De to siste dagene har Instagram feeden min vært preget av hashtaggen #metoo. Selv visste jeg ikke hva den betydde eller hvorfor så mange jeg kjenner plutselig begynte å bruke den. Nå, etter litt research har kommet frem til at den oppsto etter Harvey Weinstein mistet jobben etter å ha seksuelt trakassert flere kvinner. Kampanjen handler rett og slett om at folk skal dele sin historie om seksuell trakassering og overgrep. Det er ikke en "konkurranse" om hver som har den værste historien å fortelle, det er en måte å samle alle historier, små som store. Denne kampanjen er til for å forene oss, for å føle at vi ikke er alene og for å vise at det ikke er greit å seksuelt trakassere noen uansett hvem, når, hvor og hvordan.

Da jeg gikk til skolen i dag hadde jeg på meg t-skjorten dere ser over. Jeg måtte gå en snarvei, fordi jeg hadde litt dårlig tid, så jeg gikk forbi en busstasjon der det ofte henger dopavhengige og uteliggere. Jeg har gått der mange ganger før, og klarer som regel å gå forbi uten å trekke noe oppmerksomhet til meg. Men idag, med denne t-skjorta fortjente jeg vell ikke det. "I'll f*ck you in the ass" hørte jeg plutselig fra en aggressiv stemme jeg gikk forbi. Jeg så meg rundt overrasket og fornærmet. Riktignok var det en mann i 20 årene som satt på benken og stirret på meg. Nedsnødd, selvsagt. Ja, han var sikkert helt borte, og tenkte vell at han ikke hadde noe å tape på si akkurat det han tenkte. At "den hvite blonde jenta der fortjener å høre det, hun liker det sikkert."

Les også: 10 teknikker som reduserer studiestress

Jeg vet ikke hvordan vi skal få slutt på seksuell trakassering, jeg vet ikke om vi noen gang skal kunne bli kvitt det. For å være helt ærlig så tviler jeg på at det noen gang kommer til å skje. Det jeg vet er at jeg ikke fortjener å bli snakket til sånn, at min kropp er min kropp, og ingen har rett til å gjøre meg ukomfortabel uansett hva jeg har på meg eller hvordan jeg ser ut. Ingen fortjener å føle at man må gjemme seg, gå en omvei eller dekke seg til i frykt for å bli sett på som et seksuelt objekt.

Det fikk meg til å innse nok en gang hvor heldige vi er i Norge. Vi kan gå så og si hvor som helst, når som helst og føle oss relativt trygge. Og vite at de fleste som trenger hjelp, de får hjelp. De er ikke ute i gatene og trakasserer og skaper ubehag. Jeg sier ikke at Norge er perfekt når det kommer til dette, men på et vis er vi veldig nærme.