Vi møter Zunaira mellom slagene, idet hun nettopp er ferdig med et arbeidsskift på bokhandelen Ark.

Hun er 28 år gammel, studerer religionsvitenskap ved UiO, og har i tillegg til å lede foreningen OSI Rugby, nylig blitt utpekt som regionsleder for Norges Rugbyforbund region øst.

– Jeg kommer fra Sarpsborg, men har bodd i Oslo de siste ni årene. Etter videregående, begynte jeg på BI, men fant fort ut at det ikke var noe for meg.

Det skulle ta noen år å finne den riktige studieretningen, og reisen gikk blant annet innom Sonans og enkeltemner ved UiO, før hun endelig landet på en bachelor i religionsvitenskap.

– Jeg er glad for de erfaringene jeg har fått på veien mot å finne det riktige studiet. Selv om det ikke er mange jobber innenfor religionsvitenskap, er jeg sikker på at det er den rette veien å gå for meg.

Zunaira kommer fra en minoritetsbakgrunn med foreldre fra Pakistan, og har dermed god kjennskap til innvandrermiljøet i Norge.

Fremover i livet, ser hun for seg en jobb, der hun kan hjelpe unge jenter. Engasjementet for kvinners delaktighet og trivsel i samfunnet skinner gjennom under hele vår samtale.

 

 

Jentelaget OSI blir til

– Det var veldig tilfeldig at jeg fant rugby. Jeg var på foreningsdagene for to og et halvt år siden, da jeg kom over to gutter og ei jente som stod på stand i rugby-utstyr.

Hun var interessert i å finne ut om de hadde et damelag, eller hvordan ordningen var for kvinner som ville spille Rugby, og ble bedt om å komme på trening og finne det ut.

– Det var slik jentelaget OSI ble til, hvor jeg har vært leder så å si fra start.

– Jeg har prøvd mange andre sportsgrener tidligere, men ingenting har passet så bra som rugby har gjort. Det kan virke som en røff sport utenfra, men vi terper og terper på å falle riktig og å takle riktig, slik at skadene blir minimale.

Foreningen har en egen disiplinær-komité, som har ansvar for at spillerne skal spille forsvarlig. For eksempel, er det ikke lov å takle noen fra brystkassen og opp. I rugby, takler man med skulderen først, i motsetning til i amerikansk fotball.

– På jentelaget spiller vi med 7s (personer på banen), mens på guttelaget spiller de for det meste med 15s, som er det mest ideelle. Dette er noe vi prøver å få til hos jentene også, og vi rekrutterer derfor aktivt.

 

 

Hvorfor velge OSI rugby?

– Først og fremst, er det en av få foreninger som tilbyr fysisk aktivitet. Dessuten er det veldig sosialt. Mange av studentene som kommer til oss er utvekslingsstudenter, som kjenner sporten allerede.

Ettersom rugbymiljøet i Norge er relativt lite, er det desto lettere å bli kjent med hverandre. Sporten er en fin måte å knytte kontakter og sosiale relasjoner på.

– Ett sted vi skiller oss fra andre er gjennom det at man ikke trenger å ha en spesifikk fysikk fra før av. I rugby, er vi så heldige at vi har plass til alle kroppsfasonger, og posisjonen din velges ut fra den kroppstypen du allerede har.

I én av posisjonene (Scrum-half), kastes spilleren opp i luften av andre på laget, for å fange ballen ved innkast.

Ved første øyekast, kan rugby virke som en brutal sport, som kan tenkes å være en medvirkende faktor til hvorfor sporten lenge har manglet kvinnelig engasjement.

– Jeg føler meg utrolig heldig, som har fått være med i opprettelsen av den første kvinnelige studentklubben i rugby i Oslo.

– Rugby har tidligere vært veldig mannsdominert, og vi har heller ikke sett de negative sidene ved det. I dag er derimot kvinner en større del av sporten i Norge. Vi har jo en generalsekretær i Norges rugbyforbund som er kvinne, og flere andre ledere også.

 

 

Landskampen Norge – Danmark

I fjor, fikk OSI rugby anledningen til å bli med i arrangeringen av landskampen mellom Norge og Danmark på Bislett.

– Først hadde vi en studentcup før landskampen, der jentene fra Blindern fikk spille på den store stadioen som da var markert opp til rugby.  Deretter, var det landslaget i Rugby fra Norge og fra Danmark som spilte mot hverandre.

Å arrangere landskampen var en stor opplevelse for studentklubben, og de håper på å få anledningen til å gjøre det samme igjen i år.

– Hvem andre kan si at de har arrangert en landskamp på Bislett stadion? Det er jo bare kjempeimponerende. Spesielt det at jentene våre fikk spille på de samme banene. Det er en sånn ting som bare skjer én gang i livet.

Norge har landslag for både kvinner og menn i rugby, og Zunaira kan fortelle at veien til landslaget slett ikke er så lang, ettersom sporten fremdeles er ganske smal i Norge.

– Det er lettere å finne talenter, og dermed lettere å finne gode kandidater til landslaget. Vi har jo ei jente som er reserve på landslaget for kvinner nå, som var med i OSI.

 

 

Å lede en forening

– Jeg var nestleder og styremedlem til å begynne med. Så har det vært litt frafall, og da bestemte jeg meg for å ta på meg den lederrollen.

Det var gleden i sporten som fikk Zunaira til å ville ta på seg det ansvaret som følger med å lede en forening.

– Jeg motiveres av å få klubben opp og gå, og å få flere jenter til å spille. Vi er oppe i 16 medlemmer nå utfra fjorårets tall, men vi rekrutterer aktivt og ønsker alltids flere medlemmer.

Det er mange ulike arbeidsoppgaver i ledervervet. Blant annet, skal hun overvære at medlemsregistreringen går riktig for seg, at de har månedlige møter med styret, og å passe på at nye studenter føler seg velkommne.

– Mye av det administrative faller på meg. Heldigvis, får jeg god hjelp fra de andre på laget. En stor del av min jobb er å sørge for at alle har lisenser, som gjør at du er forsikret under kamp. Jeg må også formidle informasjon fra trenere og fra Blindern til foreningen, slik at alle er velinformerte om kommende kamper og liknende.

Hvis laget reiser til et annet sted for å spille, slik som Trondheim, er det Zunaira sin oppgave å vite hvor mange som skal dra, hvem som skal dra, osv.

– Våre spillere sover over hos de vi spiller mot i Trondheim, og vice versa. I rugby, er det nemlig ikke noe fiendskap mellom lagene, men heller slik at vi hjelper hverandre.

– Etter kampen, samles alle spillerne og gir hverandre tips og råd, før vi alle går ut og drikker sammen. Denne dynamikken er noe annet enn det man kan gjenkjenne fra andre idretter, hvor det i større grad er «meg og mitt lag».

 

 

Kabalen som skal opp

Zunaira har mange jern i ilden, og kombinerer ledervervet i OSI rugby med en deltidsjobb på Ark, studier i religionsvitenskap og posisjonen som regionsleder i Norges rugbyforbund.

– Man skal holde tunga rett i munnen, for det er mye jobb. Det kan være lange kvelder og helger hvor det blir veldig mye jobbing.

Til tross for lange dager, er det belønning å få for strevet, og en veldig givende følelse når en får det hele til å gå rundt. 

– På alle andre stadier, var det alltid noen andre som måtte gjøre alt dette arbeidet for at andre skulle spille, inkludert meg selv. Det at jeg kan gjøre denne jobben nå, ser jeg på med glede.

Pandemien bød på utfordringer for de fleste studentforeninger, inkludert OSI Rugby. Når muligheten til å møtes fysisk ikke lenger er til stede, forsvinner også noe av det som er selve essensen i de fleste studentforeninger; å utøve en interesse i fellesskap.

– Noen av de største utfordringene vi står ovenfor er rekruttering av nye medlemmer, noe som var spesielt krevende under pandemien.

– En annen utfordring jeg møter på, er det at folk ofte har et bilde av hvordan rugby skal se ut, som ikke nødvendigvis er riktig. Rugby er jo for alle, ikke bare de sterkeste og raskeste – vi trenger alle typer mennesker. Du kan godt være dårlig trent og fremdeles være velkommen hos oss.

I denne sammenhengen, understreker hun at rugby også har rom for dem som er trent på toppidrettsnivå. I posisjonen som ble nevnt tidligere (Scrum-half), er det for eksempel en fordel å være liten og rask.

Til tross for enkelte utfordringer, understreker Zunaira at de positive sidene ved ledervervet i foreningen er i overvekt.

– Det mest givende må være alle de folkene jeg møter, og spillet som spilles. Det er folkene i rugby-miljøet som gjør det hele mulig, og jeg har kjempegode folk både på og utenfor banen som støtter meg.