Hovedstaden i Russland har mye å by på. Her er litt av det.

Moskva er ingen spøk, men heller ikke den skremmende, uvennlige kolossen byen ofte blir portrettert som. En megaby med over tolv millioner innbyggere fortoner seg selvsagt som uoversiktlig og vanskelig å finne frem i, hvis man legger til ikke bare et fremmed språk, men også et annet alfabet, skjønner man at det gjelder å holde hodet kaldt. Heldigvis hadde jeg lært meg de vakre, kyriliske bokstavene før jeg reiste, og er som sådan noe bedre rustet enn de fleste av mine medstudenter.

Kurset jeg tar, i regi av Universitetet i Bergen, har den tillitvekkende tittelen "Russian politics and institutions in a comparative perspective." Jeg fryktet selvsagt å drukne i statsvitenskapelig, kvasi-vitenskapelig babbel, men hittil har alle foreleserne opptrått som historikere – noe som passer meg 110%. Noe helt annet er essayet på 15-25 sider som ser ut til å måtte inneholde modeller jeg aldri har vært borti. Nu vel, så har jeg noe å krangle om.

Krangling er forøvrig en hjørnesten i russisk være-måte. Her går det meste på halv tolv, og de underligste ting kan bli gedigne problemer. På eliteuniversitetet MGIMO hvor kurset mitt foregår, er det organisatoriske arbeidet så skremmende rotete, at selv HiL får et forsonende skjær over seg. Vel, man må reise bort for å sette pris på hjemme, er det ikke slik? MGIMO er stappet til randen med unge, fremadstormende russere og mange fra andre deler av verden. Skolen underviser i noen-og-femti fremmedspråk, og ved en tilfeldighet bumpet jeg borti en som studerte norsk. Han hørte på engelsken min hvor jeg var fra, og slo over på heimsins mål. Jeg stilte straks et spørsmål som har gitt meg mange søvnløse netter nemlig: hva får en person fra en av verdens største språkområder til å studere norsk? Jeg fikk ikke noe skikkelig svar, men ble forespeilet en kveld med norsktalende russere, hvilket nok gir meg anledning til å spore igjen.

Vi har tre doble forelesninger om dagen, to om politick etc. og en i russisk. Språkundervisningen her holder høy klasse, og mulighetene for å lære språket er gode. Russisk kan fortone seg som en uendelig regnskogsjungel der du aldri vil bli funnet, skulle du gå deg bort i verbenes aspekter eller noe annet intrikat. Lydene er ukjente, og kombineres i tirader av harke- og vislelyder som minner om noe Harald Heide-Steen kunna ha funnet på i fylla. Men det er utrykksfullt og vakkert språl, og kan tilby mengder med litteratur, musikk og poesi. Om ti, korte år kan jeg kanske lese Pushkin…

Eller ser russerne ut til å være profesjonelle regelbrytere. Et hvert forbud skal brytes, om det så ville være enklere å la være. Det røykes i gangene, snikes på bussen og drikkes overalt. Alkoholtilbudet her er til å bli svett av. Vodka er nesten gratis og selges i alle butikker. Kioskene har gjerne 20 ølmerker til latterlige priser. Av en eller annen grunn vil ikke komandanten på studenthjemmet at vi skal drikke vodka, men øl er greit. Men i Russland gjør man som russerne, og jeg utvikler meg daglig mot et punkt hvor jeg ikke lenger har respekt for noe som er mindre skremmende enn stalinisme.

Studenthjemmet er et kapittel for seg. Vi bor i en endeløs, forfallen forstad, og deler dermed skjebne med de fleste moskovitter. Jeg deler rom med to polakker. Her finnes ikke noe vaskeri, så vi vasker på gammelmåten. Internet er bare en vag drøm, selv på skolen er det umulig å få brukt sin egen maskin til å plundre med mail og nettbank. Noe som blant annet har gitt redaktøren grå hår…

Vi må innimellom vise et lite blått pappkort for å slippe inn i bygningen, og vi har et hvitt et som gjelder på skolen. Ellers må man ha med seg pass og visum overalt. Sjansen er tilstede for å bli stoppet av politiet og avkrevd penger, men etter sigende skal det hjelpe å vifte med mobilen og rope ambassade, kanskje helst på russisk.

Engelsk er ikke veldig utbredt blant folk uten høyere utdannelse, så mine svært skråpne russiskkunskaper får glitre hver dag. Men russerne er i blide og hjelpsomme, selv om man må be dem snakke langsomt innimellom. Det er også en helt annen grad av høflighet her, men erfaring tilsier at nordmenn må være et av de minst høflige folkeslagene i verden. Eller var det "uformell" det het?

Det faglige innholdet i kurset er glimrende. Redselen for politisk inndoktrinering viste seg å være overdrevet, selv om mye tid blir brukt til å presentere den russiske ide og verdensoppfatnig. Det er svært lærerikt, og gir meg et visst perspektiv på min egen, eurosentriske utdannelse. Verdens navle er ikke lenger vest-Europa, men et sted midt mellom Ukraina, Belarus og Russland. Her er det mye å hente for oss fra "den første verden."

Utelivet er upåklagelig, med mer kulturtibud enn man rekker å lese om. Det er konserter og forestillinger av alle slag hver dag. Billig er det også, men kurset er såpass krevende at jeg må prioritere. Det er sikkert sunt, og en helt ny studieopplevelse for meg. Hver morgen må jeg reise mellom en halv og en og en halv time til skolen i stappfulle, glovarme, nedslitte busser. Det er ikke sunt, og får meg til å tenke på hvor greit det egentlig er å studere på Lillehammer. Hadde HiL bare opprettet en russisk-avdeling…..

Akkurat nå er Moskva på sitt styggeste, snøen smelter og all mulig dritt kommer opp i dagen, ikke minst mengder med etterlatenskaper etter byens utallige hunder, bade tamme og ville. Villhundene er ikke aggressive, men det er ikke spesielt hyggelig å treffe en flokk av dem på kvelden. De bryr seg ikke om mennesker, men om de hadde gjort det…. Ja, ja er det ikke det ene så er det det andre. Moskva virker som en rimelig trygg by, bare man tar visse forholdsregler, og på to uker har ingen av oss blitt utsatt for noen ubehageligheter. Riktig nok ble en av gutta befølt på bussen av en ung kvinne som stakk av med 60 rubler han hadde i baklomma, men han mente det var verdt det. Det er ingen grunn til å la seg skremme fra å reise hit.

12. mai bærer det tilbake til gamlelandet, med minimale russiskkunskaper, et adskillig bredere perspektiv på dagens verden, sliten lever og nye venner. Det blir godt å komme hjem, men dette er definitivt en by jeg kommer til å holde kontakten med.

Do Zvidanja!

Denne artikkelen er levert av studentavisa ProfHiL ved Høgskolen i Lillehammer.