Først når jeg nærmer meg den lille sidegaten på Homansbyen, Bislett, legger jeg merke til det herskapelige huset. Det stikker seg ut, nesten som et lite høystrakt slott på fem etasjer, inneklemt mellom to mer moderne byhus.
På en stor sørvendt veranda, sitter en gjeng med studenter i solen. Her blir jeg møtt av «Husfar» Jon – en jovial og snakkesalig trønder som studerer jus. Han forklarer at verandaen har en betydelig rolle for sosialiseringen i studenthverdagen.
Her foregår «den evige drøs», noe som betyr den evige samtale.
Vi beveger oss fra hovedinngangen på verandaen, inn i salongen i første etasje. Her er det gule vegger med gamle portrett-malerier, lysekroner og annet inventar fra 1800-tallet.
Noen studenter sitter spredt utover, fordypet i studielesning.
Det slår meg at dette må være landets mest staselige lesesal; den er desto mer herskapelig enn både jus-biblioteket i gamle Oslo universitet, og den gamle peisestuen til Blindern Studenterhjem.
Innerst i salongen ligger det et annet karakteristisk rom, nemlig biblioteket. Dominert av mørke trepanel, glasskap og skinnstoler, virker det hele som klippet ut fra et kostymedrama, satt til 1800-tallets Christiania.
Jon forklarer at helt siden Studenterhjemmet åpnet for drift i 1875, har det vært lagt stor vekt på å bevare huset, og tilhørende møblement, i mest mulig original stand.
Videre får jeg en kjapp omvisning – innom en dunkelt belyst spisesal, og opp noen smale og svingete trapper – før vi til slutt ankommer «Husfar-habitatet» i tredje etasje.
Dette er en stor og romslig hybel, nesten som en liten leilighet. Det er til og med en liten balkong, med et gløtt av havutsikt. Med på husfar-rollen, følger det altså med visse frynsegoder!
Vi setter oss ned for å prate nærmere om det eldste norske studenterhjemmet som er i drift.
Husfar-tittelen er jo en gammelmodig, og litt merkelig tittel, men selve rollen handler om å være til stede for studentene som bor her. Jeg skal blant annet bidra til at folk har det bra, sier Jon.
Vi bruker ikke akkurat det formelle navnet «Studenterhjemmet anno 1875» til vanlig. På folkemunnen, sier vi bare Guttehjemmet på Bislett, legger han til.
Når jeg spør hva hele konseptet rundt Studenterhjemmet går ut på, sier Jon at vi er nødt til å se på den historiske sammenhengen.
Den langstrakte historien, alle tradisjonene og den «tulle-byråkratiske» måten hjemmet blir styrt på, gjør at Studenterhjemmet har blitt så mye mer enn kun et hybelhus.
Fra 1800-tallet til i dag
For å forstå litt av hvorfor ting har blitt slik det er i dag på Studenterhjemmet, må vi se for oss Christiania i siste halvdel av 1800-tallet, sier Jon.
– Det var harde tider! Knut Hamsund hadde nettopp skrevet det kjente verket «Sult», som beskriver hvordan mange hadde det.
Kun noen ytterst få, altså privilegerte menn, hadde muligheten til å studere på den tiden. Det fantes ingen Lånekasse, og de som faktisk studerte hadde det svært vanskelig økonomisk. De få studentene vi hadde i hovedstaden trengte sårt et sted å bo, forteller han.
Midt oppi all elendigheten, var det en prest, Peter Hærem, som la merke til studentene. Han så det store behovet studentene hadde for et trygt og økonomisk bosted. Hærem klarte da å samle midler for å få bygget Studenterhjemmet, og etablerte en stiftelse som baserer seg på å subsidiere trengende studenter, forteller Jon.
Stiftelsen har dermed aldri vært drevet av profitt. Slik er det fortsatt den dag i dag, fortsetter Jon.
– Alle beboere betaler relativt lave leiepriser, og blir subsidiert betydelig av stiftelsens fond. Det man ønsker seg tilbake av beboerne, er at man bidrar til det sosiale, er med på å skape et godt miljø, og fører tradisjoner videre.
Hjemmet er stadig hovedsakelig et hjem for mannlige studenter, og er fortsatt basert på et overordnet kristent grunnlag.
– I dag, er det plass for 36 menn, og tre kvinner, på Studenterhjemmet.
De tre plassene til kvinner, bunner i at det på et tidspunkt ble ansatt tre stuepiker på guttehjemmet. Stuepikene som jobbet her, fikk etter hvert mulighet til å bli blant de først kvinnene som studerte, forteller Jon.
Dermed har hjemmet i dag, tradisjon tro, plass til tre kvinnelige studenter. Disse har sin egne lille fløy, med eget bad, legger han til.
Selv om hjemmet er tuftet på kristne verdier, trenger man ikke være troende for å bo her. Personlig, er jeg ikke så mye mer enn «formelt kristen», forklarer Jon.
Helt fra guttehjemmets opprettelse, har studentene levd etter ansiennitetsprinsippet; jo lenger man har bodd på hjemmet, jo flere fordeler får du av økt ansenitet. Aller mest merkes det kanskje på hvem som får de største rommene.
Etter hvert som det ble vanligere å studere, har det blitt flere studenter som bor her totalt. Størrelsen på mange av rommene har derfor gått ned, forteller Jon.
I dag, er de fleste rommene på mellom 10 og 12 kvadrat, men noen få er på hele 17-18 kvadrat. Disse rommene ligger i fjerde etasje og tilhører de såkalte «Fjerdingsfyrstene», som har bodd her i minst noen år, utdyper han.
Hverdagen på Studenterhjemmet
Fra et utestående synspunkt, kan kanskje Studenterhjemmet, i sin ærverdige drakt og lange historie, virke litt «stivt» og formelt?
Jon kjenner seg igjen i dette, men forsikrer at realiteten er en annen på innsiden.
Før jeg flyttet inn, synes jeg både husfar-tittelen, alle tradisjonene og en del andre ting virket litt sært og formelt. I virkeligheten, er det en veldig koselig og uformell stemning her. Alle går med veldig senkede skuldre, forsikrer Jon.
Jon er ivrig på å presisere at det sosiale samholdet er en stor del av opplevelsen ved å bo på hjemmet.
Vi har noe som heter «Sollandsforeningen». Dette er en overordnet forening, som fungerer som en slags folkeforsamling. Alle beboere er medlemmer, og alle samles regelmessig til møter for å være med på å bestemme hvordan vi styrer hjemmet vårt, forteller Jon.
– Sollandsforeningen er i tillegg en slags festforening, som legger til rette for store fellesfester.
Det dannes et helt unikt sosialt miljø. Her skjer det ting hele tiden, og man blir bare dratt med på alle mulige sosiale aktiviteter – om man ikke går aktivt inn for å holde seg unna så klart, legger han til.
Slik går hverdagene fremover. Det er nok å finne på ved siden av selve studiene.
Vi spiser felles frokost og kveldsmat sammen i matsalen, og det blir jo et naturlig samlingspunkt, hvor samtalene ofte flyter i vei, forteller Jon.
Vi har en egen sportsforening, som ofte drar i gang fotball og volleyball i hagen, med mer. Det kan gå mye tid til å bare snakke med folk også. Det er alltid noen rundt omkring man kan snakke med, sier Jon.
Vi har noe som heter «Den Sollandske lov», og der står det at «alkohol ikke skal være en fremtredende del av studiehverdagen». Da hjemmet er drevet på et kristent grunnlag, har vi noe restriktive regler rundt alkohol, forteller Jon.
Likevel har vi et «fristed» i hagen, kalt Christiania. Her er alt lov, og man kan når som helst ta seg en pils eller røyk i solen, forsikrer han oss.
På de større fellesfestene, som arrangeres på hjemmet, kan vi selvfølgelig drikke alkohol, men til vanlig er alkohol kun tillatt i Christiania og inne på rommene, legger Jon til.
Videre har hjemmet mange fasiliteter, som legger til rette for mange ulike aktiviteter.
Vi har en god del fasiliteter som legger godt til rette for andre aktiviteter igjen. Vi har egen hytte i Nordmarka, badstue – kalt «Sosialen» –, grillplass ute, egen lesesal, med mer, sier Jon fornøyd.
Et byråkratisk skuespill
På Studenterhjemmet, lever alle som en del av et lite byråkrati, med egne rangeringssystemer, direktorater og håndhevende organer. Jon sier han mistenker at det henger sammen med alle jusstudentene som har bodd her opp gjennom årene.
I husfar-rollen, er Jon selv i en særstilling, men vanlige beboerne rangeres etter hva slags type «gubb» de er.
– Gubb er vår betegnelse på en mannlig beboer. Hvor lenge man har bodd på hjemmet, avgjør om man får betegnelsen som «pre-yngre gubb», «yngre gubb» eller «eldre gubb».
Jo eldre man blir, desto sterker står man i hierarkiet. Blant annet, får man etter hvert mulighet til å bo i et stort rom på Fjerding-gangen, sier Jon.
Vi har tradisjon for å blant annet ha «Fjerdingsfest». Da åpnes alle de største rommene i fjerde etasje for å lage én stor fellesfest, forteller han.
Husfar inviteres som en eksklusiv gjest. Beboere som er vanlig gubb, må vente med å bli med til det ringes i bjella ved 9-tiden stund før de får lov til å være med, fortsetter han.
Med årene, erverver man seg høyere status, og mulighetene for å inneha flere roller i mini-byråkratiet øker. Mange på hjemmet har nemlig sine ansvarsområder.
Når man er pre- yngre, eller yngre gubb, kan det hende man blir tildelt roller som noen ser på som litt «kjipe», kanskje. Vi har for eksempel noe som heter «Renovasjonsdirektoratet», bestående av to yngre gubb som skal vaske kjøleskapene én gang i måneden, sier Jon.
Et annet eksempel, er «Brusdirektoratet», bestående av to gubb, som er ansvarlige for å pante flasker og selge øl på sollandsmøtene, legger Jon til med et lattermildt smil.
Men, hva er vel et byråkrati uten et håndhevende organ, som kan straffe de som forsømmer seg?
Jon ler lettsindig, når han forklarer hvordan Studenterhjemmet egne «domstol» fungerer.
«Prætoratet» er hjemmets egne domstol. Pretoratet kan straffe gubb som har forsømt seg. Dette gjøres med en kald vannbøtte som man får dusjet over seg. Man kan bli dømt for det meste, så man må passe seg litt, advarer Jon.
Jeg har selv blitt dømt til en kalddusj for ikke så lenge siden. Da het det i dommen at «Husfar har vist imperialistiske tendenser på studentkjøkkenet». Jeg bør nok være litt forsiktig med å ta meg altfor mye til rette i kjøleskapet fremover, ler Jon.
Dusjinger gjøres til et felles arrangement, hvor alle beboere kan se på at den dømte blir dusjet. Alt gjøres selvfølgelig på en humoristisk og useriøst måte, og med et smil i øyekroken. Det hele blir en kul sosial greie, samtidig som man holder beboere litt i tøylene ved bruk av humor, konkluderer Jon.
– Det er mulig å fremme «riksrettssak», for forhold hvor man mener urett har blitt begått.
Jeg prøvde å reise sak i fjor vår mot renovasjonsdirektørene, da de hadde kastet en smørbrødpakke som var min. Dessverre fikk jeg ikke flertalt i sollandsforeningen med meg, ler Jon.
Jeg får forklart at hjemmet, i tillegg til det halvseriøse politiske spillet, har et mer konvensjonelt husråd, som setter opp vanlige ordensregler som skal følges.
Disse er det «Husmor» som har ansvar for. Husmor har en vanlig administrativ stilling, som daglig leder av hjemmet.
Enkelt, praktisk og billig
Tilværelsen virker ukomplisert på Studenterhjemmet. Jon trekker fram enkelheten som noe av det beste.
Som studenter, er den primære jobben vår å studere, og alt ligger veldig godt til rette for å studere her på hjemmet. Vi er plassert sentralt i byen, det er billig å bo her, og vi får servert frokost og kveldsmat. Det er også muligheter for å smøre seg lunsj under frokosten, sier Jon.
– Tilværelsen er enkel, og det blir massevis av tid til å studere.
I skrivende stund, er prisen for å bo på hjemmet rett over 6000 kroner, da med «alt» inkludert (unntatt middag, som man må lage selv på studentkjøkkenet).
Når vi snakker rundt hva som skal til for å bli tatt opp som beboer på Studenterhjemmet, påpeker Jon at søknader fra studenter som allerede er i slekt med en beboer, blir prioritert.
Det kan også være en fordel å bare kjenner en beboer. Likevel, er det ikke umulig å få innvilget søknad om opphold for studenter helt uten tilknytning.
Om man skal søke, er det en god idé å gjøre søknaden personlig. Beskriv gjerne hva som er din motivasjon for å bli beboer, og hva du kan bidra med, sier Jon.
– En gang var det en søker, uten noen tilknytning til hjemmet, som skrev hele søknaden i form av en sangtekst. Sangen omhandlet hjemmet til melodien av «Norge i rødt hvitt og blått», om jeg husker riktig. Han fikk selvfølgelig plass!
Det hjelper å skille seg ut, og å være personlig, legger han til.
Når jeg spør Jon om hva som er det verste med å bo på hjemmet er han litt nølende, men han kommer på noe.
Dette kan nok være veldig individuelt, men for min del må det nok være den ganske restriktive alkoholreguleringen. Vi kan selvfølgelig drikke alkohol på rommene, og i Christiania. Innimellom skulle jeg likevel ønske jeg kunne tatt en pils til middag, eller på verandaen, forteller han.
Riddere, dusjforeninger, «Thier», dødsannonser …
Etter vel én time, begynner intervjuet med Jon å nærme seg slutten. På tampen, snakker vi litt rundt hjemmets mer mystiske sider.
Jeg kan jo legge til at vi har en egen ridderforening på hjemmet. Jeg vet ikke hva som er tanken bak den, eller når det startet, men det har vi altså, ler Jon.
– Riddere høres jo kult ut, så jeg skjønner jo at noen ville starte å utnevne riddere på huset.
Det velkjente Prætoratet kan altså dusje gubb som har forsømt seg, men jeg får vite at det – ifølge myten – i tillegg finnes andre autoritære makter med dusje-myndighet.
Det finnes visstnok en forening som heter «Homansbyen bade- og dusjeforening». Ingen vet helt hvem de er, eller om foreningen eksisterer fortsatt, men de skal visstnok også ha myndighet til å dusje beboere, sier Jon.
Avslutningsvis, gir Jon enda en liten omvisning på huset; denne gangen primært for at vi skal få knipset noen bilder.
I et avsidesliggende og mørkt lite rom i øvre etasje, kalt arkivet, finner vi husavisen «Landsstrømmen». Bakerst i avisen, finner vi de lokale «dødsannonsene».
Når beboere flytter ut, får alle sin egen dødsannonse i husavisen vår! Det er ikke alle steder man får det, smiler Jon.
I bokhyllene, står det flere ulike bind merket med forskjellige årganger av «Thier».
Thier er et eget kortspill, som man tror har blitt funnet opp på Studenterhjemmet. Det spilles på en spesiell type sekskantet bord. Vi har et slikt bord nede i salongen, sier Jon.
Vel nede i første etasje, knipser vi de siste bildene, før vi tar farvel.
Husfar Jon får tatt seg en velfortjent pause i vårsolen på verandaen, etter den noe omfattende presentasjonen av guttehjemmet på Bislett.
Selv klarer jeg ikke helt å legge fra meg kameraet. Jeg skulle gjerne tatt noen bilder av mystiske riddere og dusjforeninger, men da de glimrer med sitt fravær, blir det bare noen bilder av hagen istedenfor.
Deretter, vender jeg hjemover – en ærverdig fortelling rikere.
Man må kanskje selv være en ekte gubb for å få et komplett grep om hva Studenterhjemmet anno 1875 er, og hva alle tradisjonene handler om.
Likevel, virker det veldig klart for meg at man, som beboer på hjemmet, garantert får en unik, interessant og ytterst sosial studenttilværelse!
