Overgangen fra ungdom til ung voksen er anstrengende. Selv om hver og en av oss må gjennom denne fasen, er det ingen tvil om at pandemien har bidratt til sine utfordringer. Vi har gledet oss til å komme oss ut i den store verden, men atskillige drømmer måtte legges på is. Studenter er låst inne på sine knøttsmå hybler, hverdagen er ensom, prisene på varene stiger; men støtten forblir like lav. Støtteordningene er høyere for bolighaiene enn oss som ikke får deltidsjobb, køene for å få psykisk hjelp er for lange. Oljen er viktigere enn det biologiske mangfoldet og verden føles mørk ut i det man åpner øynene og starter en ny dag. Skal man bare lære å akseptere alt dette eller må man se muligheten i forandring?

Refleksjoner i pandemien

Jeg satt og så på videoer fra Kina lenge før viruset krysset vårt lille lands grenser. Det som er forbausende å tenke tilbake på er at magefølelsen slo alarm veldig tidlig. 11. mars 2020 satte WHO bekreftelse på bekymringene og «omdefinerte epidemien» i Kina til en «ute av kontroll» pandemi (N.A., 2020). Det var da jeg forsto at alt og alle i denne verden fungerer i samhold. Vi deler jo tros alt en og samme planet, virus bryr seg ikke om landegrenser. Når et fremmed land, langt utenfor vår tenkelige «hverdags-rekkevidde» rammes av noe; Så trenger det ikke å ta lang tid før vi også kjenner på rystet. Det er derfor fremmedfrykt og distansering fra problemer som «vanligvis ikke rammer deg og meg» er farlig.

 

Mens jeg skriver dette kan jeg konkludere med at jeg har hatt enormt med uflaks, man kan si jeg bare må bite tennene sammen. Vi kan ikke skylde på regjeringen for at pandemien har skjedd, vi kan ikke skylde på land eller personer. Når det er sagt, så er det flere ting som man ikke burde holde munn om:

 

Boliger

Jeg har nå bodd i Oslo i snart ett år, og uten å fremme hvem jeg leier av – så er det en av disse samtlige bolighaiene som @min_drittleilighet støtt og stadig poster innlegg om. Det er også de som får mer støtte av regjeringen, enn det jeg gjør. Jeg har hatt flaks her, for leiligheten har en viss standard og er ikke fylt av mugg. Jeg betaler mye for leiligheten, på toppen kommer strøm, som i januar økte ekstremt mye. Vinduene i leiligheten min er dårlig isolert, og jeg må bruke ovn nesten hele tiden for å ha en overkommelig romtemperatur. Tennene har hakket ved flere anledninger, selv om flere lag med klær blir slengt på rimelig raskt.

Regnestykket viser til en sum som jeg mener er litt for høy for en på 20 år. Jeg har allerede opparbeidet meg en god gjeld, og klarer så vidt å nulle ut med både studentlånet, samt en deltidsjobb ved siden av et fulltidsstudiene. Studieløpet er svært anstrengende og oppbygningen er lagt opp slik at man skal bruke like mye tid på det å studere, som det å ha en fulltidsjobb. Drømmen om å eie et hus nedgraderte først til en leilighet, men nå tror jeg at jeg kanskje kan kjøpe meg et kott. «I februar økte boligprisene med 2 prosent. Korrigert for sesongvariasjoner steg prisene med 1,3 prosent» skriver TV2 Nyheter. Hvis dette forblir det samme, kan kottet bli min realitet. 

 

Les også: Økonomistudenten hjelper deg med å få økonomisk oversikt

 

Natur og dyr

Tro det eller ei, så er det helt sant at jeg har mareritt om skogbranner, oljesøl og døende dyr. Det er mulig jeg er svært lett å gi inntrykk på og kanskje angsten iblant kan gå over visse grenser. Likevel, vet jeg at jeg ikke er den eneste som er redd. For det føles helt håpløst å stå midt i den store verden per dags dato. Byråkrati og sterke politiske interesser er i veien for moralen. Og om oljen skaper flere arbeidsplasser, så må man alltid tenke proporsjonalitet. Hva er proporsjonaliteten mellom arbeidsplasser og mangfoldet som dør i sårbare havområder? På den andre siden står sjøfuglkoloniene og korallrevet, som også kjemper for sitt liv. Vi kan ikke glemme vår plass; For om vi mener at covid-19 har ført til altfor mye dødtid inne i boligene våres, burde vi på lik linje gi medlidenhet til alle dyrene som sitter innelåst i bur.

Jeg synes det er direkte vondt å se is smelte, jeg får tårer i øynene da jeg ser dyr kjempe imot bulldosere og jeg har ikke lyst til å lukke disse videoene, da jeg først har de foran meg. Jeg vil ikke gjemme meg og jeg vil ikke tro at alt er bra. Det å putte rosa-briller på og å bare leve i sin lille verden, er ikke løsningen på problemet. Det er heller en kortvarig løsning, som til slutt forsvinner og realiteten slår en i fleisen.

 

Mennesker

Og så er det slik at man kan ta opp saker, man kan skrike litt høyere og utagere på ulike måter for å få oppmerksomhet. Jeg tenker på Greta Thunberg og det faktumet at det første som dukker opp etter at jeg har tastet inn hennes navn i søkefeltet er ordet «sykdom». Ja, for en ung jente har fått mer hat av middelaldrene menn, enn applaus for hennes strid mot en kamp som få av disse menneskene hadde tatt opp. Jeg beundrer henne og hennes kamp, samtidig forstår jeg hvor vanskelig det er å bryte frem. For har du noe å si, så graves det opp en større haug imot deg i dagens medier.

Jeg driver og deler innlegg, jeg er aktiv på å underskrive såkalte «petitions», men det føles ikke ut som om det er noe lys i tunnelen. Det føles ikke ut som om underskriften min egentlig når noen. Det føles ikke ut som om jeg har noe som helst kraft til å forandre verden. Flere har sagt at jeg må lære å akseptere, verden er urettferdig. Fylt med både godt og vondt. Slik er det bare.

 

Les også: Svaret på hvorfor noen studenter jukser på eksamen

 

For meg er dette en uakseptabel tankegang, for jeg klarer ikke å slutte å tenke på misforholdet i verden. Nyhetssaker, innlegg og videoer på mine tidslinjer skriker «HJELP». Det er våre medmennesker som lider daglig! Det å distansere seg fra andres lidelser, er å distansere seg fra forståelse. Enten det er av krig, sult eller justismord, så er man nødt til å kjenne på det. Empati og egenskapen til å sette seg i andres sko er noe man er nødt til å ha. For slik som pandemien rammet oss alle, kan alt av det overnevnte ramme oss på lik linje. Uten medmenneskelighet, human oppførsel og kjærlighet tror jeg virkelig at verden til slutt stopper opp.

 

Kunsten å ikke gi opp

Jeg tror at mangt med voksne ikke forstår hvor angstfylt hverdagen til unge er! Vår fremtid er ikke «bare i våre egne hender», den ligger samtidig i hendene på de store selskapene, regjeringens handlinger og enkeltmenneskers medkjensler. Derfor tenker jeg at regjeringen burde stille seg bak den unge generasjonen, høre våres stemmer. Når aktivister samler seg med plakater og slagord, så må budskapet tas seriøst! Vi sier ifra, men det er fåtalls av ganger at vi blir hørt. Faktumet er at boligene våres er kalde, naturen rundt oss lider og stemmene våres blir overdøvet av prat om GDP, økonomisk vekst og «nå må vi bare holde ut!».

 

Så når jeg ser ut av vinduet fra min knøttlille leilighet på kvelden, ser jeg en hel verden. Jeg ser ikke en og en person. For det er ikke sånn verden fungerer, vi er et samhold. Alle burde ta til seg et par med hjertesaker, for de er verdt mye. Men hvis all alle gir opp og fortsetter å tenke hver for seg, da tror jeg at vi ikke kommer altfor langt.

 

Klikk her for å se alle studier i Norge og utlandet