Selv Spice Girls hadde ett felles slagord. Feministene i Glitterfitter derimot, de bare spriker.

 

La oss begynne med tittelen.

Begrepet ’glitterfitter’ ble først introdusert av Klassekampens Guri Kulås, i en skarpsynt anmeldelse av filmen Sex in the City (eller In the City, som den ble hetende i Jerusalem). Mange mente nemlig at singelliv-jentene innevarslet et ny type feminisme – noe Kulås imøtegikk med sunn skepsis. For det er vel ikke noe å juble over at 2000-tallets kvinner er «aktivt handlende» og «selvstendige» i en uavbrutt jakt etter menn og sko? Den rasjonelle og økonomisk anlagte mannen – homo economicus – investerer heller i framtiden.

En liten innskytelse før vi når kafébordet: Kapitalismen har vist seg overlevelsesdyktig fordi den – i likhet med religion – vet å fornye seg. Ikke nok med at den har paret seg med den opprinnelig så anti-kapitalistiske økologien; nå har den også lagt elsk på feminismen. Bland en dose selvstendighet med den øyeblikksorienterte Marie Antoinette som smykker seg som om hver dag er den siste, og vips – feminisme?

Medredaktør Sigrid Bonde Tusvik, på sin side, mener feminismen bør gi rom for Sex og singelliv.

Hvorfor? Fordi det er det som treffer unge jenter i dag. Og fordi det uansett er på høy tid å bytte ut Sloggi med Victorias Secret.

 

 

Lilla skjerf og sex-nekt

 

– Når unge jenter skal beskrive en klassisk feminist i dag, er det med Anne B Ragde-sveis, én lang og én kort øredobb, lilla skjerf og sex-nekt. Det er synd, for sånn var de ikke, men mye har forandret seg siden den gang.

At noe har forandret seg er vanskelig å være uenig i. Spørsmålet blir vel snarere hva som er igjen. Morgenbladets Maria Reinertsen sammenlignet bidragsyterne i Glitterfitter med Spice Girls, som poserte hver for seg med hver sin karikerte stil. Forskjellen, mener Reinertsen, er at selv Spice Girls hadde ett felles slagord: Girl Power.

Feministene i Glitterfitter derimot, bare spriker.

– Mange vegrer seg for å kalle seg feminister, fordi de ikke vil bli satt i bås. Glitterfitter er blitt kritisert fordi vi ikke har noe felles slagord eller noen helhetlig ideologi. Men det var meningen. Vi er 18 forskjellige bidragsytere, og 18 forskjellige personer. Én sier at ingen mann har stått i veien for henne, mens jeg sier at alle menn står i veien for jenter. Vi er ikke en gruppe jenter, slik Fittstim-jentene var.  I boka har vi med alt fra redaktøren i Fett til en journalist i MAG. Likevel snakker vi sammen.

Tusvik mener det gjelder å dyrke forskjellene. At vi har flere valgmuligheter og er mer ulike i dag enn for ti år siden.

- Vi er barn av reform 94, ansvar for egen læring. Men for mange kan valgfrihet også bli handlingslammende. Det finnes så mange single mennesker som aldri finner seg noen. Velger de én, velger de samtidig bort noen andre. For noen høres det sikkert fristende ut med tvangsekteskap, så slipper man å velge selv.

- For tiden liker jeg bare menn som kan danse bra fylle-swing på nachspiel. Jeg blir bare mer og mer kresen, sukker Tusvik.

 

 

Flinkiser

 

Valgfrihet sett fra den positive siden: Uten ekskluderende parole kan feminisme-begrepet ha rom for fler.

– Flere gutter burde kalle seg feminister. Gutter vil jo ha likestilling på arbeidsplassen, det er få som mener at en god arbeidsplass skal bestå av bare menn eller bare kvinner. Likevel vil menn helst slippe å kalle seg feminister. Det syns jeg er litt rart!

Tusvik utdyper:

– Petter Pilgaard for eksempel, han er akkurat nå vår største feminist. Han drev med likestilling, ved å streve febrilsk med å utjevne kjønnene i Paradise Hotel. Han brukte lenger tid på hårsveisen sin enn noen annen jente. Han unngikk konflikter og han ville please alle. En jovial og jålete berte i gutteversjon. Og han vant på det der inne.

– Og jenter?

– Jenter må lære seg å gi mer faen. Vi er altfor opptatt av å være flinke og at alt skal fremstå som perfekt utad. Kan ikke jenter slutte med det! Da går de jo til slutt på den berømte og oppbrukte veggen.

– Så ’flink’ er fremdeles et adjektiv som settes høyt?

– Ja. Jeg oppfordrer ikke til slurv, men man burde heller ikke slite seg ut på vei oppover i systemet før man kommer dit man vil. Jeg mener jenter bør bløffe mer. Mange jenter kommer seg ikke opp i lederstillinger fordi de skal være så flinke på vei opp. Men det er jo på toppen du må være flink, veien opp dit er jo en læringskurve. Der er gutta flinkere. De snylter på andre, og kommer seg til topps, der de ofrer alt. Det liker jeg.

Teglassene er tomme, og Tusvik skal snart videre på jobb. Det er viktig å like å jobbe, sier hun. At vi i Norge er heldige som kan velge å gjøre akkurat det vi har lyst til. Og at det er en skam at så mange kvinner velger å jobbe deltid, det hemmer likestillingen.

– Skal vi gå på Bik Bok først?

– Ok.

Tusvik vil finne en topp med glitter på.

Denne artikkelen er også publisert i studentmagasinet Campus