(StudentTorget.no):

Verbene er den viktigste og mangfoldigste og mest spennende av alle ordklasser. De er så suverene at de kan danne en setning helt alene. At de er viktigst, kan vi forstå bare av ordet verb. Det kommer av det latinske verbum, som kort og godt betyr "ord". Verbet blir oppfattet som "selve ordet", som "det viktige ordet".
 
Enkelt kan vi si at verb er et ord vi kan sette å foran: å lese, å skrive, å synge, å skrike, sa Wergeland. Det er en ordklasse som det er lett å få øye på. Et verb er et ord som betegner at noe skjer, at noe foregår eller at noe utføres. Det som skjer, kan finne sted nå, ha funnet sted i fortiden, eller kan finne sted i fremtiden. Verbene har ulike former som kan uttrykke dette. Vi skal komme tilbake til det.
 
Verb kalles ofte gjerningsord fordi de betegner en handling. Vi kan findele dem etter betydningsinnhold slik:
  • Tilstandsverb (være, hete)
  • Hendelsesverb ( komme, foregå)
  • Handlingsverb ( skrive, danse, løpe)
Verbene er mangfoldige, sa vi, og det viser seg når vi skal undersøke dem nærmere. Vi snakker både om verbets tempora, ofte kalt verbets tider, og former, sterke og svake verb, aktiv og passiv, modale hjelpeverb og uselvstendige verb. Alt dette skal vi se nærmere på.
 
Vi begynner med å sette opp et bøyningsskjema for verbene etter fargekoder:
(Se fargekoder under skjemaet)

 

SVAKE VERB

STERKE VERB

INFINITIV

å kaste

å skrive

å dømme

å finne

å nå

å skyte

PRESENS

kaster

skriver

dømmer

finner

når

skyter

PRETERITUM (ble kalt

kastet

skrev

imperfektum tidligere)

dømte

fant

nådde

skjøt

PERFEKTUM

har kastet

har skrevet

har dømt

har funnet

har nådd

har skutt

PLUSKVAMPERFEKTUM

hadde kastet

hadde skrevet

hadde dømt

hadde funnet

hadde nådd

hadde skutt

1. FUTURUM

vil/skal kaste

vil skal skrive

vil/skal dømme

vil/skal finne

vil/skal nå

vil/skal skyte

2. FUTURUM

vil/skal ha kastet

vil/skal ha skrevet

vil/skal ha dømt

vil/skal ha funnet

vil/skal ha nådd

vil/skal bli skutt

1. KONDISJONALIS

ville/skulle kaste

ville/skulle skrive

ville/skulle dømme

ville/skulle finne

ville/skulle nå

ville/skulle skyte

2.KONDISJONALIS

ville/skulle ha kastet

ville/skulle ha skrevet

ville/skulle ha dømt

ville/skulle ha funnet

ville/skulle ha nådd

ville/skulle ha skutt

IMPERATIV

Kast!

Skriv!

Døm!

Finn!

Nå!

Skyt!

PRESENS PARTISIPP

kastende

skrivende

dømmende

finnende

nående

skytende

PERFEKTUM PARTISIPP

kastet

skrevet/skreven

dømt

funnet/funnen

nådd

skutt

 

Ser du forskjellen på svake og sterke verb? De svake verbene danner fortid ved hjelp av en endelse, som -et, -te eller -dde, mens de sterke skifter vokal. Dette vokalskiftet heter avlyd.

De blå og grønne feltene markerer tempus av verbet, i skolegrammatikkene ofte kalt verbets tider, mens de røde markerer øvrige former.
 
Vi skal forklare litt nærmere hva tempus er:
 
En handling skjer innenfor en tidsramme, og verbformene kan si noe om dette. Vi kan fortelle om noe skjer nå, og ut fra nå-tiden kan vi tenke bakover og fremover og si hva som har skjedd og skal skje. I vanlige skolegrammatikker brukes oftest betegnelsen verbets tider. Nå er det ikke alltid overensstemmelse mellom tidsinnholdet i verbet og det grammatiske tempus, og derfor foretrekker grammatikere betegnelsen tempus, flertall tempora. Skoleelever kan gjerne bruke betegnelsen verbets tider i skriftlige arbeider.
 
De blå feltene viser verbets usammensatte tempora, mens de grønne viser verbets sammensatte tempora.

 

Verbets Tempora

(Ofte kalt verbets tider)
 
Usammensatte Tempora:
 
Usammensatte tempora blir dannet med bare ett verb. På norsk har vi presens og preteritum.
 
1) Presens ( ofte kalt nåtid)
 
Presens bruker vi på mange forskjellige måter, selv om grunnbetydningen uttrykker at noe skjer her og nå. Vi skal gi eksempler på ulik bruk av presens:
 
  • Det som skjer nå: Jeg sitter og skriver. Nå begynner Dagsrevyen. I dag faller det dom i saken.
  • Det som vanligvis skjer, eller som gjentar seg regelmessig: Kjøpesenteret holder åpent fra kl 10.00 til kl 20.00.
  • Det tidløse: Skreia ligger vest for Mjøsa. Denne formen for presens bruker vi når vi kommenterer tekster.
  • Fremtid: Han kommer hjem om en uke.
  • Historisk presens: Fjorten dager efter den dag rodde far og sønn i stille vær over vannet til Storlien for å samtale om bryllupet. "Den toften ligger ikke sikkert under meg," sa sønnen og reiste seg for å legge den til rette. I det samme glir den tiljen han står på, han slår ut med armene, gir et skrik og faller i vannet. - "Ta i åren!" ropte faren, han reiste seg opp og stakk den ut. (Fra novellen "Faderen" av Bjørnstjerne Bjørnson)
Vi ser hvordan dikteren bruker preteritum om den jevnt fremadskridende fortellingen. Så inntreffer det noe: tiljen glir osv. Nå følger sønnens handlinger med verbet i presens, mens farens blir beskrevet i preteritum. Dette er særdeles virkningsfullt og gjør at det meste dramatiske i teksten kommer leseren tettere inn på livet.
 
 
2) Preteritum (ofte kalt fortid, tidligere imperfektum)
 
Vi bruker preteritum når vi omtaler handlinger i fortid, både engangshandlinger og gjentatte handlinger. De reiste i går. Vikingene for til England på hærtokt.
 
Men preteritum kan brukes i andre sammenhenger også, for eksempel i utrop:
 
Det var litt av et varp!
 
Dette var gode kjøttkaker!
 
Tidsaspektet her blir faktisk nåtidig, siden vi kan si at kjøttkakene var gode mens vi sitter og spiser dem. Dette er ikke gal språkbruk, slik enkelte tror, men en utpreget muntlig uttrykksmåte.
 
Vi bruker ofte preteritum for å markere noe hypotetisk:
 
Hvis jeg var deg, ville jeg ….
 
Meningen er : Hvis jeg var deg nå, i dette øyeblikk, ville jeg….
 
Tidsaspektet er nåtidig, men vi bruker fortid for å markere noe irreelt. Likeså:
 
Selv om du ga meg en million kroner, ble jeg ikke med.
 
 
Sammensatte tempora:
 
Felles for alle de sammensatte tempora er at vi trenger et hjelpeverb for å danne dem. De vanligste hjelpeverbene er ha, være, ville og skulle.
 
 
1) Perfektum
 
Til å danne perfektum trenger vi et hjelpeverb i presens, som oftest ha. Noen ganger kan også være brukes. Når både ha og være kan være hjelpeverb, kan vi skille mellom selve handlingen og resultatet av den. Setningen
 
Han har gått to mil
 
understreker handlingen, mens setningen
 
Han er gått for dagen
 
legger vekt på resultatet av det som har skjedd, nemlig at mannen ikke er å treffe. Imidlertid er hjelpeverbet ha på fremmarsj, og for mange er ikke disse nyansene levende lenger.
 
Perfektum brukes både om handlinger som er avsluttet, og om handlinger som er påbegynt i fortiden, og som fremdeles fortsetter.
 
Min nevø har studert medisin i fem år.
 
Dessuten bruker vi perfektum når vi konstaterer et faktum.
 
Lars Saabye Christensen har skrevet "Halvbroren".
 
 
2) Pluskvamperfektum
 
Pluskvamperfektum betegner en handling som er avsluttet før fortiden, en fortid som ligger bakenfor et nærmere bestemt tidspunkt i fortiden. Dette høres vanskeligere ut enn det er. La oss se på setningen:
 
Freden hadde bare vart i tre måneder da krigen brøt ut på ny.
 
Her omtales to begivenheter som begge ligger i fortiden:
 
1) krigen brøt ut på ny
2) freden varte i tre måneder.
 
At freden varte i tre måneder, ligger forut for krigsutbruddet. Enda et eksempel:
 
Da hun ble forfremmet i 1999, hadde hun arbeidet i bedriften i seks år.
 
Begge begivenheter ligger tilbake i tid, men den ene ligger lenger tilbake enn den andre.
 
Hun begynte i bedriften i 1993, og i 1999 ble hun forfremmet.
 
 
3) 1. futurum (noen ganger kalt futurum simpleks)
 
Futurum betegner fremtid og angir "det som skal bli". Vi kan bruke hjelpeverbene skal og vil + infinitiv av hovedverbet. Fordi skal og vil også har et annet betydningsinnhold, nemlig plikt og vilje, bruker vi dem til å danne futurum bare når de ikke kommer i konflikt med dette "modale" betydningsinnholdet. Se nedenfor om modale hjelpeverb.
 
Ved personer bruker vi ofte skal:
 
Skal dere se filmen om Elling?
 
Når skal du begynne på datakurset?
 
Er subjektet derimot ikke en person, brukes ofte vil:
 
De palestinske aksjonene i Israel vil få alvorlige følger.
 
Vil kan også brukes ved personsubjekt:
 
Du vil nok merke forskjell.
 
Selv om vi har futurum til bruk om tid, har vi en rekke andre måter å uttrykke det fremtidige på. Tidligere har vi sett at presens ofte brukes om fremtid, men vi har også andre uttrykksmåter. Det er vanlig å bruke kommer til å + infinitiv.
 
Han kommer til å nå langt i livet.
 
4) 2. futurum (noen ganger kalt futurum exactum)
 
Denne tiden angir at en handling vil bli avsluttet en gang i fremtiden innen et gitt tidspunkt. Jeg skal ha skrevet oppgaven ferdig før jeg går opp til eksamen.
 
5) 1. og 2. kondisjonalis
 
Kondisjonalis er egentlig ingen ren tempus, men uttrykker at en verbalhandling under visse tenkte vilkår ville skje eller ville ha skjedd.
 
Hun ville hjelpe deg hvis du bare ba om det.
 
Han ville ha skrevet til deg hvis du hadde bedt ham om det.
 
Jeg skulle gjerne stille opp på dugnaden, men jeg er dessverre bortreist den dagen.
 
Jeg skulle (ha) levert oppgaven min for lenge siden, men jeg har vært så opptatt at jeg ikke har rukket det.
 
 

Verbets øvrige former

 
1) Infinitiv eller nevneform
 
Denne formen av verbet bruker vi blant annet når vi skal nevne ordet uten å si noe nærmere om det. Infinitiv er den formen vi setter infinitivsmerket å foran. Infinitivsformen trenger vi blant annet for å danne tidene futurum og kondisjonalis.
 
I passiv ender infintiv på -s, eller vi bruker hjelpeverbet bli. Å kastes eller å bli kastet, å skytes eller å bli skutt.
 
Men infinitiv kalles også verbets substantiviske form. Det vil si at formen kan fungere både som subjekt, direkte objekt og være del av et preposisjonsuttrykk på samme måte som et substantiv. Er du usikker på begrepene subjekt osv., kan du se nærmere under setningsanalyse, der de blir forklart.
 
 
2) Perfektum partisipp
 
Participare betyr "å ta eller ha del i noe", og participium betyr "deltagelse". Hvordan kan vi så forklare den grammatiske betegnelsen partisipp, henholdsvis presens partisipp og perfektum partisipp? Jo, partisippene "har del både i verbets og adjektivets natur" (Norsk Riksmålsordbok).
 
Perfektum partisipp uttrykker at noe er ferdig, avsluttet. Formen blir dannet ved at verbet får en endelse, enten -et, -t, -dd, eller -tt som i kastet, dømt, nådd og fått. Denne formen trenger vi når vi skal danne tidene perfektum og pluskvamperfektum.
 
 
3) Presens partisipp
 
Presens partisipp uttrykker at noe er eller var i ferd med å skje, i motsetning til perfektum partisipp. Formen dannes ved endelsen -ende , og en gammel skoleregel sier at presens partisipp ender på -ende.
 
Han kommer gående oppover bakken.
 
Ekspeditøren kom springende.
 
Vi ble sittende og vente i to timer på legevakten.
 
Også denne partisippformen kan brukes som om den skulle være et adjektiv, men den bøyes ikke:
 
en gripende film, en videregående skole.
 
Presens partisipp kan i likhet med perfektum partisipp opptre som adverb, for eksempel i uttrykket livstruende skadet.
 
 
4) Imperativ
 
Den siste formen av verbet kalles ofte befalende eller bydende form. Den er en form fordi den egentlig ikke har noe tidsaspekt ved seg slik som verbets tider har. Den bruker vi når vi vil "kommandere" våre omgivelser. Den er kort og enkel og dannes ved at man fjerner endelsen -e i infinitv.
 
Skriv! Les! Fortell!
 
Den kan danne en setning helt alene, og den skal ikke ha noe subjekt. I reklametekster finner vi den ofte siden vi med den henvender oss til folk på en svært direkte måte.
 
 

Aktiv og passiv

 
Ved den aktive uttrykksmåten får vi alltid vite hvem som utfører en handling. Studenten skrev hovedoppgaven sin. Styret i borettslaget drøftet budsjettet. Styresekretæren leste opp årsberetningen på generalforsamlingen. Også når vi uttrykker oss i passiv, kan vi få vite hvem som handler:
 
Hovedoppgaven ble skrevet av studenten.
 
Budsjettet ble drøftet av styret i borettslaget.
 
Årsberetningen ble lest opp på generalforsamlingen av styresekretæren.
 
Men også setninger som Budsjettet ble drøftet og Årsberetningen ble lest opp kan være klare nok.
 
Aktiv uttrykksmåte er den mest naturlige og direkte uttrykksmåten, men i følgende tilfeller er passiv å foretrekke. Når det ikke har noen interesse å få vite hvem som utfører en handling:
 
Før jul blir det solgt mange bøker.
 
Mannen ble påkjørt i fotgjengerovergangen
 
Budsjettet ble vedtatt på generalforsamlingen
 
I disse tilfellene er det resultatet av handlingen som er det viktige
 
Når vi ikke vet hvem som har utført handlingen, eller det er selvsagt hvem den handlende er:
 
Banken ble ranet i formiddag.
 
Han ble valgt til ordfører (nemlig av kommunestyret)
 
Regnskapsloven ble vedtatt (selvsagt av Stortinget)
 
 

Modale hjelpeverb

 
Vi har noen verb som kalles modale hjelpeverb. Modus betyr "måte", og de modale hjelpeverbene forteller hvordan subjektet forholder seg til handlingen, om den måte subjektet stiller seg til hovedverbet på.
 
De modale hjelpeverbene er:

INFINITIV

PRESENS

PRETERITUM

UTTRYKKER

EKSEMPLER

å burde

bør

burde

Det tilrådelige

En bør ta tran

De burde være her snart

å kunne

kan

kunne

Evne, tillatelse, det en har anledning til,

mulighet, samtykke

Motoren kan gå på lavoktanbensin

Nå kan du komme inn

Boken kan kjøpes i bokhandelen

Skuddet kan gå av

Det kan du ha rett i

å måtte

måtte

Nødvendighet eller sannsynlighet

Jeg beklager å måtte si det

Det må kunne forandres

å skulle

skal

skulle

Plikt

Mulighet

Tvil

Sannheten skal frem

Du skal pusse tennene dine hver kveld

Han skal ha dopet seg

å ville

vil

ville

Vilje

Jeg vil vite det

å tore

tør

turde

Usikkerhet

Jeg tør ikke tenke på hva som kunne hendt

Det torde være unødvendig

 
Men de modale verbene kan også opptre alene med et vanlig direkte objekt i setninger som:
 
Eleven kunne leksen sin. Han kan engelsk, men ikke tysk.
 
 

Uselvstendige verb

 
Vi har noen få verb som vi kaller uselvstendige. Disse er:
 
være, bli, hete, synes (i betydningen: se ut som) og kalles
 
Man kan lure på hvorfor de har fått betegnelsen uselvstendige. Det skyldes at de må ha et tillegg for i det hele tatt å gi mening. Dette tillegget uttrykker identitet med eller en egenskap ved subjektet og kalles predikativ. (Tidligere het det predikatsord)
 
Han er lege.
Hun blir voksen.
Forfatteren av "Elsk meg i morgen" heter Ingvar Ambjørnsen.
Avstanden synes kortere enn den er.
 
(Predikativene er markert med grønt)
 
 
Kilde: Riksmålsforbundet