Mandag 6. februar kunne vi lese i VG at AP nå åpner for å fjerne au pair-ordningen. Senterpartiet foreslo dette allerede i 2015, men da var motstanden for sterk. Med Ap på laget er vi nærmere målet om å beskytte unge jenter og kvinner fra å bli utnyttet i Norge. Mandag var med andre ord en god dag på kontoret. Samtidig kjenner jeg på en bismak av nederlag over at det er hit vi har kommet.

Er det virkelig så vanskelig for innbyggerne i ett av verdens rikeste land å holde seg med en ordning som har kulturutveksling og utdanning som fremste formål? Er vi så sugen på billig arbeidskraft at vi heller vil bruke au pairer som arbeidstakere enn å åpne hjemmet vårt for mennesker som vil utvide sin egen horisont?

Noe av det jeg som norskpakistaner setter mest pris på i Norge er den egalitære grunntonen, som står i sterk kontrast til det klassedelte landet mine foreldre forlot på 1970-tallet. Mine foreldre har oppdratt meg til å elske dette lille, rufsete landet. Som en som har vokst opp her, tar jeg det egalitære for gitt, men når jeg besøker Pakistan, blir jeg minnet på det store klasseskillet som bunner i sosiale og økonomiske ulikheter.

Snevrer inn mulighetene

Om få uker møtes mitt eget parti på Lerkendal i Trondheim for å vedta vår politikk for de neste fire årene. Blant forslagene det er tatt ut dissens på, er forslaget om å innføre skoleavgift for utenlandsstudenter. Dette føyer seg inn i det samme mønsteret.

Heller enn å være et gjestfritt land som ser verdien av å legge til rette for at unge mennesker fra andre land skal få en mulighet i Norge, snevrer vi inn mulighetene – og i dette tilfellet handler det ikke engang om å beskytte den gruppen det gjelder. Jeg vil personlig gjøre alt jeg kan for å sikre at dissensen får gjennomslag.

Tilhengerne av forslaget argumenterer med at norske studenter må betale for seg i utlandet, og det er jo i og for seg riktig. De gode universitetene koster – dyrt. Jeg mener uansett at Norge skal ta seg råd til utenlandsstudentene. De bringer med seg meningsbrytninger og kvalifikasjoner som vi trenger, og som deres norske medstudenter har stor glede av.

Finansiering av utenlandsstudentene er en investering i framtidige kontakter med viktige fagmiljøer over hele verden. Varige bånd skapes til mennesker som senere blir toppakademikere, politikere eller bedriftsledere i sine hjemland – eller helt vanlige borgere med kunnskaper om og kjærlighet til Norge.

Norge bør fortsatt være et foregangsland som promoterer gratisprinsippet innen utdanning, også for utenlandsstudenter. Dette er en modell som man i andre land hyller og viser til når man ønsker endring og utvikling. Slik ett av de største opposisjonspartiene i Pakistan, PTI, gjør når de kjemper for å utjevne sosiale og økonomiske forskjeller, samt kjempe for tilgang til gratis utdanning for alle barn. De viser til den norske velferdsmodellen.

Underholdende utlendinger

La tiden i Norge bli en tid som utenlandsstudenter tenker tilbake på med glede. La dem vise bilder og fortelle barnebarna om hvor hyggelige vi er når man først blir kjent med oss, hvor varme vi er bak den kalde maska, og hvordan de aldri hadde trodd at de kom til å venne seg til hvor stille det var på trikken. Norge blir et kjedeligere land uten alle disse utlendingene som underholder oss med mer eller mindre korrekte speilbilder av oss selv.

Betingelsene for au pair-ordningen er en arbeidstid på maksimalt fem timer hver dag, og 30 timer i uken. I tillegg skal au pairen få fri kost og losji, og lommepenger/lønn skal være 5400 norske kroner brutto per måned. Man skulle tro dette ville være mer enn god nok deal for vertsfamilien, men noen eier visst ikke magemål.

Dersom neste storting avskaffer au pair-ordningen, vil det for så vidt være en utvikling. Men innerst inne har jeg vondt for å se det som framgang. Dersom vi i tillegg skal gjør det vanskeligere for utlendinger å komme og studere, er ikke det noe annet noe annet enn reell tilbakegang. Vi sparer noen kroner, men i realiteten blir vi fattigere. Ikke la Norge også bli det landet folk aldri fikk råd til å studere i.

Kronikken ble først publisert på NRK Ytring.