Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen la nylig frem en stortingsmelding der han åpner for at de enkelte utdanningsinstitusjonene skal kunne bestemme egne opptakskrav til utdanningene. At de kan bruke annet enn karakterene fra videregående er ikke bare gode nyheter for studenter som ikke hadde sine beste år på videregående, men også for institusjonene selv og integreringsarbeidet generelt.

Selv er jeg en uønsket jusstudent. Ung og dum valgte jeg feil retning på videregående, og endte opp med dårlige karakterer i fag jeg ikke interesserte meg for. Siden har jeg gått ut av både påbyggsåret og en bachelor i jus med toppkarakterer – det var lettere når jeg hadde funnet noe som passet meg bedre. Når jeg etter endt bachelor ville ta en master i jus måtte jeg til Danmark og Universitetet i Aarhus for å bli ønsket velkommen, siden de norske utdanningsstedene så kun på karakterene mine fra videregående. De ville ikke ha en med 3er i faget «el-energi» ved sine prestisjefylte juridiske fakulteter. At jeg allerede hadde en bachelor i jus betydde i praksis ingenting.


I tillegg til gode karakterer har jeg i hele min studentperiode engasjert meg utenom selve studiet. I både studentpolitikk, diverse utvalg, forskjellige studentforeninger og den generelle samfunnsdebatten. Likevel er jeg altså ikke god nok for de ærverdige norske juridiske fakulteter.

Løsningen for min del ble å reise til landet som utdannet de relativt mange juristene som forfattet vår egen hyllede grunnlov. Takket være en fleksibel, fremtidsrettet og løsningsorientert høgskole som evnet å se utenfor landets grenser når de ærbødige universitetene nektet å samarbeide, kan også jeg få en grad tilsvarende til master i rettsvitenskap. Fra Danmark reiste jeg så på utveksling hit til Bergen – jeg ville bevise for meg selv og fremtidige arbeidstakere at jeg kunne gjøre det like godt ved et av de norske fakultetene som de andre stedene jeg har studert.

LES OGSÅ: Praksis og arbeidserfaring – Arbeidsgivere søker det vi er minst fornøyd med i studiene

Det handler likevel ikke bare om sånne som meg, som ikke hadde sine beste år på videregående. Det handler også om flyktninger og asylsøkere med utdanninger fra sine hjemland, utdanninger som ikke blir godkjent i Norge. Rakettforskere må kjøre taxi, kjemikere jobber som vaskehjelp og fysioterapeuter jobber som hjelpepleiere. De blir ikke godkjent i Norge, og dermed heller ikke skikkelig integrert. De blir ikke gitt muligheten til å bidra med det de kan best. For norske utdanningsinstitusjoner er så pragmatiske at de nærmest utelukkende ser på snittet ditt fra videregående. Det er jo så mye enklere å redusere søkerne til et tall enn å måtte vurdere hver enkelt søker som de menneskene de faktisk er, og vurdere den kunnskapen de faktisk besitter.

LES OGSÅ: Sikrer velferden for 10 000 BI-studenter


Å skulle foreta en rettferdig og like grundig vurdering av alle søkere er vanskelig som det er. Om man må vurdere faktorer som motivasjonsbrev, anbefalingsbrev, arbeidserfaring og annen utdanning enten i tillegg til, eller som alternativ til den generelle studiekompetansen, vil det hele kompliseres så mye at man må ha master i rettsvitenskap med A i snitt for å klare det. Det finnes allerede til en viss grad muligheter for å søke om særskilt vurdering om man har god grunn og legeerklæring. Denne adgangen bør utvides betraktelig skal studiestedene sikre seg de best kvalifiserte studentene. Om vi skal la legestudenten som måtte avbryte studiet sitt i Syria for å flykte til Norge få fullføre utdannelsen sin, trenger vi fleksibilitet.

LES OGSÅ: Derfor MÅ du stemme ved valget

Jeg vil også trekke frem argumentet sosial mobilitet. Andenæs-familiens mange bidrag til norsk rett skal på ingen måte undervurderes. Likevel er det langt ifra utenkelig at hittil ukjente etternavn i fremtiden kan bidra til å utvikle både norsk og internasjonal rett – om de får sjansen.


Kunnskapsministerens forslag om å gjøre det enklere for institusjonene å sette alternative opptakskrav er godt. Likevel stoler jeg ikke på at de forskjellige institusjonene vil velge å følge opp dette. De juridiske fakultetene i landet har allerede bevist hvor konservative de faktisk er. Resultatet er at norske utdanningsinstitusjoner blir hengende etter i forhold til utdanningsinstitusjonene i sammenlignbare land.

LES OGSÅ: Gjesteblogg: Flere studentboliger vil gi kindereggeffekt

Innlegget ble først publisert på studvest.no.