Å ha en kropp - eller være en kropp? Det er spørsmålet.

I 1983 skrev Trond-Viggo Torgersen i boken Kroppen: Vi tenker ikke noe særlig på kroppen. Den bare er der. Noen sier at de bare kjenner kroppen sin når de er syke, eller når deler av den gjør vondt. Men kroppen er der jo hele tiden.

De nyeste tallene viser at det er omlag 6,8 milliarder mennesker i verden. Det er altså 6,8 milliarder unike kropper og 6,8 milliarder ulike oppfatninger av kropp og idealer. Campus har snakket med fire av dem.

 

 

Teaser nakenhet

 

 

- For meg er kroppen et instrument jeg bruker for å gjøre ting. Den er veien til opplevelser og er et både praktisk og estetisk virkemiddel. Jeg er ingen treningsnarkoman og tenker ikke så mye på kroppen, men jeg er jo bevisst på utseendet mitt. Det sier 30 år gamle Mari Sletten.

- Kroppen gjenspeiler hvem man er som person, bryter Lena Ask inn, også hun 30 år.

Sammen utgjør de burlesk-duoen The Fleshoticas.

- Det jeg liker, er damer med former som signaliserer livsglede og uhøytidelighet. Det er viktigere å kose seg enn å løpe. Jeg danser ikke på grunn av det fysiske, men fordi det er gøy.

Når Mari og Lena opptrer som The Fleshoticas, er de kledd i truse, fjær, glitter og dusker. De teaser nakenhet, leker med sensualiteten og spiller på klisjeer og stereotypier.

- Kostymene er viktigere enn kroppen, som bare blir en del av kostymet, forteller de.

At de nesten er nakne på scenen tenker de ikke lenger på.

- På scenen er positur, kostyme og ansiktsutrykk viktigst. Jeg står ikke der og tenker at «Å Gud, der er jeg nesten naken», sier Lena.

For både Mari og Lena er det viktig å skille mellom den private og den offentlige kroppen. Mari kan ha komplekser når hun er på stranda, men hun har ingen problemer med å stå nesten naken på scenen samme kveld.

- På scenen er vi på jobb, men vi ønsker ikke å være så flashy privat, forklarer hun.

 

 

En skulptur

 

Det åpnet seg en ny kroppslig verden da Trond-Viggo Torgersen tidlig på 80-tallet forklarte hvordan kroppen fungerte og, ikke minst, hvor fantastisk det var at akkurat du og jeg ble den vi er. Siden den gang har vi stått, fulle av komplekser, foran speilet i tenårene og småsjokkert observert endringene fra barn til voksen. Vi har sammenliknet kroppen med modeller, skuespillere og alle andre vi møter. Vi har skjønt at kropp ikke bare er noe vi har. Den er også noe vi er og er blitt en indikator på vår egen vellykkethet. 

- Jeg ser på kroppen som en skulptur som fylles på med muskler for at den skal bli perfekt.

Daniel Stisen er 26 år og har kroppen, eller rettere sagt kroppsbygging, som livsstil. Da han var yngre, drev han med fotball og squash, men siden ungdomsskolen har han systematisk bygget opp muskel for muskel med det å bli størst og best som mål.

- Pappa drev med kroppsbygging, så jeg har på en måte vokst opp med det. Trening har alltid vært naturlig for meg, men det var først da jeg gikk på videregående at jeg ble hekta og mer seriøs.

Da han var yngre, deltok Daniel i konkurranser. Han bygde opp musklene og fjernet fettet. En kroppsbygger med kroppsfett felles av dommernes skarpe blikk.

- Det er viktig at det skjer gradvis. Hvis ikke brenner en også muskler i tillegg til fettet, og det er ikke meningen.

For å fjerne fettet gikk Daniel på en beinhard diett som blant annet besto av havregryn, proteinpulver, kylling, biff, tunfisk, egg og grønnsaker.

- Har du en sunn kropp?

- Det tærer jo på kroppen, men det gjør all toppidrett. Jeg lever ellers veldig sunt. Jeg røyker ikke og drikker lite, men jeg kan skeie ut litt innimellom.

- Så du er av og til innom McDonalds?

- Når jeg går på diett, pleier jeg å skeie ut på lørdagene for å ikke bli lei, men jeg tar igjen utskeielsene med trening søndag morgen, ler han.

Lyden av tunge vekter som heves og senkes, summer i ørene og overdøver de elektroniske rytmene som dundrer ut av høytalerne på treningsstudioet. Benkpress? Daniel ser på meg.

- Spør heller hvor mye jeg tok i knebøy!

Ok, hvor mye tok du i knebøy?

- Da jeg var 21 år, tok jeg 370 kilo, og det var nesten en uoffisiell verdensrekord. Nå tør jeg ikke løfte så mye på grunn av en muskelskade, men det er gøy å løfte tungt!

De første kroppsbyggerne dukket opp tidlig på 1900-tallet, men sporten ble ikke ordentlig populær før på 1950-60-tallet. I syttiårene slo de muskuløse kroppene for alvor igjennom takket være Arnold Schwarzenegger i filmen Pumping Iron. Sportens popularitet førte også med seg at bruken av anabole steroider økte i takt med de negative assosiasjonene til de muskuløse kroppene.

- Denne type kropp skremmer mange, og den forbindes ofte med torpedoer, kriminalitet og doping, men det er selvsagt ikke alle som tenker slik. Sånn sett hadde det nok vært bedre å satse på fotballen; Da hadde jeg også ha tjent mer penger, legger Daniel smilende til.

Å slutte med kroppsbygging er ikke aktuelt.

- Det er en utrolig god følelse å trene, merke at kroppen vokser og se resultater. Den følelsen jeg får når blodet pumpes i muskulaturen, er som en slags rus. Jeg føler en viss tomhet når jeg ikke får trent. Det påvirker livet.

 

 

 Mannekroppens historie:


• I historien om kroppsidealer er mannskroppen et oversett kapittel, men siden 1900-tallet har det mannlige kroppsidealet stort sett vært en atletisk og muskuløs kropp med smal midje. Størrelsen på musklene har riktignok variert noe. Særlig skulle musklene være store på 1970- og 1980-tallet da kroppsbygging for alvor slo igjennom og Arnold Schwarzenegger og Sylvester Stallone definerte hvordan menn burde se ut.

• Siden midten av 90-tallet er det også akseptert at menn er forfengelige og mer feminine, og begrepet metroseksuell ble for alvor kjent i 2002 med fotballspilleren David Beckham som gallionsfigur.

 

 

 

Puppene avgjør

 

I dag finnes det nesten ikke grenser for hva vi kan gjøre for å oppfylle kravene til skjønnhet og idealer. Tatoveringer, sminke, trening og operasjoner – mulighetene til å pynte og forme kroppen vår synes uendelige. Den første vellykkede plastiske operasjonen ble gjennomført i 1917, på en soldat som var blitt skadet i strid. De kosmetiske skjønnhetsoperasjonene slo for alvor gjennom først på 1960-tallet, men det var stort sett forbeholdt eliten å «legge seg under kniven». I dag legger millioner av mennesker seg på operasjonsborder for å fikse på nese og øyelokk, stramme opp magen og forstørre brystene.

- Jeg har en normal kropp, men mange vil nok si at puppene mine er for store.

23 år gamle Victoria Møller er frisør med 600 gram silikon i hver pupp.

- Men jeg har lyst på 800-900 gram i hvert bryst. Har du først begynt med silikon, blir det et slags drive, og kanskje vil jeg ikke slutte å få dem større. Jeg er vel kanskje litt besatt, smiler hun.

Til nå har Victoria vært gjennom to operasjoner. Hun vurderer en tredje. Selv om nakken ofte gjør vondt på grunn av puppene, biter hun tennene sammen.

- Jeg synes store pupper er så fint. Store pupper, sminke i tilegg til langt hår og negler er for meg selve symbolet på jente.

Victoria legger ti lange, velstelte negler med leopardmønster på bordet, mens undertegnede iherdig prøver å skjule sine kortklippede negler med avskallet neglelakk.

I tillegg til silikon kommer trening. Før jul trente hun fem ganger i uka, men det har blitt litt færre treningsøkter hittil i år.

- Jeg vil helst være tynn som en strek med store pupper. Det skal se litt falskt ut.

Victoria får mange negative kommentarer fra andre, men hun bryr seg ikke. Da er hun mer opptatt av at puppene ikke henger.

- Dagsformen min avhenger litt av om puppene henger eller ikke. Det går nok mer utover humøret enn jeg egentlig skulle ønske, og jeg er veldig opptatt av å trene brystmusklene. Skal jeg ut på lørdag, trener jeg garantert brystmusklene på fredag!

- Har du vurdert andre former for skjønnhetsoperasjoner?

- Jeg har vurdert nesa, men er litt usikker. Det ser så brutalt ut når de brekker opp nesa med meisel og sånn. Jeg vet faktisk ikke om jeg ville operert meg i ansiktet, for blir ikke resultatet bra, synes det så godt, men jeg kunne godt ha fettsugd kroppen. Jeg har hatt restylane i leppene, men virkningen forsvant etter bare to måneder.

- Så du fikk en skikkelig kyssemunn?

- Ja, men virkningen forsvant raskt. Nå kliner jeg til med lip gloss, også utenfor leppene for å få dem til å virke større.

- Hva synes du om muligheten til å kunne fikse på kroppen gjennom operasjoner?

- Det er veldig fascinerende å kunne operere seg til en bedre kropp, men jeg er ikke er så kroppsfiksert med tanke på andre. Jeg synes ofte det er fint når andre har små pupper, men på meg selv vil jeg ha dem så store som mulig.

 

 

En lek med idealer

 

Vi skrur tiden tilbake til 1800-tallets USA da burlesk-showene begynte. Den gang brøt burleskdanserne med datidens kjønns- og seksualkoder, spilte på folkelig humor og tok avstand fra borgerskapets tilsnørte idealer. Leken og ironiseringen av kroppsidealene er fremdeles gjeldende, skal vi tro jentene i The Fleshoticas.

- Dagens kroppsideal bidrar til å skape fabriserte tegneseriekropper, konstaterer Mari Sletten.

- Dagens ideal er umenneskelig, fortsetter Lena Ask. - Det er ikke lenger lov å ha cellulitter, og man skal ha sånne og slike kinnbein, illustrerer hun.

- Stadig flere føler at de ikke når opp til dagens skjønnhetsideal. Det viktigste er at man er fornøyd med seg selv. Det flotteste er når noen har gnist i øyet og signaliserer at de er stolte av sin egen kropp. Den selvsikkerheten og tilfredsheten får du ikke gjennom plastiske operasjoner og slanking, utdyper Lena.

- Vi er for opptatte av det perfekte og redde for å ikke være bra nok. Det er feil fokus. Nettopp det at vi har forskjellige kropper gjør oss fine, avslutter Mari.

 


 Kvinnekroppens historie:


• I den viktorianske tiden (fra 1837 til 1901) skulle kvinnene ha smal midje og store bryster og hofter, og korsetter var hyppig i bruk for å skape den riktige timeglassfiguren.

• Tidlig på 1900-tallet ble korsettene kastet, og kvinnene strebet etter en gutteaktig figur med smale hofter og små bryster.

• På 1920-tallene var det igjen slutt på å presse brystene flate, og timeglassfiguren ble atter et ideal.
Etter den 1. verdenskrig etablerte den atletiske, sportslige kroppen seg som et ideal, og det holdt seg til 1950-årene da kvinnene skulle være tynne med store bryster.

• Da Marilyn Monroe dukket opp, fikk den formfulle kroppen sitt motecomeback, mens den radmagre kroppen fikk gjennombrudd på midten av 1960-tallet med modellen Twiggy.

• På 1980-tallet ble den veldreide kvinnekroppen idealet. Former var igjen akseptert, men kroppen skulle være trent og utstråle sunnhet. Den slanke, atletiske kroppen har egentlig holdt seg som ideal til i dag og har bare hatt ett kort avbrekk på 90-tallet da kvinnene skulle være tynne med store bryster.

 

Denne artikkelen er også publisert i studentmagasinet Campus