Var hun ikke skuespiller, kunne Ida Elise Broch (23) tatovert seg. I stedet begynte hun på Teaterhøgskolen, hvor man bruker kroppen i alt man gjør.

 

Ida Elise Broch

Alder: 23 år (f. 1987)

Fra: Oslo

Utdanning: Skuespillerlinja siden 2008

Studiested:  Teaterhøgskolen 

Aktuell med: Spilte i spillefilmen Pax som ble offer for massiv kritikerslakt. Tidligere kjent fra blant annet Mannen som elsket Yngve og Switch.

 

– Virkelighetsoppfatningen blir helt forandret. Når man kommer ut, er det mange vanlige ting som blir skikkelig eksklusive, for eksempel å ta seg en kopp kaffe og lese avisen.

Ida Elise Broch har snakket lenge og fengslende om fremtidsplaner, filminnspillinger, røykeslutt, forskjellene mellom teater og film («å spørre hva jeg foretrekker å jobbe med, blir som å spørre hvem jeg er mest glad i av faren og moren min») og opptaksprøver («jeg er egentlig skikkelig dårlig på auditions») – men den harde veien mot skuespillerkarrieren risses tydeligst opp når hun kommer inn på hverdagslivet ved Teaterhøgskolen.

– En gang fikk klassen fri midt på dagen, det har skjedd bare én gang. Vi bestemte oss for å gå på kafé, og det oppsto et helt merkelig øyeblikk, da vi kom ut midt på dagen og så sollyset. Alle sto og gapte, og så på himmelen i flere sekunder.

Det er lørdag formiddag i januar. Ida Elise drikker kaffe mens hun ser på det sparsomme vinterlyset gjennom kafévinduet og flirer.

– Vanligvis ser vi ikke sollys gjennom noe vindu en gang i løpet av ukedagene. Vi er jo stort sett inne i de svarte rommene fra tidlig om morgenen til sent på kvelden.

 

 

Hva er det viktigste du lærer på studiet?

Det er så mye. Både de rent tekniske tingene og de mer eksistensielle.

At man må være modig og kaste seg ut i ting man ikke kan, at må være ubehagelig og at det er viktig at det er ubehagelig. Det tok meg ett år å bli ordentlig komfortabel på scenen.

I hver periode på skolen, har jeg gitt meg selv små mål. Jeg tenker at hvis jeg tar små skritt, vil jeg i det lange løp bli friere.


 

Så hva er det aller vanskeligste?

Kanskje det at vi må lære alt helt på nytt. Alt er liksom for første gang.

Noe av det vanskeligste er kanskje det å møte en tekst, analysere den og jobbe med den. Det blir jeg aldri helt trygg på.

For eksempel er Shakespeare på versemål, jamber og sånn, utrolig vanskelig i forhold til teknisk arbeid. Da holder det ikke akkurat å gå inn og gi av seg selv; det kreves tvert imot utrolig mye arbeid i forkant.

 

Et stjerneskudd i lære

Til tross for at Ida Elise først og fremst er skuespillerstudenten som strijobber dagen lang i svarte firkantede rom, pugger, analyserer og glipper mot lyset når hun en sjelden gang får fri, er hun også en av Norges mest lovende unge filmskuespillere.

Hun er stjerneerklært av Pax-regissør Anette Sjursen, eksponert for et internasjonalt filmpublikum med rolle i den fransk-norske prisbelønte filmen Mørke sjeler, og ikke minst allerede høyt profilert etter å ha imponert hele Norge som Katrine i Mannen som elsket Yngve.

– Men det er på skolen jeg virkelig utvikler meg hele tiden, også som menneske. Jeg er en helt annen person nå enn da jeg begynte der.

– Jeg blir nesten flau når jeg leser intervjuer jeg gjorde i forbindelse med Mannen som elsket Yngve, selv om det bare er noen år siden – det var så mye jeg ikke visste.

Ida Elise preges av en karakteristisk velbalansert intensitet.

Hun snakker både avslappet og entusiastisk, og fremstår som usedvanlig oppriktig til tross for en gjennomgående humoristisk undertone i alt hun forteller.

Lange øyevipper, kleopatrafrisyre og nett fremtoning, kombinert med snusboks, mengder av svart kaffe og forkjærlighet for store tatoveringer er andre karakteristika.

– Jeg tror jeg hadde hatt tatovering, hvis jeg ikke hadde vært skuespiller. Jeg tror jeg hadde røyka også.

– Og jeg hadde definitivt hatt ring i nesa, men jeg måtte ta den ut da jeg skulle være med i Mannen som elsket Yngve. Og det var jo ingen vits i å sette den inn igjen da jeg begynte på Teaterhøgskolen. Man kan ikke spille Nora i Et dukkehjem med piercing.

– Det er ikke uaktuelt å ta tatovering, men det ville helt klart vært en ulempe. Som skuespiller, er man så avhengig av sin egen kropp og stemme på et helt profesjonelt plan, og man må være så ren som mulig.


 

Må man forsake mye?

Nei, jeg tenker ikke på det sånn.

Men det er et poeng at kroppen er med hele tiden i alt vi gjør.

 

Må man trene mye for å henge med?

Ja, det er klart man må ha god kondisjon for å kunne gjennomføre en hel forestilling, og generelt er det viktig å holde seg i form for ikke å møte veggen.

Vi må avgi et løfte til studielederen vår på skolen: I tillegg til å holde arbeidsskjemaet, må vi love å trene minst to ganger i uka.

Det er det som skal til for å unngå å havne i kjelleren, samt å spise et varmt måltid hver dag og få oss åtte timer på lakenet. Svikter vi på de punktene, risikerer vi å falle av fullstendig.

 

 

Kritikk og utvikling

Norsk filmbransje vil ikke Ida Elise uttale seg så mye om.

– Jeg vet ikke nok til å uttale meg generelt om den. Opplevelsen av å jobbe med film avhenger dessuten mye av hvem man jobber med, så jeg synes ikke jeg sitter ikke igjen med noe inntrykk av bransjen.

– Men jeg vet at jeg gjerne vil jobbe mer med den, og om mulig være med å utvikle den. Skape film.

 

Teaterhøgskolen

Del av Kunsthøgskolen i Oslo, med campus på Seilduksfabrikken på Grünerløkka.

Skuespillerlinja tilbyr bachelorgrad samt et fjerde påbyggingsår. På sikt skal det utvikles mastergrad i skuespillerfag.

På basis av opptaksprøver tas det opp ca. åtte studenter hvert år.

Ida Elises beste tips til opptaksprøvene: «Jeg bestemte meg for å late som jeg allerede gikk der, og at jeg var i timen og gjennomgikk øvelser. Da følte jeg meg litt tryggere.»

 

Skuespillerlinja samarbeider jo også en del med Filmskolen på Lillehammer. Er debatten rundt avgangsproduktene fra Lillehammer noe som opptar dere på Teaterhøgskolen?

Den debatten synes jeg først og fremst hører hjemme på Filmskolen. Jeg synes riktignok de burde fokusere mer på å arbeide sammen med skuespillere, men det tror jeg faktisk de har tatt tak i.

Jeg har et veldig godt inntrykk av klassen vi har hatt workshops med, og skulle gjerne sett at vi jobbet enda mer sammen.

For en regissør, er det veldig viktig å vite hvordan skuespillere fungerer, for vi er jo ikke maskiner. Vi er mennesker som føler og synes at ting kan være vanskelige.


 

Hva tenker du om kritikken av kvaliteten på avgangsfilmene?

Det samme gjelder for regissørutdanningen som for skuespillerutdanningen: Det er viktig å huske at en skole er nettopp en skole.

Jeg blir litt opprørt når regissørstudentene får kritikk for at eksamensproduksjonene deres ikke er gode nok, for studentene må også være borti sjangre og historier som de er ubekvemme med, og utforske og smake på det også.

Jeg kjenner det igjen fra mitt eget studium og vet at vi må få lov til å gjøre kraftige feil for å utvikle oss. Når man går på skole, burde man til en viss grad være fredet for den typen kritikk, for den blir irrelevant i sammenhengen.

 

Det er viktig å ta mageplask?

Ja. De beste er også gjerne de som har gjort de største feilene i læringsprosessen, fordi de har turt å utforske og drite seg ut.

Og det er et av mine mål nå – å være modig og gjøre ting jeg ikke kan. Det er ubehagelig, men veldig viktig.