1. Uteserveringer
Hvis du skulle brukt hver eneste dag til å besøke en ny uteservering (ved en bar, kafè eller restaurant) i Paris, ville det tatt deg nesten 30 år å få sett alle sammen.
Og i løpet av tiden det tar deg, har det sikkert åpnet en drøss med nye uteserveringer.
Du har kanskje allerede gjort regnestykket, men det finnes altså intet mindre enn 9.057 uteserveringer i Paris.
Reiser du dit, bør mulighetene for å nyte en kopp kaffe i friluft være ganske gode, med andre ord!
2. Boulevardene
Man kan fort få inntrykk av at Paris er en by som tar vare på sin historiske bygninger og arkitektur. Men intet er lengre unna sannheten.
I realiteten har pariserne gjennom tidens løp lagt ned store krefter i å rive og ødelegge gamle bygninger.
De største forandringene skjedde på 1850-tallet, da baron Haussmann fikk i oppdrag å lede en monumental byfornyelse, som innebar at Paris i løpet av få år var fullstendig omskapt.
Offisielt var formålet å forherlige keiserdømmet under Napoleon III.
Historikere har imidlertid påpekt at utbyggingen av de rettlinjede boulevardene kan ha hatt som formål å forhindre innbyggerne i Paris fra å egge til flere revolusjoner, siden de brede boulevardene og store plassene gjorde det vanskelig å barrikadere seg.
Uavhengig av skjulte baktanker, skapte byggeprosjektene mye av det vi i dag kjenner som det moderne Paris.
Baron Haussmann var en grundig herremann, og få deler av Paris forble uberørt av hans byggeplaner. Usentimental var han også: til og med huset han selv vokste opp i, ble revet når byen skulle fornyes.
Baronen var både fornøyd og stolt over sine bestrebelser, og omtalte seg selv som en «nedrivningskunstner».
3. Vikingangrep
Er du en fan av TV-serien The Vikings, har du kanskje fått med deg at våre fryktinngytende forfedre seilte ned Seinen og beleiret Paris.
Frankerne forsøkte først å stoppe vikingene før de nådde Paris, men tapte det påfølgende slaget, noe som resulterte i at vikingene tok til fange og ofret 111 soldater til ære for Odin på en øy i Seinen.
Noe å tenke på det, neste gang du er i Paris og skuer utover den fredelige elven.
Etter å ha beleiret og plyndret byen, trakk vikingene under ledelse av Ragnar Lodbrok seg tilbake. Men det gjorde de imidlertid først etter å ha mottatt 7000 gull- og sølvmynter fra franskekongen.
4. Katakombene
I likhet med Roma, kan også Paris skilte med underjordiske gravganger.
I siste halvdel av 1700-tallet, var byens hovedkirkegård Cimetière des Innocents overfylt av 20 generasjoner med døde parisere, og utgjorde en alvorlig smittekilde for infeksjonssykdommer blant byens levende innbyggere.
På denne tiden var plassproblemene ved kirkegården så store, at man måtte ty til massegraver og fylte likhusene til randen.
Innbyggerne henvendte seg til byens myndigheter, og skrev ironisk at området hadde hevet seg åtte fot over de andre delene av byen, på grunn av alle de døde som fylte jorden.
Byens øvrighetspersoner kom frem til en løsning på problemet, og bestemte at kirkegården som hadde vært i drift i fem hundre år, skulle tømmes, og alle likene flyttes til et sikrere sted.
Et lyst hode kom med ideen om å flytte de døde til noen forlatte kalksteinsminer fra romertiden.
Man flyttet diskrét likene på store vogner nattestid om vinteren.
Det tok to år å tømme Cimetière des Innocents, deretter fortsatte man med de mest belastede av byens andre kirkegårder.
Sent på 1870-tallet var prosjektet fullført – da hadde man flyttet restene av mer enn seks millioner mennesker fra mer enn 30 kirkegårder i Paris og fylt mer enn 350 underjordiske rom med de jordiske levningene.
I dag er bare en liten del av katakombene åpne for publikum, og selv erfarne guider må innimellom ty til kart for å finne frem i virrvaret av ganger og hulveier.
På tross av dette, er katakombene populære blant såkalte Urban explorers, og det er mulig å ta seg inn via metroen, kloakksystemet og enkelte kummer.
Dette har resultert i at enkelte subgrupper har arrangert fester og happenings, og i katakombene kan man finne både illegale restauranter og spillebuler.
I 2004, oppdaget fransk politi til og med en hel kinosal(!) nede i katakombene, satt opp av en gruppe frisinnede kunstnere.
5. Shakespeare and Company
Paris har, i mange hundre år, hatt en tilsynelatende magnetisk tiltrekning på kunstnere av alle slag, og flere berømte personligheter har hatt sitt virke i lysets by.
Etter 1. verdenskrig ble Paris ett tilfluktssted for amerikanske kunstnere og intellektuelle, som søkte å unnslippe det konforme og religiøse hverdagslivet i hjemlandet. For disse, ble den engelskspråklige boksjappa, Shakespeare and Company, et naturlig samlingssted, og den ble frekventert av litterære storheter som Ernest Hemingway, F. Scott Fitzgerald, Ezra Pound og Gertrude Stein.
Shakespeare and Company lever videre i våre dager, og dersom du ikke syns det er nok bare å besøke bokhandelen, har butikken soveplasser plassert mellom bokhyllene, hvor forfatterspirer kan sove gratis, mot at de hjelper til i butikken, leser en bok hver dag og skriver en èn-sider lang selvbiografi før de loffer videre i livet.
Man kan derfor trygt si at Shakespeare and Company lever opp til sitt eget motto: Be Not Inhospitable to Strangers Lest They Be Angels in Disguise.
6. Vannspyeren
Katedralen, som ble verdensberømt etter Victor Hugos bok om ringeren i Notre-Dame og den påfølgende Disney-filmatiseringen, er muligens selve definisjonen på en velutviklet turistfelle, med sine horder av asiatiske turister, utstyrt med knipsekamera og stilsikre rumpetasker.
Men djevelen er i detaljene, som det heter, og det stemmer ihvertfall for Notre-Dame.
Etter at nevnte Hugo hadde bragt det falleferdige gudshuset tilbake i den allmenne hukommelse, ble det straks satt igang oppussingsarbeid på det en gang så imponerende middelalderbygget.
Mannen for jobben var en arkitekt med et minst like imponerende navn, Eugène-Emmanuel Viollet-le-Duc.
Le-Duc var kjent for å ta seg friheter når han førte gamle bygninger fra middelalderen tilbake til sitt opprinnelige uttrykk, og det gjaldt ikke minst i konstruksjonen av en gargouille eller vannspyer, på Notre-Dames utside.
Disse blir ofte avbildet som forskrekkelige fabeldyr, men i dette tilfellet valgte arkitekten å gi vannspyeren ansiktet til en sint, gammel kone i hatt.
Hvorfor han gjorde det, er ingen helt sikre på, men ryktet skal ha det til at det er hans egen svigermor som tjente til inspirasjon for det uvanlige motivet.
7. Ulovlige jazzklubber
Nazistene var ikke bare antisemittiske massemordere. De var også festbremser av en annen verden. Det var nemlig ikke bare jødene som var hatet av nasjonalsosialistene, også jazzmusikken fikk hard medfart av Hitlers menn.
Det virker jo ganske teit, tenker du kanskje?
Men ingenting er tilfeldig.
Jazzen ble som kjent utviklet av afroamerikanske musikere i statene, og ble raskt populær blant folk langs hele fargespekteret, både i Europa og andre steder.
En slik kulturell raseblanding, under jazzens varme vinger, kunne ikke nazistene utstå, og etter at tyskerne invaderte Frankrike i løpet av noen få sommeruker i 1940, begynte man straks å stenge de mange jazzklubbene i hovedstaden.
Det var dårlig nytt for pariserne, som på 20- og 30-tallet hadde blitt bortskjemt av tilstedeværelsen til fantastiske jazzmusikere som Django Reinhardt.
Heldigvis var ikke pariserne villige til å gi opp jazzmusikken sin uten videre, og snart dukket hemmelige jazzklubber opp rundt omkring i hele byen.
Siden musikere var en knapp ressurs i de dager (de fleste slåss mot nazistene eller flyktet til Amerika), benyttet klubbene disc jockeys i stedet for musikere.
Jazzbulene flyttet stadig vekk på seg for å unngå nazistenes snushunder, og jazzfans måtte vite de hemmelige passordene for å komme inn.
På innsiden var man vågale nok til å la homofile og mørkhudede feste sammen med alle andre, noe som sikret høy partyfaktor krigen igjennom.
8. Kjærlighetsbroen
I en by viden kjent for sin amorøse atmosfære, er broen Pont des Arts kanskje den mest romantiske.
Gangbroen går over Seinen, og i flere år har turtelduer og nyforelskede par fra hele verden valfartet til broen, hvor de fester hengelåser med initialene risset inn på rekkverket, før de kaster nøklene i elven.
Er du skutt av Amors piler, er det med andre ord ingen dårlig idè å ta sin utkårede med på en tur langs broen.
Men ikke forvent at hengelåsen blir hengende der særlig lenge. De parisiske bymyndighetene skyr nemlig ikke unna å helle kaldt vann i årene på alle verdens kjærestepar, og i 2015 fjernet de alle hengelåsene.
Dette gjorde de ikke bare for å gjøre plass til nye generasjoner forelskede, men også for å unngå at broen skulle kollapse under vekten av hengelåsene.
9. Paris-syndromet
Turister som besøker Paris har ofte høye forventninger. De har gjerne sett filmer som Amelie, Sabrina, og Ratatouille, og hørt om hvor spesiell byen skal være.
Når man først kommer dit og oppdager at Paris, tross alt, har mye til felles med andre byer og slettes ikke bare er et eventyrsted, er det ikke uvanlig at mange må jekke ned forventningene ett par-tre hakk.
For japanerne, har dette imidlertid vist seg å være et særskilt problem.
Japanske medier har en tendens til å kolportere et rosenrødt og idealisert bilde av den franske metropolen, og stereotypene sitter ofte like løst som et klesplagg på en nudiststrand.
Når japanske turister kommer til sitt franske paradis og innser at Paris ikke bare er et sted hvor folk nipper til vin, sitter på utekafeer og frekventerer kunstmuseer, blir skuffelsen til å ta og føle på for noen av de japanske, langveisfarende turistene.
Enkelte opplever milde symptomer som svetting og svimmelhet, mens andre tar den helt ut med hallusinasjoner og den rene paranoia. En kvinne trodde for eksempel at noen prøvde å drepe henne med mikrobølgeovner, mens en herremann på chartertur ble overbevist om at han var kong Louis XIV.
Paris-syndromet ser ut til å ramme spesielt hardt blant middelaldrende kvinner, men heller ikke menn er immune mot den japanske turistsyken.
10. Den ukjente kvinnen i Seinen
L'Inconnue de la Seine - den ukjente kvinnen i Seinen, var en uidentifisert ung kvinne som ble funnet druknet i Seinen på 1880-tallet.
Kroppen viste ingen tegn til vold, og man mistenkte derfor at kvinnen hadde begått selvmord.
En ansatt ved likhuset i Paris ble så betatt av kvinnens vakre ansikt, at han lagde en dødsmaske av ansiktet hennes.
Vedkommende var ikke den eneste som ble fascinert av den døde kvinnens fredelige Mona Lisa-uttrykk, og snart ble dødsmasken et vanlig motiv på veggene i kunstnerhjem og blant byens frittlevende bohemer.
Dødsmasken ble særdeles populær, og det fortelles at en hel generasjon unge kvinner forsøkte å etterligne utseendet hennes.
I dag er den ukjente kvinnen i Seinen kanskje mest berømt for å være verdens mest kyssede ansikt. Alt på grunn av en norsk leketøyfabrikant fra Stavanger ved navn Aasmund Lærdal.
I 1960, skapte Lærdal dukken Rescue Anne.
Ikke hørt om henne?
Rescue Anne er dukken som blir brukt som treningsdukke for hjerte-lunge-redning (munn-til-munn-metoden) over hele verden. Når Lærdal skulle finne et ansikt til redningsdukken, benyttet han seg av dødsmasken til den ukjente kvinnen i Seinen.
Har du øvd på hjerte-lunge-redning, har du med andre ord sannsynligvis sett ansiktet hennes, uten å vite at det tilhørte en ukjent kvinne funnet langs bredden av Seinen for over hundre år siden, midt i kjærlighetens by.
(Kilder: Toptenz.net, Wikipedia, Thelocal.fr, The Telegraph).
