Alle har vi hatt en medelev som aldri leste lekser eller forberedte seg til prøver, men som likevel fikk toppkarakterer. Alle har vi undret oss over hvordan dette kunne ha seg.

 

Vi konkluderte kanskje med at vi selv måtte være litt treige. For vi tittet jo gjennom leksen, leste gjennom prøvestoffet en ekstra gang, og likevel uteble toppkarakteren. Eller så var vi en streber som jobbet hardt for de gode karakterene.

 

Uansett ble vi sittende med det samme spørsmålet: Hvordan i alle dager fikk de det til? Hva er hemmeligheten bak toppkarakterer uten innsats?

 

Etter å ha undervist elever i alle karaktersjikt, i alle aldre, og innen de fleste matematiske fag, vil jeg hevde at myten om det late geni er tull!

 

Det er med skole som i idrett: Noen har lettere for det enn andre, men ingen vet hva som står i en bok de ikke har lest. Og ja, det finnes ytterpunkter her også, men det er ikke slik at Norge er det eneste landet der den gemene hop rent genetisk tilhører det nedre sjiktet. 

 

Det hersker et alvorlig holdningsproblem, og jeg kaller det ”myten om det late geni”, rettere sagt unnskyldningen til hvorfor det er greit, faktisk sosialt akseptert, å være dårlig i matematikk, nesten til og med greit å være matematiske analfabeter.

 

Derfor: Myten om det late geniet må dø!

 

Det å vite hva som står i en bok man ikke har lest, må være forbundet med superkrefter. Dersom noen hadde knekket koden for hvordan dette skulle la seg gjøre, ville den vært patentert og distribuert over hele verden - og patentinnehaveren ville gjort et kupp!

 

For det krever superkrefter å se gjennom omslaget på boken du sitter med foran deg på lesesalen eller på kjøkkenbordet. Selv om du er så heldig at du har fått de fantastiske notatene til han som gikk året før, så må også disse leses og bearbeides.

 

 

Det kalles å "internalisere", og kan beskrives som innlæringsprosessen fra introduksjon til utøvelse. Når det gjelder matematikk er ikke pensum egentlig mer enn 4-6 A4-sider, resten av boken på 200-300 sider er eksempler, forklaringer og oppgaver. Jeg tror at 4-6 A4-sider skal kunne la seg lære av de fleste i løpet av et skoleår. På den annen side er det viktig å påpeke at disse få sidene har en vidstrakt anvendelse, og for å beherske dem, kreves innsats og massiv oppgaveregning!

 

Mange ganger har jeg, i en undervisningssituasjon, tenkt at det hele hadde vært så mye enklere dersom jeg hadde en minnepinne jeg kunne putte i øret, "downloade" den kunnskapen eleven trenger, trekke den ut og dytte den inn i øret på den noe frustrerte eleven og laste ned formler, anvendelser og forståelse i den utstrekning prøven krever.Men igjen er vi tilbake til superheltegenskaper, og jeg må dessverre ta til takke med den didaktikken verdens pedagoger har forsket frem.

 

 

Vi er alle så flinke til å skylde på den dårlige læreren, men tar eleven ansvar for å være den gode eleven? 

 Det er faktisk slik at man må ta ansvar for egen læring. Det er ikke så mye som skal til, men bevisst arbeidsinnsats og gjennomførte lekser er et minimum. Jeg hevder at et hovedproblem er at kunnskapshull fra tidligere år gjør det svært utfordrende å følge med. Og verst av alt, så gjør det at mange opplever at de ikke forstår matematikk. Konsekvensen er at man opplever seg selv som dum. Det er svært destruktivt for selvfølelse og for mestringsfølelse!

 

Ofte opplever jeg at elevene sier at de ikke skjønner likninger, men det gjør de faktisk, de kan bare ikke brøkregning. Så fort vi får tettet hullene viser det seg at likninger er ganske så lette, og at det ikke er noe galt med forståelsen! For mange elever ligger svaret altså i å tette hullene fra alle tidligere år. Dette kan imidlertid være en stor oppgave! Men det er med dette som det er med å spise elefanter, en bit av gangen og til slutt er man i mål! Det viktigste er bare at man setter korrekt tidsskjema på arbeidsoppgaven.

 

For noen er det snakk om ett og et halvt år med intenst arbeid for å ta igjen det tapte og komme ajour. Ja, det er dødskjipt å jobbe som en gal, og i prosessen få dårlige karakterer.

 

Men: Dessverre er dette eneste vei til målet!

 

Ved flere anledninger har jeg truffet late genier - elever som stolt messer om hvordan de ikke har lest til prøve og fått 5’ere og 6’ere. De var så ”syyykt” uforberedt, men de fikk altså toppkarakter likevel. I hvert av disse tilfellene føler jeg et ansvar for å stille det samme spørsmålet: "Hvordan vet du hva som står i en bok du ikke har lest?"

 

Dessverre inneholder ikke svaret minnepinnefenomen eller røntgensyn, ei heller tankelesingsferdigheter. Svaret er lite overraskende, men så utrolig viktig! Det lyder noe i retning av: "Vel jeg har jo lest, men ikke ordentlig. Jeg har lest boken en gang eller to og kanskje skummet en gang. Tittet gjennom notatene." Og det er i dette sekund eurekaøyeblikket oppstår. Det late geni og jeg har ikke samme definisjon av hva det vil si å ikke ha lest.

 

 

I min verden betyr "ikke lese" at jeg faktisk ikke har åpnet boken. Det han holder på med når han ikke leser, er dog det samme som jeg holder på med når jeg opplever å ha forberedt meg godt! Urovekkende greier! Så videre er det naturlig for meg å spørre det late geniet: "Hva gjør du når du leser og forbereder deg?" Han svarer: "Jeg dybdeleser teksten, deretter tar jeg notater fra den. Sjekker temaer og emner i teksten på Internett. Sammenligner med notatene fra timen som læreren har diktert på tavlen. Dersom det er oppgaver som skal gjøres, så besvarer jeg dem. Deretter leser jeg igjen det materialet som nå foreligger og sørger for at jeg skjønner det."

 

Så kanskje en del av problemet ligger i pliktfølelse og forståelse av arbeidsinnsats og utførelse, fremfor intelligens. I deres verden snakker vi om følelsen av å ha lest, ikke den faktiske handlingen.

 

Kan vi ut i fra dette antyde at det late geni lever på bakgrunn av semantikk forankret i ønsket om å fremstå som smart? I så fall er det svært trist at mange lider av manglende selvfølelse, mestringsevne og tro på egne evner fordi vi ikke tar debatten om at hardt arbeid fører til resultater.

Lekser er ikke et onde, det burde kanskje vært gitt mer, i hvert fall i realfagene.

Det er jo faktisk slik at et talent er lite verd, dersom man ikke velger å utvikle det. Hva skulle vel norsk langrenn gjort dersom Marit Bjørgen hadde valgt to økter i uken, og håp om å fullføre Birken. Talent uten trening er null verdt!

 

Mange av de flinkeste i klassen opplever at de ikke "jobber" med faget fordi de har interesse av det, og anser det som noe annet enn skolearbeid. De holder på med matematikk i løpet av sommeren, på frikvelder, og har kanskje til og med vært gjennom pensum en gang før semesteret starter. Ikke la deg lure. Marit Bjørgen er god på ski fordi hun jobber beinhardt på toppen av sitt talent.

 

Vi er alle forskjellige, og har ulike bakgrunner.

 

Det eneste jeg ønsker å få frem er at myten om det late geni ikke hjelper noen av oss.

 

Det hjelper ikke den skolesvake som trenger sterkere selvfølelse, og ikke skoletalentet som vil trenge gode arbeidsvaner den dagen de møter et nivå som krever mer enn de er vant med. For det er faktisk slik at folk er ulike og kommer med ulik ferdigheter, selv om dette fremdeles oppleves som tabubelagt i Norge.

 

Det er ikke slik at man plutselig blir dårlig i matematikk. Det er noe man jobber med over tid, lang tid. Det tar faktisk lang tid å bli dårlig i matematikk! Tid brukt på å ikke gjøre lekser, ikke jobbe nok med pensum, ikke lære seg formler. Lang tid brukt på å fortelle seg selv at dette er vanskelig, kanskje også innprentet fra foresatte, innbille seg selv at dette er noe man ikke mestrer.

 

Er du elev, så forsøk et helt skoleår å følge rådene mine, og se om det skjer noe. Jeg tør hevde at det funker BIG TIME!

 

Jeg ønsker å senke terskelen inn til realfagene. Det er mitt ønske at redselen for å ikke mestre matematikk og fysikk skal senkes og på sikt fjernes. Realfag er ikke bare for genier, slik vi liker å tro.

 

Realfag er for dem som viser arbeidsinnsats!

 

Jeg vil ha realfagene til folket for det er der disse fagene hører hjemme!