Operaen i Bjørvika blir avertert som et kulturtilbud til folket, men hvordan er det egentlig å være der? StudentTorget.no var til stedet under generalprøven til stykket Poppeas Kroning, og ble underholdt godt under det glatte marmortaket.

12. april 2008 åpnet dørene for den statlige storsatsningen Den Norske Opera i Bjørvika. Ambisjonene var massive, den tv-overførte åpningsfesten spektakulær, og lovnadene om at opera nå skulle bli en folkesport var mange.

Litt over et år har gått siden folkeoperaen åpnet, og det var med en viss skepsis at StudentTorgets utsendte reporter satte sine første fottrykk på den falmende marmoren i Bjørvika. Ville jeg forstå noe som helst av hva som foregikk? Kom jeg til å orke å høre på at folk sang i over tre timer? Og sist men ikke minst, kunne jeg, en hverdagsmann, gli inn i det høykulturelles høyborg uten å føle meg ubekvem?

 

Prøveforestilling på italiensk

 

 

Anledningen var generalprøven på det Italienske operastykket Poppeas Kroning. Et gjestespill regissert av den anerkjente teaterregissøren Ole Anders Tandberg, med et overtall av norske skuespillere som skriker, skråler og spjåker seg på flytende italiensk. Stykket er tonesatt av den populære Claudio Monteverdi sin musikk, og er full av musikalske finesser, humor og følelser som overgår fornuft så ofte som mulig.

Handlingen var igrunn ganske simpel, men forutsatte at de oppmøtte på Scene 2 i Operaen denne aftenen hadde detaljrik språkkunnskap om Italia, eller at man var flittig på å lese den forbipasserende tekstingen på stolsetet foran. En tilsynelatende krevende oppgave i starten, og etter at jeg satt meg tilrette i salen begynte jeg å lure på om de totalt 3,5 timene med opera som lå foran meg ville bli litt av en prøvelse.

 

1. akt – lang, med alt for mye sang

 

Etter som tiden spiser seg inn i første akt merker jeg at den smått vulgære Poppea, den pinglete keiser Nero og resten av ensemblet begynner å irritere meg litt. For det første er en rekke av scenene her prikk like, bare utført med ulike karakterer med samme mål. Alle synger pent, noen penere enn andre, men orker man virkelig å høre noen synge hele tiden?

Intenst: Poppea og Nero i et av mange intense øyeblikk

Handlingen fortsetter å svirre rundt den barmfagre Poppea som vil bli keiserinne i Roma. Keiser Nero fremstilles som en korttenkt kåtsabb med større trang til store bryster enn anerkjennelse som maktoverhode i verdens største keiserrike. Rundt han flokker det seg et ensemble bestående av pliktoppfyllende tjenere, en sjalu kone og en enda kåtere lillebror som også er glad i Poppea.

Hele første akt dreier seg stort sett om kjærlighet, og selv om det så smått utvikler seg et plot omkring en drapssulten keiser Nero, så går tiden fryktelig sakte, og til tider er det faktisk mer morsomt å leke med den digitale underteksten på stolsetet foran, noe som sikkert irriterte vettet av han stakkarn som satt i det setet.

 

2. akt- actionrik med meningsfull pause

 

Etter å ha senket et glass særdeles tørr hvitvin til den nette pris av 80,- kroner i operabaren, bar det inn igjen i sal 2. for å fortsette herligheten. I andre akt har keiser Nero og hans kompanjonger blitt blodtørstige, og det er hans filosofiske rådgiver Seneca som først må bøte med livet.

Så begynner ting å skje fryktelig fort. Poppea blir truet på livet, Neros kåte bror Ottone ifører seg en kvinnelig heldrakt i beste Kill Bill-stil og setter ut for å drepe henne på oppdrag fra Neros sjalu ekskone Ottavia. Og det er i den smått homoerotiske-scenen hvor Nero og en av hans undersåtter spotter den avdøde Seneca med å kline han inn i blod og helle pils på han, at noe veldig rart skjer.

«Stopp! Stopp! Det er ikke nok blod på scena!»

Fra ingenstans dukker instruktøren av stykket frem og beordrer ensemblet til å restarte scenen, men ikke før den døende Seneca får anledning til å overrekke sine medskuespillere en pilsflaske, et tydelig vitnesbyrd på at de døde virkelig våkner til livet når man er i operaen, i hvert fall da det bare er generalprøven.

Det var i dette øyblikket, midt i andre akt at jeg begynte å like dette stykket. Alt virket mer realistisk etter at jeg innså hvor dypt inne i handlingen jeg faktisk var før Senecas skuespiller, som naturligvis ikke er drept i virkeligheten, viste livstegn i en scene hvor han neppe var ment å gjøre det. Det la et lokk på all pretensiøsiteten, gallapremierenykkene og ikke minst var det et fornuftig avbrekk i all synginga.

Men fra nå av var synginga faktisk helt ok.

 

3. akt- pompøs avslutning på en følelsesladd kveld

 

Tredje akt. 2,5 time med opera er lagt bak meg. Jeg begynner å få bittelitt vondt i hodet av all sopransangen, og den fasjonable tørre hvitvinen gjør at jeg må tisse oftere enn vanlig. På scenen triller hodene av stadig flere karakterer i stykket, og handlingen akselerer i turbofart mot et klimaks.

Blodig: Menn i badehåndle som leker med blod er ikke hverdagskost!

Tre timer har gått, og kun de siste scenene gjenstår, Poppea og Nero har drept alt som drepes kan. Blod er overalt på scenen. Dirigenten vifter febrilsk med dirigentstaven sin for å fremheve det musikalske klimakset fra orkestergraven, og publikum sitter klistret til stolkanten foran. Så kommer klimakset; en usedvanlig vakker duett mellom keiseren og keiserinnen mens de ruller seg i blod i kritthvit brudekjole og slør. Ingenting er igjen i verden utenom de tre dygdene hell, kjærlighet og lykke. Sceneteppet går igjen, applausen er ustanselig.

StudentTorgets første møte med operaen ble som forventet en tidkrevende affære, men etterlot allikevel et inntrykk av å ha bevitnet noe stort, annerledes og vakkert. Nevnes skal det også at dette på ingen måte var noen komplett forestilling, men snarere en godt besøkt prøveforestilling hvor lista lå noe lavere med tanke på prestasjonene fra scenen, men det var mer enn godt nok for meg.

Opera blir kanskje ikke mer populær enn Grandiosa med kjøttdeig og løk (hvis du husker den) hos det norske folk, men innehar allikevel elementer som kan glede selv den mest fordomsfulle kulturhater. Og til informasjon så var det var øyeblikk da jeg følte meg ganske så staselig der jeg spradet rundt i olabuksene mine, for jeg så nemlig opptil flere som gikk rundt og drakk hvitvinen sin iført noe så helkommersiellt som joggebukse.