Omveltninger i samfunnet, hevder noen. Opprør mot normer og regler, påstår andre. Eller er det latskap som styrer dagens unges forsinkede inntreden i voksenlivet?

− Jeg er 25 år, men føler meg som en 13-åring til sinns.

Martin Mentzoni er gutten som ikke vil bli voksen. Han er en av samfunnets stadig flere ”Peter Pan”-er som fremdeles bor hjemme, som driver med det samme de gjorde da de var tenåringer og som ikke har det travelt med å ta på seg heltidsforpliktelser.

− Jeg har aldri vært tiltrukket av den voksne verden, men har heller sett opp til rockestjerner og rebeller i samfunnet. Jeg vil ikke bli sammenlignet med en gjeng tørre, kjedelige, etablerte og uinteressante mennesker slik jeg mener de typiske voksne er, sier han.

Martin er til daglig fullstendig konsumert av sine to store lidenskaper: skating og musikk. Han tjener til livets opphold ved å reise rundt med skateboardet i den ene hånda og mikrofonen i den andre. Tanken på å drive med noe annet er ikke noe han vier mye tid på.

− Jeg har ikke noe hastverk med å bli voksen. Jeg visste i veldig tidlig alder hva jeg ville dedikere livet mitt til, til tross for at skating og musikk ikke er levekår som blir raskt akseptert av samfunnet generelt. Jeg liker de som ikke følger normen, men som heller lager sin egen lille verden og følger sine egne regler. Selvfølgelig uten å skade andre i prosessen.

 

Større valgfrihet

Tradisjonelt har voksenlivet blitt forstått som en verden man entrer etter å ha flyttet hjemmefra, fullført studiene, fått fast jobb og etablert seg i ekteskap og med barn. Undersøkelser viser at denne syklusen i dag har forskjøvet seg.  Statistisk Sentralbyrå (SSB) melder at 30 prosent av dagens unge i aldersgruppa 19 – 24 år studerer, kontra 11 prosent for bare 20 år siden.

Et resultat av mange faktorer, tror sosiolog og seniorforsker ved Agder forskning, Dag Ellingsen.

− For det første er det mye større valgfrihet i dagens samfunn. Unge i dag er mer fristilte, det fastlagte rollemønsteret og livsløpet gjelder ikke lenger. I tillegg er utdanningsproblematikken i Norge knyttet til et enormt behov for arbeidskraft, noe som igjen fører til at de unge utsetter å definere seg som voksne.

Ifølge sosiologen er også dannelsen av normer og regler i samfunnet en dominerende grunn til forskyvelsen av ungdomsbegrepet.

− I dag reagerer samfunnet dersom man avvikler ungdomstiden. Fordi man er i en friere posisjon til å være ubundet over lengre tid, bli det rart om man ikke benytter seg av den. I praksis betyr det også at man kanskje kvalifiserer seg for dårlig, sier Ellingsen.

 

Beriking, ikke begrensning

Rebekka Mæla er per definisjon voksen og har vært det en god stund. Hun fant mannen i sitt liv da hun var 14 år. Som 17-åringer forlovet de seg , og året etter giftet de seg. I fjor kom deres førstefødte til verden, og i dag bor den lille familien i selveiet hus.

− Jeg ble voksen da jeg giftet meg, og særlig etter at vi fikk barn og kjøpte oss hus, har jeg  følt meg gammel. Men jeg har ikke akkurat noe valg; til det har jeg for mye ansvar i den hverdagen jeg lever i. Likevel er jeg glad for å være en ung voksen, sier Mæla.

21-åringen har ikke tro på at samfunnet reagerer på de som velger å etablere seg i tidlig alder. til tross for at hun og den lille familien for tiden følges i TV-suksessen ”Unge mødre”, som omhandler fenomenet tittelen tilsier.

−Jeg mener at giftemål og barn er en beriking heller enn en begrensning. Jeg og min kjære har vært veldig bevisste på at vi ikke skal la vårt liv som gifte, eller som foreldre, begrense oss. Jeg meldte meg på serien fordi jeg følte at vi hadde noe å bidra med i og med at vi er på et litt annet sted i livet enn de andre unge foreldrene.

 

Forbereder seg på voksenlivet

Mæla kan sies å være unntaket som bekrefter regelen. Statistikken for å bli smidd i hymens lenker og få barn fjerner all tvil om utsettelsen av voksenlivet. Fra for 50 år siden å skje tidlig i 20-årene, finner begivenhetene nå først sted når vi runder 30. Det finner Martin Mentzoni helt naturlig.

−Drømmesituasjonen vil være å etablere seg i midten av 30-årene. Jeg er for barnslig til sinns til å kunne gi slipp på livet mitt og fokusere på et nytt. Det å ha livserfaring og være rik på opplevelser er en positiv inspirasjon som kommer til nytte når man skal etablere seg med kone og barn.

Livsnyteren forstår ikke hvorfor mange har hastverk med å komme over stadiet som ung og bli fri for forpliktelser.

− Barn skal ikke få barn. Jeg synes det er viktig å vente til en selv føler at en har utnyttet alle de sjansene en har til å gjøre det en selv drømmer om før en slår seg til ro.

 

Et bevisst valg

25 år gamle Mehrdad Amini er en av dem som har valgt å fokusere på utdanning og karriere. Han har en bachelorgrad i finans fra BI og avsluttet i vår en mastergrad i samme fagfelt på ESADE Business School i Spania, verdenseneren på utdanning innen internasjonal ledelse. Han jobber nå som analytiker i DnB NOR og sier at veien han har valgt har skjedd bevisst.

− Jeg har alltid sett for meg å ta en utdannelse og få en jobb relatert til det. Men selvfølgelig, alle har ulike forutsetninger;  folk får velge den veien de selv synes er best for dem. Jeg ser ikke noen spesiell fordel med å fokusere på det jeg har gjort, men ved å ta utdanning har jeg kanskje blitt mer klar over hva voksenlivet er.

Amini tror ikke det finnes noe fasitsvar på hvilket livsløp som er det riktige, men han mener at de som er over en viss alder handler bevisst når de velger å ikke definere seg som voksne.

− Mange uttrykker at de ikke er voksne, men alle er bevisst på valgene de tar og konsekvensene det får. Etter en viss alder tror jeg at de aller fleste har anlagt en til en viss grad voksen tankegang, og da blir det å si at man ikke vil bli voksen en dårlig unnskyldning for at man ikke ønsker å bli tatt for å være seriøs. Med det sagt så mener jeg heller ikke at man er voksen bare fordi man tar utdanning eller er i full jobb, for en voksen person er en som er bevisst på handlinger, valg og konsekvenser.

Før og nå:

Andel i høyere utdanning i aldersgruppa 19-24 år har gått fra 11, 4 prosent i 80-årene til 29, 7 prosent i dagens Norge.

I 1960-årene var det førstefødende par 26, 7 år i snitt. I 2009 var de 29, 5 år.

For førstegangsgifte var gjennomsnittsalderen i 2009 33, 8 år for menn og 31,0 år for kvinner, altså 7,5 år eldre enn for 50 år siden.

Kilde: SSB

 

Et produkt av hva man gjør

Mæla tenker  at dagens unge er bortskjemte, og understreker viktigheten av å ha noen å se opp til i livet sitt. Det mener også forfatter og forsker Paul Otto Brunstad.

− Det å bli voksen handler om et behov for anerkjennelse. Ungdommen har behov for å bli sett av noen som er ”større” enn seg selv. Problemet oppstår når alle har dette behovet, fordi det fører til at vi ikke har noen å bli anerkjent av. De unge savner dermed en mentorskikkelse i livet sitt; Istedenfor møter de en strøm av voksne som abdiserer tilbake til ungdomstiden. Og da kan man jo begynne å lure på hva man skal tenke om det å vokse opp?

I 2005 sammenfattet Brunstad og medredaktør Trude Evenshaug boken ”Å være voksen”, som tar for seg hva det vil si å være voksen anno i dag. I boken kommer det fram at det å være voksen ikke nødvendigvis er noe man er, men er mer knyttet til det man faktisk gjør.

− Utgangsspørsmålet for boken var: ”Hva er egentlig en voksen?” Usikkerheten rundt når og hvordan man kan anses som voksen henger sammen med at ungdomstiden er alles kategoriske imperativ. Det vil si at hvis alle de unge i dagens samfunn utsetter voksenlivet, så vil til slutt ingen bli voksne, sier Brunstad.

− Dette er det såkalte «Peter Pan»-syndromet som vi ser tydelig blant dagens unge. De tenker at voksenlivet er problematisk og at det er mer behagelig å være ung uten forpliktelser. De finner liten framtidsglede i å bli voksen, fortsetter han.

Martin Mentzoni identifiserer seg med Peter Pan og føler seg langt fra voksen. Han tenker at det hele handler om mediepåvirkning.

− Dagens ungdom får to typer inntrykk gjennom mediene. De blir påvirket via forskjellige kanaler til å tro at livet skal være en fest. Det gjør at ungdom kan bli sløve til sinns og inspirert til å gi F, og spesielt overfor de som viser autoritet. I tillegg fremstiller ikke mediene voksenlivet som særlig tiltrekkende eller spennende. Inntrykket de unge får, blir jo at de som voksne er nødt til å gi slipp på all glede og kun være seriøse hele tiden, grøsser han.

 

Er det nødvendig å bli voksen?

Hvordan de unges rolle har endret seg:

I første halvdel av 1900-tallet ble de unge tidlig voksne. Som 14-åringer gikk de ut i arbeidslivet etter syvårig folkeskole. Man var voksen når man fikk seg jobb.

I siste halvdel av 1900-tallet fikk barn fikk lov til å være barn. De slapp unna plikter og hadde lang barndom.

Rundt tusenårsskiftet erstattes barnet av «den veslevoksne». Presset øker på å vokse opp tidlig, barndommen avkortes. Økende markedsføring rettet mot barn gjør dem eldre enn de er.

Ungdomsperioden blir stadig lengre. Mange ser ut til å være i en livsvarig modningskløft mellom barndom og voksenliv.

Kilde: Terje Manger: «Å være voksen», Gyldendal.

Så når vil det rette tidspunktet for å ta steget over i voksenverdenen være? Hva skal til, og er det egentlig nødvendig i det hele tatt? Begge forskerne mener at synet på voksenlivet er komplekst. Brunstad utdyper det slik:

− I vårt kapitalistiske samfunn har vi en forståelse av at alle mennesker på et eller annet tidspunkt er nødt til å være konsumenter for å holde hjulene i gang. Tradisjonelt sett har det vært i barndommen at vi har innehatt denne konsumentrollen, men spørsmålet i det siste har dreid seg om når i livet vi går over til å være produsenter. Alle kulturer vi kjenner til har til alle tider vært bevisst på denne overgangsprosessen mellom barn og voksen – fra konsument til produsent –, men når denne overgangen forsvinner, skjer det en slags barnsliggjøring, en infantilisering av hele samfunnet som truer vår evne til å ta tak. Vi kan si det slik at staten blir vår mor, og samfunnet blir en gjeng med søsken.

For Mentzoni er svaret enkelt. Å bli voksen er ikke nødvendig. Det vitner både framtreden og oppførsel om, selv om også Mentzoni har innsett at realiteten spiller inn uansett om han vil det eller ikke.

− Jeg hadde tidligere lite interesse av å gjøre annet enn det jeg likte, men etter hvert som jeg er blitt eldre, har jeg funnet ut at jeg får gjøre enda mer av de tingene jeg liker ved å faktisk gjøre noen av de tingene jeg ikke ville gjøre før. Enkelt og greit: jobb gir penger, og penger gir frihet til å gjøre hva enn en vil. Det gleder meg.

Og for Mentzoni er det gleden som er viktigst.

− «Alle daue.» Derfor er det er opp til en selv hvordan en velger å leve livet – også som voksen. For meg er det viktig å beholde evnen til å se verden med samme øyne som da jeg var et uskyldig og uvitende barn. På den måten finner jeg glede i små ting og nyter livet til det fulle.

Denne artikkelen er også publisert i studentmagasinet Campus