– Det er jo lett å tenke at man dør hvis man spiser kaker, sier Kari, som vet godt at hun ikke dør av en kake. Likevel har hun spist verken kake eller godteri på fem år, og det synes på den vevre jenta på andre siden av bordet. Typisk nok for dem med spiseforstyrrelser virker hun over gjennomsnittet oppegående og opplyst.

 

– Og brus. For å ikke snakke om sukker, det bør man jo unngå. Lettprodukter skal visst også være farlige. Det knytter seg inni meg som ved fobi, og jeg føler meg fysisk uvel med tanke på mat som kan gjør meg syk.

 

Ironisk nok er det nettopp unngåelsesmønsteret som gjør henne syk. Kari lider av ortoreksi, en spiseforstyrrelse som i utgangspunktet høres ut som manges drøm. Slanking er ikke hovedformålet bak den overdrevne bevisstheten rundt mat, men simpelthen det å bli sunn. Så sunn at man kan dø av det. 

 

– Hva er det som skremmer deg mest ved sykdom?

 

– Jeg er ikke redd for smerte, hevder hun, og tar en tenkepause.

 

– Tenk når man har influensa. Man blir sengeliggende, man får ikke trent og i det hele tatt har man ikke kontroll. Det skremmer meg.

 

 

 

Spiseforstyrrelsen har blitt tolket som et resultat av tidens ånd. Professor i samfunnsmedisin Per Fugelli, synes tilstandene minner om hysteri. Gjentatte ganger har han kritisert helsetopper i fleng for et ensidig helsebegrep og politikere for å bedrive helsemotivert skremselspropaganda. Nå står han på kontoret sitt og skuer ned på Ullevål sykehus mens fingrene arbeider flittig og intenst. Når sjokoladeplaten er knekt i passende biter, legger han den på bordet og sier:

 

- Siden vi skal snakke om sunnhet. Forsyn deg!

 

Tversoversløyfen justeres litt, og begge bena plasseres på toppen av papirhavet som erobrer bordet totalt. Han henter frem åpningssekvensen fra en av John Steinbecks bøker:

 

- «Han var 54 år, og hans helse var så bra at han ikke visste at han hadde den.» Der har du definisjonen på god helse. Helse er fravær av bekymringer, både i kroppslig og åndelig forstand. Helse er frihet fra frykt, å være glad i seg selv og verdsette den man er i stedet for å holde seg til glansbilder. Nå er helsebegrepet redusert til et spørsmål om molekyler og forholder seg til en slags overordnet standardhelse. Problemet er at vi ikke har én helse i dette landet, vi har over fire millioner. Helse er dessuten en dypt personlig eiendom, og vi må alle få respekt som personlig bestyrer av vår egen helse. Staten opptrer i mange tilfeller grenseløst når de prøver å moderere hvert individs forhold til alt. Gjennomføringen av røykeloven er ett eksempel, og den er grei. En svertekampanje i form av reklame som plasserer alle røykere i skammekroken er ikke greit.

 

Fokuset på sunnhet er økende, og en undersøkelse gjort av Synovate MMI antyder at hvert tiende barn i alderen 8-15 har forsøkt å slanke seg. I fjor spiste vi kostholdsprodukter for 2,2 milliarder kroner og i følge Christer Mikalsen i Growth From Knowledge Norge (GFK) skyldes det hovedsakelig at de som kjøper, kjøper mer enn før. Tidligere var det aldersgruppen 70+ som var de iherdigste pilletrillerne, mens den største brukergruppen er nå yngre og hovedsakelig i alderen 40-69 år. Veksten i kostholdstilskudd har vært størst de siste 2-3 årene.

 

Divisjonsdirektør i Sosial- og Helsedirektoratet og ernæringsfysiolog, Knut Inge Klepp, deler bekymringen over det sterke fokuset på slanking og sunnhet som i følge ham har mer med reklame og mote å gjøre, enn helse.

 

– Det som skjer i forhold til at gjennomsnittsvekten øker er at mange er litt overvektige, og det er enkelt å forebygge. Vi har som mål at folk skal holde den vekten de har fremfor å gå ned fordi det er vanskelig. Nå er det for stort fokus på maten i forhold til fysisk aktivitet, særlig med tanke på biltransport og gange, trappegange i stedet for heis. Det er fint at folk går i helsestudio, men det er hverdagsaktiviteten som teller.

 

 

En annen undersøkelse fra Synovate MMI gir grunnlag for å tro at hele 63 % betrakter internett som sin primærkilde til informasjon om helse, og 97 % av disse angir at de finner det de leter etter. Bare 38 % forholder seg til fastlegen sin som førstehåndskilde i personlige

helsespørsmål.

 

– Det publiseres flere studier og artikler hvert år om hva som er helsefrembringende. Det som imidlertid er viktig er hva de forteller oss samlet. Veldig ofte er det snakk om resultater som ikke kan overføres på stedet. Hvis man henger seg opp i enkeltstudier så kan man få et veldig motstridende resultat som kan virke forvirrende. Det blir et overdrevent fokus på kosthold og en del matvarer blir plutselig fy.

 

Klepp mener det er en presseetisk sak å gjennomskue hvem som er avsender av rådene som florerer, og anbefaler å vurdere dem kritisk.

 

– Det er aldri bra å ta ting ut av sammenhengen, og man må stille spørsmål ved finansiering av forskningen bak konklusjonene. Enten det er legemiddelindustrien eller matvareindustrien er det viktig å forholde seg kritisk. Det kan imidlertid oppleves som vanskelig for den enkelte forbruker fordi bindingene kan være vanskelige å få øye på.

 

 

 

Fugelli mener også at media og reklameindustrien må ta store deler av skylden for det han mener er økende helsehysteri, eller «sunnhetsraseri» som danskene kaller det. Men den aller største helsetrusselen heter FrP, skal vi tro professoren.

 

– Det liberalistiske tankegodset dyrker den viljessterke, og resten av samfunnet har diltet etter. Vi lures inn i en diger bløff om hva vi er og hva vi bør bli. Og i den forstillingen blir døden en frekk jævel som vi må eliminere i jakten på fremgang. Det er et kollektivt selvbedrag hvor man sier at her skal ikke være sorg, bare lykke. Som resultat forsøker man å nå det perfekte i stedet for å forsone seg med det ufullkomne. Døden er den endelige innrømmelse av svakhet, og alle ville vært tjent med å minne seg selv på minst tre ganger daglig at man skal dø, sier Fugelli.

 

– Å huske at du skal dø gjør det lettere å prioritere det som er bra i livet, det hjelper en til å skjelne mellom vesentlighet og bagatell. Og nettopp derfor må vi ikke være for strenge med hverandre. I tillegg til media, reklameindustri og toppidrett hvorfra vi henter heltene våre, har også økonomien en plassering i denne negative utviklingen. For å ha menneskeverd må du ha produksjonsverdi i form av et krav om å yte noe hele tiden og være en vinner. Det er riktignok ikke noe nytt fenomen, men det er skjerpet og vi ser at sorteringssamfunnet har blitt sterkere og aksepten for variasjon mindre.

 

 

 

Psykiater Øyvind Røe ved Modum Bad har arbeidet i tjue år med spiseforstyrrelser og mener at medier spesielt har et ansvar for det ekstreme fokuset på sunnhet.

 

– Dette med å leve rett og trene er det veldig fokus på, og det er all grunn til å tro at dette er et økende fenomen som har sammenheng med medienes fokus på vellykkethet. Mediene vil gjerne ha enkle løsninger på vanskelige problemer. En del av det er å ta for seg enkelte studier og konkludere med at det og det preparatet er bra, enten det er vitaminer eller antioksidanter så blir livet bedre av det. Ofte ser man at de som tar til seg medierådene er de som ikke trenger å følge dem. De er sunne i utgangspunktet og lever bra nok som det er, og har kanskje størst helsegevinst av å ikke ta det med seg.

 

Noen av dem som driver det for langt havner på Modum Bad hvor de må behandles for det skjeve synet på helse, trening og kosthold.

 

– Trening kan være en måte å håndtere psykisk smerte og ubehag, og når dette får en overdrevent betydning i livet kan det bli så ensidig at det går galt. Ortoreksi er ikke en offisiell diagnose, det tar over ti år å etablere en ny i diagnosesystemet. Men fenomenet arter seg slik at en med ortoreksi kan få tvangsmessige tanker i forhold til hva som er galt og riktig å spise. De har gjerne veldig høye krav til seg selv og er perfeksjonistiske i sin tenkning. Når det gjelder spiseforstyrrelser generelt kan også lav selvfølelse være en del av det, og en måte å kompensere for dette kan være å oppnå mestringsfølelse som får en til å føle seg god nok, sier Røe.

 

 

 

For noen år siden besluttet Kari å gjennomføre en vektreduksjon på egenhånd som resulterte i 60 tapte kilo før seks måneder var omme. I tillegg utviklet hun anoreksi. Hun hadde lyst til å reise til Australia for å studere, men ble nektet av familien før hun hadde lagt på seg litt igjen. Vel plassert på den andre siden av jordkloden nøt hun full frihet og ingen overvåkning hva gjaldt menyvalg. En frukt til frokost og en salat til middag var alt hun unte seg selv.

 

– Det merkeligste var at det gikk helt fint mens jeg var der nede. Jeg var riktignok trøtt og utmattet på kvelden, men jeg studerte fulltid og fikk toppkarakterer. Jeg husker derimot ingenting av det jeg lærte. Alt er borte.

 

Da hun returnerte til Norge kunne hun bokstavelig talt knapt stå på bena. På sykehuset tok man prøver, men konkluderte med at de så fine ut. Derfor kunne de verken beholde henne der eller tilby henne annen behandling, så faren måtte bære henne ut igjen og hjem. Ved Modum Bad praktiserer man en nedre vektgrense og hun fikk derfor ikke plass der heller. Enheten for spiseforstyrrelser ved Aker sykehus har et inntakskriterium å ha blitt utsatt for omfattende og fruktesløs behandling andre steder før man henvender seg til dem.

 

– Jeg fikk til slutt plass ved et poliklinisk dagsenter på Gaustad, og ble satt i gruppeterapi sammen med sju andre jenter med spiseforstyrrelser. Gruppen ble ledet av en terapeut som hadde stor tro på en terapiform der vi skulle samtale oss frem til en løsning mens han trådde helt i bakgrunnen. Han skulle med andre ord ikke si noe eller delta, og var overbevist om at vi ville finne løsningen som et resultat av refleksjoner i plenum.

 

Det høres nesten ut som en sokratisk dialog fra gresk tid, og kan ha vært tuftet på gode intensjoner. Men gruppen fikk aldri faglige begrunnelser for behandlingsmetodene, og Kari opplevde at å få innsyn i journal nesten var umulig på tross av at det er en basal pasientrettighet. Og der hvor samtalepartnerne ikke får være premissleverandør for dialogen, ville neppe oldtidsfilosofen vist seg.

 

– Flere av jentene ble kjempesyke uten at noen grep inn, og selv sluttet jeg fordi jeg ble verre av det. Det som var dumt var at jeg ikke lenger fikk konsultasjoner med ernæringsfysiolog som også inngikk i behandlingen. Hun var kjempeflink og samtalene med henne var konstruktive og førte til noe mer konkret.

 

Anoreksien er Kari kvitt nå. I stedet har den gått over i en ny form, som også manifesterer seg i tankemønstre med store begrensninger på hverdagen.

 

– Jeg kunne ikke spise på restaurant før, men det er bedre nå selv om jeg alltid tar med meg niste på kafé. Jeg spiser bare middag hos venner som vet at jeg har ortoreksi, og da ringer jeg og spør i forveien hva de skal lage og hvilke ingredienser de skal bruke.

 

All mat må sjekkes på forhånd ved nøye gjennomgang av innholdsdeklarasjon. Kari synes det er slitsomt, men kan ikke styre det.

 

– Alt av kostholdsråd går rett inn hos meg. Fedon og Grete Roede på én gang. Hvis noen sier at en matvare er farlig, spiser jeg den ikke mer. Det er et hav av kostholdsinformasjon på både internett og i blader, så til slutt blir det veldig lite man oppfatter som mat som er bra for deg. Jeg vet at livsstilen min gjør meg syk, men jeg kan ikke forklare hvorfor det er slik, sier hun og ser litt oppgitt ut. Hun er mer selvkritisk til det hun sier og tenker enn de fleste, noe som gjør situasjonen hennes til et desto større paradoks.

 

– Hva tenker du når andre dytter i seg burger på burger?

 

– Jeg tenker at de er heldige, og vet at det er jeg som har et unormalt forhold til mat. På den andre siden er det lett å tenke at når man innfører sukkerfrie barnehager og feirer bursdag

med grønnsaker, er man ikke så ekstrem.