Når vi først fikk i oppgave å skrive et blogginnlegg om et problem vi ønsket å løse, så var det mange tanker som surret rundt i hodet mitt. Det var flink pike-syndromet og generasjon prestasjon jeg begynte å tenke over umiddelbart, men som jeg rett og slett var usikker på om jeg ønsket å bevege meg inn på. For hva er egentlig et problem? Er min irritasjon over mennesker som sniker i køen, eller som smatter høylytt ved siden av meg i forelesning et problem, eller snakker vi om krig, mangel på menneskerettigheter og global oppvarming?
LES OGSÅ: – Det kan være sunt å gi litt f…
«Flink pike»-stempelet
Det var først når jeg startet på høyskolen at jeg ble stemplet som ”flink pike”. Både fra mine medstudenter, men også venner og familie – spesielt trykk på venner. De fleste av vennene mine var enten i militæret eller hadde ”friår”, hvor de ønsket å jobbe grunnet de ikke visste hva de ville. Med andre ord hadde de ganske mye fritid. Jeg begynte å prioritere bort fester i helgene. For meg var skolen viktigere. Noe de ikke alltid forstod, da studenttilværelsen ofte skal handle om festing, lite søvn og konteeksamen. Vi hadde fått beskjed allerede fra første dag på høyskolen at våre medstudenter ikke bare var våre nye kontakter, men også våre nye konkurrenter. Det var ikke lenger lek og morro – det var om å prestere. Ikke bare skulle jeg få gode karakterer, men i tillegg ha en relevant deltidsjobb, være med i studentorganisasjoner og ha et sosialt liv ved siden av. Det var tross alt viktig å gjøre det lille ekstra slik at du skilte deg ut av mengden.
Studerer ved Høyskolen Kristiania, hvor hun
tar en bachelor i markedsføring og
merkevareledelse, med spesialisering i
digital markedsføring.
Blogger på Stinekolstad.no – en studentblogg
om digital markedsføring
Min aller første karakter på høyskolen var en B. Jeg var utrolig stolt av meg selv, og jeg kjente en mestringsfølelse som aldri før. Dette var gøy. Dette var spennende. Dette fikk jeg til. Videre fulgte det på karakterer som A og B om hverandre. De rundt meg var kjempestolte, men de la også merke til at jeg hadde mer og mer fokus på skole og prioriterte derfor vekk andre ting. Det var når jeg fikk min første C at jeg ble ordentlig skuffet. Skuffet over en C? Dette kunne ikke folk fatte og begripe. I dag kan jeg skjønne deres reaksjoner, men der og da var de rett og slett bare irriterende. Senere var ”flink pike” med i nesten hver eneste samtale som omhandlet skolen, og jeg fikk fler og fler kommentarer om at jeg måtte senke kravene til meg selv. Kunne de ikke se at alt slitet ga meg glede til slutt? Hvorfor skal jeg settes i bås som perfeksjonist?
Jeg er heldig, men også uheldig som har vokst opp i en generasjon med større muligheter for å oppnå ”suksess” enn tidligere. En generasjon som ønsker å fremstå som perfekte, som ønsker å prestere, og som ønsker å bli belønnet etter disse prestasjonene.
LES OGSÅ: Studenter har psykiske symptomplager
Hva er egentlig «generasjon prestasjon»?
Begrepet «generasjon prestasjon» er et mye omtalt tema, og ikke minst roten til store debatter. Vi snakker om unge menneske som ønsker å være perfekte i alt – utseende, idrett, logisk tenkning og politisk engasjement. Generasjonen som stiller så høye krav til seg selv at det ofte går utover egen helse. Dessverre er det svært få som klarer å mestre alt. For det er faktisk ikke meningen at vi skal kunne ”mestre” alt. Hva er egentlig det perfekte utseende, og hva er den perfekte jobben? Det er faktisk opp til deg selv, og ingen andre.
På den ene siden fremstår dagens unge som late, sytete og utakknemlige for mulighetene vi har. På den andre siden er vi et ”offer” for perfeksjonisme, utbrenthet, depresjon og generelt dårlig mental helse. Så mitt spørsmål er; hvilken side har egentlig rett? Jeg har selv sett mine egne venner feile på prøver, eksamen, og som har valgt å slutte før de i det hele tatt har fullført videregående. Noen vil kanskje riste på hodet og si at dem ikke prøvde hardt nok. Et par timer til med lesing så hadde de også klart det, men hvem er de til å komme med slike uttalelser? Som mennesker er vi forskjellige. Noen liker å lære, hvor de konstant er i utvikling, mens andre liker å holde seg til ett spesifikt område som de er gode på. Ingen av retningene er en mindre prestasjon å oppnå. Så hvorfor fortsetter mange av dagens unge å feile? Er det fordi vi ikke er gode nok? Fordi vi legger for stort press på oss selv? Er det rettferdig å legge skylden på samfunnet vi lever i?
Har egentlig dagens unge det verre enn de før oss, og jobber de faktisk mer nå enn tidligere? Jeg vil nok ikke si at dagens unge jobber hardere nå enn før i tiden, men det er helt klart et element i utviklingen som utgjør en stor forskjell. I dag lever vi i et digitalisert samfunn, hvor alle våres prestasjoner blir delt på nett, og belønnet deretter. Har du ikke noe å vise til så er du også et ”null” i manges øyne. Det er et mye større press på å skille seg ut av mengden til tross for at samfunnet prøver å skvise alle sammen inn i én generalisert boks.
LES OGSÅ: Psykiske utfordringer i studietiden
Løsning på problemet
Som en del av oppgaven gitt skulle jeg vise til hvilken kunnskap og hvilke ressurser som skal til for å løse problemet. Selv så har jeg klart å skaffe meg en balanse mellom å prestere, men samtidig ha en glede av det, da jeg presterer basert på egne målsetninger og ikke etter press fra andre. Jeg vet allikevel at det er mange som ikke klarer å finne balansen, og de ender opp med depresjoner eller utbrenthet. Så hvordan skal én enkelt 21 år gammel jente løse problemet ”generasjon prestasjon”? Et problem som er utrolig vidt. Et problem uten en konkret løsning. Det vil uten tvil ta tid, og det må mye større krefter til fra store organisasjoner for at temaet skal få den oppmerksomheten det fortjener. Problemet vil nok ikke forsvinne for alltid, da mye av roten til det vonde ligger i oss selv, men det er ingen som sier at det ikke kan forbedres.
Psykisk helse, utbrenthet og generelt det å ha problemer er for mange tabu å snakke om. Å ha problemer er ofte assosiert med skam, men dette er absolutt ikke sånn det burde være. Temaet fortjener en mye større åpenhet, og vi unge burde forstå dette fra tidlig av. Det skal allikevel sies at det finnes organisasjoner som ønsker å ta tak i unge menneskers helse, men svært få av oss kjenner faktisk til disse. Hvorfor?
Synlighet tror jeg er et problem når det kommer til kjennskap til organisasjonene. Selv har jeg aldri hatt besøk av en organisasjon med fokus på psykisk helse ved noen av mine skoler, og jeg tror at hvis disse organisasjonene skal klare å påvirke dagens unge, så må de i mye større grad oppsøke samme kanal som fører til mye av dagens press – den digitale arenaen.
Så hva er det jeg egentlig ønsker å løse? Jeg ønsker at unge menneske skal tillate seg å gjøre det de selv ønsker. Jeg vil ha åpenhet rundt psykisk helse. Jeg tror det er en stor uvitenhet der ute som gjør at vi ikke kan hjelpe de som trenger det, og at vi har lett for å dømme personer og sette dem i bås når de faktisk ikke fortjener det. Ikke minst, så ønsker jeg at unge mennesker skal forstå at det er greit å ikke ønske en høyere utdannelse.
Til slutt anbefaler jeg å lese artikkelen «Slutt å bruk begrepet flink pike» før du velger å kalle noen for «flink pike».
Av Stine Kolstad – Stinekolstad.no
