Første dag som student på Blindern. Ok, Julia, du har kontroll, detta fikser du. Du har kanskje ikke konversert med et eneste fremmed tryne de siste tre åra grunnet privatisttilværelsen, men det går bra. Pust rolig, inn og ut, liksom, sånn som dem sier. Dette går bra.

 

Jeg går inn i klasserommet. Idèt en skjærende knirkelyd fra ei dør som angivelig ikke har fått smurt sine knusktørre hengsler siden Kåre Willoch leverte bacheloren sin treffer mine nye medstudenters ører og trekker oppmerksomheten opp mot sonen jeg befinner meg i, klarer jeg å tryne i en stol. Stolen braker i gulvet i slow mo, og undertegnede presser ut et udefinerbart hvin der jeg mister kontroll over lem etter lem, og til slutt, etter mye armer og bein over noe som føles som hele klasserommet, må vedgå nederlaget og innse at mine rødmende kinn er i ferd med å klaske i betongen.

 

Og akkurat slik skulle det altså gå. Etter å ha vurdert et halvt sekund om det ville passere som unnskyldning å mumle at den ene linsa mi hoppa ut av øyet så fort at jeg skvatt, og straks heiv meg ned for å lete etter den, så reiste jeg meg sakte opp, børstet av mine knær, og prøvde meg på en halvhjertet «Hei hei ja! Nå tenker dere sikkert at jeg er deres nye, høytutdannede professor i slapstick-humor, men jeg må dessverre skuffe dere, og meddele at disse kunstene ligger det ingen doktorgrad bak. Jeg er bare en student, dessverre». Ingen ler. Joken landa ikke. Blir jeg rødere nå tar jeg fyr.


 

Jeg setter meg på en ledig pult i hjørnet. Jeg hører den svake lyden av tre pulter, den foran, ved siden av og bak meg, dras rolig og umerkbart i retning vekk. Nice. Du trenger i alle fall ikke bekymre deg for at det sosiale studentlivet ditt skal gå utover studiene, Julia, det haru fiksa greit. Jepp.

 

Jeg drar opp laptopen min, og finner frem øreproppene mine i et håp om å kunne roe ned nervene med en sang eller to før læreren dukker opp. Jeg setter proppene i øra, og finner frem en koselig Country-låt på Spotify-lista mi. Zetor'n. Den durer i gang, og jeg drømmer meg i et øyeblikk hjem til Hvittingfoss, traktordur, sauer og skog. Men det ble med det ene øyeblikket. For det er først nå jeg innser at proppene jeg har i øret, ikke er koblet til pcen.

LES OGSÅ: Gjesteblogg: – Hvorfor skal det ikke lønne seg å stå på og være flink?

 

Jeg får panikk, og får i affekt slått litt hardt på pcens tastatur, noe som gjør den forvirret, og den bestemmer seg for å slå seg vrang. Men musikken spiller. FOR HAN HAR KJØPT SEG NY TRAKTOOOOOOOOOOOOOOOR, gneldrer det ut i rommet, resten av studentene peker, undres og ler, mens jeg febrilsk prøver å få pcen til å holde fred. Det vil den ikke. Og det er omtrent i dette øyeblikket at læreren kommer inn, myser på meg over de runde professorbrillene sine, og med èn simpel mine, et nesten umerkbart løft på det ene, gråhårede øyebrynet, forstår jeg at jeg nå er lagt for hat av mannen som nå skal forberede meg til voksenlivet.

LES OGSÅ: Søvnproblemer? Slik får du bedre søvn i eksamenstida


 

I forferdelsens dype delir kaster jeg pcen ut av vinduet. Så blir jeg jaggu så forjamsa at jeg hopper etter sjæl. Det hele foregikk heldigvis i første etasje, og verken jeg eller laptopen tok nevneverdig skade av hoppet. Zetor'n spilles fortsatt, faktumet at det aldri blir noen Bachelorgrad på meg er åpenbar, og jeg småjogger som om det skulle være det mest naturlige i verden, gjennom campus, vekk fra Blindern, og inn i horisonten med Zetor'n som bakgrunnsmusikk.

 

Dette er altså scenarioet jeg ser for meg kommer til å utspille seg på første skoledag på universitetet. Trur faktisk jeg har truffet ganske on point også, men det gjenstår å se. Help.

LES OGSÅ: GJESTEBLOGG: – Studenter må bli mer relevante for arbeidslivet

 

Vi blogges.

 

Les mer om Julias hverdag på bloggen hennes