L ivet i Ecuador går i et roligere tempo enn her hjemme, oppdaget spanskstudent Ane Theimann.

 

Utveksling til Ecuador

Navn: Ane Theimann

Alder: 21

Studie: Spansk-språkkurs

Studiested: Simon Bolivar, i Quito

 

Ane Theimann (21) har, helt siden hun var 15 år, drømt om å reise til Latin-Amerika for å lære spansk.

Etter videregående, jobbet hun i ett år for å spare opp penger, slik at det skulle være mulig å realisere drømmen.

Destinasjonen ble Quito, i Ecuador, hvor hun har studert spansk og jobbet som frivillig ved fem ulike prosjekter.

Etter ni måneder ved ekvator, er Ane nå tilbake på norsk jord og er blitt student ved Universitetet i Oslo, hvor hun blant annet studerer spansk.

Hun har reflektert rundt og erfart er hel del store ulikheter ved den ecuadorianske og den norske kulturen.

Jeg har aldri lært så mye som jeg har gjort i løpet av dette året, sier hun, og legger til at hun, som person, har vokst masse.

 

Frivillig arbeid

Ane studerte spansk intensivt i fire uker på spanskskolen Simon Bolivar, for deretter å arbeide frivillig på ulike prosjekter.

Hun jobbet på et eldresenter, på en barneskole, på et dyresenter, i en turnklubb og i et reisebyrå.

Ved barneskolen, som er en skole for indianerbarn, opplevde Ane sitt største virkelige kulturkrassj.

Jeg var jo i gang med å bli kjent med kulturen i Quito, og måtte på barneskolen bli kjent med en helt annet kultur igjen; indianerkulturen. Det var veldig spennende, forteller hun.

 

 

Tynn luft

På morgenen 5. september i fjor, landet Anes fly på Quitos internasjonale flyplass, Mariscal Sucre. Den seksårige drømmen om å reise til Latin Amerika for å lære spansk, var i gang.

Kofferten hadde stått ferdigpakket en stund, sommerfuglene i magen hadde hopet seg opp og de siste forberedelsene var gjort.

Ane var framme i verdens nest høyest beliggende hovedstad, og hun forteller at det kunne merkes at lufta var betraktelig mye tynnere der enn hjemme i Bærum.

Quito ligger 2800 meter over havet, og det var der 21-åringen skulle tilbringe de neste ni månedene.

Ved opphold i slike høyder, kan høydesyke forekomme. Dette kan gjenkjennes ved blant annet hodepine, kvalme og svimmelhet. Ane kan bekrefte at det var nokså tøft i starten.

Jeg ble skikkelig høydesyk. I tillegg til disse vanlige symptomene, var det vanskelig å trekke pusten og jeg følte meg desorientert, forteller Bærumsjenta, og legger til at hun også følte seg utenfor og at det tok lang tid før hun oppfattet ting.


 

Mañana, mañana

Et annet fenomen som er kjent i Quito, og muligens Latin-Amerika generelt, er at alt har et lavere tempo enn hva man er vant med fra Norge.

Ane forteller at hennes vertsmor hadde sin egen teori om hvorfor det var slik:

Rundt Ekvatorlinjen, er det ikke så farlig om det blir sådd og høstet akkurat på riktig tidspunkt. Hvis man ikke rekker å få gjort det i dag, gjør man det i morgen. Derav uttrykket: ”mañana, mañana” (i morgen, i morgen).

I Norge, er situasjonen en noe annen, og det er av geografiske årsaker mer avgjørende når man sår og når man høster.

Nordmenn følger heller uttrykket: "Hvorfor gjøre i morgen, det man kan gjøre i dag?", meddeler hun.

Selv om folk i Ecuador også stresser, har de likevel tid, forteller Ane videre.

Hun ser en smule betenkt ut, før hun fortsetter:

Da jeg har tatt t-banen her i Oslo, etter at jeg kom hjem, har jeg smilt til menneskene rundt meg. De blikkene jeg har møtt, har enten gått ned i bakken eller begynt å flakke.

Det vil nok ta en stund før jeg vender meg til det å være blant nordmenn igjen og følger de sosiale normene her, ler Ane, og legger til at hun mest sannsynlig ville fått et smil, eller til og med et ”hola”, hvis hun hadde smilt til noen i Ecuador.

 

 

Personlig boble

Ane har nå vært i Norge i om lag tre måneder og merker at det, først og fremst, er småting som utgjør de største og mest markante forskjellene mellom den ecuadorianske og den norske kulturen.

Skal man ha t-banebillett i Oslo, kjøper man den av en maskin, en automat. I Ecuador, betaler man til en som er ansatt for å ta i mot betalingen inne på bussene. Dette gjøres ved å nærmest kaste pengene i hendene til konduktøren, før man hopper av bussen, som gjerne fortsatt lar hjulene rulle, opplyser Ane, før hun forteller om nordmenns intimgrense kontra ecuadorianernes.

Nordmenn flest lever i hver sin personlig boble, med en tydelig intimgrense. På bussen, setter du deg aldri ved siden av et ukjent menneske, med mindre det setet er det siste ledige på bussen, sier hun.

Hun eksemplifiserer ovenfornevnte med en lignende situasjon hun selv opplevde på Nationaltheatret, cirka to uker etter at hun kom hjem.

Situasjonen satte henne virkelig ut og fikk henne til å lure på hva som var akseptabel oppførsel i Norge.

Jeg var sliten og ville sette meg ned for å hvile. Det var en del ledige steder jeg kunne ha satt meg ned, men da måtte jeg ha satt meg relativt nærme noen av de som allerede satt der.

Jeg turte rett og slett ikke å sette meg. Jeg gikk lenge rundt og lette etter et passende sted, men det endte med at jeg ikke fant noe, forteller Ane og ser tankefull ut.

Hun legger til at dette er noe som mest sannsynlig ikke ville hendt i Ecuador og at menneskene der har en helt annen form intimgrense.

Etter en liten latter og ytterligere refleksjon rundt det å være tilbake i Norge, avslutter Ane med at, selv etter tre måneder tilbake i hjemlandet, er det fremdeles noe som ikke er helt avvendt.

Det er fremdeles ganske rart å skulle kaste dopapiret i do, ler hun.