa ja det går br men enklig går det ikke bra i det hele tatt;/ |
Di drittkjerring. du knuste hjarta mitt, og no sitt du sikkert og kose deg i leiligheten me kjøpte saman med dan nye kjærasten din. Eg betale sjølvsagt min del som alltid, dum som eg er. Men den tida er slutt, fyren skylde meg pengar no, sånn er det. Greit, eg har hatt mine små romanser etter det, men du tråkka på hjarta mitt, og du får faen ikkje lommeboka mi heller.
Eg tykkjer det er heilt jævlig å væra den forståelsesfulle tosken som betalar gladelig for leiligheten du ville me skulle kjøpa saman for berre ei lita stund sidan. |
Jeg har det problemet at jeg fant ei koselig jente via ei vennine av meg, vi holdt på siden 18 september 2011. Hu ville vente pga jeg ikke hadde vært helt trofast sist forhold... Utroskap. Men vi holdt på og hadde det koselig, utrolig jente. Etterhvert syns jeg ikke hu gå meg noe oppmerksomhet eller noe liksom, jeg måtte ta initiativ til alt. Så er jeg sånn at jeg kan bli flørten rundt jenter, ikke mer enn at jeg kan holde rundt de, men jeg er en veldig kontaktsøkende person så jeg tenker ikke over det. Det som også er er at jeg har sovet over hos ei felles vennine av meg og hu jenta flere ganger på grunn av at hu er en god venn. Nå har hu hørt da at jeg har vært romersk rundt jenter og vi snakker mer eller mindre ikke sammen lenger, over facebook liksom men ikke noe mer. Jeg er fortsatt god venn med vennina vår, men når vi er sammen vet jeg ikke hva jeg skal si, vi har liksom ikke fått ut om det er over eller ei, jeg er forvirra. Jeg er fortsatt glad i henne men føler jeg står og skaller huet i veggen.. noen som har noen tips for ting jeg kan gjøre? Trenger veldig en hjelpende hånd her :( føles ut som en eks som ikke er eks enda på en måte... Hjelp! |
Flott artikkel dette her! Jeg sitter ganske dypt i dritten! Har vært sammen med ei dame nå i 2 år. (eller det ville blitt 2år neste fredag)
Vi har kranglet en god del den siste tiden men det forekommer jo i alle forhold. Jeg kom hjem fra jobb sist fredag og ba henne om en prat. Jeg følte at hun unngikk meg, så jeg ville konfrontere henne.
Vi begynner igjen å diskutere hva vi skulle gjøre. Helt plutselig flipper det ut av meg: Jeg vil at vi går fra hverandre. Jeg følte en umiddelbar anger etter jeg sa det. Hun tok det til seg og bare godtok det. Jeg hadde regnet med litt motstand, men hun pakket med seg klær og dro til faren sin. Jeg ble sittende igjen med en helt syyk følelse av tomhet.
Jeg klandrer meg selv for det jeg nettopp hadde forårsaket.
Jeg gråt mine modige tårer resten avden kvelden. Igår dro jeg for å møte henne for å prate litt. Hun hadde tydeligvis bestemt seg.
Jeg har blitt veldig skremt av hvor lite motstand jeg fikk. Akkurat som hun allerede var ferdig med meg og bare ventet på at jeg skulle si det.
Hun kom igår hjem igjen slik at vi kunne prate skikkelig ut.
Jeg føler at jeg ikke får tømt meg skikkelig ovenfor henne.
Det er så utrolig rart at min partner gennom de 2 seneste årene, ikke viser noen interesse for å prøve å fikse opp i problemene.
Hennes usikkerhet startet nok da eg godtok et jobbtilbud fra Gran Canaria. Hun ga meg klarsignal til å ta jobben og jeg ble glad for hennes støtte. Hun sier at usikkerheten har ødelagt og hun beklager seg ovenfor meg. Jeg trenger ikke beklagelse, jeg trenger svar.
Vi prøver å ha en åpen dialog om vår situasjon slik at vi ikke skal skilles i drittsinne. Vi er begge veldig interessert i å bygge et godt vennskap når de vonde følelsene er borte. Det hjelper kanskje litt å flytte til spania, men jeg begynner å få kalde føtter!
Det er helt utrolig hva et knust hjerte gjør med meg! Jeg fungerer ikke og alt synes å ha rast sammen.
Jeg er blitt et følelsesmessig vrak som sliter med nervene :(
Jeg var på en utenlandsreise for nøyaktig en uke siden der jeg kjøpte med noe undertøy fra victorias secret til henne.
Jeg har hele veien støttet hun igjennom hennes vanskelige perioder i livet hennes.
Det er så tragisk å bli forlatt av den personen du hadde reservert hele ditt liv til. Jeg er oppløst i tårer mens hun ligger i senga og sover.
Hun sier at hjertet hennes er knust, så hvorfor dumper hun meg hvis det knuser hjertet hennes..?
Jeg er meget bevisst på at livet går videre og at jeg vil komme styrket ut av dette. Jeg bare sliter med å ta fatt på den tunge veien. Jeg har gitt henne all min tid og fungert som en slags selvstendig tøffel som samtidig står opp for det jeg tror på.
Jeg tok utenlandsjobben litt fordi jeg hadde hennes støtte i ryggen.
Nå virderer jeg om jeg klarer å flytte :(
Noen som vil kommentere mitt helvete? Jeg setter stor pris på tilbakemeldinger med tips og råd. |
Jeg møtte for nesten et år siden en gutt som jeg ble godt kjent med, og etterhvert også fikk følelser for. Jeg spurte han for om trent 3 måneder siden, og da sa han at han var usikker, og at det kunne være det ble noe mer enn bare venner senere. Vet ikke om han sa det av ren sympati, men det gjorde det ikke akkurat noe bedre. Vi møttes hver dag på skolen, og det var super-awkward. Flere ganger har jeg lagt merke til at han har sett på meg, og noen ganger vil han være med meg mens andre ganger blir jeg oversett totalt. Vet ikke om det er jeg som overreagerer, men det hender jeg er 90% sikker på at han liker meg, men når han bestemmer seg for å overse meg blir jeg deppa. Dette er veldig vanskelig, og det hender jeg går flere dager hvor jeg bare er trist og ikke har lyst til å gjøre noen ting. Hva skal jeg gjøre? fortsette å håpe, eller bare gjøre alt jeg kan for å glemme han? er ganske vanskelig, i og med at jeg ser han hver dag. |
Jeg er helt knust, vet nesten ikke hva jeg skal gjøre. Trodde det bare var meg som hadde så fryktelig kjærlighetssorg, og at ingen skjønte meg. Jeg har gått å tenkt at ingen har opplevd noe så jævlig som jeg går gjennom nå, men ser jo at mange andre her har det. Ønsker ikke noen så vondt, men jeg synes uansett at det var \"godt\" å lese andres historier, da slipper jeg å føle meg så alene. Typen min gjorde det faktisk slutt for en mnd siden, men føles bare som to-tre dager siden. Vi har jo møtt hverandre så ofte uansett liksom, å det har jeg funnet ut at jeg ikke skal gjøre mere. Da tror jeg aldri det går over! Men ufattelig vanskelig å holde seg unna. Jeg sender meldinger og ringer hele tiden, selv om jeg vet det ikke er lurt. Jeg føler jeg har kommet til ett punkt der jeg ikke greier å være sterk lenger, pågrunn av mange andre situasjoner innen familien også. Alt baller seg bare, og nå føler jeg virkelig at det er nok. Skulle ønske jeg slapp å ha kjærlighetssorg midt oppi alt annet.. Noen av dere under som har noen tips? Siden jeg vet dere har opplevd noe av det samme, og har litt peiling :) Fra venner og familie har jeg fått råd som f.eks å være mye sammen med venner å finne på morsomme ting, også sier noen at det skal hjelpe å rote litt med andre gutter, da får man noe annet å tenke på. Bare at jeg må passe på å ikke forelske meg. Jeg skjønner det litt, men samtidig tror jeg at kommer til å føle meg utro på en måte. Har jo vært sammen med han i 3 år nå. Å vi holdt faktisk på i nesten to år før vi ble sammen også! Jeg er virkelig forvirra opp i alt dette. Utrolig vond følelse. Værste av alt er at jeg føler meg SÅ ensom. |
for første gangen er jeg trukket ned i mannskiten!. knust,tårevåt å en selvtilitt på 0. Selv om jeg innerst inne vet at jeg ikke har gjort noen feil,at jeg er ett bra kjærstematriale og vet at denne såklalte" elskede snusken" min,ikke var bra for meg på noe vis.MEN,det er vell noe med å forelske seg ekstra i syke idioter som nesten lever for å ødelegge mennsker for og føle seg bedre selv.!
min mening!. |
Jeg opplevde kjærlighetsbruddet for to dager siden. Vi hadde vært i sammen i nesten eksakt. 2år og 3mnd, kjent hverandre i tre år. Jeg har aldri hatt en ordentlig kjæreste før han. Alltid vært den kalde jenta som ikke ville la noen slippe inn. Til nå. Møtte han gjennom en venninne og vi ble supebuddys med en gang. Fant på noe hele tiden. Etter det første kysset vårt tenkte jeg at nå hadde jeg gjort en feil. Vi hadde jo et helt sinnsykt fint venneforhold,og det var på en måte ingen retur hvis jeg ble forelsket i vennen min. Noe jeg ble. Vårt forhold ble preget av mye opp og ned. Rett og slett fordi vi begge ikke hadde mye kjennskap til å være i forhold. Krangling og sjalusi på fylla, uoverstemmelser og miskommunikasjon. Men jeg elsket han. Var helt gal etter han,og er det fortsatt. Han sa at han ikke hadde behandlet meg så bra. At jeg var for snill. -Det er forsåvet sant,og tror nok det bare tar litt tid å realisere det selv. Han var mye ute å reiste og jobbet generelt mye. Jeg har vært tålmodig. Fordi jeg elsker han. Vi snakket om å flytte sammen og hvordan hund vi skulle få oss. Noen dager senere sa han at han ikke orket mer. Var lei opp-og ned turene. Han er deprimert. Det har ødelagt mye. Han er nede i en mørk dal pga skole,familieproblemer og personlige problemer. Sier at han ikke vil dra meg med i kaoset sitt. Elsker meg for mye til det. Men er det ikke sånn at man skal holde sammen i gode og onde dager? Er det ikke i de onde dagene at man spesielt trenger en å ha kjær til å støtte? Han sier at han skal finne seg selv,og så finne oss.. Håpet mitt er der.. Jeg håper så inderlig. Tross i nedturene våre,er oppturene helt fantastiske. Vi lærer å tolke hverandre.. Jeg vet at det å ta en pause ofte er enstemmig med noe mer definitvt som komplett over. Men jeg har så lyst.. Men han må elske seg selv før han kan elske oss.. |
dette er trist,opplevd det samme. hva gjør man hvis hjertet er knust? |
Får ikke sove. Har så ufattelig vondt. |
jeg føler det er vannskelig.
enn av mine kamerater er forelsket i en jente men jeg vet at jenten ikke liker han hva skal jeg gjøre for å gjøre det enklest for begge |
Hei, jeg har aldri vært i et forhold før, men jeg føle trang for å skriver her. fordi jeg har et "tom" rom inni meg, for selv om jeg aldri har vært i et forhold før, så har jeg kjærlighetssorg. jeg er forelsket i en gutt(17) og vi er gode venner men bare det, vi har vært venner i 4 år nå, og jeg har vært forelsket i han i snart 2 år. men det vet ikke han, han er sammen med ei jente(17). men jeg har det så jævlig, skrik masse, og er ofte trist, fordi vi ikke kan være sammen. han si at han er glad i meg, men han mene jo bare at han er glad i meg som en vennine, men vær gang han sier det så får jeg utrolig vondt inni meg, og får lyst til å gråte, bare han hadde vist hvordan jeg har det, og hvor ulykkelig forelsket jeg er i han. Hun som er sammen med han er en idiot, hun setter ikke pris på han. jeg føle at jeg kan gi så mye mer enn hun bare vi ble sammen, for jeg er utrolig glad i han, jeg elske han, aldri noen sinne har jeg hat så sterke følelser for noen før, han er med på å påvirke dagen min, bare han smile så smelte jeg helt inni meg. og når han gir meg en klem så ber jeg inni meg om at han aldri skal slipp, og når vi klemmer så blir alt og alle rundt oss borte, det er helt fantastisk følelse. men det jeg da lure på hvordan kan jeg ha så sterke følelser for han, men ikke tørr å si det til han?
jeg trenger hjelp..... |
Kjære elskede kjæreste. Jeg vet vi hadde våre utfordringer. Du med din dårlige selvfølelse og anklagen overfor meg om at jeg ikke elsket deg av de riktige årsakene, at jeg så på andre, at jeg ikke var nær nok, at jeg ikke så deg nok, at jeg ikke skulle ta deg i mot hvis du falt. Jeg ble svett og sliten av de uttalelsene dine. Også meg da som tok skylden for det du sa. Jeg trodde jeg gjorde noe galt. Vi sleit hverandre ut og var enige om at det måtte bli slutt. Så gjorde vi det slutt da. Det som er tøft er at vi jobber sammen. Den første mandagen på jobb når jeg møtte deg i gangen så smalt det. Jeg kjente bakken forsvinne under meg og jeg fikk utløst en depresjon på stedet. Jeg ble utrolig lei meg, sluttet å sove, sluttet å spise, kastet opp, fikk strømninger med sterke smerter i kroppen og spesielt i ryggen.det eneste jeg ville var å dø. Sånn varte og rakk det i over to måneder så begynte det å roe seg. Men så. Da jeg fikk vite at hun hadde fått seg ny type smalt det på nytt og nå sitter jeg her. Kroppen skriker av smerte. Han hun har blitt sammen med er helbreder. Han sjekket henne opp etter at han hadde hatt en massasje behandling av henne. Hun er sikkert ikke den første pasienten han sjekker opp. Hun har funnet seg sin helbreder. Han kan kanskje klare å kurere henne. Hennes slitenhet, manglende selvfølelse og søvnproblemer. Det gjør så vondt. Jeg har så jævlig lyst til å ødelegge det forholdet. Si noe til henne som vekker sjalusien hennes. Sånn at hun blir redd for at han skal sjekke opp en annen vakker kvinne han matservering. Jeg har lyst til å melde han for uetisk atferd. Jeg spyr når jentenes på at han har maskert dama mi. Det er faktisk være at han har maskert henne enn at de har sex sammen. Jeg ser for meg fleskepølsene hans masserer den deilige kroppen hennes. Smerten og angsten river i kroppen. Enda en sømløst natt. Ensomheten er værst og frykten. For å bli alene. Hva har jeg og tilby. Har biologar lidelse med jevnlige depresjoner. Medisinene som hjelper meg med dette gjør meg feit og impotent. Jeg er forbannet på medisin bransjen som ikke klarer å lage bedre medisiner. Enn som så. Det er akkurat som om bransjen tenker at de som lider av psykiske lidelser skal være glad de får hjelp. Flesk og slapp pikk må de bare tåle. Jeg har ingenting og tilby og vet ikke hva jeg skal gjøre. Har fått vite hvem den nye er. Har googlet han. Han er visst en populær akupunktør. Han ser snill ut men jeg føler meg faktisk kjekker enn han. På Facebook ser han ut som en svett mygg uten hår. Han er en slesk fyr som sjekker opp pasientene sine. Jeg er forbannet på alternative behandler. Det er ikke regler for de. Hadde han vært lege så er det etiske regler for hva man har lov til. En lege eller en psykolog har ikke lov til å sjekke opp pasienter. Men hva hjelper vel det meg. Hun er helt ferdig med meg. Hunelsker meg ikke lenger. Jeg blir bare en tulling hvis jeg gjør noe men jeg har så jævlig lyst til å plante tanken om at han har til vane å sjekke opp pasientene sine. Pub, det var godt og skrive dette innlegget. Nå skal jeg slette nummeret hennes, i morgen skal jeg snakke med sjefen min for å få et nytt kontor så jeg slipper å se henne i hverdagen. Nå skal jeg ta meg noe å sove på. I morgen skal jeg starte på veien ut av helvete. Jeg skal ikke Google han mer. Jeg skal ikke se på Facebook mer. Jeg skal bryte all kontakt. De kan dra til helvete begge to. God natt |
det er ganske fint å se at jeg ikke er den eneste.
Jeg og kjærsten min hadde vert ilag i 3 måneder. Jeg er bare 14, men har hatt ganske mange halv-seriøse forhold før. Men denne gangen følte jeg det var noe helt spesielt. Jeg hadde likt han i over 1 år, og jeg vet han likte meg og, men han var jo virkelig en flørtepus, så han flørtet med alle andre og likte mange om gangen. Men vi ble jo ilag i starten av 9., på et diskotek. Han var helt annerledes etter vi ble ilag. Han flørtet bare med meg og kalte meg alt mulig fint og var den snilleste i verden. Selv om han hadde sine bakdeler, og han var ganske mye ute etter sex, så var han en fantastisk kjærste. Jeg elsket han over alt på jord, og han elsket meg og. Men etter noen måneder begynte vi å vere litt mindre sammen. Dette likte han ikke, og slo opp.
Han sa han hadde mistet følelser for meg, men han hadde fortsatt litt i seg som var glad i meg. Men han ville slå opp, så han gjorde det. OVER FACEBOOK. Selv om han sa det ikke var slik han planla det.
Det som er det verste med hele greia, er at vi går i samme klasse. Samme paralellklasse til og med. Jeg har timer sammen med han, alt jeg gjør på skolen - 6 timer om dagen er sammen med han. Han er jo i gjengen vår, og vi har jo en ganske liten skole. Det er ikke det at det er flaut å vere sammen med han, det er ikke det. Men det er så forferdelig uvant å ikke kunne gå bort å kysse eller klemme han når jeg vil, eller smile fra hjertet til han. Dette er det jeg sliter med. Jeg elsker han fortsatt ufattelig høyt, og gråter meg til søvne hver natt. Jeg vet bare ike hvordan jeg skal takle det.
Det jeg og sliter med, er at vi var liksom det perfekte parret. Jeg følte at dette kom til å vare lenge og vere seriøst. Vi hadde jo holdt på en stund, og vi passet så perfekt ilag! Alle sa vi var det perfekte paret, og de så på oss at det kom til å vare. Vi følte det samme selv, og jeg vet bare ikke åssen det endte.
Selvfølgelig, det første han gjorde etter han hadde slp opp var å kommentere den peneste jenta i klassen (hun har flyttet da, for noen måneder siden) sitt bild, hvor han skrev:
-sex bomb! nydelig |
Hun er glad i meg , og jeg er glad i henne. Har kjent hverandre i mange år , men siste par tre åra har vi hatt mye kontakt .Snakket sammen om absolutt alt og ingenting , har stilt opp når det har vært problemer med dattera hennes og hjulpet henne.
I sommer så følte jeg at hun lukket døra for meg , så hadde vi ikke noe kontakt på lenge. Men følelsene har ligget der , og dukket opp igjen nå for noen uker tilbake. Syns det er vanskelig å takle , elsker henne mildt sagt.
Liten matlyst og kvalm av hele greia.
Hva gjør jeg ? Går videre eller jobber for å få henne tilbake ?
|
Gutt 24 her. Kjærlighet kommer. Kjærlighet går. Sånn er det bare.
Når man har det som verst, så er det bare en person du TROR kan være din utkårede. Det er så inderlig vondt. Du tenker kun på den personen 24/7. Men plutselig, etter noen mndr eller år, så tenker du ikke på den personen lenger.
Kroppen din fylles av en herlig følelse. Du er på en måte fri!
Og vips, du er back on track. Det går over. Du må bare gjennom et helvete først. Men når du kommer deg gjennom det helvete, som du kommer til å gjøre, så er du den sterkeste personen i hele verden.
Kom deg opp og ut. Gi litt faen. Dra på jobb/skole. Dra ut på byen. Finn på ting sammen med gode venner.
Det er ikke bare en for deg der ute. Du kommer til å møte en person som er dobbel så bra. Og etter den personen kommer du til å møte en person som er 2 x så bra som den første.
Det går over. |
Venninna mi spurte han jeg var forelska i om jeg og han skulle bli sammen han sa nei fordi han likte en venninne i klassen! |
Til alle dere med knust hjerte; Vi kan ikke endre fortiden, men vi kan endre nåtiden slik at det blir håp for fremtiden!
|
Det var kjempe godt å lese! både artikkelen og kommentarene. Det fikk meg til å føle meg ok.
Det er 5 dager siden han gjorde det slutt med meg. Jeg har gråtet én gang siden da. I forgårs var jeg tett på å sende han melding, ikkje får å prøve å bli sammen med han igjen, men bare for å høre hvordan det går med han. Det er så rart at han var i mitt liv, men nå er han helt borte. Jeg skal sannsynnligvis aldri se han igjen.
Jeg er ikkje langt nede i kullkjelleren, jeg veit jeg overlever dette, jeg har gode venner, et bra studie og en mamma jeg alltid kan ringe til når jeg har behov for det. Jeg er faktisk god til å holde meg i gang. Jeg går mye tur, ser på teater, leser og koser meg med venniner. i helga var jeg faktisk ute og drakk meg full - jeg hadde det gøy, jeg var ikkje engang tett på å gråte... neste dag følte jeg meg elendig, og fikk gråtet. Det var godt. det føltes unaturlig å ikkje ha en reaksjon.
Hva skal jeg si? Han var perfekt for meg, vakker, lett å være sammen med, han duftet godt... vi var sammen i 3 måneder. det er ikkje lang tid, det er egentlig veldig kort tid, men det forhindret meg ikkje å føle noe for han. jeg nådde å bli skikkelig glad i han...
Han gjorde det slutt med meg fordi vi manglet den famøse gnist - og det gjorde vi, jeg var ikkje forelsket i han, eller jeg tror ikkje det. jeg hadde også overveid å gjøre det slutt med han fordi det var noe som manglet, ingen av oss prioriterte hverandre.
Vi gjorde det slutt på en god måte; vi respekterte hverandre da det ble slutt. Han fortalte meg at jeg var perfekt for han, at jeg var så vakker og han gjerne ville beholde meg i hans liv. Han gråt. han fortalte meg at han ikkje hadde gråtet på 5 år. Det var første gang han hadde gjort det slutt med en jente. Jeg tror det kom bak på han at det kan gjøre like vondt å gjøre det slutt som det å bli dumpet. jeg måtte trøste han for å gjøre det slutt med meg... det var underlig, men deilig å se at jeg betyde noe for han.
Det er slikt jeg vil huske det; Vi var enige, vi betyde noe for hverandre, han gråt og jeg måtte trøste han, han ville ikkje ha at jeg gikk, men det gjorde jeg fordi det var det riktige. Dette er en god motivasjonsfaktor for å ikkje sende meldinge til han. Hvis jeg sender meldinge viser jeg han at jeg er svak og jeg vil også selv føle meg svak. Det vil jeg ikkje!
Det som gjør vondt er at det nesten var heilt riktig, det var så nærme. jeg er svært kritisk til gutter. jeg bruker lang tid på å møte noen. sist gang jeg var med noen var 5 år siden. Jeg vil ikkje vente 5 år til før jeg møter noen igjen. Det skal jeg ikkje.
En liten del av meg ønsker at han skal sende meg meldinge, ta kontakt, eller at vi møtes tilfeldig på byen. Kanskje alt var anerledes da, kanskje vi begge fant ut av at det kunne funke. Jeg trodde ikkje det skulle bli så hardt etter bare 3 måneder. Men samtidig går det også bra, jeg er ikkje blitt mindre glad i meg selv, jeg er sånnsett litt stolt av meg selv, jeg ser meningen med livet og jeg er helt sikker på at alt kommer til å bli bra igjen. Men det går opp og ned - men det er jo en del av det!
Til dere som har kjærlighetssorg; det føles kanskje ikkje slikt akkurat nå, men det kommer til å bli bra igjen! Det er lov å være trist, det er lov å ikkje føle for å leve. men disse ting går over, vær greie med dere selv. prøv å gjør ting som gjør dere glade, hva gjorde dere glade før han/henne kom inni livet ditt? Venner skal brukes til alt de verd - men husk at de også har et liv utover din kjærlighetssorg, la også dem fortelle om livet deres. En mamme er også en god ressurs, hun er god til å fortelle deg hvor mye du er verd og hvor perfekt du er! de fleste er ihvetfall det.
Ikke la han/henne få lov til å knekke deg! Jeg er helt sikker på at det finnes mange store kjærligheter der ute, som venter på å møte deg! Dette er sannsynligvis ikkje det siste hjertessorg man skal igjennom... Hell og Lykke folkens! we can do it! |
Jeg har hatt kjærlighetssorg i snart 1 år. Jeg ber hver dag om at det skal gå over. Jeg har holdt hodet høyt, ikke mistet selvrespekten og jeg er fortsatt like glad i meg selv om det ikke funket for oss. Jeg er 20 år og jeg vet at dette var mannen i mitt liv. For jeg har aldri vært borti noen lignendes og vet at selv om jeg er ung så var han den så gjorde meg lykkelig på en sunn og frisk måte. Jeg har det enda HELT FOR JÆVELIG! Men ser nå at jeg kan leve med det, selv om det tærer på hver eneste dag. |
Jeg leser mange triste historier her, og kan si at jeg har gjort det slutt med typen etter 2år. Mye krangler, mye drama og det som hører med. Har gitt etter for stoltheten, og går nå til psykolog, det hjelper meg å endre måten jeg tenker på, se ting i et litt annet lys. Koster kjempemye å gå privat, men de få timene jeg trenger der nå er en investering i meg selv, og det er det verdt på lang sikt.
Har et råd til alle sammen : LES BOKA eller se FILMEN "han er faktisk ikke interessert" (he's just not that into you) Vi må slutte å finne på unnskyldninger for hvorfor ting ikke fungerte, og hvorfor han/hun var som han/hun var mot oss. Saken er enkel, de var rett og slett ikke interessert nok til å være med oss! Og da kan vi ikke gjøre annet enn å ta vare på oss selv, og verdsette oss selv nok til å gå videre, og heller bruke tid på en som virkelig kommer til å sette pris på, og elske oss for den vi er. Klisje, men veldig sant.
Så når man er helt nedi kjelleren, og man ikke vet om man orker å sette foten utafor senga om dagen, så tenk at dette er din sjanse til å starte noe helt nytt, en ny sjanse til å gi degselv noe du kan nyte godt av fremover. Du er ikke lenger i et ulykkelig forhold, eller med en som ikke verdsetter deg, og hvis ikke det er bra ting, da vet ikke jeg. |
Er i en noenlunde samme situasjon som deg gutt22.. Hadde egentlig ikke tenkt å skrive noen ting innpå noen nettsider her, men godt å få blåst litt ut.
Har vert sammen med kjæresten min i ca fire år, har også hatt opp og nedturer, med et samboerforhold som har fungert veldig bra i perioder, og mindre bra i andre perioder. Men når en har vert sammen med den du elsker såpass lenge blir det ofte lett for å ta ting forgitt, at det kommer til å vare evig. Plutselig slo bomben ned, at hun var usikker, trenge tid til å tenke om vi kom til å fungere, følelser.. Har vert mye å jobbet i utlandet siste tiden, kun sett henne i kortere perioder. Det er ikke slutt ennå, men neste gang jeg kommer hjem fra jobb har jeg en grusom følelse for at det er over.
At "tiden leger alle sår" er vel kanskje en sannhet. Men å miste noen som du elsker så høyt, samtidig til å vere din beste venn er hardt. Tomhetsfølelse i kroppen. Følelse av å vere misslykket. At livet en så for seg sammen med sin elskede brått tar slutt. Det er tungt.
Men livet går vel videre.. også når en har det som verst. |
Jeg er nå en gutt på 22 år. føles egentlig ganske godt å starte å skrive dette her, få det ut. jeg møøte "mitt livs kjærøighet" på vgs under utdanning da jeg var 16 år gammel. vi har hatt våres tøffe tider men mange oppturer. som andre forhold. det siste året har vært tøft 5 år i sammen i "sus og dus". jeg har vært delvis overlegen for jeg viste hvor jeg hadde henne og trudde det meste var bra at det bare var småting vi hadde igjen å fikse opp. men en kveld så kommer ikke jeg hjem fra byn jeg drar på nach og hun sitter hjemme alene å begynner å få tanker. siden det så begynte tilliten å svekkes siden jeg dro ut gang på gang og dro hjem til meg selv. når jeg endelig skjønte at noe begynte å gå i dass prøvde jeg desperat å fikse det. å da var det for sent. jeg sitter nå her å prøver å gjøre alt jeg kan for å ikke gå og legge meg for å tenke på det. natterstid er det værste man kan gå igjenom alene når man da har elsket noen så høyt. vet egentlig ikke åssen jeg skal da greie denne natta. håper noen leser og kommer med kreative råd ikke de vi alle har hørt før at tid leder alle sår. |
Jeg har kjærlighetssorg nå, for jeg tror nok at jeg har mistet min store kjærlighet, hun begynte på folkehøyskole for noen mnd siden, jeg tror hun har funnet seg en annen gutt\mann der, hun e bare sammen med han stortsett, noe som får meg til å tenke at hun har fått seg en annen... jeg savner henne veldig mye. |
Jeg er fullstendig ødelagt..jeg er 29 år og har nå mistet "the love of my life", som jeg har kjempet for å få tilbake siden jeg ble dumpet på nyttårsaften ifjor.. ;( Vi fortsatte å være venner,bestevenner..som hun ville, fordi vi var jo det..hadde jo snakket sammen nesten hver eneste dag i 4.5 år..Delt alt og ingenting, kjærligheten vår var uendelig, men jeg såret henne forferdelig mye også..fordi jeg holdte tilbake på mye av hjertet mitt, og hadde mine hvite løgner for å holde henne borte ifra meg..Så jeg fortjener vel å ha kjærlighetssorg:( men jeg ga alt, og mer til..av meg selv til henne som jeg aldri har gjort til noen før, jeg vet hun elsket meg høyere enn himmelen.. men de siste månedene har jeg gått og kjempet, vært sjalu og usikker...mens hun har gått videre tydeligvis, med å miste alle følelsene for meg selv om jeg har prøvd virkelig ALT for vise henne hva hun betyr for meg ;( kjærligheten er helt jævlig..hun var min første kjærlighet, og jeg vet jeg kommer aldri til å slippe noen så nær meg igjen.. aldri. føler meg så utrolig ensom.. plutselig nå så møtte hun en annen, og vi er ikke bestevenner lengre ( vi har snakket sammen hver dag), nå er det ikke plass til meg plutselig at all .. det gjør så jævla vondt, selvbildet mitt er på bunn og jeg vil aldri være nær noen igjen :( |
har gått i nesten en mnd innbilt meg selv at vi kommer til å få det bedre, krangel på krangel. Ingenting hjelper. Han har reist fra meg så mange ganger nå men har alltid kommet tilbake, fremdeles har jeg holdt maska og tenkt han kommer jo for han vill dette han også. Har prøvd å forklare at i et forhold så er man 2 om ting, 2 som krangler, 2 som finner en løsning, 2 som vill dette. Jeg har alltid vert den som har klart meg bra, har det blitt slutt har det selvfølgelig vert trist men det har gått fort over. Denne gangen har jeg bare blitt fortalt om og om og om igjen at det er mitt ansvar fikse forholdet, jeg som har ødelagt det og jeg som må bevise at jeg vil. I mellomtiden så har han sagt at han har " lov " til å gjøre det han vil når han vil og det er hvertfall ikkje hans ansvar å fikse eller finne en løsning. Han gikk for 1 uke siden, da kom han ikke tilbake. Har aldri bedd noen om å ikke gå men det gjor jeg med han vi skulle jo ha familie sammen.
Nå sitter jeg med følelsen av, gjor jeg alt jeg kunne, hva gikk galt, hvordan kunne han gå så lett, hvordan mista han lysten og følelsene over noen få dagen, hvorfor prøvde ikke han bedre eller mer... ble sykemeldt på dagen, klarer fortsatt ikke slutte å grine.
alle sier, det blir bedre, å det vet jeg, men akkurat nå føler jeg ikke for å gå ut blandt folk å hvertfall ikke treffe han. Jeg føler meg så svak akkurat nå at jeg må først klare å stå på egne ben før alt annet... Har aldri hatt det slik som dette så jeg føler at jeg ikke har kontroll over kroppen min selv.
Tvinger meg selv til å gjør ting, men finner ikke akkuratt glede i å bake eller trene akkurat nå.
Hadde jeg bare vist hva og når.. |
ELVIS PRESLEY ARBEIDE PÅ SYSTEMER MED MUSIKKER OG REISE
MYE HAN ER SKUESPILER Å LAGE MYE KONSERT HEILE VERDEN
HAN IKKE LEVE AT HAN ER BERØMT FOR JENTENE HELT VILLE
ETER HAN HEILE DAGEN AT FÅR IKKE VÆRE I FRED HAN NØDT
TIL SLAPE AV OG NYTE DET HAN TRENGER ALLE JENTENE
VILLE LØPE ETTER HAN TRENGER I FRED HAN NØDT SLAPE AV
PÅ DAGEN AT KVELDEN HAN VILLE SYNGE TIL ALLE SOM VILLE
HØRE PÅ AT HAN ER KONGEN I VERDEN I HEILE MEMPHIS
ALLE HAR SORGEN I SEG AT ELVIS ARON PRESLEY DØDE
AT DEI BLIR TRISTE FOR HAN LEVDE FOR LENGE SIDA
TVILINGBROREN SOM DØDE HAN HEITE JESSE GARON
ELVIS VOSKTE OPP HAN KJØRTE LASTEBIL HEILE DAGEN
SÅ HAN VORE MILITÆR SÅ ETTER HAN MØTE PRISCILLA
PRESLEY OG FLYTE TIL GRACELAND Å FØDE BARN SOM HET
LISA MARIE PRESLEY HUN LEVDE I MAGEN TIL MOREN SIN
SÅ PRISCILLA PRESLEY SKILTE SEG AT HAN FUNNET NYE
KJÆRISTE SOM HEITE GINGER ALDEN HAN TOKK SISTE FARVEL
TIL ALLE MENNSKER I VERDA I CENEN FRA SHOWET SINN
HAN VART OVERVEKTIG HAN ETTE FOR MYE OG DRIKKE
COKA COLA HEILE DAGEN HAN LEVER MED UNNSUN
MAT HEILE DAGEN ETTE MYE SHADWITH HEILE DAGEN
OG BURGER DET HAN LEVDE ETTE MYE SÅ BEGYNTE MED
STOFFER OG MEDISINER AV GEROGRE NICHOPOLUS DET ER
LEGEN HANS SOM BETALER FOR HAN ER IKKE SKYLDIG
AT MENTE IKKE ELVIS PRESLEY SKAL TA STOFET
SÅ DØDE ELVIS AV DET
|
hei. jeg er en jente på 21 år og snart er det fire uker siden det ble slutt mellom meg og typen. vi hadde vært sammen i litt over et år og han er min første og største kjærlighet. jeg tar dette helt ubeskrivelig tungt, men gjør mitt aller beste for å ikke la det knekke meg helt. før vi ble sammen var jeg utrolig redd for å bli forelska og til å binne meg til en gutt. jeg har opplevd så mange mareritt tidligere i forbindelse med gutter at jeg alltid trakk meg unna og ble aldri forelsket. da jeg møtte denne gutten skjønte jeg med en gang at jeg var betatt. vi flørtet med hverandre vær gang vi møttes på en uskyldig måte. det eneste vi brukte var øynene våre. det gikk over en månede før vi i det hele tatt pratet i lag og da hadde vi møttes på lesesalen på skolen allerede mange ganger. selv om jeg var utrolig betatt av han følte jeg over hode ikke at jeg ville bli kjent med ham. jeg hadde det så godt bare med å flørte med ham og ville ikke ødelegge den gode følelsen. han prøvde hele tiden å få ekstra kontakt med meg og spurte om ikke vi kunne finne på noe i lag. det gikk enda en ny månede hvor vi kun snakket i lag til jeg bestemte meg for å møte han utenfor skolen. hva hadde jeg å tape tenkte jeg. jeg ble bare mer og mer forelsket i ham. han var så utrolig kjekk og god på apsolutt alle måter. han godtok meg for den jeg var og var alltid en god lytter. vi hadde det så utrolig fint i lag og det var så deilig følelse å vite at han elsket meg og hadde meg som det kjæreste i livet sitt. han gjorde meg trygg, kjemien var der og alt var perfekt. jeg stolte 100% på han og 100% på forholdet våres. den siste tiden merket jeg likevel at noe var galt. vi jobbet mye om hverandre og jeg syntes det var veldig leit og ville derfor prøve å gjøre slik at vi kunne ha litt fri samtidig. han virket ikke like ivrig etter å få det til og det såret meg. jeg tok det opp med han og spurte om det var noe galt. han sa selv at det ikke var det og poengterte flere ganger at han var så heldig som har meg. at han har det så fint sammen med meg og at han elsket meg så høyt. plutselig en dag forsto jeg at det var noe galt. han klarte ikke si hva det var, men jeg så han var lei seg. jeg ville selvfølgelig være dær for ham og prøvde forstå hva det var. til slutt spurte heg om jeg eller han hadde gjort noe galt, men han sa nei. da jeg fortsatt ikke fikk noe svar på hva det var stilte jeg han spørsmålet om han ikke ville være sammen med meg mer og han svarte ja. det stakk helt ubeskrivelig og jeg fikk helt sjokk. klarte ikke forstå hva eller hvor det hadde gått galt og han hadde selv ikke nå svar på det. sa bare at han ikke var forelsket i meg lengre og at han derfor følte det var galt at vi var sammen. han sa han elsket meg, at jeg var ei ubeskrivelig flott jenta, at det ikke var noe vont å si om meg, at jeg er helt nydelig osv. men de riktige følelsene var borte. jeg er så utrolig glad i ham, men vet at det aldri kan bli oss to. han er en voksen og ordentlig mann og står alltid for de valgene han tar. jeg savner han så masse og selv om han ikke har gjort noe galt eller at vi er uvenner, så vet jeg ikke hvordan jeg skal klare å ha kontakt med ham. jeg vil så gjerne, men har så sterke følelser for ham at d vil gjøre vont... jeg er masse sammen med venner, går på skolen, trener, har mange ting å konsentrere meg om, men likevel blør hjertet mitt enda. det stikker og river, og klumpen i halsen er der selv om jeg har det gøy med vennene mine. sengen min er så tom. jeg savner å vokne til det fine ansiktet hannes og til ar han legger seg inntli meg fordi han syntes det var så godt. |
Hva i alle dager skal jeg gjøre? I et halvt år nå har jeg snakket med den mest utrolige jenta, som jeg fortalte alt til. De mørkeste og dypeste hemmelighetene mine. Hun fikk meg med på et musikkverksted på Gjøvik, hvor vi endelig skulle treffe hverandre (vi hadde kun møtt hverandre én gang før, da utvekslet vi kun et håndtrykk). Jeg gledet meg skikkelig, og hun sa hun gjorde det også. Alt var perfekt, og ingenting kunne gå galt. Trodde jeg. Hun hadde type, men gjentok hele tiden hvor glad hun var i meg og hvor glad hun var for å ha blitt kjent med meg. Vi satt oppe til langt på natt og snakket over Skype, og alt var en dans på roser.
Når jeg møter henne, får jeg en klem- og det er det. Det virker som om hun ikke kjenner meg, og klenger på alt annet som kan krype og gå av gutter på samlingen. (Egentlig burde ikke dette være noe problem, jeg var ikke typen hennes, men jeg hadde de utroligste følelsene for henne, så hva kan man gjøre?) Jeg prøver å snakke med henne om det, spør om jeg har gjort noe galt, men hun bare snakker det bort.
Samlingen skulle vare fra mandag til lørdag, men onsdag kveld (dette skrives påfølgende fredag) får jeg nok- jeg melder fra til lederne at jeg kommer til å toget hjem neste dag, fordi jeg ikke "føler jeg får noe utbytte av dette". Bare for å nevne det, så var dette en kristen samling, noe som ikke burde vært så galt, da jeg er smålig kristen. Men når det nærmer seg propaganda, tungetale og lovprisning ut av en annen verden, da blir det nok. Spesielt når det er black metal som får deg til å trampe takten.
Når jeg går på toget er følelsene mine et grundig kaos- jeg sender henne en melding hvor jeg ønsker henne et fortsatt fint opphold, og sier at vi sikkert snakkes en eller annen gang, og at det var kjempehyggelig å hilse på henne. Meldingen sydet av ironi og vonde følelser, men i skrivende stund er det fremdeles uvisst om hun oppfattet den eller ikke. Jeg får til svar ca ti timer etterpå at hun syntes det var leit at hun ikke fikk tatt farvel, og at hun syntes det var koselig å møte meg. Hun slenger også inn "glad i deg |
Hva i alle dager skal jeg gjøre? I et halvt år nå har jeg snakket med den mest utrolige jenta, som jeg fortalte alt til. De mørkeste og dypeste hemmelighetene mine. Hun fikk meg med på et musikkverksted på Gjøvik, hvor vi endelig skulle treffe hverandre (vi hadde kun møtt hverandre én gang før, da utvekslet vi kun et håndtrykk). Jeg gledet meg skikkelig, og hun sa hun gjorde det også. Alt var perfekt, og ingenting kunne gå galt. Trodde jeg. Hun hadde type, men gjentok hele tiden hvor glad hun var i meg og hvor glad hun var for å ha blitt kjent med meg. Vi satt oppe til langt på natt og snakket over Skype, og alt var en dans på roser.
Når jeg møter henne, får jeg en klem- og det er det. Det virker som om hun ikke kjenner meg, og klenger på alt annet som kan krype og gå av gutter på samlingen. (Egentlig burde ikke dette være noe problem, jeg var ikke typen hennes, men jeg hadde de utroligste følelsene for henne, så hva kan man gjøre?) Jeg prøver å snakke med henne om det, spør om jeg har gjort noe galt, men hun bare snakker det bort.
Samlingen skulle vare fra mandag til lørdag, men onsdag kveld (dette skrives påfølgende fredag) får jeg nok- jeg melder fra til lederne at jeg kommer til å toget hjem neste dag, fordi jeg ikke "føler jeg får noe utbytte av dette". Bare for å nevne det, så var dette en kristen samling, noe som ikke burde vært så galt, da jeg er smålig kristen. Men når det nærmer seg propaganda, tungetale og lovprisning ut av en annen verden, da blir det nok. Spesielt når det er black metal som får deg til å trampe takten.
Når jeg går på toget er følelsene mine et grundig kaos- jeg sender henne en melding hvor jeg ønsker henne et fortsatt fint opphold, og sier at vi sikkert snakkes en eller annen gang, og at det var kjempehyggelig å hilse på henne. Meldingen sydet av ironi og vonde følelser, men i skrivende stund er det fremdeles uvisst om hun oppfattet den eller ikke. Jeg får til svar ca ti timer etterpå at hun syntes det var leit at hun ikke fikk tatt farvel, og at hun syntes det var koselig å møte meg. Hun slenger også inn "glad i deg |
Hei! Jeg har vel ikke noe bedre å gjøre enn å skrive ned om mitt kjærlighetssliv jeg og.
Jeg er en jente på 18 og møtte en gutt (18) i begynnelsen av denne sommerferien, vi var barndomsvenner og fikk kontakt igjen. Da vi møttes hadde han for tre måneder siden kommet ut av et 10 måneders forhold, han sa eksen hadde vært utro og ikke respektert han for den han var. Han følte seg aldri trygg rundt hennes nærvær og han ville begynne på noe nytt.
Det ene førte til det andre og det begynte å bli mer seriøst. Han sa ting som; "jeg føler meg mer rolig rundt deg enn det jeg gjorde før, jeg er ikke så stressa lenger", "jeg vil gjøre det mer seriøst med deg" osv osv. alt det rette sa han og alt føltes så ekte. Han involverte seg i hele familien min og satt ofte timer på rommet til lillebroren min for å bygge lego med han. Etter en måneds tid gikk vi inn i et forhold, og det varte ikke mer enn 1,5 uke... hvor tragisk er ikke det? Han fortalte at det fortsatt lå følelser for eksen der og at han ikke ville dra meg inn i det.
Det har gått en uke nå, som har vært evig lang, og jeg føler meg grusomt tom. Utrolig nok klarte jeg å utvikle veldig sterke følelser på kort tid, og jeg følte alt betydde noe og at jeg endelig hadde funnet en som ville lytte til meg og ha et seriøst forhold til meg. Noe jeg aldri har hatt før. Han sa han trengte tid på å komme over henne og han visste ikke om han kom til å gå tilbake til hun eller om han forble singel eller kom tilbake til meg. Jeg føler meg følelsesløs for tiden, har null matlyst og tenker hver dag. Jeg prøver å gå ut med venner og finne på andre ting som kan gjøre meg glad, men de vonde tankene kommer alltid snikende inn. Og et håp om at han kommer tilbake ligger der, hver gang det piper fra telefonen min skvetter jeg til og håper det er fra han.
Jeg snakker ikke med han, og vil la han være ifred. Vil ikke ødelegge noe ved å sende teite meldinger og klikke på han over telefon.. men det er vanskelig å ikke snakke med han lenger, jeg savner han utrolig mye. Og jeg føler meg tåpelig som tenker at han kanskje kommer tilbake når han var sammen med eksen i nesten ett år, selvom hun var utro mot han. |
For sånn ca en uke siden avsluttet kjæresten min et 4 år langt forhold med meg. Jeg var 13/14 år når vi ble sammen. Det var avstandsforhold, og jeg trodde at det ikke kom til å vare så lenge, men det gjorde det. Det gjør så vanvittig vondt å bli dumpa. For man sitter igjen med et dårlig selvbilde, dårlig matlyst, ingen motivasjon og ingen energi.
Men dette er ikke første gang det blir slutt, det skjedde for et år siden. Da var det en annen jente. Men han kom tilbake, og jeg tok imot han, selvfølgelig... Men han har aldri akseptert vennene mine og interessene mine. Jeg har kuttet ut alt til fordel for han. Jeg måtte være sammen med venner i smug, gjøre ting bak hans rygg. Det er feil det også, men man må få lov til å ha venner! Jeg sluttet helt å gjøre ting jeg syns at var gøy, fordi han protesterte og kom alltid med motforestillinger om at jeg kom aldri til å bli flink i det jeg drev med.
Alle har sagt at de visste at dette kom til å skje. Men jeg fornektet alt. Fordi jeg er jo fremdeles veldig glad i han. Det er så mye jeg kunne ha fortalt om, massevis av episoder og utsagn fra hans side. Men jeg bare ødelegger meg selv mer av å holde på med det. Som sagt, det er snart en uke siden det ble slutt og jeg har "bare" grått en gang etter selve bruddet. Men inni meg har jeg det utrolig vondt. Tanken på at jeg aldri mer får se han igjen er smerte i seg selv. Tanken på at han finner seg en ny jente er jo enda verre, det er akkurat som en kniv man får i hjertet og at man vrir den om. Jeg vil ikke at denne nye jenta skal få oppleve det samme som jeg har opplevd med han. Det verste er at han allerede er på utkikk/har funnet ei ny. Etter 4 år! Så bare gjør han noe sånt. Også slå opp på sms er jo barneskolenivå i seg selv.
Med tanke på selve bruddet og den nye jenta, gjør meg svak. Jeg har fått høre av venner og familie at jeg tar det utrolig pent, og at jeg er sterk. Men når jeg er alene blir jeg skikkelig svak, og jeg tar lett til tårer. Men jeg prøver å bite tennene sammen og tenke over alt det som var negativt med forholdet. Og jeg skal love en ting, det er mer negativt enn positivt.
Jeg skulle ønske at jeg aldri møtte han. Fordi han har ødelagt så forferdelig mye for meg. Han har bare brutt meg ned gang etter gang. Jeg har lyst til å bli sterk og selvstendig. Jeg prøver å tenke fremover på alle de mulighetene jeg har uten han, men samtidig hadde jeg det fint når det bare var jeg og han, sammen i virkeligheten, og ville aldri ha byttet det ut mot noe annet.
Jeg har ikke klart å spise på flere dager, føler at maten vokser i munnen min. Jeg orker ingenting, alt er et ork. Jeg prøver å være med venner, men alle har andre planer og de planene er ikke jeg en del av. Jeg sitter igjen med et forferdelig dårlig selvbilde, og vet at ingen kommer til å like meg. Det er en ekstremt vond følelse. Men jeg må bare prøve å leve livet uten han. Ingenting annet hjelper. |
Hej Lavendel. Du sier det selv...du er bare 14 år , kjærlighet har ingen alder men prøv å gjøre ting som gjør deg glad.Sett deg selv først, og vær optat med å lære og holde på med ting som du kan utvikle deg i ..(musik,dans,maling,bøker,rei se ,venner,familieosv) du virker som en moden jente men du kan havne i feile hender og da vil du bli mer såret enn det du er nå for alle tenker ikke godt. når du får (bygget) mer selvstendighet så vil du sikkert få et nytt syn og vite mer om hva slags gutt du ønsker og trenger...det er ikke sikkert det var det svaret du ønsket men som jeg ser det så er det,det jg kan gi i råd, er selv 21 år og tenkte akurat som deg når jeg var 14 ;) det er både gøy og trist med forhold men mye som jeg kunne brukt tiden på istedenfor gutter og på leting etter ekte kjærlighet. |
Jeg er en jente på tolv år som har hatt kjærlighetssorg i over 2 år. Hallo, jeg er tolv snart tretten. Er det normalt? Det er så mange minner med gutten at jeg bare ikke klarer å la dem bli borte, samtidig som det gjør vondt å se tilbake på. |
er inne i min 2 kjærlighets sorg, eg og den jenta eg liker var aldri samen men vi var SÅ NÆRME! i over 6 månder holdt vi på uten at det skjedde anna enn at eg vart såra , mine personlige beste tips er og vere masse med venner, tenke på dei neagtive ting med eksen/ personen du er forelska i , alle personer har neagtive sider selv om det ikkje føles sånn istarten av en kjærlighets sorg.
også gjer ting du liker, hør gjerne på brutal musikk /musikken du liker, for og få ut sinne også trening funker, unngå og snakk med personen UANSETT om du vill eller ikkje ! |
jeg har hatt en kjæreste som har såret meg utrolig mange ganger, men jeg er like idiot å vil ha han tilbake. jeg skriker og kutter meg, å veit ikke hva jeg skal gjøre... vi har vært sammen 2 ganger men han sårer meg bare. jeg elsker han men han gir rett og slett FAEN i meg. jeg har det rett og slett jævelig. det at jeg ser han hver dag gjør ikke saken noe enklere... Hjelp meg ! jeg klarer ikke mer |
har også hatt en problem....
kjent en gutt i et halvt år, men vi var venner, og hadde ikke så god kontakt. etter det begynte jeg på på skolen etter sommer. jeg snakke med med han face, og han sa at han elsket meg virkelig, jeg trodde ikke helt på. jeg kontaktet kompisene hans for å se om dt er riktig dt han sa. dem sa ja at han elsker meg virkelig. etter dt begynte vi å drive, han pleide å sende mld og var med meg hele tia. fikk skikkelig følelse om han, og elsket han virkelig. vi var sammen i ca. 3-4 uker. etter det forandret han seg. han gadd ike å kontakte meg, og sende mld, og begynte å skrive bokstaven til en jente på nikket sitt på msn. jeg spurte hvem dt var, men han sa ikke bry deg og masse sånt, og ba om å gå vekk, og at han ikke bryr seg lenger. han ble veldig frekk mot meg. jeg tok dt her vanlig og kødd. og godta dt. men etter hvert skjønte jeg at han drev med en annen. han skrev rett etter han ikke gadd å være med igjen, i et forhold med en jente på face. jeg sa hvem dt er, han sier bare ikke bry deg, gå vekk, hvem er du og masse dritt. en natt jeg sov med tårende øyner. kl. 1 2 på natta, sender han mld og sier at han gir opp og ikke gidder mer. jeg kjønte ikke hvorfor og hva var grunnen, jeg hadde ikke gjort noe mot han. forholdet var bare opp og ned hele tia.
jeg sa okei så lenge du vil så dt er greit, vil ikke mase på deg hele tia, for noe du ikke vil.
dagen etter kommer jeg på skolen, og jeg ser han med en annen jente. de gikk sammen og satt sammen. og da jeg sa dt, dt føltes som noe stakk i hjertet mitt. også etter det fikk jeg vite fra en kompisen hans at de driver sammen. jeg ble skikkelig lei meg, og veeldig sur og sint. han brydde seg og og prøvde å såre meg hele tiden.
etter 6 dager, gjorde han dt samme med hun jenta også, og jeg hun jente ble venner,fordi jeg visste at dt var han som gikk til henne, og ikke hun. etter mange måneder, jeg hadde glemt han litt, men følelsene var fortsatt der, men kunne klare meg uten han.
han sende mld og flørta med meg og ville ha meg tilbake. han prøvde seg halv måneder for å vise seg at han virkelig elsker meg og at tok en stor feil, og ber om unnskyldning. men jeg trodde ikke på, alle sa at han har forandra seg og virkelig vil ha meg tilbake. okei. jeg tenkte kanskje alle fortjener en sjanse. jeg ga han en sjanse og ble sammen igjen.
da så jeg at han hadde virkelig forandre seg. vi var sammen i 1 måneder. etter dt dro jeg på ferie til sveits. og etter jeg kom tilbake, hadde han sendt mld og sagt at jeg dro til sveits for å finne meg annen og masse ting. og dt var en annen venninne som prøvde seg på han. de hadde flørte sammen ogsånt, etter det ville han ha dt slutt. og denne gangen var det enda verre en første gangen. han begynte å le og ikke brydde seg i dt HELE TATT. jeg grått og sa si meg hvem sa sånt til deg. han sa dt kan jeg ikke si dt hemmelig. men etter hvert fant jeg ut hvem dt var, og faktisk en vennine jeg aldri forente kunne har gjort sånt. hun fikk til å gjore dt slutt mellom oss. han trodde ikke på meg lenger, og ga helt opp. og jeg ble veeldig såret veeldig!!!
og i denne tiden hjalp ingenting. jeg kunne ikke snakke med noen. alle vennene mine hilsa på meg og sånt, jeg hilsa ikke, jeg slutta å kontakt alle, bare de nærvennene mine. og hengte med hel annen venner for glemme alt. og ba at ingen skulle snakke om dt. og dt var ikke lett, men måtte holde alt inni meg. jeg gjømte den vakkre blomsteren i hjertet mitt som ble knust. og fortalte dt ikke til noen enn bare bestevenninna mi, for å få dt litt ut. men nå er alt over, og dt har gått bra nå...
og snakker aldri med han igjen, og aldri hilser når jeg går forbi, snakker med alle kompisene hans foran, men ikke han, fordi at han skal skjønne dt.
|
Hei!
Jeg har hatt det jævlig vondt di siste 3 ukene, jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver det her. Men jeg har ikke annet å gjøre da vel :(
Jeg er da en gutt på 17 år, jeg ble kjent med denne fantastiske jenta for 4 år siden, da var jeg 13 og hu var 13. Jeg hadde aldri hatt noe serriøst forhold før. Vi ble sammen etter bare noen dager, det var ikke akkurat så veldig serriøst på starten fra min side kanskje. Men vi var veldig av og på det første året. Da vi var 14 år gammle ble vi da sammen igjen. Og hu slo opp for 3 uker siden, jeg har bare fått mer følelser etter di 3 ukene!
forholdet vårt har alltid vært slik at hu alltid har vært omsorgsfull og trofast. Men plutselig for 2 mnd siden fikk hun seg en ny jente vennine, etter 2-3 uker så var det fest og fyll. Vennina hennes var med, og etter x'en min hadde fått litt mye alkohol så sa hun at hu 'LIKER' vennina, ikke liker som vennine men liker liker. Jeg tenkte ikke annet en at hu hadde fått innpå litt for mye alkohol.
Noen dager etterpå fikk jeg vite at di hadde kysset, jeg ble litt lei meg, men alle venna mine sa at det er ikke unormalt at jenter har en periode der di vil prøve ting. Så jeg godtok det å sa at hu kunne prøve å ikke være så mye med denne vennina.
Uka etterpå hadde x'en min bursdags fest for seg, da alle hadde dratt og vi alle var passe drita. så hadde jeg lagt meg, mens hu var nede med noen venniner. Hun braste opp på rommet også begynte vi å krangle om en liten ting, da klarte hun å si at hu er mer glad i vennina si en det hu er i meg. Hun ble plutselig bare kjempe sur på meg, ga meg penger til å ta taxi hjem osv. Jeg tenkte nå legger jeg meg til å sove også blir alt bra i morgen... men det ble det ikke..
Dagen etter var det enda en fest jeg var på, der var jo også x'en min og vennina hennes. Det eneste x'en min gjorde var å kline med vennina si. Etter 2-3 timer kom x'en min bort å sa hu ville snakke med meg. Hun spurte meg om jeg ble sjalu. :( og alt ble bare et helvette den kvelden, vi begynte å krangle og jeg ble kastet ut fordi hu begynnte å grine. Dagen etterpå fikk jeg vite at x'en min hadde klina med "bestevennen" min. SOm han tydligvis IKKE var!
Dette var noe x'en min kontaktet meg å sa selv, etter vi hadde diskutert litt. så godtok jeg det, eneste jeg ville var å ha hu! mens hu ville være min venn, hu ville prate med meg om ting osv..
Jeg tenkte at det kanskje ikke var så dumt, fordi da kunne jeg få sjansen til å prøve å få hu tilbake.
Men det var kanskje noe av det dummeste jeg gjorde!
noen dager etterpå fikk jeg vite at x'en min og vennina ikke snakka mer sammen. grunnen til dette vet jeg ikke.
Men da ble jeg bare enda mer glad, og prøvde enda hardere å få hu tilbake. Jeg tror hu anser meg som masete og jævlig. Men jeg klarer ikke annet :( Vi sendte masse meldinger. Også kom helgen, da skulle hun ut med noen jente venniner. Og hun hadde lovet meg at hun ikke skulle finne på noe tull. Jeg sendte hu melding utover kvelden, hu svarte bare mindre og mindre. Til slutt så sovnet jeg, jeg ble vekket av at hun ringte meg kl 4 på natten, jeg spurte om hu hadde gjort noe dritt. Og da fortalte hun meg at hun hadde klina med en annen kar osv.
Jeg følte atter en gang at jeg ble stukket i hjertet med kniv.
Dagen etter var hun så søt å sendte meg masse blide og hygglige meldinger, så jeg la alt det tullet bak meg og forsatte og prøve.
Sånn har det værdt for meg di 3 siste ukene nå.
i går fortalte hun meg at hun elsket meg, hun kysset meg og sa at vi skal forsette å prøve og bygge opp forholdet vårt.
akkurat nå sitter jeg nedgravd i tårer mens, x'en min er med en ny kar.
Igjen jeg føler at hu har stukket en kniv langt in i hjertet mitt.
Nå har jeg hvertfall lært! og jeg syntes dere bør ta i bruk det jeg sier, bare bryt all kontakt med en gang det blir slutt. Så får heller hun/han ta kontakt om det er noe. |
Det ble slutt for under en time siden. Jeg synes ikke at det hjelper å lese på nett og om hvor bra det er at man har venner rundt seg. Saken er den at jeg ikke har så mange venner lengre. Litt fordi eksen min er en kontrollerende psykopat som klarte å få meg til å kutte kontakten med veldig mange mennesker og fordi jeg har fått en sønn som nå er 6 mnd. Jeg føler meg som verdens største idiot som ikke så dette komme. Alle rundt meg gjorde det. Til og med min onkel hadde sagt at jeg ville ende opp som alenemamma rett etter han fikk høre at jeg var gravid.
Jeg har aldri elsket noen så høyt før, og tidligere var jeg ikke en tilgivende person. Med dette mennesket har jeg godtatt alt mulig og det er ikke kødd engang! Han har ved flere anledninger banket meg opp og selvfølgelig etter at jeg flyttet inn med han, han har kastet meg ut på natten i kun iført undertøy midt i graviditeten for grunner bare han selv kan forstå. Han begynte å røyke hasj daglig en måned før teminen. På termindatoen satt han med armen rundt en annen jente, røyka hasj og sa til meg han jobbet overtid. Da satt jeg hjemme og var liv redd for å føde uten han.
På fødselen hadde han røyka. Hadde jeg nektet han å være der vet jeg at han hadde dratt sin vei... men jeg trengte han. For å slappe av. Vi hadde vært sammen i over to år og jeg ville ikke være alene i denne opplevelsen. Etter fødselen var han voldelig igjen, 2 ganger. Jeg og barnet måtte bo i perioder hos min mor.
To ganger kom jeg hjem og tok han i å røyke pot midt i stua. Omringet av barneutstyr. Sammen med søstra si. Tanta til mitt barn. Siste gangen fikk jeg nok og fant meg ny leilighet samme dagen. Flyttet ut og bestemte meg for at nå var det faen meg nok! Men den kontrollerende drittsekken godtok ikke det da, så han kom på besøk og jeg sa det var greit... for jeg ville ikke nekte han å se barnet... så lenge han bare forholdt seg rusfri under mitt tak. Det var ikke barnet han ville se. Han ville bare gå igjennom datamaskinen min, telefonen og ha sex med meg. Jeg har alltid elsket å ha sex med han så akkurat der er jeg helt sykt svak.
For ikke lenge siden ble han tatt av politiet for å ha 14 planter hjemme hos seg, som han hadde fikset bare noen dager etter at vi var ute. Jeg reagerte selvfølgelig med det vanlige, å slå opp. Det har vært slutt hvertfall over femti ganger. Jeg har ikke fått noen form for støtte fra hannes familie i det hele tatt. De kontakter meg ikke nå når vi ikke bor sammen, eneste var moren hans, som kontaktet meg for å overtale meg til å fortsette å være sammen med fyren. Jeg skjønner at hun vil det. Jeg er en ordentlig jente og mor. Jeg er pliktoppfyllende og alt for bra for sønnen hennes. Jeg gikk med på å gi han en siste sjangse etter plantesaken. For han hadde gått med på å fikse seg legetime ang. aggresjonsproblemene og skulle slutte helt med dop.
Det gjorde han ikke *sjokk*. Jeg har nå funnet flere bevis på at han er igang med nye planer som er lik de han hadde før. Han har også (endelig) gjort det jeg avskyr mest i verden. Vært utro. Ikke at han har hatt sex med jenter eller kysset dem, men han har sagt at han ville det. Å det er godt nok for meg.
Jeg har vært alene med barnet siden fødselen så det er ikke særlig tap der. Men hjerte mitt sliter veldig. Jeg (som dere som kanskje har orket å lese dette) skjønner ikke hvorfor. Jeg har aldri blitt behandlet verre eller blitt utsatt for så mye dritt i hele mitt liv. De gangene vi møtes er det bare sex og krangel. Jeg har lenge forsøkt å holde avstand, ikke svare på meldinger eller telefoner.... men ikke klart det. Nå forsøker jeg igjen.
Mine egne tips for å komme over dette, kanskje spesialegnet for de som er alene med barn - er å se på sex og singelliv, lage masse god mat, kose ekstra mye med babyen og prøve å holde hodet positivt. Gjerne gå turer i fint vær, kjøp is og gå på cafè. Det vil dukke opp nye mennesker. Det vil komme andre tider. Men jeg selv har gode, lange planer om å forholde meg singel en stund og kun fokusere på min sønn. Å ikke svare drittsekken fremover. |
Hei, jeg har også et problem!
Dette er noe ganske annet. De fleste her skriver om knuste hjerter fordi de har slått opp/blitt dumpa. Men jeg har et knust hjerte, fordi jeg er singel!
Jeg er bare 14 år, men jeg lengter sånn etter ekte kjærlighet! Hver gang jeg går i byen og ser et kjærestepar, kjenner jeg tårene komme. Jeg gråter hver eneste kveld! Jeg begravet meg i kjærlighetsromaner, men det gjør meg bare
mer deperimert! Jeg kan ikke fortelle foreldrene mine om dette. De mener jeg
er for ung, og jeg skjønner jo hva de mener! Men det er ikke sex jeg er uteetter! Langt i fra. Jeg. Er ute etter en som kan elske meg for den jeg er!
En som ikke er redd for å si at han elsker meg!
Ja, det er helt feil tanker for en 14 åring, men vær så snill og kom med noen råd! Jeg orker snart ikke mer! |
Jeg hadde en kjæreste fra og med sommeren 2009 til sommeren 2010. Jeg var hans første kjæreste og den aller første han hadde noen gang "rørt" av jenter.
Vi hadde et fantastisk forhold, så lenge det varte... Den dag i dag, sliter jeg fortsatt. Vi går i samme klasse på høyskole, og jeg ser han hver dag. Tanken på at han IKKE vil ha meg, gjør meg gal. Jeg har aldri vært så glad i noen før, selv om det ikke var så utrolig lenge. Han var bare så fantastisk, og det var noe spesielt med ham.
Han sier at han er helt over meg, og det er tungt å høre. Selv om jeg prøver å gå videre, så vil ikke hjerte mitt gi slipp på han. Jeg ser søte og sjarmerende gutter hver dag, men finner ingen interesse av å prøve på noe mer en å bare snakke.
Jeg har begynt å trene, for å få opp selvtilliten, men ser ikke ut til og funke.
Jeg trenger tips til hva jeg kan gjøre, for dette tar knekken på meg...
|
hei. denne siden fikk meg mer til å gråte, jeg har lest gjenom alle kommentarene her og siden mangen har skrevet om kjærlighetslivet sitt og hvor hard e har blitt knust tenkte jeg at jeg skulle fortelle om min kjærlighetsorg som aldri går vekk.jjeg husker det som om det var i går
Jeg og søstra mi satt på chatroulette.no bare for løye mens hun gikk innpå rommet mitt, satt jeg alene på chatroulette. jeg bladde gjennom mangen folk, men så såg jeg RINO!, jeg klarte ikke å trykke han vekk, han var bare så fin, søstra mi ble irritert siden eg aldri tok han vekk men eg klarte det ikke. jeg spurte eter faceboken hans og så viste det seg at vi hadde fellesvenner. jeg trodde jeg skulle miste helt kontakten med deg etter noen dager men det skjedde ikke. jeg snakket med deg leeeeenge og til slutt så måtte eg bare møta deg, så eg fant ut at eg å 2 venninår skulle ta bussen til kvadrat siden han bor i stavanger..
men også kom du til haugesund en gang ikke så lenge etter , så på lørdagen møtte jeg deg så gikk vi litt tur / laang tur , å etter på gikk vi inn til meg for å se på film, først så satt me langt veke fra hverandre men til slutt kom du nermere og nermere meg. og til slutt låg me heilt inntil hverandre og du holt runt meg |
jeg ble dumpet for akkurat én uke siden idag, og det gjør så vondt. vi hadde det så utrolig fint sammen. bestekompissen hans, som han ser så utrolig opp til - slo opp med dama si og han har tydeligvis blitt påvirket av han til å dumpe meg, ved å si "åå så sinnsykt deilig å være fri" osvosv. dermed dumpet han meg. han sa et par dager før hvor utrolig lykkelig han var med meg. jeg vet virkelig ikke lenger om han likte meg eller ikke. kanskje alt bare var et spill? jeg vet ikke hva jeg skal tro. trodde ting skulle gå bedre, men. nå sitter jeg her igjen.. gråter. jeg HATER kjælighet. jeg trodde han var den rette. what to do? jeg føler jeg aldri kommer til å møte en slik som han igjen. jeg er knust..faen |
Har vært i to lange forhold. Nå sitter jeg tilbake med et hjerte som er knust og et selvbilde som er uklart. Jeg har hatt en type i noen år som aldri var fornøyd med den jeg var. Jeg kom meg vekk, men er fremdeles meget sliten. Ønsker egentlig bare å sove.. Jeg var i et forhold hvor jeg ikke fikk lov til å gråte eller være sliten. Jeg skulle være en snill jente og smile og le. Hvis jeg ikke gjorde det fikk jeg klar beskjed. Han sa " Smil jente, jeg fortjener det...." Gråten satt fast i halsen, men jeg smilte. Jeg mistet meg selv den dagen.. Jeg håper jeg finner tilbake til den jenta hvor smilet ikke kommer utenifra, men at smilet kommer fra et sted langt inne i meg.. Håper jeg en dag vil finne tilbake til den boblende gleden som en gang var i meg.. Etter et langt forhold hvor jeg har blitt fortalt når jeg burde smile, gråte og le har jeg mistet meg selv.
Det har gått noen mnd. nå.. Han fant en ny etter noen uker.. Jeg orker ikke tanken på å finne meg en ny mann.. Jeg vil først finne tilbake til meg selv.. Finne tilbake til den sprudlende jenta jeg en gang var.. Tror det er best å finne seg selv før en finner seg en å dele livet med.. |
Liker veldig godt denne artikkelen, og ikke minst alle kommentarene under. Det er så mye gjenkjennelig, og godt å se at man ikke er alene om tanker som viker unna all sunn fornuft og logikk. Men har man kjærlighetssorg er det hjertet, og ikke hjernen som snakker høyest.
For meg var det godt å lese denne artikkelen. Selv om min sorgprosess i sammenligning med andre her, har vært en dans på roser. Vi gjorde det slutt FØR vi ble irriterte på hverandre, lei av hverandre, eller bitre, da føles det kanskje ikke helt riktig å gjøre det slutt, men det er mye enklere å skilles som venner. Og det tok ikke lang tid før vi kunne omgås hverandre uten at det føltes feil, noe som var viktig for oss siden vi har så mange felles venner og interesser. Jeg gruer meg veldig til første møte med den nye kjæresten hans, og det samme gjør han. Men det handler om å ha såpass respekt for hverandre at det blir plass til å sørge og komme litt videre før den slags uunngåelige ting skjer.
Det sies at det tar en tredjedel av forholdets lengde i tid å komme over noen. For min del gikk det heldigvis mye raskere. Det hjalp å tenke på hvordan livet var før han kom inn i det, at jeg også da hadde følt meg lykkelig. Det hjalp at vennene mine er trygge og solide som stein og stilte opp når jeg trengte det, men ikke forventet det. Det hjalp at eksen var tilgjengelig og omtenksom, og også trengte meg litt. Og det hjalp at vi var helt klare på avgjørelsen vi hadde tatt.
Men den umiddelbare følelsen av at noen røsker hjertet ditt ut av brystet og break-danser på det mens de strør salt i sårene og skrur opp hjertepumpa til konstant makspuls, DEN er rett og slett verre en ord kan beskrive, og den var der for meg og. Og til alle andre som sitter der ute og sliter og googler "kjærlighetssorg" og "hevn på eksen" til langt på natt, vil jeg bare si at nå er det virkelig ikke tiden for å være kritisk. Man vet aldri hvilket av de uttallige rådene som passer en selv, og det er sjelden feil å prøve. Jeg husker eksen ringte meg på dager han visste jeg kunne sitte inne og gråte fordi jeg vanligvis gjorde noe gøy med han de dagene. Og jeg trodde det var det verste han kunne gjøre. Ringe å mase på at jeg skulle komme meg ut, det syntes jeg ikke han hadde noe med. Men når jeg oppdaget at han gjorde det like mye for sin egen del, ble det litt annerledes. Uansett hvor tøff i trynet den andre parten virker, er det stor sannsynlighet for at minnene og følelsene er like sterke, i hvert fall nesten. Hvis ikke er det i hvert fall ingen tvil om at bruddet var riktig.
PS: Jeg skrev også liste over eksens dårlige sider. Den hjelper ennå.
PPS: En ting som ikke er feil for noen er å finne en ny. Og har du fremdeles eksen på pidestal, skal jeg love deg at det finnes høyere pidestaler der ute. Garantert. |
Du ser opp til henne og elsker henne. Du føler at endelig har jeg funnet den rette som jeg vil dele resten av mitt liv med. Hun er din beste venn og ikke minst den perfekte kjæreste i 2 perfekte år. Dere krangler ikke, men diskuterer i blandt, diskusjoner er vel normalt i et forhold. Hun er rett og slett bare helt super.
Du har fått god kontakt med familien hennes og du er veldig glad i de og.
Plutselig en dag får du det slaget i ansiktet: "Vi må snakke sammen, det er noe jeg må si deg" ??
Det blir slutt mellom dere og den eneste grunnen hun gir deg er at hun rett og slett ikke føler det samme for deg lenger, ivertfall ikke nok til å ha et forhold til deg:(
Du blir helt knust og følelsene dine bare strømmer gjennom hode, hva er galt med meg?, har jeg gjort noe?, hva kunne jeg ha gjort? o.s.v.
Du vil absolutt ha denne jenta men kan rett og slett ikke gjøre noe med det siden hun ikke har følelser for deg lenger.
Du bruker hele dagen på å bygge deg opp, så kommer kvelden og du blir helt nedbrutt, så våkner du om morningen og det skjer på nytt.. det føles som om klompen i magen har fått en fast plass og den er kommet for å bli:( Jeg bare fatter det ikke. |
Eg mista kjæresten min igår. Det har vore rart mellom oss dei siste ukene, men det har vore veldig fint innimellom og, så eg har tenkt at det berre var ein fase. Igår kom han på besøk, og eg tenkte noko var galt. Han var ikkje forelska. Hadde ikkje vore det heile tida. Han hadde aldri vore forelska i heile sitt liv, men trudde han kom til å bli det etterkvart med meg, for han syns fortsatt eg er fantastisk, og han er utrulig glad i meg. Men forelskelsen kom ikkje, og det var ikkje nok når det ikkje var dei rette følelsane. Eg knekte heilt i saman, grein, skalv og sølte mascara over heile t-skjorta hans. Så sendte eg han ut. Han ville holda kontakt viss eg klarte det, men eg kjem ikkje til å klare det uten å såre meg sjølv meir enn no.
No har eg reist heim til foreldrene mine for å ha nokon som trøster, og som tvinger meg til å ete. Eg griner og griner, og ser ikkje korleis det nokon gong kan bli bra igjen. Eg er så ufattelig glad i han, og veit han er det i meg. Men eg er forelska i tillegg, det er ikkje han. Men eg har vore gjennom dette før, sjølv om det var i lettare grad enn no sidan den forrige ikkje var like viktig for meg, så eg veit eg kan klare dette og. Men foreløbig skal eg ta ein dag om gangen, og prøve litt og litt å komme ut i verden igjen. Sjølv om såret i magen gjer fryktelig vondt no, og eg helst berre vil grine og spy og hulke. Det kjem til å gå over. |
Hei, jeg er en jente på 18 år. Jeg var sammen med min kjæreste i 1 år og 4 mnd. plutselig ble det slutt for 2 dager siden mellom typen og jeg . Jeg er helt ødelagt.. Føler meg så tom og tankene bare svirrer rundt i hodet mitt, Han var min første kjæreste..Det som skjedde var at han dro til Sverige for å være sammen med moren sin og broren sin , siden han bor her i Norge. Han var borte i 6 dager uten å kontakte meg. Jeg skjønte det var noe galt. Så jeg kontaktet han , han sa ikke så mye. Men så møtte jeg han på skolen , han så på meg anderledes denne gangen. Han sa ikke stort, men så forslo jeg at at vi kunne snakke sammen. Og han sa at han hadde mistet følelsene for meg og at han ikke visste om han elsket meg. Og vi har jo hatt problemer også , vi kranglet en del på slutten av forholdet. Og det var på grunn at jeg ikke klarte å stole på han. Fordi han har mange ganger flørtet med andre jenter. Dermed klarer jeg ikke å stole på han , og det tar egentlig kverken på et forhold, og det har jeg sagt til han . At jeg ikke stoler på han. Så vi var egentlig enige om å ta en pause..Fordi han vil gjerne få følelsene tilbake og elske meg igjen.. Men jeg vet ikke om det kommer til å skje.Jeg vil jo gjerne klare å stole på han igjen, men det er vanskelig. Når man ikke stoler på en person og samtidig elsker han svært mye. Vi har vært på en 3 ukers lang ferie sammen , og det gikk fint. Men etter det har forholdet skranket. Min mor råder meg til å komme videre, fordi jeg kommer til å få en mye bedre gutt , som behandler meg med mer respekt og som er mer moden. Men er vanskelig.. Å være sammen med han nesten hver dag i 1 år og 4 mnd til å ikke være sammen i det hele tatt. Jeg ligger ikke under dyna og gråter heller, det gjør jeg ikke. Men vi går på samme videregående skole og går i samme mediaklasse, så hver gang jeg kjører fra skolen , begynner jeg å grine og føle meg så nede. Vi er bare venner , mens vi har pause. Og når jeg snakker med han føles det bare rart , det er ikke det samme. Savner han , men føler at jeg må gå videre. Fordi det er ikke bra å være i et forhold der man ikke kan stole på kjæresten..Og om 2 år flytter han til Sverige igjen , og da ser jeg han aldri igjen.. Og ikke nok med det , jeg jobber sammen med faren hans, han er faktisk sjefen min. Så å unngå han jeg har pause med går ikke, fordi han skal også jobbe der , mens jeg jobber der. Så det blir nok en vanskelig tid fremover, har aldri hatt kjærlighetsorg heller. Og ikke nok med det , det var kjæresten min som fikk meg til å føle meg bra, når faren min sluttet å ta kontakt med meg . Jeg følte at jeg hadde det bra , tenkte ikke så mye på faren min.. Og jeg vet en ting sikkert , jeg kommer aldri til å glemme kjæresten min. Han ga meg så mye kjærlighet, og når man er deprimert fra før av , er det ekstra vanskelig. Men får håpe jeg kommer meg gjennom det :) Skal jo ikke synes synd på seg selv for det ! |
jeg holdt på med en gutt som jeg har kjent ganske lenge, vi begynnte og holde på ca en uke før jeg skulle på ferie. I mens jeg var på ferien får jeg meld av en av vennene hans om at han har rota med en annen. og når jeg kommer hjem, er de plutselig sammen ... har aldri vært så knust før.. |
Jeg har vært ulykkelig forelska i en fra et annet land som jeg aldri har møtt før i over et år. Vi var på en måte kjærester, men så fikk han seg en kjæreste "in real life" så vi sluttet å snakke.. |
Liker denne artikkelen!! :) |
Typen din virker som en skikkelig drittsekk. Det du fortalte om han opprørte meg, å jeg skjønner ikke hvordan en kan behandle en jente sånn. Jeg tviler på at han er den rette for deg, og jeg synes for din egen skyld at du burde tenke om han virkelig er bra for deg!. Hadde han virkelig likt deg som han sikkert sagt, ville han ikke gjort dette mot deg. Du virker ganske ung, å har enda mye å lære og oppleve i livet, behandler han deg på denne måten er han rett og slett ikke verdt deg!. Trenger du å prate så kan du alltids snakke med meg for jeg har vært/ er i samme situasjon..
Viss du vil ta kontakt legg meg til på msn:
madras_xbox@hotmail.co m =) |
Hei jeg har vert sammen med en gutt i snart 2 mnd.og han går allerede rundt og kysser på andre jenter og spørr om de skal ha sex og han er bare 14 år! Jeg fikk vite senest i dag tidli at han hadde kysset TO 9. klassinger på samme dag og befølt besteveninna mi :S vi går ikke på samme skole så det er litt vanskeli å holde styr på han. jeg hadde ikke sett han på 3 uker og jeg fikk ikke en klem engang når vi møttes. jeg så at han så meg på aafk-strømsgodset kampen i går og han så ikke enkang på meg. Han snuser, drikker seg full i helgene og røyker 24/7 og jeg vet virkeli ikke hva jeg skal gjøre, jeg vet ikke hvorfor men jeg vil ikke gi slipp på han ! NOEN HJELP MEG! |
Det begynnte sommeren 2009. Sommeren hadde aldri vært lysere i møte en det den var da. Jeg hadde aldri hatt en kjæreste før, not even close. Så jeg visste selv ikke hvordan det var å bli elsket. Jeg snakket først med henne på nettet, å vi fikk veldig god kontakt. De første følelsene jeg fikk for henne var at henne var den rette jenta for meg, å at henne kom til å gi meg masse kjærlighet.
Vi møttes første gang i høstferien, da var vi så og si sammen. Det var også her jeg fikk mitt første kyss på Karl Johan i Oslo. Vi holdt på i 1 måned før vår første skikkelige krangel. Siden den gang har det vært veldig mange små krangler som har endt i katastrofe ( Det ble slutt ). Nå har vi vært sammen i 7 måneder, der det har vært veldig mange pauser og brudd fordi begge har hatt behov for å tenke.
Ting som har fått henne til å gjøre det slutt er som oftest diskusjoner om hvem vi henger med ( Akkurat som det har noe å si ). ELLER hvilke venner vi har, hun har flørtet og bydd på seg selv mange ganger, noe jeg har prøvd å ta opp på en skikkelig måte. Responsen har vært veldig negativ fordi hun ikke har villet pratet om det, å når ord kommer til kort, gjør hun det som oftest slutt, å moren starter og forsvare dattera, fordi henne ikke klarer det selv.
Idag gjorde hun det slutt igjen, å grunnen til dette var fordi hun mente jeg støttet en annen jente mer en jeg støttet henne. Jeg har prøvd og holde meg nøytral i denne krangelen og jeg har sagt til min tidligere kjæreste at jeg er lei for at hun følte at jeg støtte henne andre, men det som plager meg er at henne ikke stoler på meg. Men er fast bestemt på at jeg støttet henne andre.
Jeg veit ikke hva jeg skal gjøre, men jeg veit at jeg ikke vil miste henne helt. Hun har nå blokket meg på msn og slettet meg, alle mine venner mener jeg burde gjøre det slutt, men selv vil jeg ikke dette.
Er det noen som veit hva jeg burde gjøre for at henne skal lære og forstå hva jeg mener? |
TUSEN TAKK til deg som skrev dette!! |
Glad jeg fant denne siden. Har det helt jævlig etter at han jeg har elska i litt over tre år gjorde det slutt for femte gang på den tiden, for to dager siden. Han har en del psykopati i seg, men jeg elsker han like mye i dag som i begynnelsen. Er min feil at det ble slutt, fordi alt ejg ønsket var å føle at han elska meg som han sa han gjorde. Alt jeg vil er å dø,slippe alt det vonde,og la barna mine og resten av familien min, få slippe alt dem har vært igjennom disse tre årene med meg. Men jeg skla prøve å følge en del av det som kommer fram av det jeg har lest her, for å komme videre i livet, selvom jeg ikke klarer å se at jeg skla klare det nå.Alt ejg vil er å få han tilbake. han har alltid kommet tilbake etter en uke el to,de gangene han har gjot det slutt fordi han da har tenkt så mye,å athan ikke klarer å leve uten meg men tror ikke han gjør det denne gangen desv Men glad jeg har familien og gode venner som stiller opp for meg, og gir klar beskjed om at han ikke er bra for meg,at jeg skla tenke over hva han har gjort med meg. Men det er vanskelig å se det når alt ejg vil er å få han tilbake og mener at det er min skyld det som skjer.Det lilac 23.07.08 skriver skla jeg jemmen meg ta til meg for jeg må si meg enig det henne sier.Men skla prøve alt ejg kan å få det til. Sier som henne lykke til til dere alle... |
Hva gjør du når du har funnet den du elsker, og når den du elsker ikke elsker deg tilbake? |
Ble dumpa av kjæresten for en uke siden og er blitt skikkelig babysyk nu som jeg er så ensom.. noen andre som er dumpa,babysyk og ikke har lyst å eksistere mer når ex'en ikke bryr seg om deg mer..:( skikkelig triste greier :( har lyst å drukne i mine egne tåra..Vil bare ikke gjøre noe. Gjemme meg bort og lukke en dør, låse meg inne og slå av lyset. Lukke en gardin og lukke et øye, deretter et til øye. Sove noen timer, noen timer til. Sove noen dager. Glemme tid og sted og gjøremål. Bare gi blanke i alt, og meg selv.. |
så var det meg og feil valg av partner igjen. skjønner ingenting lenger!, blir så deppa når jg tenker på han. Jg elsker han kjeeempe høyt, men jg var vel ik verdt dt... savner han så utrolig |
Nå har jeg liggi her en time og syntes synd på meg selv, føler nå at det for faen meg er nok også. Etter å ha lest deres historier gikk det opp for meg at jeg fadern meg ikke er den første med kjærlighetssorg, og at jeg neppe kommer til å være den siste heller.
For meg opplever jeg kjærlighetssorg som et jævla kaos med følelser, tanker og meninger. Når jeg prøver å definere for meg sjølv hva jeg tenker om saken, hva som er status på følelsene og hva jeg mener jeg bør gjøre videre for å komme meg best mulig ut av dette, er det eneste jeg klarer å tenke \"jeg vet ikke\". Jeg klarer ikke lage en jævla fornuftig tanke rundt det hele og alt samler seg i hue som en eneste stor røre. Ettersom jeg verken har noen løsning for meg eller for dere, tenkte jeg bare å skrive min egen historie, sånn at kanskje noen av dere kan kjenne dere igjen og ikke føle dere så aleine...
Vi ble sammen da jeg var rundt 15 år, egentlig rimelig ungt og jeg kunne aldri forestille meg at vi skulle være sammen så lenge som vi var. Vi var sammen i 3 år, kranglet sjeldent, hadde veldig lik humor, har vært på mange ferier sammen osv. Jeg har aldri stresset med tanken om at vi kommer til å være sammen for alltid osv, for jeg har alltid følt at det som skjer det skjer. Men litt før jul så merket jeg tvilen hans, og jeg merket at han begynte å bli stresset av tanken på å være sammen med samme personen i 3 år i en alder av 18. At han stresset gjorde så jeg begynte å kjempe extra for at han skulle få følelsene tilbake og månedene som fulgte var en tung tid for meg. Jeg prøvde alt for å ha det bra sammen med kjæresten, men følte jeg fikk veldig lite tilbake selv om vi hadde det drit fint hver gang vi var sammen, og jeg visste jo også at han hadde det bra sammen med meg, men at tvilen hans kom da han satt aleine på rommet sitt å tenkte for seg sjølv.
Etterhvert gikk det så lang tid ved at jeg følte jeg ikke ble sett, og ikke elsket som jeg hadde blitt, at jeg tok på mange måter valget for han og vi sammen gjorde det slutt. For jeg kunne ikke være i et forhold hvor den andre parten ikke visste om han ville være sammen med meg eller ikke.
Så for 2 måneder siden gjorde vi det slutt. det var driiit tung i starten, men jeg sa ofte til meg selv at vi hadde tatt den rette beslutninga. Men statusen er nå at følelsene går i berg-og dal bane hver dag. \"Jeg vil ha han tilbake\", \"jeg vil ikke han han tilbake\". Jeg tenker det at den værste perioden er over, og selv om det fortsatt er tungt vil jeg ikke bli sammen med han igjen, av den grunn at jeg ikke vil igjennom det jeg har vært igjennom nå, en gang til senere.
Men så tenker jeg også at hadde ikke hans tvil kommet hadde vi vært sammen fortsatt, og jeg begynner å tvile på om jeg skulle ha \"pushet\" han til å gjøre det slutt eller om jeg kunne levd med viten om at han var i tvil og ta til takke med de fine dagene hvor vi fant på noe. Jeg vet sjølv at det høres fuck\'a ut, men det er faktisk helt jævlig å savne en person så mye og da begynner du å se etter alternativer. Men det finnes ikke noe alternativer, det finnes ikke noe valg. det eneste som gjennstår å gjøre er å komme seg over savnet og komme seg over personen..... |
jeg var sammen med henne i fire år og forlova, hun ville ha pause, men vi snakket like mye hver dag og hun ringte hver kveld. Når jeg prøvde å få kontakt med andre jenter ble hun sur på meg så jeg lot være Det ble verre; Hun ble interisert i andre gutter og da rabla det for meg det ble hundre ganger verre. Jeg fikk lov å snakke med andre jenter men hun mente hver gang jeg fant ei at det var for tidelig.. Hun har sendt dobbelsignaler hele veien. Nå var jeg så idiotisk å møte henne igjen etter nesten et halvt år siden sist jeg såg henne, og jeg var som godt på vei i å ha kommet over henne. Jeg visste jeg gjorde noe utrolig dumt, men jeg gjorde det alikevel. Der hos henne var det fest med andre gutter og eg ble helt knust når eg merket at følelsene hun hadde for meg var totalt forsvunnet.. Jeg kutta meg selv opp i et desperat forsøk for å få henne til å bry seg om meg, men det ble helt motsatt. Nå hater hun meg skikkelig for jeg oppførte meg døds idiotisk, og hun sa utrolig mange sårende ting. Så nå sitter jeg med en 300 ganger verre følelse enn den første gangen hu gjorde det slutt.... Jeg fikk kastet i fleisen at alt håp faktisk er ute, jeg som trodde vi var skapt for hverandre. Jeg skulle ha satt foten ned for lenge siden..... Nå sliter jeg med selvmordstanker igjen, det gjorde jeg før jeg møtte henne og nå er jeg tilbake der jeg var. Jeg har heldigvis flyttet hjem til min mor og har mennesker rundt meg omtrent hele tiden... Selv om jeg vil bare være alene og sørge så veit jeg at jeg må innse at er ikke hun glad i meg på noen måter så mye at hun ikke bryr seg om at eg vil dø, så får jeg rett og slett bare gå videre, finne ting, søke hjelp og vise henne at det gikk bra, at jeg kan bli lykkeligere uten henne enn sammen med henne. Det er vanskelig å tro på, men jeg må bare sette meg det målet.. Så får dagene gå som de går. Når sårene på kroppen min er grodd igjen og omtrent borte, så får jeg kjenne etter hva jeg føler da.. Det er en terapi i seg selv å se med det blotte øye at tiden leger sår... Men at jeg sliter og hater meg selv er et faktum, jeg er veldig glad for at de rundt meg bryr seg mer om meg enn jeg gjør selv... Jeg er i hvertfall ikke helt alene i verden.... |
jaja..så var det slutt da,etter 4 år..
hjertet mitt er knust,og det føles som hele min verden har rast sammen. dette er så ufattelig tungt :(
han har blitt iskald, og har sagt at han aldri mer skal se meg igjen, eller prate med meg. Han gjorde det faktisk slutt over en tekstmelding. SÅ voksen var han, en mann i 30-årene. Grunnen var for mye krangling i den siste perioden, om ganske mye. jeg har hele veien hatt tro på at det skal bli med og han, og at det denne perioden har vært ganske mye som har resultert i krangel og diskusjoner. jeg savner han så sårt,men hater han så intenst for at han bare kan blokke meg ut av livet sitt på den måten. jeg skjønner egentlig ingenting. det kom som et lyn fra klar himmel,og all kontakt ble brått brutt.... det er så vondt..
klarer ikke å spise eller sove. når jeg først sover har jeg forferdelige mareritt. dette er mitt tredje forhold, men det sterkeste av dem alle. kjærligheten har hele veien vært utrolig sterk,og det har aldri vært noen andre for meg enn han.
så hva nå? hater dette.. hater livet. |
Jeg kjenner meg såå igjenn i hva dere sier:(
Jeg var verdens lykkeligste jente i 10 mnd, men 29 mars tok lykken slutt. Mannen i mitt liv har ikke lenger følelser for meg :( jeg skjønner ikke hvordan det har blitt sånn?? det er ikke lenge siden han fortalte meg at han gledet seg til vi skulle flytte sammen og at han var sikker på at vi kom til å gifte oss. Sommeren var planlagt og vi gledet oss sånn.
Vi hadde alt! og nå er alt borte...
Jeg vil så gjerne være sterk. men jeg kan ikke noe for det, gråter hele tiden, klarer ikke å spise og tenker på han hele tiden.
Han sa han fortsatt var glad i meg men at han elsket meg ikke slik som før, men nå etter bruddet virker han bare kald, akkurst som om han ikke lenger er litt glad i meg engang:(
Jeg har snakket med han og han er veldig sikker på at det aldri kommer til å bli oss igjen, men inerst inne går jeg med et konstant håp om at han skal elske meg igjen. det er så ufattelig tomt inni meg uten han, aner ikke hva jeg skal gjøre lenger.
Vi går på samme vidregående skole så jeg kommer til å møte han, jeg vil så gjerne ungå å sippe når jeg ser han, men jeg vet jeg ikke kommer til å klare det.
Tror aldri jeg kommer til å komme over han, han var min første seksuelt og det eneste seriøse forholdet jeg har hatt. det er ikke bare bare å komme over sånt :(
j20 |
hjelper faktisk litt å lese disse innleggene her.. jeg er en gutt på 35 år.. ble dumpa av kjæresten i går.. har jo vært i denne situasjonen før, men denne gangen virker det som om hele verden har rast sammen for meg.. vi har jo ikke vært sammen i mer enn 6-7 mnd men alt klaffa med denne jenta for meg.. elsker henne så høyt, og savner det vi hadde så utrolig mye.. men tiden leger alle sår, selvom det ser helt håpløst ut nå.. tårene bare strømmer på helt ukontrollert.. selvbildet og selvtilliten er på bånn og vil helst bare grave meg ned og bli liggende der.. var jo hun som pratet så mye om hvor fint vi skulle få det i fremtiden og kikka stadig etter hus til oss.. sydentur til sommern var bestilt.. så alt det jeg gledet meg så mye til er nå lagt i grus.. nei kan jo ikke gjøre annet enn å tenke positivt, for jeg vet/håper smertene gir seg etterhvert:) vil bare ønske dere andre som sliter med det samme lykke til:) |
VI blei sammen når eg var 15(16), no er eg 22. Han var 19 no 25.
Vi begge kjem frå samme plass, flytta til byen å blei sambuera for 3år sido.
Vi var kvalmande lykklige, vi krangla så godt som aldri, hadde da perfekt på alle punkt.
Vi var ikkje bare kjæresta, vi var kvarandres nermaste familie, vi vokste opp ilag, vi var beste venna. Vi var som ett eventyr.
23.November09 han var vekkreist, vi snakka på telefonen, vi enda samtalen med: "eg elske deg". Ein time seinare ringe ei venninna av meg å fortelle at kjæresten min hadde vert utro. Han hadde vert utro i sommar! Førs trudde eg ikkje på ho, eg bare lo. Når da gjekk opp for meg at ho snakka sant, knakk eg heilt sammen, eg spydde!
Han hadde vert utro og holdt da sjult i 1halvt år!!
Eg gjorde da slutt med han samme dag, dei to neste dagane huske eg ingenting av, den neste mnd var eg sjukemeldt.
I løp av dei 6åra vi var sammen, kan eg med handa på hjerte sei at eg aldri var sjalu, eg mistenkte aldri nåke slikt, da kom som lyn frå klar himmel.
Da skjedde på fest, han var veldi full. Han viste ikkje ein gang ka navne hennas var. Eg veit godt kem ho er! Ho er ei eg alltid har ledd av, ho er den typen som har sex med alt og alle, så lenge det er menneske, så er da greit.
De første 2mnd kjempa han hardt kvar dag for å få meg tilbake. Han seie no at han har innsett at da ikkje kan bli oss no, pga av sånn som ting er. Så han prøve å gå vidare, men med mål om å få meg tilbake ein dag. Vi har bestemt oss for å vere venna, vi har daglig kontakt. Tanken på å vere sammen med han får meg til å ville spy, men tanken på å aldri vere sammen med han igjen får meg til å ville dø. Eg slite, eg sove ikkje, spise ikkje grine morgon,middag og kveld. I neste veke skal eg begynne å gå til psykolog. Eg har store sammenbrud fleir ganga i veko, eg merke at eg drive han lenger å lenger vekk fra meg. Eg veit han elske meg, men eg trur da blir vanskligare for kvar dag som går, for han å orke å vere her. Eg veit ikkje ka eg føle, ka eg tenke, ka eg meine, ka eg skal gjer. Alt er bare kaos. Eg ser ikkje glede i nåke. Alt er bare svart.
Eg veit ikkje ka eg skal gjer, korleis eg skal komme meg opp fra da svarte håle. Eg trenge hjelp. Eg prøve så hardt å late som om alt er bra, vere sterk. Men da funke liksom ikkje.... |
Råd ved kjærlighetssorg
Kjærlighetsso rg er noe de fleste opplever i løpet av ungdomstiden. Og det er like vondt hver gang. Her er noen råd om hvordan du kan komme deg gjennom den vanskelige perioden.
[
Rådene er fra en helsesøster som jobber på, og som svarer på spørsmål fra ungdom hver dag.
”Kjæresten min gjorde det slutt med meg for litt over en uke siden, og følelsen jeg sitter igjen med er helt forferdelig! Jeg er deprimert, gråter hele tiden når jeg er alene, har fått dårligere matlyst, klarer ikke tenke på noe annet. Jeg er så fryktelig lei meg, og fungerer ikke lenger, verken med venner eller på skolen &”
Det er fryktelig smertefullt og vanskelig å ha kjærlighetssorg. De følelsene og tankene som er beskrevet over, er normale reaksjoner som er vanlige å ha for alle som er i en slik situasjon.
Det vonde man opplever etter et brudd er prisen man må betale for å oppleve gleden ved og ha et kjærlighetsforhold. Risikoen for sorg og tap er uløselig knyttet til gleden og berikelsen det er å ha et nært forhold til andre mennesker. Dessverre er det slik at det meste i livet har både solsider og skyggesider. Det er umulig å kun få med seg solsidene av en ting uten av og til og bli konfrontert med skyggesider også.
Jobb deg gjennom det
I første fase av kjærlighetssorgen er det lettere å huske de tingene som var positive i forholdet enn det som ikke fungerte så bra. Dette er en fase som man må jobbe seg igjennom. Følelser lar seg ikke bare slå av og på med fornuften. Det er ofte ikke noen rasjonell begrunnelse som man kan argumentere for eller imot når det gjelder følelseslivet. Dette gjør at forelskelse og kjærlighetsfølelse oppstår og forsvinner uten at det kan begrunnes og forklares med fornuften.
Når kjærlighetsfølelser er ekte, så er det ikke bare å slå dem av og på etter fornuften eller situasjonen. Man trenger mye øvelse og tid til å venne seg til at følelsene ikke lenger hører hjemme hos den tidligere kjæresten.
Ta deg tid
Etter hvert blir det lettere å fokusere på de fine tingene du har i livet ditt her og nå. Når du kommer så langt, begynner du å bli følelsesmessig klar til å rette forelskelse og kjærlighetsfølelser mot en annen. Om det tar kort eller lang tid er umulig å si.
Det beste du kan gjøre for å takle denne tunge perioden på, er å tvinge deg selv til å gjennomføre dagliglivet mest mulig på vanlig måte. Du trenger regelmessige måltider selv om du ikke er sulten og du trenger regelmessig hvile og søvn.
Snakk med venner
Forsøk å ta imot hjelp og støtte fra familie og venner. Be dem om å hjelpe deg til og komme i gang med positive aktiviteter som du vanligvis liker.
Hold deg i aktivitet
Aller best er fysisk aktivitet. Det er ikke nødvendig at den fysiske aktiviteten er intensiv og gir puls og trener muskler. For at det skal ha positiv virkning på den psykiske helsen er det nok at det skjer regelmessig noen ganger i uken og varer en times tid. Det å gå tur i naturen er veldig bra for og oppnå dette, men også annen fysisk aktivitet har positiv virkning. Gjerne sammen med gode venner.
Husk at all aktivitet som avleder tankene og holder fokuset mot andre ting enn din ekskjæreste er bra for deg.
Be om hjelp
Hvis de vonde følelsene ikke går over i løpet av den nærmeste tiden fremover, kan du i tillegg til å snakke med dine nærmeste, ha nytte av å snakke med en helsesøster, fastlegen eller annet helsepersonell. For at du skal få best mulig hjelp er det viktig at du er ærlig og sier hva du tenker, føler og hvordan du har det til de som skal hjelpe deg
|
Hun hadde mistet følelsene for meg. Det gjorde så ufattelig vondt, og her sitter jeg: frustrert, trist, alene, og ikke-fungerende i det hele tatt pga. tapet av min store kjærlighet og prolaps i nakken, som da er også et problem jeg må slite meg selv igjennom. Men! Det er jo ikke akkurat nakken jeg skal fortelle om.
Lørdag 13.februar, dagen før Valentine's Day sa det slutt. Jeg snudde ryggen til etter at mitt livs store kjærlighet ikke klarte å finne følelser for meg lengre. Dette ble så tungt at jeg reagerte på en brutal måte, og sa at jeg aldri ville se henne mer. Vi hadde vært sammen i nesten ett år, og min kjærlighet for henne har vært like høy hele tiden! De siste dagene har det vært et eller annet som har fått meg til å tenke litt for å være helt ærlig. Dette var vel hver gang jeg kom til henne et par uker før bruddet skjedde, da jeg merket det på hvordan hun svarte på spørsmålene mine. Når hun bare lå på sofaen der, så virket det som om hun var lite interessert å snakke eller svare på det jeg hadde å si, men jeg tok det ikke som et stort problem der og da. Dagene som har vært har jeg aldri i hele mitt liv grått så mye som nå, og jeg klarer ikke å tenke på noe annet enn henne. Planen hennes er å reise til Afrika om ett års tid for å studere der et halvår. Hun går nå på universitetet, danser på fritiden, er med venner osv. Hun hadde nesten alltid noe å gjøre. Så har du meg da som tar opp fag ved VGS, ble det ikke så mye tid til å være sammen alltid, men når vi først møttes var det en fantastisk følelse. Hun smilte, kysset meg når hun kom bort til meg, og hver gang jeg tenker på henne så ser jeg hun foran meg, smilende og glad. Jeg møtte henne for to dager siden og fikk snakket ut litt, men det var ikke til noen stor nytte. Hun ville så gjerne ha et vennskap med meg, men jeg reagerte på samme måte som den lørdagen. Da jeg kom hjem senere etter å ha truffet henne ute datt jeg plutselig ned på gulvet og gråt mine modige tårer. Det fosset ut av meg, og jeg sendte henne en melding i all hast og spurte om hun kunne ringe meg. På telefonen fortalte jeg at jeg ville være vennen hennes uansett hva, men nå som bruddet har nylig skjedd så vet jeg ikke hva som er det beste; akkurat nå! Hvorfor måtte dette skje akkurat nå som jeg trodde vi skulle klare å holde sammen? Jeg lengter etter å holde rundt henne, stryke nedover håret hennes og deretter gi henne et kyss før vi begge tok kvelden.
|
Jeg elsker han fortsatt. Han elsker meg fortsatt. men han trives bedre alene enn sammen med meg. Han sover bedre. Slapper lettere av. Han vil ha meg som venn. Jeg vil ha han som venn. Tre år var vi sammen. Når vi ble sammen hadde han aldri hatt noen andre. Bare korte turbulente forhold. Men vi bodde sammen og hadde samme interesser. Vi kan fortsatt prate i timevis. En krangel som jeg startet ved å være dum. Nå er det slutt. Men jeg kommer aldri til å gi opp håpet. Han er den eneste for meg. En dag kan det være han savner meg. Håper jeg. |
Jeg har desverre prøvd alt dette, men ingenting funket. Vi var ikke sammen så særlig lenge, men han var min første sikkelige kjæreste, og det er vel sånn at han glemmer man vel aldri. Jeg har prøvd å komt meg videre, jeg har vert med andre gutter etter brudde. De har likt meg, men jeg har ikke klart pga x'en min. Og jeg ville ikke såre de, men det ble bare sånn når han slo opp. Dessuten han gjore det ikke sikkelig engang. Jeg aldri noe sikkelig forklaring, og han var utro, han er en drittsekk. Men klare ikke å komme meg videre. vet ikke hvorfor, men nå har jeg gidd opp. Jeg har ingenting å tape lengre. Vil han ha mg til bake nå, så får han meg, jeg blir kansje skuffet igjen, og det blir ikke 1-2-3 gang. Men jeg vil vertfall vere litt til lykkelig i livet mitt når jeg bare er 17 år. Å hjerte mitt eg nokså knust, så kan ikke knusest mer nå. Det er over 1 og 1/2 år nå, og jeg savner han. Vet ikke hvorfor. Hva som gjør han så spesiel liksom.Jeg har aldri klart å svart meg selv på det spørsmåle. Det er så mange fikser i havet. Men klarer ikke komme meg videre. Har prøvd alt. Absolutt alt, men ingenting funker. Etter brudde så var jeg jo med han lenge, helt til han begynnte å treffe nye jenter, å jeg ble tatt til sia. Men når han ikke hadde andre, så ringte han meg. Og jeg er så forelska, så jeg sir jo ikke nei til han. Klarer det bare ikke. Jeg er for svak for han. Jeg har prøvd å gjort han sjalu, men når jeg har klart det. så har han tatt meg ''tilbake'' men ditchet meg igjen etter jeg ditcha den gutten jeg holdt på med. Jeg drikker en del, og alltid så begynner jeg å gråte pga han. Jeg drikker for å få vekk sorgen, ikke for å tilkalle den. Men uansett hva jeg gjør så gråte jeg pga han. Hver natt gråter jeg meg i søvn pga dette. Han har virkelig klart å tråkke meg helt ned i grøfta. HELT KLART OGSÅ! Det er så utrulig trist når sånt skjer, men også veldig godt og vite at man ikke er alene. Det der veldig bra skrevet, og det fikk meg til å tenke. Gutter kan vere noen sikkelig idioter. De fleste er ute etter en ting så stikker de. Får vel se hvordan det går framover nå. Jeg vet ikke om det er følelser der enda, men at jeg bare savner han. Er aldri med han lengre, men har snakket en del med han i det siste. Så får vel spør om vi skal finne på noe endag.
Veldig bra skrevet folks. :)
Kleemzz |
Jeg var ganske liten da vi møttes, kanskje 13 år gammel.
Alt skjedde veldig fort, og han var ikke typen som var vant til dame, så alle fikk sjokk da di fikk se at han faktisk klarte og være i et forhold i et år. Vi var sammen i åtte måneder før vi tok en pause den første gangen... etter pausen og vi gikk tilbake til hverandre så kjente jeg at dette ikke var gutten jeg forelsket meg i, men lærte meg til og bli like forelsket i den nye som den gamle. Vi var me hverandre hver dag under pausen også, men han lå me andre jenter og jeg følte meg skikkelig svikta. Men forelsket som jeg er har jeg tatt han tilbake for mange ganger. Og når det er han som gjør alt det dumme, men jeg alikevel blir dumpet for å tilgi, komme sorgen sterkt innpå. Tvangstanker om å skikke på mobilen,sende meld og ringe er noe jeg abselutt ikke klarer og holde meg vekke fra. En del av kroppen vet at jeg ikke bør, men alikevell så må jeg, for jeg elsker ham så høyt samme hva han har gjort mot meg det siste året. Vi hadde det veldig bra, men plutselig en dag var ikke følelsene for meg der, lenger. Så rart å ikke snakke sammen, og hvis vi gjør det så føles det ut som om jeg er en gammel vennine eller noe. Den du elsker mest i hele verden, snakker til deg som en ukjent. Det gjør så utrolig vondt, du gjør alt for å glemme selv om du vet at ingen andre enn den som dumpet deg kan gjøre noe med det. Jeg prøver og være med venner og prøver og lure meg selv som om jeg hygger meg, men egentlig så er jeg bare fysisk tilstede.. mens tankene mine flyter en annen plass, og det ender opp med at jeg går hjem etter knapt en time og bestemmer meg for å syns sund på meg selv under dynen. Selfølgelig venner en ting, men selvtilliten synker og du føler deg virkelig til bry for de rundt deg. Om det bare fantes en pass og hente styrke til og vise at du er bedre enn den som dumper deg. Det å ha i bakhodet at den du brydde deg mest om, den som kunne få deg til og føle deg mer spesiell enn noen andre, skal glemmes.. det er nok det som gjør det hele til verdens undergang. |
Jeg har ingen å snakke med og den personen jeg helst vil snakke med vil mest sannsynlig ikke høre på hva jeg har på hjertet. Så disse forumene hjelper meg på en måte. Jeg får ikke sove, hører på rock your soul om og om igjen. Lurer på om hun har hørt noe på den. Det føles så uvirkelig når jeg hører på den og det føles ut som det har gått en evighet siden bruddet. Jeg har prøvd å være ute med venner, men finner meg selv bare være fysisk tilstede, for alt jeg kan tenke på er henne. Savner absolutt hver minste lille ting ved henne. Savner hvordan hu stod og tok oppvasken, hvordan hu tulledanset når hu var i ekstra godt humør, når hu ba meg skru ned lyden på musikken eller hvor fjern hu ble når hu så på tv. Eller hvordan hu alltid stjal dynen på natten, eller hvordan hele sjokoladepålegget var borte samme dagen det ble kjøpt, hehe. Jeg savner absolutt alt. De sidene som var irriterende for meg til tider, synes jeg er vakre nå, fordi de gjorde henne til den hu er. Hvordan kan det være for sent? Hvordan kan livet være sånn at jeg ikke får en sjanse til med mItt livs kjærlighet? Savner å dusje alt for varmt og brenne meg, fordi det var med henne. Skulle ønske hu visste hvor høyt jeg elsker henne og hvor forelsket jeg er. Men hvis hu hadde visst, hadde det forandret noen ting da? Hvis jeg noen gang blir ok, så kommer det til å ta lang tid, men hva skal jeg liksom gjøre uansett. Har prøvd å fortelle hva jeg vil, men hu snakker til meg som jeg er en fremmed. Kort og kaldt. I forhold til hva jeg er vant til, og det gjør så sinnsykt vondt. Savner tilogmed vekkingen på morgenen... Gah. Hadde jeg hatt en sjanse til, så hadde det endt på gamlehjemmet hånd i hånd. Jeg kommer alltid til å håpe. Hvis ikke det blir oss to, ønsker jeg henne all lykke og kjærlighet i hele verden. Kun det beste er bra nok. Føler bare at min kjærlighet til henne er det sterkeste hu kan oppleve. Alt i alt, så har jeg alle minnene.. Hadde jeg visst hvordan det endte før det begynte, hadde jeg fortsatt gått inn i det helhjertet. Hadde bare gjort alt hver eneste dag for at hu skulle hatt det bra. Hadde ikke kastet bort et sekund. Er så trist jeg mistet litt fokuset i det hele.. Uansett hva som skjer, så kommer den jenta til å ha en som elsker henne mer enn livet, resten av hennes liv. I, 19 |
Forresten så hadde jeg trengt noen tips på hvordan jeg kan "slippe taket" på henne på den måten at jeg ikke er nødt til å lese gamle meldinger jeg har fått av henne, sjekke om hu er på msn, se på bilder, brev osv. Jeg har mistet all respekt for meg selv fordi jeg føler jeg trygler henne om å ta meg tilbake. Klarer kanskje være sterk i en dag eller så, så ringer jeg når jeg er langt nede og forteller henne at jeg elsker henne osv. Hu svarer egentlig ikke på noe som jeg sier når det gjelder følelser osv, så jeg forstår jo at det ikke er noenting der fra hennes side. Trodde ikke jeg kom til å bli en sprø x, men det har jeg faktisk blitt. Jeg kommer alltid til å elske den jenta. Vakre jenta. Mitt alt. Kunne jeg bare behandlet henne godt nok hele veien. Hu fortjener kun det beste. |
Jeg ble dumpet den 13 av verdens beste jente. Kan fortsatt ikke forstå hvordan jeg skal klare å leve uten henne. Vi var samboere i 9 mnd og sammen i over ett år. Hver eneste dag har bestått av henne, hver eneste tanke, alt. Og plutselig den 13 er det over? Jeg trodde virkelig hu var den jeg kom til å bli gammel med. Klisjè å si, men vi klikket på en måte jeg aldri kunne drømt om en gang. Hu var magisk for meg. Rørte ved meg på måter som ingen andre noen gang kan. Min absolutte beste venn og det beste mennesket jeg noen gang har møtt. Fader ta. Jeg hadde gjort hva som helst for å få henne tilbake. Har prøvd, men det virker som at hu allerede takler det veldig bra. At bruddet ikke gjør noe ved henne, og det sårer meg så fælt. Hvordan kan hu si til meg den 13. at hu elsker meg, også plutselig ikke engasjere seg nok til å rette all oppmerksomheten sin til meg når vi snakker på tlf osv? Hu har alltid fått meg til å føle meg så elsket, men plutselig.. som ingenting. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre! Har ikke ork til noe som helst, får ikke sove, gråter hele tiden og føler meg så tom innvendig. Jeg levde virkelig for den jenta. Jeg har vært med på brudd tidligere, men ingenting har vært som dette. Denne gangen tar jeg meg selv i å være unormalt opphengt i hva henne driver med, sjekker mobilen min for meldinger, holder på å ringe, sende meldinger hele tiden. Klarer ikke stoppe meg selv, selv om jeg vet at det gjør vondt verre.. Vil bare høre at hu elsker meg en gang til.. Jeg vil så gjerne at hu skal bli min igjen.. Jeg er hodestups forelsket i henne, men jeg vet at jeg har tatt henne for gitt i det siste, så jeg kan forstå valget hennes. Føler bare at det var oss to mot verden og for alltid faktisk betydde for alltid. Uansett motgang. Ah! Hu er virkelig perfekt for meg, men noen ganger må man vel vise at man elsker en person ved å la dem gå.. Selv om jeg heller vil dø. |
Den vonde kjærligheten
kjærlighetssorgen blir farlig?
TIPS FOR Å TAKLE KJÆRLIGHETSSORG
• Sett av tid til å bearbeide sorgen. Husk at det er normalt å sørge.
• Behold de gode vanene. Kjærlighetssorg blir ikke noe bedre om du blir syk. Daglige rutiner kan dessuten være med på å gi dagene verdi og en pause fra de vonde tankene.
• Et ydmykende brudd, for eksempel utroskap, forsterker smerten. Aksepter de følelsene som kommer.
• Det er vondt å tro at man har mistet den eneste ene. Si til deg selv at det finnes flere som passer for deg.
• Ikke bebreid deg selv. Legg vekt på dine gode sider. At du er verdt å være glad i.
• Venner skal lytte, ikke ordne opp. Du trenger ikke nødvendigvis rådgivning, bare det å snakke til noen som vil lytte kan være god terapi.
• Inviter til kontakt siden mange er usikker på hvordan du har det og ikke ønsker å trenge seg på.
• Tenk at du kanskje ble kvitt en frosk som bare var en frosk.
Der de fleste slikker sine sår, fortsetter noen å blø. Av og til gjør et knust hjerte så vondt at vi kan dø av det.
– Det er forsket bemerkelsesverdig lite på kjærlighetssorg. Fordi det er et litt uklart begrep, er det i større grad skjønnlitteraturen som har fordypet seg i emnet, sier professor i medisinske adferdsfag, Per Vaglum.
For der Romeo og Julie dør av ulykkelig kjærlighet, riktignok på grunn av en misforståelse, tar den unge Werther målbevisst livet av seg som følge av sine kjærlighetslidelser. Goethes bok fra 1774 utløste et skred av selvmord blant unge menn i samtidens Tyskland. Smitteeffekten var så stor at boka til slutt ble forbudt. Selv har Vaglum skrevet boken «Psykoterapi og kjærlighet», om kjærlighetens prøvelser.
– Kjærlighetssorg kan uten tvil skape traumer og utløse depresjon. Det finnes ikke noen konkret statistikk over død forårsaket av kjærlighetssorg, men vi vet at både suisidalitet og drap forekommer som følge av å ha blitt sviktet, påpeker Vaglum.
Selvtillit og sorg. Mens forskning viser at produksjonsnivået av serotoniner synker i det vi forelsker oss, noe som fører til at vi blir besatt av den vi blir forelsket i, inntrer en annen form for galskap blandt de kjærlighetssørgende. I det britiske tidsskriftet Psychologist, skriver psykiateren Frank Tallis om hvordan ulykkelig forelskelse som sykdom har trekk både fra manisk-depressive lidelser og tvangslidelser; kjærlighetssyke personer pendler mellom mani, depresjon og tvangshandlinger som å ustanselig sjekke telefonen sin for å se om de har fått nye beskjeder.
– Er noen mennesker mer disponert for å få ekstrem kjærlighetssorg enn andre?
– Ja, visse mennesker er ekstra sårbare for å bli krenket og har en selvtillitt som er avhengig av å få tilførsel utenfra. For disse rammer ofte kjærlighetssorgen i mest ekstrem grad.
Vaglum forteller at kjærlighetssorg treffer på to måter. Den gir en knekk på selvtilliten og den skaper en sorgreaksjon ved det å miste en som betyr noe for deg. Hvis man har dårlig selvtillitt fra før, kreves det dermed ekstra mye jobb for å opprettholde selvbildet. Samtidig kan sorgreaksjonen gå over i en depresjon der man begynner å tvile på og angripe seg selv. Det er gjerne i slike tilfeller kjærlighetssorgen ender opp med selvmord.
Krenkende. – I motsatt tilfelle, der den kjærlighetssyke istedet ender opp som drapsmann, viser det seg ofte at dette er en person som aldri har vært knyttet til noen andre tidligere i livet. Hvis du ikke har følt deg ordentlig elsket som barn, eller siden i livet, blir tapet av denne ene personen du da har knyttet deg til så krenkende, at noen velger å heller drepe enn å miste, forteller Vaglum.
Kjærlighetssorg kan også forårsake død uten at det ligger noen bevisst handling bak. Spesialist på hjertesykdommer, Martin Cowie, har undersøkt 2.000 mennesker, og funnet ut at det er en sammenheng mellom kjærlighetssorg og dødsrisiko. Cowies undersøkelser viser at når kjærlighetssorgen setter inn, begynner kroppen å fungere i slow motion. Immunforsvaret svekkes betraktelig og kroppens stresshormoner går amok. Dette er også grunnen til at eldre som mister ektefellen har 40 prosent større risiko for å dø i løpet av de ni første månedene etter partnerens bortgang.
– Den biologiske forklaringen på dette er at kjærlighetssorg reduserer motstandskraften mot sykdommer, man får rett og slett dårligere immunforsvar. Den psykologiske forklaringen har mye med vår kultur å gjøre, forteller Vaglum.
På en skala for belastende livshendelser (Holmes og Rahe) i et menneskes liv, ligger julaften på bunn med to poeng, mens tap av ektefelle ruver øverst med full pott på hundre poeng. Dette går for eksempel også foran tap av egne barn.
Nødvendig nærhet. En ny studie viser at det å ha kjærlighetssorg har likhetstrekk med å skade seg rent fysisk. Områdene i hjernen som responderer på fysisk smerte, blir nemlig også aktivert når en person opplever en psykisk smerte, slik som kjærlighetssorg. Forskerne målte aktiviteten i hjernen mens det ble lekt en lek som stimulerte sosial avvisning. De tror smerten ved å bli avvist har sprunget ut av den motiverende kraften mennesker har i seg, som får oss til å være sosiale, og som er livsnødvendig for alle pattedyr.
– For å overleve må menneskebarnet knytte seg til voksne, siden følger instinktet om nære relasjoner gjennom hele livet. Dermed setter kjærlighetssorgen igang det samme kroppslige alarmsystemet som ved fysiske plager, påpeker Vaglum.
– Hvor lenge er det mulig å ha kjærlighetssorg?
– Man regner med at sorgen etter å ha mistet noen vil gå over etter et par år. Har du opplevd lignende tap tildigere, kan kjærlighetssorgen allikevel bli mer alvorlig andre gangen. I psykiatrien viser det seg ofte at de som blir rammet av depresjoner som følge av kjærlighetssorg, ofte har flere tidligere erfaringer av å miste noen.
Rett blikket ut. Kjærlighetssorg går ofte i faser. Uansett hvor fortvilet man er, har man det som regel ikke like forferdelig hele tiden, følelsene kommer i støt av sorg og desperasjon - så blir det litt lettere igjen. Men om man i en slik vanskelig periode har tilgang til en rask måte å ta livet sitt, øker sannsynligheten for at man faktisk gjennomfører selvmordet
– Finnes det førstehjelp for et knust hjerte?
– Den største oppgaven du står overfor er å godta det som har skjedd, og ikke ta det som et tegn på at ingen andre vil være interessert i deg, råder Vaglum.
– Siden må du vende blikket ut mot verden og se på alle de andre menneskene som er der.
Ungdom og sorg
Du som sitter og leser dette, er kanskje midt i ei vanskelig tid. Er en du er glad i død? Har du venner som strever med sin sorg? Er familien din forandret fordi et søsken eller en av foreldrene dine er alvorlig syk? Eller kjenner du ungdommer som har fått livet sitt forandret fordi de selv er syke eller fysisk skadde etter en ulykke.
Sorgen gjør noe med oss
Når noen vi er glad i blir skadde, syke eller dør, forandrer det oss. Vi begynner ofte å tenke over livet vårt på en annen måte, og hva som er viktig forandrer seg. Tankene tar ofte mye oppmerksomhet og energi. Tanker og følelser henger sammen, og tunge tanker kan gjøre oss deprimerte, lei oss eller sinte og frustrerte. Vi kan begynne å gruble over om vi kunne gjort noe annerledes, føle skyld og kanskje også skam for det som har skjedd. Noen føler også lettelse når noen dør, fordi de har vært syke lenge eller det har vært mye vanskeligheter.
Det er normalt
Vi ønsker å fortelle at alt dette er normalt. Sorg er smertefullt, men det gir også ny innsikt. For noen blir sorgen ekstra tung å bære fordi de rundt dem ikke forstår at sorg tar tid og går i bølger. Vi vil fortelle at de som skal støtte i sorg, må være tålmodige, tåle bølgedalene med sterke reaksjoner, men også dele gledene og latteren når det preger dagen. Ungdommer har behov for å være som andre. Ha det gøy og være sammen med venner. Dette er også helt normalt når ungdom sørger. Vi vil ikke overleve hvis vi tenker på det triste hele tida.
Ungdom forteller
Mange ungdommer har vært med på å få laget det vi har lagt ut om sorg. Ungdom som har mistet nære venner, ungdom som er syke selv eller er blitt sterkt skadde i trafikkulykker, ungdom som har mistet foreldre eller søsken, og ungdom som har støttet venner etter selvmord. Forfatterne ønsket at ungdom skulle fortelle hvordan de opplevde sorgen og hva slags hjelp de hadde hatt nytte av. I tillegg har mange fagfolk bidratt med sine kunnskaper. Vi håper dere vil sitte igjen med mer kunnskaper om sorg, død, ritualer, hjelp, støtte og livserfaringers betydning for hvordan vi utvikler oss som mennesker. Vi har med en artikkel om dødsritualer, selv om dette ikke er aktuelt ved alle typer tap. Mange ungdommer kjenner ikke alle ritualene, og det kan skape usikkerhet når de selv skal delta.
Andre typer sorg
Vi kunne også ha skrevet om sorg når foreldre skiller seg, nære venner flytter eller kjærester slår opp. Dette er også smertefullt. Vi håper likevel at de områdene vi har valgt ut, kan gi forståelse for hvordan det er å sørge ved andre typer tap.
For deg ved ungdomsskolen og videregående skole
Artiklene du finner her er skrevet til ungdom i ungdomsskole og videregående skole. I disse årene går man gjennom en stor utvikling. Vi kan nesten snakke om tre ungdomstider; tidlig ungdom opp til 13 år, midtre ungdomstid 13 – 15 år og sen ungdomstid 16 – 20 år. Her prøver vi å treffe ungdom i alle aldre, så det er ikke sikkert alt som står her passer for deg.
Til sist i denne innledningen vil vi si at du ikke må nøle med å ta imot hjelp og støtte i sorgen. Å dele sorgen med noen gjør den litt lettere å bære
|
trudde jeg hadde møtt drømme jenta. trudde... kjente henne litt fra før men hadde lksom ikke tenkt tanken, for opptatt med andre ting. en dag sa det bare klikk. rent tilfeldig egentlig. jeg har vert forelsket og hatt kjærester før men ho var spessiell. jeg begynte og tenke og føle ting jeg ikke hadde gjort før. ho var den typen jente jeg kunne se for meg, meg selv med, bli gammel med. det kikk egentlig fint også. jeg hadde noen problemer og ho var den enest som egentlig hjalp meg, ikke engang familien min hjalp meg, men det gjorede hun! jeg var så lykkelig som jeg aldri hadde vert før, intill forige helg. natten før hun sa at det ikke kom til å funke mellom oss, lå vi våkne, helt til sol oppgang og bare rotet. ho sa det til meg på togstasjonen når jeg skulle dra hjem. jeg tok den første røyken min siden jeg sluttet for 6måneder siden. nå sitter jeg her fortsatt med det siste sugemerket hennes på halsen og vet ikke hva jeg skal gjøre. selv og jeg ikke er mer en 16 år gammel, så var det virkelig henne, drømmejenta. jeg vil ikke være mer trist og jeg orker ikke mer kjærlighetssorg, men jeg vil ikke komme over henne, jeg vil ikke gi henne opp. hun betyr for mye! jeg gråt for første gangen på 5 jævla år da hun sa det ikke kom til å bli oss. jeg er helt utafor, kjenner ikke igjen meg selv lenger. hva skal jeg gjøre? for som sagt jeg vil ikke gi henne opp, selv om hun har sagt, klart og tydelig, at det ikke kommer til å funke og jeg vet det ikke kommer til å funke, så vil jeg ikke gi opp.
jeg skjønner at jeg ikke kan gå runt og håpe på det umulige og at jeg bare MÅ komme meg over henne, men jeg har mista livslysta, ingenting gir noe særlig mening lenger. uansett hva jeg gjør tenker jeg bare: hvorfor? jeg trenger noen til å fortelle meg det. jeg trenger hjelp! vær så snill å svar meg! jeg trenger å vite at det er noen der! |
jeg har enda ikke kommet over eksen min etter 5 år...selv om jeg har vært sammen med flere andre....det gjør enda like forbanna vondt og vi var ikke sammen lenge en gang...jeg er like forbanna gla i henne som da vi møtes....det gjør faen meg bare vondt hele tiden....uansett hva faen jeg gjør...jeg har vært i jobb der jeg nesten har mistet livet 3 ganger, men dette stikker dypere uansett.....satser på at jeg bare klarer å gløme hele greien
mvh
love is blinde |
Kjærlighets sorg!
Jeg har vært i lag med ei jente i 22 år og har et barn som er 10 år men henne. Dette forholdet ble slutt for litt over 2 år siden. Jeg saknet henne men fant ei jente som jeg har vært i lag med fram til for 2 mnd. siden. Jeg ble gla i henne men vi hadde et kanske så turbulent forhold da jeg bodde hjemme med gutten min 50% av tiden. Derfor ble vi vel litt for lite sammen selv om jeg tok med meg toalettveska og var hos henne halvparte av tiden (hun bor i lag med 3 noe større barn.) Det var jeg som gjorde det slutt etter et raseri uttbrudd fra hennes side, men like fordømt har jeg sorg etter tapet av henne. Vi hadde my god tid sammen også. Nå har jeg prøvd men tekstmld. og prøvd å nå henne på telefon men fånyttes. Jeg føler meg så misslykket. Jeg har et sort hus, god jobb og økonomi men hva hjelper det når en vil være i lag med en voksen person en kan ha det godt med. Men jeg tror jeg vil begynne å trene så kansje kommer livs gnisten tilbake. Jeg har heller ikke så mange venner og de vennene jeg har er i parforhold og har som oftest nok med hverandre og ikke være i lag med en singel kar. Nei livet er ikke for amatører. MÅ ta meg sammen om ikke minst for gutten, men ikke lett. |
jeg er dumpa for 2 mnd siden. hun har fått seg nye. og sa at det var min feil fordi jeg stole ikke på henne og var alt for sjalu.
men vi er forsatt venner for det da. vi to vil ikke mista hverandre og jeg vil ser henne så ofte jeg kan. jeg sliter med det når jeg ser de to er sammen.
jeg har det helt javlig nå og vet ikke hvordan skal jeg kommer over det. hjelp meg. |
livet kan være utruli kjipt ja...har vært i et forhold i 3 år,fått en sønn kjøpt hus og alt d der...jobba mye før å holde julene igang for familien sin...har hadd et turbulent forhold til tider ja...så kom dagen for 3måneder siden...en litn krangel me min kjære,om at jeg hadde løst å dra ut me venner en kveld,være ædru sjåfør...og dette var ikke aktuelt,men jeg gjorde d før det...for å vise henne at man kan ikke bestemme over den man er ilag med...da jeg kom hjem den nattavar hele huset tømt...ingen gardiner,ingen mat nestn ingenting...virker helt urealistisk....man gjør ikke slikt hvis man er voksen...har værrt litt hos henne den siste måneden...men hva er vitsen...nedverdige seg selv...akkorat d som skjer...hun har d så mye bedre nå...skjønner jeg godt...når man kan få mellom 10-12tusn i stønader pr mnd i tillegg til og jobbe...der sitter jeg igjen alene me gjeld på 2,3 millioner...før at jeg prøvde å gjøre alt før den lille familien vår...e skuffa og sint og alt d der...men va hjelper d...ingenting...føler meg rett og slett brukt...så til alle der ute...føler du eller reagere på ting i bynnelsen i et forhold,så ta de tingene alvorlig...d gjorde ikke jeg... |
Bra artikkel, men sånn som jeg har det nå føler jeg ingenting hjelper. Jeg har vært sammen med en gutt i over 1,5 år. Har hele tiden følt at det var noe mellom han og en venninne av han. For tre uker siden sa jeg at han kunne være venn med henne men jeg ville ikke at de skulle sitte alene sammen i leiligheten til en av de. Han sa at han ikke gadd å være med en som satt grenser om hvor mye han kunne være med vennene sine, så det ble slutt. Noen dager senere overnattet han hos henne. Og nå, 3 uker senere, er de mer sammen enn vi noengang har vært.. De sover hos hverandre hele tiden og kysser osv.. Jeg er helt knust, og han bryr seg ikke i det hele tatt.. Jeg sitter hjemme med kjærlighetssorg, prøver å ta i bruk alle tips som er skrevet ovenfor men ingenting hjelper.. Han er nyforelsket og jeg plager meg selv ved å sende meldinger til han å "krype" etter han, uten at han bryr seg.. Han sier bare at vi er for forskjellige og at han har følelser for denne nye jenta.. Etter hvordan han oppfører seg nå har jeg vanskelig å tro at han har elsket meg i det hele tatt.. |
Dette var fint å lese dette. Nå er det riktignok jeg som har gjort det slutt, men det gjør ikke saken noe lettere av den grunn. Forholdet vårt var dødt den siste tiden, jeg hadde ikke noe annet valg. Men det han sa til meg idag såret meg så voldsomt, så nå får jeg ikke sove. Jeg syntes vi avsluttet forholdet vårt på en fin måte og trodde jeg slapp den store kjærlighetssorgen. Hadde det ikke vært for alt han sa til meg idag. Han sa han var glad det ble slutt, at han aldri har hatt føleser for meg, han var bare sammen med meg fordi han ikke ville være alene og han ville aldri se meg igjen. Om dette er noe han sier for å hevne seg eller om han faktisk mener det er ikke godt å si. Han kunne ihvertfall spart seg for det. Nå er det slutt uansett, så hva godt kan det gjøre å si noe sånt. Og selvfølgelig sitter jeg igjen og er knust, det som ikke skulle skje. Faen ta den drittsekken.... |
godt å vite at jeg ikke er alene! jeg og dama var sammen i to år. på selve to-årsdagen hadde jeg kjøpt en kjærlighetsring til henne. men det som jeg møtte i døra var ikke akkurat noe hyggelig. fikk beksjed om at det var over, vet ikke helt årsaken men. følte at hun bare rev ut hjerte mitt. nå har det gått en måned. sover gjennomsnittlig 3 timer hver natt, ligger bare og stirrer i taket om natta og tenker og tenker.... går på skolen med mageknipe og hodepine, kroppen skjelver. aner ikke hvordan jeg skal komme over denne kneika her. ikke nok med det, to dager etter bruddet hadde hun vært på "sol chat" og funnet seg en annen en. da kan man si at selvtilliten ikke var på topp. virket som om de to årene bare var forgjeves i hennes øyne. litt merkelig, når man tenker at det er denne personen ma tenker å tilbringe resten av livet med. |
jeg syns det hjelper å høre på chris isaak med "wicked games" av en eller annen grunn, den sangen gjør meg så rolig. andre fine sanger er brandi carlile med "the story". |
kjempebra artikkel som man virkelig kan kjenne seg igjen i! jeg sliter fortsatt med verdens verste kjærlighetssorg, 1 1/2 år etter at han dumpet meg. det føles som han har revet ut hjertet mitt og glemt å sette det på plass igjen... jeg blir sjalu når han sikler etter andre damer, jeg orker ikke tanken på at han kan finne seg en ny... jeg gråter etter at jeg har møtt ham, og tenker ofte på å ta mitt eget liv. og likevel vil han at vi skal være venner. han sender meldinger, ringer og er sammen med meg på fest, tar på meg og sender meg lange blikk. han sier også det er lov å være idiot og ha begått tidenes største tabbe. men betyr dette at han vil ha meg tilbake? jeg tør ikke spørre, og jeg vet ikke om jeg makter å ta ham tilbake heller etter alt det som har skjedd. den eneste måten å komme over denne grusomme kjærlighetssorgen på, er å møte en ny... |
Ble "dumpet" i går.
Jeg traff en jente ved mitt nye studiested for 4 måneder siden. Vi fikk umidelbart kontakten. Jeg fikk tidlig vite at hun hadde type, men ga meg ikke for det, denne damen måtte jeg ha. Andre kvelden vi traff hverandre på byen ble jeg med henne hjem, det var ganske hett, men hun hadde type og ville ikke gjøe "noe". Greit nok tenkte jeg, hun tok med meg hjem så hun må jo synes jeg er en bra kar. Vi traff hverandre ett par ganger til på byen og historien gjentok seg. Etter hvert begynt vi å henge sammen på hverdager uten alkohol til stedet, og dette beviste at det ikke bare var fylle som gjorde oss tiltruket av hverandre. Men hun hadde fortsatt type, og ble bare kosing men ingen kyssing. Hun bgeynte etter hvert å innrømme følelsene hun hadde for meg, og et hvert møte mellom oss toppet det forrige. Rødvinskveld, lange kveldsturer osv. Ble etter hvert forelsket. Kompisene mine mente at denne damen utnyttet meg, alle mennesker har behov for "kos/kjærlighet" og det var noe denne damen ikke fikk, fordi typen bodde 6 timer unna med bil, så mange mente da at hun utnyttet meg. Hun var ikke villig til å ta noen avgjørelse med forholdet hun hadde. Våres seanse hadde nå stått på i 3-4 måneder. Så jeg bestemte meg for å gi henne et ultimatum. Enten så slår du opp med typen, ellers så er det slutt på våre møter. Dette sa jeg på slutten av en kveld vi var sammen. Hun ville ikke gi meg svaret på dette. Hun ble lei seg og sentimental. Hun begynte å "kose" intesnt med meg. Men jeg tok på meg ytterjakken ga henne et blikk som sa "du vil ha meg, jeg vil ha deg, er du dum, sats på meg". Jeg la meg oppå henne for å gi henne en avskjedsklem, og da kysset hun meg. Dette hadde hun ikke gjort før. Bortsett fra når vi var fulle. Så gikk jeg. Dette skjedde for to dager siden. Har ikke hørt fra henne. Siden har denne damen vært en demon som ødlegger eksamenslesingen. Hvordan jage bort denne demonen? |
Mye bra å lese her. Jeg har selv blitt dumpet etter litt over 1 års forhold.. Jeg kan sikkert klandre meg selv for mye av grunnen siden jeg var selv utro med en annen jente etter bare 3 mnd, men det var en kjempe tabbe som jeg angrer så sinnsykt på. Men hun tok meg tilbake etter noen uker hvor jeg ba henne om tilgivelse og at jeg angret veldig. Vi greide å ha det veldig hyggelig etter det selv om det har vært tungt for henne og en veldig stor avgjørelse av henne å ta meg tilbake. Men etter et år med masse fine minner, ferier etc pluss at vi har vært samboere i 6mnd så ville hun ta en pause=slutt noe som kom litt uforventet etter en fin sommerferie. Jeg måtte jo da pakke tingene mine og finne meg en ny leilghet.. Det var så klart kjempe tung men jeg fikk et lite håp igjen etter at hun sa at hun trengte bare litt tid for seg selv for å finne seg selv igjen etter alt som har skjedd i løpet av et så kort forhold. Men at hun ennå hadde masse følelser for meg og ikke ville gi slipp på meg. Så vi bestemte oss for å ennå møtes som vanlig og gjøre de samme tingene som vi alltid har gjort bare at vi ikke var offisielt "kjærester" jeg må si at det funket i noen uker så har det bare dabbet seg av og jeg har selv prøvd å ta opp hva som skjer men hun blir bare sur og sier at hun trenger ennå tid for å finne ut av ting. Nå har det gått snart 3 mnd i denne pausen og jeg ser henne nesten aldri eller hører noe fra henne.. men blir allikevell litt forvirra når jeg først hører fra henne at hun ikke vil at jeg skal holde på med noen andre ellers så er vi ferdig. men jeg skjønner ikke hva hun egentlig mener. vi er jo ikke noe lengre føler jeg da.. er jo kun jeg som maser og tar kontakt og er opptatt av oss, men hun mer eller mindre lever sitt eget liv. hvor lenge skal man tollerere å ha en sånn pause? jeg føler at det er jeg som graver meg mer og mer ned fordi jeg venter på henne og vet ikke hva hun driver med lengre.. om hun holder på med andre(noe hun sier hun ikke gjør) etc.. vi kan plutselig finne på å møtes i ny og ne så jeg skjønner ikke hvorfor hun gidder å treffe meg hvis hun ikke er noe keen lengre.. er så vanskelig å lese henne for tiden.. enten så er hun bare feig og vil ha meg der ennå.. ikke vet jeg!! men hver gang jeg tar opp temaet om oss og hva som skjer videre så sier hun bare at hun er lei av å snakke om det siden det endre bare med krangling.. og at jeg heller for gå videre hvis jeg ikke orker å vente.. jeg kan fint vente noe som jeg har gjort til nå, men hvis hun er keen ennå så tar man vell mer kontakt en en gang i uken.. vi har vell heller ikke hatt sex på 2mnd så jeg begynner vell å skjønne tegninga.. men hun er liksom ikke ærlig og åpen mot meg.. får jo ikke sove og jobben går bare dårligere og dårligere.. jeg har vell bare låst meg fast hjemme alene i 3 mnd og har det heller ikke gøu ute lengre når jeg ikke har fått en riktig avslutning på forholdet/pausen.. er så rart med dere jenter at dere ikke greier å si fra hva dere virkelig vil.. hun gir meg inntrykk hele tiden at hun er keen, men hvorfor henger vi nesten aldri sammen lengre eller soverover hos hverandre da.. er liksom lettere å komme seg videre med et ordentlig brudd når dama sier at hun ikke har følelser lengre men det er sykt vanskeilig å gå videre selv når hun sier at hun ennå føler noe men trenger tid og vil ta det litt roligere.. håper dere skjønte hva jeg mente.. jeg trenger noen gode råd får å finne ut hva jeg selv skal gjøre for å komme meg videre.. nytter uansett ikke å prate med henne om dette lengre for da mener hun bare at jeg kun tenker på meg selv og ikke respkterer at nå trenger hun tid for å finne seg selv.. men da kan man vell heller bare gjøre det helt slutt istedenfor å late som man er keen å holde en den andre på vent så den personen bare blir deprisiv..
Takk:) |
Veldig deilig å få skrevet litt av hva man føler. Kjærlighetssorg er det verste som finnes. Jeg var sammen en dame som jeg ble storm forelsket i og når jeg skulle "pop the question" om vi skulle være kjærester, sa hun at hun ikke ha nok følelser. Det var et slag i trynet for jeg hadde allerede planlagt hyttetur etc som vi skulle gjøre sammen. Etter noen dager fikk jeg også vite at hun hadde møtte en annen fyr som hun vil forsette å møte, helgen etter det ble slutt. Et nytt slag i trynet. Skulle ønske jeg aldri spurte og gravde så mye om hva hun hadde gjort da hun var ute byen. Jeg ba om det og hun var ærlig. Nå er jeg "syk" fra jobb, gått ned 5 kilo og har direkte vondt i hjertet. Venter egentlig bare på at tiden skal gå og at ting skal bli bedre. Meldt inn på sukker.no rett og slett for å få litt annen stimulans. Skrive med andre damer får meg til å tenke på videre muligheter. Det hjelper, da ser man at det er andre der ute og at ikke er mørkt. Men skulle vel helst ønske at det gikk an å spole i tiden til følesene for henne er borte:) |
Må si jeg ble lettet etter å ha lest selv denne artikkelen. Jeg har hatt 3 kjærligehtssorger i live mitt, første kjærlighet, så første kjærste og nå den andre kjærsten. Å hver gang har jeg trodd at denne kjærlighetssorgen har vert den værste hittil. Men det stemmer nok ikke, for hver gang har det vært tøft, uansett om jeg har slått opp eller om det har vert han. Denne gangen er det jeg som fikk hjærte knust mitt. Å pokker så mye som foregår i hode ditt!! Å du får bare ikkje personen ut av hode. I går ble jeg dumpet for 2 gang av samme mann på 1 år, når jeg etter 5 uker klarte å smile til verden selv om jeg hadde det vondt innvendig så kom han løpende. Og lille mej tilga ham. Her sitter jeg 6 mnd senere i enda verre situasjon. Vi flyttet sammen for 3 mnd siden. Jeg solgte alt av møbler å ting, å flyttet til han. Fordi han ville ta et steg videre. Så jeg begynte å føle mej trygg på personen ijen. Men en tar sjanser i livet. Å skal love at alle som har skrevet noe på denne artikkelen kommer over det før eller siden. om det tar par uker, eller år! Jeg har opp å ned tider som alle andre, enkelte dager er jeg positiv å vet det vil bli tunge dager. Men jeg skal prøve så godt jeg kan å være en OPTIMIST!
Jeg er vakker, nydeli, inteligent, å jeg er elsket.
Lykke til til alle dere som sliter med kjærlighetssorg, enten om dere har blitt dumpet eller har dumpet noen. |
Takk for at det endelig er et sted hvor mann føler mann ikke er alene... men hva gjør mann når jeg fortsatt elsker en mann som jeg har vært sammen med i 3 år, av og på.. det er slutt igjen nå(jeg gjorde det slutt denne gangen, så nå har vi gjort det slutt 1 gang hver. jeg gjorde det i juni) han får seg ny dame innen 3 dager (dette har hendt nå 2 ganger)Tror det er slutt nå for han har de 4 siste helgene vært der hvor jeg er... dukker bare plutselig opp.. når jeg ikke viser noen interesse på en stund å prøver å vise at jeg går videre kommer han med en gang... Klarer ikke si nei til han da, elskerhan jo som den tosken jeg er.. han vil jo gjerne ha sex og varme men sier nei til forhold men er vi ikke sammen ringer han, sender mld å alltid spørsmål om hva jeg gjør, hvor jeg er .. har sluttet å svare på dette å da har han begynt å sende sanger som vi har hatt masse kos til osv.... hva er dette for noe? hva skal til for at dette skal ta slutt enten ved at jeg blir sammen med han igjen og vi må ha hjelp til å komunisere eller at han er ute av mitt liv for dette styret her orker jeg virkelig ikke lenger, er det noen som har et råd til meg, vær så snill???? |
vet denne artikkelen er gammel, men når jeg ser hva alle skriver føler jeg at det er folk som har det sånn jeg har det. For litt siden trodde jeg at jeg var den eneste i hele verden som følte det sånn jeg gjorde. Vet jo nå i ettertid at det ikke er sånn, men man synes alltid mer synd på seg selv når man er midt oppi en sånn periode i livet.
Det er akkurat et år siden det ble slutt med meg og kjæresten i dag. Det vekker minner og jeg berker at jeg savner sånn vi hadde det! vi var sammen i litt over et år og man opplever veldig mye samme på den tiden. Jeg savner han så fælt. Han går i klassen min og jeg snakker med han hver dag. Noe som jeg vet a ikke hjelper. Jeg har så lyst til å snakke med han hele tiden, men vet at det bare gjør ting vondt verre. Har fortsatt lyst til å bare ligge under dynen. Men det er et år siden nå. jeg MÅ komme meg videre.. |
Uten noen forvarsel ble jeg dumpet for noen dager siden, etter ett 3 års forhold jeg så som perfekt. Jeg er like forelsket i henne nå som jeg var da vi først ble sammen. Presset virker uutholdelig, og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre videre. I ett siste desperat forsøk for å rømme fra problemene spiste jeg opp til flere smertestillende som pinex forte, parasect og ibux. Jeg har hatt ett tøft liv frem til nå, med mange dødsfall i nær vennekrets, noe som har ledet til store mengder deprisjon. Jeg trenger hjelp, men vet ikke hvor jeg finner den hjelpen jeg trenger. Redd for å gjøre noe dumt... |
Jeg har drevet litt med nettating og for en mnd siden kom jeg i prat med ei jente. Det utviklet seg fra noen korte mail til kjempelange, intresange mail. Vi fant ut vi var så like og ønsket så mye av det samme. Hadde så god kjemi rettåslett. Skrev mailer som kune fylle 5 A4 sider til hverandre.
Så møter vi hverandre for at jeg skal vise hun rundt i byen. Å det blir kjempevellyket! Aldri vært så glad, aldri følt noe så riktig før.
Endelig finner jeg ei kjempealrait jente som er så lik meg og intrisert i meg. For godt til å være sant? ja desverre
Møtte hun jo flere ganger og, men ingenting gav meg noe forvarsel om at hu plutselig skulle snu helt på herlen. Plutselig sender hu meg en mld om at det ikke kan bli noe mellom oss fordi hu ikke har de rette føelsene for meg lenger.
Jeg var på jobb når det skjedde og kjente hvordan hjertet sank i bryste. Hvordan håpeløsheten/panikken spredde seg i kroppen. Dette var jo så perfekt hvorfor måtte det ende sånn?
Jeg gruet meg til å komme hjem fra jobb, gruet meg til å være aleine, gruet meg til natten som jeg viste ville gå med til å tenke, plage meg selv. Jeg klarer ikke bare glemme hun...
Jeg ville ikke mer, bare døø. Selvfølelsen fikk en arvårliog knekk. Når ikke det gikk med hun, hvordan kan jeg da noen gang finne gjensidig kjærlighet da? Det var jo så match.
Jeg har nå mistet helt troa. For det er ikke første gang jeg har hatt kjærlighetsorg. Faktisk hadde jeg ikke helt kommet over ei annen, jeg flørta med tidligere når jeg begynte å prate med hu her. Å når jeg fant en ny en forsvant jo den ellers så kroniske smerten. Nå derimot er den tilbake sterkere enn noen gang.
'Det er lett for vennene mine og si: ja du fortjener bedre, og det var hennes tap. Men det føles ikke særlig sånn. Jeg føler nå at det er noe galt med meg, og det er en fryktelig sårende tanke. Føler meg så misslykka, er bare å gi opp. For alt er jo bare vondt nå. Samtidig vet jeg det er en ond sirkel for en med lav selvfølelse vil jo hverfall ikke bli attaktiv og da har vi det gående.
Jeg har nesten ikke sovet siden jeg fikk den mld (søndag) i dag Tirsdag. Jeg har det forsåvit greit når jeg har noe å gjøre, men hjemme aleine kommer de vonde tankene. Så å finne denne siden var deilig. Så jeg i det minste kan se at andre har det omtrent som meg. |
jeg hater virkelig dette livet.. er deppa hver kveld.. har gaatt utrolig my ned i vekt, og er vaaken i hele natt og sover hele dag.. natta gaar mye fortere enn dagen.. har saa mye aa skrive men jeg orker rett og slett ikke er for deprimenrt... jeg bare savner han og naa vil jeg bare forsette aa graate mer.. :(:(:( |
Kan man fortsatt ha kjærlighetssorg fordi om man har valgt å prøve å tilgi?
Jeg fikk vite for noen dager siden av kjæresten min har vært utro.
Han angrer, vi har 2 barn sammen og vi skal prøve på nytt.
Men jeg har det fortsatt ondt, kjennes ut som skikkelig kjærlighetssorg :(
Jeg prøver å fortelle om følelsene mine, kanskje for mye.
Nå er jeg redd for at han får panikk å stikker.
Jeg elsker han over alt på jord, men han sier han ikke er like forelsket i meg som før.
Han er glad i meg |
Hm. Det er den beste artikkelen hittil jeg har funnet om temaet. Men ja. Hva skal jeg si? Knallgode råd, spesielt det med den lista, og jeg ville tatt alle sammen i bruk om det ikke hadde vært for det faktum at kjæresten min var den eneste jeg hadde og at jeg ikke har noen venner i nærheten som prioriterer meg at all. |
Kjempebra artikkel!
Jeg var faktisk den som slo opp med kjæresten min, og jeg skjønner utrolig godt at det å bli dumpa blir sett på som det verste. Men det er utrolig vondt å skulle slå opp med noen også! Vi var sammen i 2 år, han var min første kjæreste (har ikke hatt noen etter han) og han betydde alt for meg! Var nødt til å slå opp pga litt for mange problemer mellom oss. Han ville fortsette, men jeg følte at det ikke var noe håp lenger..
Men allikevel er det kjempevondt, jeg slo opp med han for snart et halvt år siden, og jeg har truffet han mange ganger etter det, og ting har skjedd, og jeg har ikke klart å komme helt over han :( Ville bare skrive dette for å få fram at den som slår opp også kan ha det jævlig. Hadde jeg møtt han senere i livet så kunne det vært helt annerledes.. Men jeg er bare 20, og jeg tenkte at det er for tidlig å binde seg nå. Men det er det vanskeligste jeg noen gang har gjort! Jeg måtte gi slipp på verdens nydeligste gutt :'( Nå sitter jeg med tårer i øynene, og jeg hater å tenke på at han skal på guttetur, og at han har glemt meg.. Skulle ønske jeg ikke hadde den følelsen... |
Jeg kjenner meg godt igjen i det Magne skriver. Jeg har akkurat sagt at jeg ikke orker mer med kona mi. En spade får være en spade! Vi har vært sammen i 7 år, jeg har ant fred og ingen fare, og plutselig en dag i februar sa hun ærlig at hun ikke hadde noen følelser for meg mer. Jeg er nå bare som en "venn" for henne sier hun. Mens jeg elsker henne.
Vi har to barn sammen, en sønn som skal begynne på skolen og en datter som er 4 år. Jeg har prøvd i lang tid å få en bekreftelse på hva som er "feil med meg" . Men det er ingen ting som er feil med meg sier hun. Og det har hun rett i. Jeg er god nok, og jeg er verdt å være glad i - men ikke for henne lenger. Grunnen til at flammene hennes har slukket er nok at jeg har tatt henne for gitt og at vi gikk i småbarnsfella. Vi hadde ikke tid til å pleie kjærlighetsforholdet. Eller vi så det ikke før det var for sent. Jeg klandrer ikke henne eller meg selv for at det er blitt slik. Jeg har lært mye om meg selv og henne de siste månedene etter hun "stakk kniven i ryggen min" og var ærlig. Vi har snakket mer konstruktivt sammen nå de siste mnd enn noen gang. Før sa vi hele tiden at vi gledet oss til ungene ble store for da skulle vi ha tid til å pleie kjærligheten igjen, og kose oss sammen. Vi hadde en felles forestilling om familieidyll og harmoni i framtiden. Men ordtaket "Ikke visste jeg at dagene som kom og gikk var selve livet!" skjønte vi ikke. (I alle fall ikke jeg før det var for sent)
Bildet til Magne om en bloms som må pleies var veldig fint. Jeg har sammenlignet kjærligheten med flammene i en grill eller et bål. Du må av og til legge på noen nye vedkubber for å holde liv i "bålet". Hvis du tar ting for gitt eller glemmer det så dør flammene (følelsene) til slutt, og da hjelper det ikke å blåse med peisblåser eller legge på mere vedkubber dersom det ikke er en eneste gnist igjen. Jeg har nå prøvd å gjøre mye av det dama logisk sett ville likt at jeg skulle gjort med henne , men samme hvor mange "vedkubber" jeg lepper på eller blåser så spiller det ingen rolle. Sexlysten hennes er også helt borte. Jeg har akseptert dette nå, men ettersom hjernen vår er bygd opp med kun 1% logikk og 99% følelser så er det vanskelig å innse de harde fakta. Spør gjerne en upartisk venn eller terapeut om hva som er logisk, fordi følelsene dine står helt sikkert i veien for hva som du bør gjøre.
Jeg sliter veldig selv med å være logisk nå som jeg er blitt såret og utsatt for "psykisk terror" i 5-6 mnd. Jeg har blitt "holdt på gress" og ventet ulidelig i spenning på en bekreftelse fra dama om "hun har fått igjen de gode følelsene" for meg eller om det er DEFINITIVT slutt. Hun vegrer seg, er redd for å gjøre sitt livs største tabbe, og sliter med dårlig samvittighet. Jeg som har "våknet opp" og blitt nyforelsket igjen klarte ikke dette psykiske uvisset lenger og måtte tilslutt si STOPP til henne. Strikken røk ikke, men jeg bestemte meg for at mer enn dette kunne den ikke strekkes. Det sliter i meg, men alle venner sier jeg har prøvd lenge nok, gjort det mest rette, og det logiske, men at det fortsatt ligger mange skjær og sår i tiden fremover. Alle sier i beste intensjoner - bare gjør det som gjør deg glad i tiden fremover, og pass på at dere gjør det minst mulig vanskelig for barna. I en skilsmisse finns det ingen vinnere - bare tapere.
Så nå får vi alle som sliter med følelsene våres og kjærlighetssorg gå ut å gripe dagen. Livet er tungt i perioder mog de vonde følelsene er det lov å ta og føle på en stund. Til den magre trøst vet vi at det fins drøssevis av personer som vi er gode nok for der ute. Inbill deg bare at du er full av glede og er lett og håpefull, for da utstråler du mye lettere det faktum AT DU ER GOD NOK.
Tjohei! |
Jeg kjenner meg godt igjen i det Magne skriver. Jeg har akkurat sagt at jeg ikke orker mer med kona mi. En spade får være en spade! Vi har vært sammen i 7 år, jeg har ant fred og ingen fare, og plutselig en dag i februar sa hun ærlig at hun ikke hadde noen følelser for meg mer. Jeg er nå bare som en "venn" for henne sier hun. Mens jeg elsker henne.
Vi har to barn sammen, en sønn som skal begynne på skolen og en datter som er 4 år. Jeg har prøvd i lang tid å få en bekreftelse på hva som er "feil med meg" . Men det er ingen ting som er feil med meg sier hun. Og det har hun rett i. Jeg er god nok, og jeg er verdt å være glad i - men ikke for henne lenger. Grunnen til at flammene hennes har slukket er nok at jeg har tatt henne for gitt og at vi gikk i småbarnsfella. Vi hadde ikke tid til å pleie kjærlighetsforholdet. Eller vi så det ikke før det var for sent. Jeg klandrer ikke henne eller meg selv for at det er blitt slik. Jeg har lært mye om meg selv og henne de siste månedene etter hun "stakk kniven i ryggen min" og var ærlig. Vi har snakket mer konstruktivt sammen nå de siste mnd enn noen gang. Før sa vi hele tiden at vi gledet oss til ungene ble store for da skulle vi ha tid til å pleie kjærligheten igjen, og kose oss sammen. Vi hadde en felles forestilling om familieidyll og harmoni i framtiden. Men ordtaket "Ikke visste jeg at dagene som kom og gikk var selve livet!" skjønte vi ikke. (I alle fall ikke jeg før det var for sent)
Bildet til Magne om en bloms som må pleies var veldig fint. Jeg har sammenlignet kjærligheten med flammene i en grill eller et bål. Du må av og til legge på noen nye vedkubber for å holde liv i "bålet". Hvis du tar ting for gitt eller glemmer det så dør flammene (følelsene) til slutt, og da hjelper det ikke å blåse med peisblåser eller legge på mere vedkubber dersom det ikke er en eneste gnist igjen. Jeg har nå prøvd å gjøre mye av det dama logisk sett ville likt at jeg skulle gjort med henne , men samme hvor mange "vedkubber" jeg lepper på eller blåser så spiller det ingen rolle. Sexlysten hennes er også helt borte. Jeg har akseptert dette nå, men ettersom hjernen vår er bygd opp med kun 1% logikk og 99% følelser så er det vanskelig å innse de harde fakta. Spør gjerne en upartisk venn eller terapeut om hva som er logisk, fordi følelsene dine står helt sikkert i veien for hva som du bør gjøre.
Jeg sliter veldig selv med å være logisk nå som jeg er blitt såret og utsatt for "psykisk terror" i 5-6 mnd. Jeg har blitt "holdt på gress" og ventet ulidelig i spenning på en bekreftelse fra dama om "hun har fått igjen de gode følelsene" for meg eller om det er DEFINITIVT slutt. Hun vegrer seg, er redd for å gjøre sitt livs største tabbe, og sliter med dårlig samvittighet. Jeg som har "våknet opp" og blitt nyforelsket igjen klarte ikke dette psykiske uvisset lenger og måtte tilslutt si STOPP til henne. Strikken røk ikke, men jeg bestemte meg for at mer enn dette kunne den ikke strekkes. Det sliter i meg, men alle venner sier jeg har prøvd lenge nok, gjort det mest rette, og det logiske, men at det fortsatt ligger mange skjær og sår i tiden fremover. Alle sier i beste intensjoner - bare gjør det som gjør deg glad i tiden fremover, og pass på at dere gjør det minst mulig vanskelig for barna. I en skilsmisse finns det ingen vinnere - bare tapere.
Så nå får vi alle som sliter med følelsene våres og kjærlighetssorg gå ut å gripe dagen. Livet er tungt i perioder mog de vonde følelsene er det lov å ta og føle på en stund. Til den magre trøst vet vi at det fins drøssevis av personer som vi er gode nok for der ute. Inbill deg bare at du er full av glede og er lett og håpefull, for da utstråler du mye lettere det faktum AT DU ER GOD NOK.
Tjohei! |
Jeg er verdens dummeste person. Tenk dere å være sammen med ei jente i langt over to år, og at jeg var blind for henne i hvertfall de siste 3-4 mnd. Et forhold er som en blomst, den må vannes for å holdes i live. Er så deppa nå, for alt dette er min feil. Jeg skulle gjerne skrudd tilbake tiden, og vist henne mer kjærlighet, og tatt mer vare på hun. Jeg slapp hun rett og slett bare ut av hendene mine, mens jeg selv så en annen vei. Sitter her og prøver å skrive ned negative ting om hun, men akkurat nå, så virker alt ved henne bare positivt, og jeg kjenner meg nesten nyforelsket igjen. Likevel prøver jeg å ikke grave meg fullstendig ned, slik du ser på amerikansk TV. Jeg innbiller meg selv at livet går videre, selvom treet har falt. Dette skal gjøre meg sterkere, enten hun faller til fornuft, og vil gi meg en ny sjangse, eller om jeg finner ei annen jente en gang i framtiden. Selvom det ser veldig dystert ut nå. "There is plenty more fish in the sea"? Nja, tiden vil vise. |
Har selv vært i kjærlighetssorg siden jeg var 19 år, nå er jeg 31 år. Jeg lengter etter han og drømmer om han. Han var mitt første og eneste kjærlighet. Jeg var forelsket i han som 14 åring. Så ble han min store kjærlighet.Ble gift med en annen mot min vilje. Selvom jeg har vært gift i 12 år med 3 barn. Så er det bare han jeg lengter etter å holde i armene, og klemme så hardt at ingen kan ta han fra meg.Jeg tenker hver natt om hvordan livet kunne ha blitt hvis han var hos meg.Jeg kunne ha vært verdens lykkeligste kvinne.Jeg kunne ha gjort alt for han.Jeg angrer så sterkt på at jeg ikke var tøff nok.. Kunne ha gjort mye mer for å få han.Det er så sårt å tenke at han ikke engang vet hvor mye han fortsatt betyr for meg.Det gjør så vondt å tenke på at det aldri blir oss i dette livet. Hørt om gjenlevelse.Hvis et nytt liv finnes, så ønsker jeg sterkt at han blir min ektemann i neste liv.Når jeg lukker øynene mine, så er det bare han jeg ser og føler hans nærvær. Det gir meg god følelse og ro.Han i drømmene mine, får meg til å se lysere dager. Hans eksistens i denne verden får meg til å forsette mitt sorgbare, triste, ensomme, kjærlighetsløse livet til å fortsette.Jeg er bare glad for hans vegne og for det gode livet hans.Jeg savner han så mye. |
Var gift med en dame fra Vietnam, hun kom hit og ble utdannet til lege på kostnaden, Det ble 2 barn i dette ekteskapet, egentlig hun ønsket det og jeg oppfylte bare hennes drøm om barna. Hun levde under press om ikke har barn og sjalu på andre par som har barn. Det ble sluttet mellom oss da barna ble født. Hun gjorde dette fordi hun fortalte mye "helvete" hun opplevde samme med meg. Foreldrene hennes rådga henne om skilsmisse og det ble gjort for en stund siden. Idag hun og foreldrene angret på hva de har vært ondt om meg og skilsmisse. De ønsker jeg å komme tilbake fordi rykter sprer seg i blant samfunnet. Hun er egoister ser jeg meget godt i. Når det gjelder to døtrene. De har nesten glemt faren sin (dvs MEG) fordi jeg har reist og bodd i utlandet i lange stund og ser dem bare i ni og ne. Jeg lengter etter dem meget men tør ikke å se dem da blir jeg knust i stykke ved å forlate dem. Det er best å holde dem i hjertet enn å holde dem i armene. Men jeg skal snakke med dem når de blir 12år. Har jeg gjort riktig da? Jeg føler bedre å ikke se dem enn å forlate dem men jeg tenker på dem vedig mye , hverdag i 2 år |
Jeg har ikke hatt kjærlighetssorg på dette nivået før. Jeg fant den jeg er gift med da vi var 15 og 16 år.
Men nå har det seg slik at min datter på 16 er helt nedfor etter det ble slutt med gutten hun har vært sammen med i ett år.
Jeg har prøvd å få henne til å snakke med meg, men hun sier hun ikke orker.
Ikke spiser hun og ikke sover. Hun ligger stort sett under dynen og gråter. Hva skal jeg gjøre? Har sagt at hun må ut i verden igjen. At det er han som taper på dette. Venninner er satt på vent. Ja, hele livet. Har noen de "rette" ordene jeg kan si? Synes det er vanskelig, og da særlig siden hun ikke heller vil si hva som er årsaken til bruddet. Er bekymret for helsen hennes..... |
Tusen takk for en flott guide og fine kommentarer. Akkurat hva jeg trengte nå :) |
utrolig morsomt skrevet artikkel, og lett å relatere seg til. likte spesielt biten om at han er en idiot siden han ikke liker meg, men at jeg bare kan stålsette meg og forberede meg på å møte flere av hans kaliber. |
Jeg ble dumpa mot ei som var ti år yngre, frisk, sporty og sunne interesser jente. Han sa til meg: vi er verdens beste venner og jeg vil ikke miste deg som en venn. Har verdens værste kjærlighetssorg, men jeg innser at vi kan ikke være venner, det som funker for meg er at jeg har slettet han fra mobilen, e-post facebook. Det er slik jeg takler det. Blir så forbanna på hvordan nen kan bare skru av følesen for noen de har delt det aller beste med...vi har aldri kranglet og han har hele tiden sagt at han elsket meg så høyt at han ville bli knust vist jeg gikk....møkka type.
|
har drevet med den beste jenta jeg noensinne har møtt i flere måneder, hun skiler seg ut fra de andre med tanke på oppførselen hennes og er bare den beste, så klarte jeg å starte en krangel om noe jeg syntes var galt gjort av henne, hun vil ikke ha noe med meg å gjøre for å si det mildt.
fy faen jeg er en idiot, skulle aldri tatt det opp med henne, det er bare min feil hele saken, klarer ikke å unngå å tenke på henne.
alt hadde vært bedre viss man kunne skur av følelsene av og til |
Ble slutt mellom meg og dama for en mnd. tid siden.. hun var verdens vakreste, og jeg har slitt og jeg sliter fortsatt en del.. Jeg pratet med henne over nettet i går, og kan ikke si det hjalp.. fikk da vite at hun ikke kom til å bli sammen med meg igjen.. Litt av grunnen var at ting begynte å bli litt dårlige etter at jeg ble permitert ifra jobben.. Og det ser jeg jo selv, men skulle så gjerne fått en sjansje til å rette det opp igjen.. etter å ha vært sammen i 3 år og bodd sammen i 1.. men skjønt nå at det ikke vil skje.. Veit at kjærlighetssorgen går over etterhvert.. har et 5 år gammelt forhold bak meg.. men denne gangen følte jeg at jeg hadde funnen den beste jenta i verden.. men.. det vil vel tiden vise.. er jo som mange sier det er fler fisk i havet.. :) selv om det er vondt nå.. |
er helt knust skjønner ingeting har vert sammen dama siden jeg var 16 er nå 25 det er snart 10 år jeg kan knapt huske livet uten henne. det er en ukes tid siden det ble slutt jeg har konstant vont i hode og hjete banker dobbelt så fort som normalt, føles som livet blir sugd ut av meg skal prøve noen av de tingene jeg har lest men akkurat nå .....virker alt HÅPLØST! |
trur jeg har lest om deg en annen plass, du på 25 år.
Jeg sliter med kjærlighetssorg og. og jeg har jo berre gjort det verre for meg. drukket mye og pult endel rundt om. men det hjelper ikke.. problemet mitt er at jeg vet at jeg har funnet den rette, og at hun forsatt er glad i meg, jeg ser det i henne at hun forsatt elsker meg.. og da klare jeg ikke å komme over henne. men sånn som det er no, så kommer det til å klikke for meg :/ jeg savner det jeg hadde!! og jeg tullet det til, jeg er så sur på meg selv!! jeg kunne hatt den perfekte damen, men det var ikke godt nok... (jeg vet jeg at det er berre kaotisk skrevet, trur jeg får ta en tur til psykolog ;) ) |
Jeg har nå blitt dumpet av min samboer som jeg har bodd sammens med i 3år. jeg har opplevd endel smerte i livet, selv om jeg "bare" er 25år. min beste venn og søskenbarn tok selvmord, et par uker senere døde hans mor og min gudmor av kreft, har hatt en alkoholiker til stefar og hatt kjærlighetssorg før.
Smerten jeg har inni meg nå, er noe helt annet, det føles ut som en del va sjelen min har blitt revet fra meg, og restene har begynt å krympe inn til en tørket frukt.. ja sært bilde, men slik føles det.
alt er numment, jeg må holde meg for å ikke gråte når jeg tar bussen til og fra skolen. jeg får god støtte fra min mor og søster, uten at det hjelper noe. vennene er der også, men alle har kjærester og ja, tungt å laste mine sorger på dem.
når jeg står i dusjen, krysser veien kommer det alltid flash av selvmordstanker i hodet, jeg vet med meg selv at det er bare tull og at det er dårlig form for selvmedlidenhet, men smerten er der fortsatt.
Nå over til hvorfor? hun sier at det er pga hun ikke lengre er så glad i meg, at jeg er blitt mer en venn, og at hun ikke lengre har den kjærlighetsfølelsen der. jeg har kanskje ikke brydd meg så mye om hennes hobbyer og har kanskje vært litt for lite deltakende i hennes liv slikt, men hobbyer for meg er alenetid..
jaja, tipper ingen svarer på denne da artikkelen er gammel.. men vondt er det, og hverdagen er preget av savn av henne.
hun er overalt. tv til mat, til bussholdeplasser til framtidsdrømmer til familie og til mitt selvbilde.. alt er borte nå, eneste som står igjen er råtne jeget.. |
Fin artikkel helt til den siste setningen. Skal det liksom være oppmuntrende? Når man sitter helt knust av kjærlighetssorg, hjelper det ikke akkurat å tenke at man skal få andre til å føle det sånn. Noe så idiotisk. |
Har blitt dumpet for et par dager siden og det kom ganske plutselig for meg. Føler at hele verden rakner akkurat nå men jeg vet at det kommer til å bli bedre! Det kan ta uker, det kan ta måneder. MEN jeg vet det vil bli bedre, og det gjelder for alle dere der ute også! Ta vare på dere selv og vit at det vil gå bra! Treff andre mennesker og kom dere opp selv om dere føler det er helt feil! Mange varme hilsener fra Bergen by ! STÅ PÅ! |
nå er det 10 mnd siden, jeg har det like ille som den dagen det ble slutt. jeg har prøvd alt. det går ikke over og jeg er så lei av å ha det vondt..
|
for dåkkar som trodde ikke guttar kan ha kjærlighetssorg... piss dåkkar ut
|
At man opplever kjærlighetssorg i ung alder er hardt det Vet jeg , da har man ikke noen erfarenhet i hvordan man skal takkle det, man føler seg sterk og kan ikke fatte at noen som man har vært i lag med kan dumpe en, Da vil man Bare Dø, Utroligt viktig da at man har en Virkelig god Venn som man kan snakke med om alt muligt, så snakk fortes mulig med den personen ,om du har en sånn, hvis ikke så er det bare at ringe til ett familjerådgivningskontor fortes muligt, de kan henvise deg til et riktig telefonummer som kan hjepe Deg , Utenom dette kan eg prøve at trøste Deg som er en yngre person at sjansen for at Du skal møte en Ny kjæreste at bli glad i er stor , Men da må Du komme deg ut og ikke synes synd på Deg selv: Så GJØR DEG sterk å Kom Deg ut , det kan man ikke si for mange ganger. Si til Deg selv HELE TIDEN ( Med ord fra din egen munn) at ingen skal få æren av at ha knekt deg for Resten av livet, At begynne trene flere ganger i uken vil jeg mene hjelper masse, man får ut masse av denn innvendige spenningen som trur den skal ta knekken på en til sist, Så trene ar Bra , Legg opp en målsetting med din trening så raskt som muligt, for et eksempel motsjonsløp/gange,eller noe annet som Du kan delta på til En fastsatt dato. Du kommer garantert til at komme lengre ifra det punktet som vil knekke deg. Min Rubrik er Veteran , det betyr at jeg faktiskt har kjærlighetssorg som "gamling" .Sjansen for at finne en Ny er mye mindre enn da mann va yngre. Va gjør Man? legger seg ned for at dø? Det er ER nå man Virkelig Må komme seg Ut, Melde seg på forskjellige foreninger, delta på danstilstællninger hvis man kan danse da, hvis ikke, melde seg på et kurs , les aviser ,følg med va som skjer i bygda, ALLT jeg nå har skrevet er av erfarenhet, har hållit meg i form hele livet, og trur at den
saken har gitt meg styrke til at takle kjærlighetssorgen som skjedde i min Veteranalder, Jeg har venniner, men min STORE kjærlighet er Borte , og det må jeg bare acceptere, komme seg videre livet , om man gjør det kommer ann på så mye, en ting trur eg på, og det er at DU som leser Her i denne spalten,, allerede HAR begynnt å Hjelpe Deg Selv, Mine siste ord blir til deg nå, og det mener jeg av hele mitt hjerte , LYKKE TIL OG STÅ PÅ. |
Til alle jenter og gutter (ja det er gutter som har det vondt også), prøv å hør på Kanye West - Heartless. Utrolig fin sang med mening, stå på for solen vil skinne på dere igjen snart. |
Synes ikke artikkelen gav meg noen nye tips.... Ble dumpet for 7 uker siden, og det hjalp ikke akk at han allerede var i gang - veldig i gang, med ei ny ei etter ett par dager senere.... Jeg føler at jeg har gjort det meste av tipsene; tømt meg for mye dritt om han på ett ark, trener så mye jeg kan, bruker en haug av venninner til å tømme meg, holder meg unna mld, leser alt jeg kommer over av tips på nettet, prøver å være minst mulig alene, men klumpen i magen er der like herlig. Alle, inkl. meg selv vet at TID er kluet her, men jeg klarer jo ikke å få tiden til å gå fortere :-( Tanken på en ny gutt er foreløpig helt utelukkende. Pratet mye med han de første ukene for å prøve å forstå, men han var jo i den rosa himmelen allerede, så det nyttet ikke. Eneste trøsten jeg har er at hans nye venninne er 10 år yngre - 21 år, og hverken jeg eller mine venninner har så stor tro på dette forholdet.... Nei, det er bare å smøre seg med tålmodighet, så ser jeg også fremover til slutt. Lykke til alle andre :-)) |
Kan fremdeles gråte etter 10 mnd.. Ikke for å ta motet fra deg - Har det stort sett bra, men det kommer veltende innimellom... Det skal bli bedre!!! :-) |
Jeg ble dumpa for 2uker siden, det føles som om alt bare er helt gale men som sakt, det er bare og komme seg videre, gradvis! Heldigvis for meg har jeg noen gode venninner som er der for meg og trøster meg eller hører på hva jeg har og si. Det hjelper, men av og til virker det som at foreldrene mine ikke forstår, det er stross alt deres feil at dette skjedde og han dumpa meg! Kunne drept de, og er forstatt sur på dem men livet går videre! Vi får prøve og støtte hverandre og ikke gå under av sorg pga.en gutt..! Er det slutt fortjente han deg rett og slett ikke! Us girls are best! We can do anything! Dont stay down, try again till u manage it ! =)
Klem fra Bergen ;) Stå på jenter,dette går bra =) |
Undrer, det er 8 måneder siden, jeg sitter fremdeles og gråter på kveldene.... er det unaturlig? |
Skulle gjerne ha litt mer, det hjalp å lese det, vil ha mer, jeg forstår det nemlig ikke helt, sikkert for at jeg er for langt nede akkurat nå.
Takk for fin tekst |
Flott side :) Mange gode råd! Ble selv dumpet for 6 uker siden, etter et forhold som varte i litt over 2 år. Og det suger, men det går bedre dag for dag. Helt ærlig. Da folk sa til meg at det kom til å gå bedre hørte jeg ikke etter. I det øyeblikket virket det som om verden skulle gå under, med meg med seg. Men nå har jeg sett at verden går ikke under. Og det er faktisk mange som andre fisk i havet, som kommer til å bli interessert. Jeg prøvde først rebound etter 2 uker, det funket dårlig. Men så ventet jeg enda noen uker, og prøvde på ny (med en ny fyr). Det funket faktisk ganske bra. Men jeg er fullstendig klar over at dette er noe som tar tid. Men det positive er at en dag kommer jeg til å våkne opp, og finne ut at han var kanskje ikke den rette for meg allikevel.
Så et lite trøstende råd, til dere nylig dumpet: DET BLIR BEDRE! Stol på meg :D Dere kommer til å møte en person, som faktisk har LYST å massere dere.. Hihi :) |
jg har lyst til å dø av kjærlighet sorg |
bra side...:)
Rebounden jorde bare ting værre:( |
BERNIE, BERNIE, BERNIE THE BUSH KANGAROO!!!!! |
kjempe bra side! godt å høre at andre sliter med det samme som jeg.. |
Følte med faktisk bedre etter å ha lest denne artiklen. Har alltid tenkt at de som depper lenge over kjærlighessorg har overdrevet. Helt til jeg ble dumpa selv i sommer. værse jeg har opplevd! kjente meg igjen i den der sende meldinger og virke desperat, og angre etterpå. slettet nummeret nå. føltes veldig godt! :) |
Er midt i prosessen å komme over en veldig tung kjærlighetssorg og kjenner meg igjen i det du skriver. Er enig i det å beholde stoltheten, i begynnelsen klødde jeg etter å ha kontakt med han hele tiden og sendte mange mld jeg angrer på i ettertid. Det kom absolutt ingenting bra ut av det, hverken for meg eller ham.
Selvfølelsen var også på bunn, men jo mer jeg klagde til venner jo mer fant jeg ut at det finnes mange som digger meg! Det hjelper å snakke med folk om det, det ble lettere hver gang jeg fortalte historien til en ny person.
Rebound funker med en gang, men det kan gå galt etter en stund når du ikke er et emosjonelt vrak lengre og begynner å bli deg selv igjen. Plutselig er du midt i et forhold som ble bygget på feil premisser. Har også opplevd å bli avvist av rebounden, da går man på en dobbelt-smell og føler seg enda mindre elsket enn før! |
Du gjengir mye av det som alle vet allerede. si noe nytt før du kaller den ultimate guiden. lite personlig,mostridende utsagn,og den med behold stoltheten var BUULSHIT!! det er forskjell på å beholde stolthet og patetisk. Det er ikke vits å spille spill når man har blitt dumpet. du er en tulling, opplev kjærlighetssorg før du skriver en artikkel er mitt råd. |
Faktisk så var dette kjempe bra skrevet. Falt for verdens kjekkeste gutt, og han var akkurat slik jeg ønsket en gutt skulle være, inntil han viste en annen side da. Jeg prøvde minst tre ganger å få oss til å hooke opp da jeg skjønte at jeg bare begynte å bli råå teit og dum. Så jeg sa til meg selv at det ikke gikk og gråt i mange dager, ute som inne. Tårene kom av seg selv. Heldigvis så leger hjertet seg selv og nå går det bedre. Men fy som det svir! Kjempe fint skrevet uansett, skulle ha sett dette før:=) |
Var deppa her ikveld og visste ikke va jeg skulle tenke.drakk litt vin,gråt og var bare trist men søkte litt på nett innimellom litt trist musikk og kom til denne siden.den var litt oppkvikkende i på en ellers trist kvel.leste og tenkte litt.tenker enda men ble litt oppmuntret. livet blir ikke bedre av å deppe. og det med trening var fint da min venninde tidliger lurte på om vi skulle trene imorgen og jeg sa tja nei orker ikke.men det skal jeg pina dø.orker ikke grave meg ned.har så mye og ta ansvar for og jeg er egentlig for positiv til å bare slå livet av..men akkurat nå i min sorgfulle stund skal jeg gråte bare en liten dam til før jeg tar meg sammen og tenker positivt...lykke til alle andre som ikke føler seg hlet topp, vi klarer oss vel.... klem |
|
|
|
|
|
|
|
Mest lest studentliv |
 |
|
1 |
|
|
|
|
2 |
|
|
|
|
3 |
|
|
|
|
4 |
|
|
|
|
5 |
|
|
|
|
|
|
 Er du skeiv student, er det en sjanse for at du føler deg litt utenfor på studentarenaene. Men det finnes et forum for deg. Og de holder fester. Les hele saken | STUDENTLIV |  På dagtid er hun student ved Universitetet i Oslo. På kveldstid selger hun sex til menn for å slippe å ta opp studielån. Les hele saken | Sex og samliv |  En ny norsk undersøkelse viser at unge som ikke drikker alkohol har mindre sex, færre venner og er mer deprimerte enn andre. Les hele saken | Helse og Livsstil |  En undersøkelse viser at økonomistudentene har flest seksualpartnere i studietiden. Gjetter du hvem som har færrest? Les hele saken | Sex og samliv |  |  Sjekk hvilke datingregler som stemmer og ikke. Vente 3 dager med å ringe, ikke gå til sengs på første date...? Les datingekspertens dom. Les hele saken | Sex og samliv | |
