Blodsgard - et lite stykke Norge

 

I 2006 startet Fredrik Rex blackmetalbandet Blodsgard. På den tide kunne han verken spille en gitar eller skrive sangtekster. To år senere lanserer han albumet "Nuclear Extinction" på egenhånd. For tiden er han BI-student og selvstendig musiker, som har smaken for metall av den svarte typen.

- Jeg var på vei hjem fra skolen en dag, jeg kan huske at det var snø ute og rundt meg var det skog. Det var da jeg hørte et av de første blackmetal låtene, det var Emperors "Inno A Satana". Musikken passet så godt til landskapet, jeg fikk en følelse av at dette var noe mye større enn meg selv, forteller Fredrik Rex.

Da den 22 år gamle markedsføringsstudenten fra Oslo, startet gruppen for tre år siden, var det bare to medlemmer i bandet. Ingen av dem behersket et instrument eller viste noe om komposisjon. Fast bestemt på å spille blackmetal lærte Fredrik seg å spille gitar på egenhånd. Etter tallrike måneder med øvelser og planlegging, var han endelig klar til å kaste seg ut i musikken.

- Hensikten med dette bandet var først og fremst å spille norsk blackmetal. Slik at ingen kunne feilaktig sammenligne det med - for eksempel - en tysk gruppe. Halve verden tror jo at Dimmu Borgir er tyske! Jeg ville heller ikke gjøre som mange andre band, og basere musikken på en moderne setting. Jeg ville gi Blodsgard et snev av norsk historie og kultur. Og sånn ble det, forklarer Fredrik.

Enmanns prosjekt

Da han mestret gitarkunsten, kastet han ikke bort mye tid før han flittig begynte å lage låter. De gamle medlemmene i bandet hoppe langsomt av i løpet av denne perioden, og han ble tilslutt nødt til å jobbe alene. Fredrik brukte mye tid og penger på å forvandle soverommet sitt om til et studio, og å lære seg redigeringsprogrammer for musikk. Her satt han uavbrutt og arbeidet med musikken sin, samt fremtidige prosjekter i et helt år. Han ble fort bandets frontfigur, gitarist, komponist og produsent. Gruppen ble til et enmanns prosjekt.

- Jeg kjøpte Protools for å ha et ordentlig verktøy jeg kunne ta opp med, men det ga meg egentlig ingenting. Så kjøpte jeg en effektpedal som ga gitarlyden litt fuzz, og med det utstyret fulgte det med et trommeprogram jeg brukte. Det var i utgangspunktet et jævla dårlig program, det låt som en bøtte bak en pute! Men jeg eksperimenterte litt med trommelyden, siden klarte jeg faktisk å lage hele låter. Dette med de digitale trommene, all den syth-en og faktumet at jeg ikke har hatt ordenlige instrumenter, har gjort skiva mangelfull. Jeg måtte kjøpe meg bassgitar rett før jeg trykka skiva for å ha bass. Jeg kan jo ikke spille bass engang, jeg måtte spille den som en vanlig gitar! Blodsgard har en trommis og bassist nå, vi skal ta opp nye opptak etter hvert. Alt dette har vært tidkrevende og dyrt, men poenget kommer klart frem. Selv om jeg brukte digitale trommer, forklarer han.

For Fredrik var det ingen fare å ta på seg alle bandets roller, det ga han full kreativ kontroll over Blodsgard, og det var han tilfreds med. Allerede i 2007 var han ferdig med om lag 80 sanger, som senere skulle utgjøre deler av det første albumet "Nuclear Extinction".

 

Blodig inspirasjon

Fredrik fant omsider kjerneinspirasjonen til Blodsgards fundament. Som medlem av Refling familien, kom han over en merkverdig episode i sitt stamtre. En gang rundt 1700-tallet stormet to av hans forfedre inn i et bryllup, med hensikten å ta livet av brudgommen. Denne brudgommen skulle nemlig gifte seg med en kvinne som tilhørte en av de svekte brødrene. For disse to gikk det uheldigvis ikke godt, de ble begge drept i prosessen.

En rekke norske kunstnere og diktere som har vært inspirerte av denne hendelsen og basert forskjellige verk på den. Deriblant navn som Edvard Grieg og Johan Sebastian Welhaven. Et av disse diktene, av Welhaven, heter "Ragnarok". På nasjonalgalleriet henger det malerier som er igjen er basert på disse kunstnernes verk.

Bandet skulle beholde den norske blackmetal stilen, derfor har Fredrik forsøkt hardt og holde seg lojal til 90-tallets lyd. Av den grunn måtte navnet til bandet være noe som bar et hint av norsk historie og kultur. "Blodsgard" er et lite stykke Norge.

- Det finnes ikke mange metalband som har et så personlig forhold til navnet sitt. Et snev av virkelighet i faenskapen er litt morsomt. Nye blackmetal band baserer seg for mye på moderne settinger, det handler alt for mye om "nåtid". Det finnes veldig få som trekker opp historie og kultur. Blodsgard har vertfall en dråpe av historie, sier Fredrik.

Studier og prioriteringer

I 2008 startet Fredrik sine markedsføringsstudier ved BI, i Oslo. Før dette hadde han funnet ut at han var en dyktig selger, og ville derfor studere noe i den retningen. Planen var å tjene penger og selge på et høyt nivå. Foreldrene til Fredrik mente dette var en god ide, men når han er i sin kreative boble, har han ingenting imot å gi musikken full prioritet. Alt annet kan vente, selv om markedsføringsstudiene går til helvete, forteller han.

- BI var et forsøk på å gjøre noe ordentlig, jeg valgte det fordi alle kompisene mine studerte. Mange av dem er ferdig, eller halvveis ferdig med studiene. Foreldrene mine er veldig kule sånn sett, de prøver ikke å presse meg inn i noen ting. Jeg tok meg fri ett og et halvt år for å lage musikk. Det syns de var helt greit. Men på grunn av Blodsgard får alt annet prioritet B uansett. Pappa får panikk når jeg nevner å slutte på BI. Jeg sa at hvis Blodgard tar av, så slutter jeg. Skal jeg være helt ærlig, så vil jeg heller drive med bandet på heltid. Får jeg muligheten, så tar jeg den. Jeg har egentlig ikke lyst til å studere på BI, kort og godt. Men man klarer å presse seg, forklarer Fredrik.

 

Dr. Jekyll og Mr. Hyde

- Jeg vokste opp i Bærum, det er egentlig litt snodig for en blackmetal figur. For meg ble det ikke Kolbotn, som for gutta i Mayhem. De vokste opp med Pantera, Kiss og alle disse andre bandene. Rock var veldig naturlig for dem. Det nærmeste jeg kom rock, var Queen og Abba som pappa spilte i bilen. Jeg er veldig annerledes sånn sett, røper han og ler.

Fredrik vokste opp på Skui, i Bærum kommune. Begge foreldrene hans er høyt utdannede mennesker, som ikke var særlig knyttet til rock. I Refling-huset var det bare klassisk musikk som fikk spilletid, og kun de mest kjente komponistene som Bach og Mozart, var de mest populære.

- Vi hadde ikke cd-spiller enn gang, vi hadde plater! På søndager var huset stappa med klassisk musikk mens vi spiste lange frokoster. Mamma og pappa malte bilder og leste bøker fra biblioteket. Vi er en veldig sofistikert familie, det var lite pub-rock hos oss, sier han.

Det var ikke før videregående at Fredrik først hørte blackmetal. Han innrømmer selv at han er et rart metalmenneske på grunn av bakgrunnen som Skui gutt, og faktumet at han ikke ser ut som en blackmetal artist i det hele tatt. De nåværende bandmedlemmene vil alltid manne han opp med å gi han Jack Daniels på fest og be han gro langt hår. Man han er på mange måter mer blackmetal en de fleste, forteller han. Fredrik føler også at han lever to skikkelser, den ene er en lovlydig BI mann, mens den andre er en blackmetal fanatiker. Fredrik Refling er en aktuell dr. Jekyll og mr. Hyde.

- Sigurd Vongraven i Satyricon sa at det er viktig at blackmetal band i dag holder styrken de har, og at det ikke blir mer inflasjon i den norske lyden. Om ti år kan det hende at mange av de store blackmetal bandene kaster inn håndkledet. Derfor er det viktig for band som Blodsgard og sørger for å holde litt på det som er norsk blackmetal, forklarer han mens han lener seg bakover på stolen.

For mer informasjon om Blodsgard og for å lytte på noen av sangene, besøk www.myspace.com/blodsgard. "Nuclear Extinction" er i salg nå.