– Jeg er veldig glad for at jeg ikke skal leve evig. At dette marerittet en dag skal ta slutt. Dette er en sad story altså.

Det er en trivelig kar som kommer leiende på sykkelen en mandag formiddag i mars. Med blodsprengte øyne etter helgens konsertutskeielser i Oppdal, hvor han fikk frastjålet rommet, måtte sove på arrangørens sofa og var nær ved å bli myrdet av fulle trøndere og møringer med hovedstadsforakt, trenger han skikkelig føde.

– Karbonader er ordentlig gæmlingsmat, vøttø! Jeg begynner å bli så gammel at jeg vet å sette pris på en god karbonade, forteller Schau med en stemme full av repressiv melankoli.

FOR TIDEN ER SCHAU arbeidsledig. For første gang i hele sitt liv, forteller han. Men CV-en er fylt til randen, så det skulle ikke være noe problem å skille seg ut i søkermassen. Om han får jobb avhenger nok av øyet som ser, for han er både godt likt og sterkt mislikt. Med vennlig ambivalens legger han ut om sin forakt for folk flest, og snakker på en måte som gjør at man bare må være enig. Og han har i grunn litt rett.

– Åtti prosent av folka rundt oss er bare dritt. De resterende skjønner at det er på tide å gå hjem, forklarer han snilt og oppfordrer folk til å adoptere fremfor å reprodusere seg selv, mens han sprer like dystre profetier som budskapet i sangene han skriver for The Cumshots.

Når den etterlengtede karbonaden plasseres pent dandert med egg og tomater foran ham på bordet, blir han ordentlig glad og skryter høflig og kjekt av maten mens han takker kelneren for god service. Det skal nemlig ikke så mye til før tungsinnet over livets triste reise snur seg til en barnlig takknemlighet over tilværelsens lysere sider.

- Det hjelper at det begynner å bli vår. Jeg begynner å bli så gammel. Jeg blir glad når det er sol, og sur og irritert når det er regn. Så setter jeg veldig stor pris på god karbonade, sier han og dveler med blikket på de preparerte kjøttstykkene før han hiver innpå to porsjoner ekstra sterk General snus.

SELV OM SCHAU setter pris på sterk snus og kvalitetskarbonade, tyder mye på at han også blir oppmuntret av å påføre seg selv lidelse. Nærmest som for å kompensere for at han har det for godt. For det tar ikke lang tid før blikket som for litt siden skuet med håp mot vår, pent vær og karbonader, igjen lyner bebreidende mot verdens elendighet.

– Jeg synes det er noe utrolig deprimerende i det faktum at jeg er et av det heldigste menneske som noen gang har levd. Som hvit mann i Norge er jeg altså blant den øverste promillen av promillen av heldige. Jeg har ikke engang menssmerter! Mine foreldre har ikke opplevd krig, og jeg kommer til å dø før naturkatastrofene får konsekvenser. Jeg kommer heller ikke til å dø med dårlig samvittighet, for jeg har tre kids som jeg vet lever videre. At dette ikke er tilstrekkelig til å være fornøyd, viser hvor dårlige kort man tildeles som menneske.

Han synes det er frekt å ustanselig sprudle over tilværelsens fullkommenhet, frekt overfor dem som faktisk lider. Menneskene som står opp, møter dagen med største selvfølge og klager straks noe går dem i mot, gir Schau en grunn til henge kroken på døra. For nå er det kroken både for sprell og fanteri, så vel som for den møblerte verden.

MAN KAN LIKEVEL ALDRI VITE helt om det lurer flere påfunn i framtiden. Kimen til handling fostres nemlig av irritasjon, som gir trang til å røske tak i folk og riste litt i grunnmuren de bygger sine holdninger på. Og nå begynner han å bli irritert igjen. Over verdens fokus på de gale tingene. Og hvor lite som skal til for å stjele overskrifter.

– Jeg kunne laget et bokprogram i morgen, så ville pressen kalt det for «boksjokk». Jeg kunne laget et program om treverk, så ville pressen kalt det for «furustunt», sier han oppgitt, før han utfyllende legger til:

- Man gjør noe som ikke er farlig i det hele tatt, men likevel så irriterer folk seg over det. Da håper jeg at de i ettertid ser at nå har de kastet bort en hel masse tid på dette, som de kunne brukt til noe annet.

Irritasjonen får som oftest utløp i alskens påfunn. Som den gangen han ved hjelp av familiær assistanse tok kunstnernavnet Hugh Martin og lurte Oslo-pressen til å tro at hans banale sauetegninger var verdifull, grensesprengende kunst.

– Alt har sitt utspring i noe akkurat der og da. Sauetegningene kom som en reaksjon på mylderet av den særdeles lite viktige kunstformen Pop Art. Ordet kunne bli brukt opptil ni ganger i løpet av Dagsrevyen bare fordi det var tøft å si. Hysteriet rundt Pop Art var så høyt at folk bet på.

En VG-redaktør, som nok fremdeles vrir seg i gremmelse, gav sauetegningene to hele sider viet debatten om figurativ versus non-figurativ kunst.

- Det viser hvor lett det er å stjele overskrifter fra viktige ting. De avisene vi har i dag er det vi før hadde ukeblader til, sier Schau engasjerende oppgitt.

Kanskje varer det ikke lenge før det likevel kommer et påfunn som gir bestemødre landet over nok en grunn til å mene at verden ikke står til påske.


FOR SCHAU ER DET totalt likegyldig om verden står til påske eller ei. Han blir ikke med på endetidsferden likevel. Og glad er han for det. Nå som han vet hvem som skal ta over verden, får han stadig flere grunner til å sperre seg inne og la den seile sin egen fordømte sjø. Han fikk et nemlig et hint av fremtid gjennom forfallsprosjektet han for seks-syv år siden viet sitt legeme til i en uke.

– Alle kroppsverdiene ble jo dårligere; både kolesterol og blodkvaliteten. Det eneste som ble bedre var sædkvaliteten. Det viser jo at det er de som vier livet sitt til World of Warcraft som skal ta over verden. Det var egentlig dårlig stil av meg å ikke oppsummere testresultatene
av forskningsprosjektet, når det så tydelig viser hva som venter oss.

Men Schau har skjønt at det er best å holde seg unna folk. For å spare dem fra deltakelse i hans destruktive forbannelser. Folk har trolig ikke godt av det, og han har egentlig ikke godt av det selv heller. Etter å ha latt en bølge av ukvemsord skylle over frimurer, sørlending og tidligere NRK-sjef John G. Bernander, for å ha tatt «Et Norge i krig» av lufta, trekker han det tilbake når det med ett går opp for ham at kanskje verken befolkningen eller han selv har godt av å bli bevisst usensurert avdekning av verdens skyggesider.

- Jeg bør egentlig takke den halvfascistiske NRK-herren, jeg. Han gjorde det for å skåne oss fra oss selv. Det ble jo så gærent på slutten at vi teipa igjen vinduene til kontoret for å slippe å se folk.

Selv om Schau selv benekter noen gjennomtenkt plan med det hele, synes den generelle folkeopplysningen å nyte godt av Schaus initiativrike sinne. Få andre ville ofret sjel og legeme til prosjekter som stormende provoserer til å rykke folk ut av deres likegyldige seiltur gjennom livet. Schau er nemlig alt annet enn likegyldig, og irriterer seg over hvor lite som skal til for å gjøre andre oppbrakt. Han er blant annet bannlyst fra Blitzhuset, etter å ha framført anti-feministiske låter for en illsint horde feminister.

– Vi starta bandet på ren trass, ettersom norsk metal var så dumt på den tiden. Folk var rasende og vi var bannlyst overalt, sier han og priser motbakken han har laget for seg selv.


MEN NÅ GIDDER HAN IKKE mer. Framover vil han helst mure seg inne og drive med musikk. Målet er å etablere rutiner for å få unna mest mulig før fire. Resten av dagen kan han dermed gjøre det han liker aller best – å være inne. Helst i senga, men han må jo stå opp også. Derfor har han funnet en måte for at han skal slippe å grue seg så mye til dagens gjøremål.

– Jeg deler opp dagen ved hjelp av samme metode som jeg bruker når jeg skal til tannlegen. Om en halvtime er dette over, tenker jeg. Når jeg må ut blant folk hjelper det å tenke at om en halvtime er det over. Det er som en fabrikk hvor sluttproduktet blir en tur på butikken. Han uttrykker med ett spontan glede over det hele.

– Sånn sett så har jeg jo alltid noe å glede meg til. Det er alltid noe som er ferdig.

 

SCHAU ER IKKE DEN HAN engang var. Eller så er han bare annerledes enn den man tror han er. Han har det ikke i seg lenger, forteller han og bedyrer nok en gang at han begynner å bli gammel mann med voksende samvittighet.

– Jeg var jo litt slem mot andre før. Nå orker jeg ikke engang å ta tulletelefoner.

Skjønt, det varer ikke lenge mellom hver gang det rampete uttrykket som gir inntrykk av at han mest av alt føler for å dytte en gammel dame over veien på rødt lys, avbryter den hjertesukkende gammelmannsmaska. Årene har tilført et preg av kledelig høflighet siden dagene fra XL-TV, hvor han terroriserte viktige folk i utlandet med å ringe dem og spørre om intime toalettrutiner. Den selvplagende, fornøyde pilegrimsfareren åpenbares når samtalen dreier inn på filmens mulighet for visuell selvplaging.

– Jeg må anbefale til alle der ute som fremdeles drekker hardt, å spare de aller verste filmene til dagen derpå. Gjør det motsatte av å gå på Spiderman 3, gå heller på Scener fra et ekteskap. Velg det verste av det verste når du er på det verste for da blir filmopplevelsen enorm!

– Det er ganske modig.

- Å ja, ja. En dag jeg hadde våknet opp på en nachspielsofa på Frogner, gikk jeg rett på filmteateret og så Seven. Jeg satt der aleine på første rad og trodde jeg skulle dø! Da var jeg redd, altså.

Godeste Schau er ektefølt oppriktig i talen og nyter erindringen grenseløst. Å påføre seg selv og verden dens fortjente lidelse. Men så blir han atter litt trist når han ser at det ikke er mer karbonade igjen.


NÅ SKAL SCHAU UT og søke jobb. Kanskje får det småsørgelige kapittelet en ny start. Schau har nemlig aldri vært i en situasjon hvor han må starte forfra. Han vet ikke engang hvordan han gjør det. Kamerat og manager, Mads, ankommer kafeen og minner Schau om det nært forestående jobbintervjuet. Så vender verden tilbake igjen, etter et friskt, om enn litt innestengt pust av Schau. Schau er flau for å la kameraten høre intervjuet og vifter ham bort mens han rødmer litt yndig under capsen.

– Gå bort, du får ikke lov å høre på det er så flaut! hyler mannen som har blitt en kultfigur for å ha blottet inn- og utside for alles åsyn de siste årene. Men nå må han likevel gå for å rekke sitt livs første jobbintervju. Det betyr slutten for fortidens fanteri. Schau abdiserer, så får verden bare ha det så godt.

 

 

KRISTOPHER SCHAU


- Sivil status: Ensom
- Fra: Oslo
- Utdannelse: Nei
- Jobb: Musiker
- Forbilde: Riverboat Gamblers
- Beste musikk: Riverboat Gamblers
- Beste bok: Dog Eat Dog
- Beste film: Bytter hele tida, men «Alene mot alt» holder seg langt oppe
- Livsvisdom til studenter: Never kill your darlings!

 


Annonse:

 
Studer i Oslo, Bergen eller på nett. Les mer om våre bachelor-, master og årsstudier innen:


Annonse:

Start din amerikanske bachelorgrad i Norge

Du fortsatt søke! American College i Moss rett utenfor Oslo er det perfekte stedet å starte for deg som vil studere i USA! Vi gir deg en smidig overgang til det amerikanske utdanningssystemet.

Som student hos oss tar du ett år med fag i Norge, før du fullfører bachelorgraden din ved et universitet i USA. Etter å ha bestått studiet ved American College, er du garantert plass ved et av våre åtte samarbeidsuniversiteter! Du kan også søke fritt på ALLE andre skoler i USA. Les mer, fyll inn kontaktskjema eller søk her. Se film under for å se hvordan det fungerer hos oss: