(Campus):

Plutselig føler hun seg litt som Agnar Mykle. Edy Poppy, forfatteren som egentlig har navnet Ragnhild Moe, er tilbake i Oslo etter å ha bodd i utlandet i nesten femten år. Det er mai, og novellesamlingen «Sammen. Brudd». er nettopp lansert. Selv om samlingen høster gode kritikker, vekker én novelle heftig debatt. «Å være alene er ikke det samme som å være ensom» skildrer et incestuøst forhold, der en datter lengter seksuelt etter faren sin.

 Fædrelandsvennens anmelder er klarest og uttaler at den aldri burde være skrevet. Boka blir riktignok ikke politianmeldt slik Mykles «Sangen om den røde rubin» ble det i sin tid, men Poppy har i alle fall vist at det fortsatt går an å sjokkere med litteratur i Norge. Selv om man ikke har det til hensikt.

– Det er egentlig fascinerende at det går an, og jeg tenker at da er det i alle fall bra den er skrevet. Det er ikke noe hyllestbrev til incest, men en idé om at ting ikke er så enkelt og i boks som folk vil ha det til. Hva skjer hvis en datter begjærer sin far? Følelser følger ikke alltid loven, men det betyr ikke at de ikke eksisterer, sier forfatteren.

Skitne tanker

Edy Poppy mener man har et ansvar som kunstner for å ta tak i tabuer og skyve grenser.

Novellesamlingen er full av insekter, gjørme, byller. Leiligheten vi har blitt invitert inn i på Grünerløkka er på sin side pen og pyntelig. Hun møter oss med et stort smil, iført blomstrete topp og blå shorts med knapper i ulike farger. Det lille rommet er spartansk innredet, med sofa, bokhylle og skrivepult. På bordet står det en skål med Twist.

Poppy svinser inn og ut av kjøkkenet. Til tross for å være relativt nyankommet etter lange opphold i Montpellier, London og Berlin, virker det som både hun og leiligheten har sugd til seg det urnorske begrepet ”koselig”. Men litteraturen skal ikke bære preg av det.

– Jeg har lyst til å skrive noe som rister i deg, sier hun.

Det siste året har leiligheten fungert som skrivestue, der Poppy har gjort ferdig novellesamlingen sin. En bok som først og fremst handler om ulike former for brudd.
Trenger smerte. «Sammen. Brudd.» er dedikert til Edy Poppys seksten år lange forhold med eksmannen. Han hun møtte i Montpellier som 17 år gamle Ragnhild Moe. Hun kom nærmest rett fra toget og kunne ikke et ord fransk. Som selve forholdet, har også bruddfasen vært lang.

– Det er det frykteligste og vanskeligste jeg har gjort i mitt liv. Når man møter hverandre så unge, er det vanskelig å vite hva som er på andre siden av et brudd. Vi visste ikke helt hvem vi var som individer lengre. Noe i meg begynte å briste, men det handlet ikke om at kjærligheten tok slutt, forteller Poppy.

Som paret i «Anatomi. Monotoni», levde de to i et åpent forhold. Poppy er oppgitt over at folk tenker det var feil fordi det nå er slutt.

– Det var helt riktig, og jeg angrer ikke på det. Vårt samfunn er så redd for det smertefulle, men jeg ville aldri vært uten mine fall eller feil, sier hun.

I novellen «Regnskille» skriver Poppy om Ragnhild og Cyril som er i ferd med å gå fra hverandre.

– Jeg er interessert i hva som skjer når man leker med selvbiografi. Det skjer noe med meg når jeg bruk

er navnet Ragnhild. Det får det til å dirre. Jeg er tiltrukket mot det som er skumlest for meg selv, jeg skriver bedre av det, sier Poppy.

Et av forfatterens prosjekter er å gå der hun er redd. Poppy sier hun har vært utrolig sjenert og bluferdig. Derfor inneholder bøkene hennes også mye erotikk.

– Jeg synes seksualitet er vanskelig å skrive om og uttrykke. Det gir meg motstand. Sex er den delen av mennesket som vi ikke har helt kontroll over, den kan komme og gjøre helt rare vendinger, skape nye sosiale settinger og sammenhenger. Hadde vi ikke hatt sex, hadde nok verden vært mye mer forutsigbar, tror Poppy.

Ut i verden

 Da Edy Poppy var 17 år, var hun lei av å vente på å bli tatt med noe sted.

– Jeg har alltid hatt en sterk utfluktstrang, og begynte først å reise i litteraturen. Det ble min redning at det strømte inn bøker i huset som mamma hadde glemt å avbestille fra bokklubbene, sier hun.

Og så satte hun seg på toget. Ut til nye lukter, lyder og perspektiver. Siden har hun fortsatt å reise – de siste to årene med kjæresten Demian. Flaks at hun er forfatter.

– Skriving kan man ta med hvor som helst. Og om du skriver om en rønne eller et slott, koster det jo like lite eller like mye. Det er jo bare tegn på et papir, og det er et utrolig privilegium, sier hun.

For selv om Poppy har utgitt to bøker som er solgt til flere land, betyr ikke det en bugnende bankkonto. Hun er sikker på at hun lever under fattigdomsgrensa i Norge.

– Det er latterlig hva jeg har av inntekter på et år, men jeg lever veldig godt. Vi har et forbrukersamfunn her i Norge som er helt vanvittig.

Poppy lar blikket seile fra iPhonen på bordet, og plukker opp en liten telefon fra skrivepulten. En sånn en med taster.
– Du vet, det går an å ringe med denne her også, ler hun.

– Folk spør hvordan jeg har råd til å reise så mye. Jeg tenker: Hvordan har jeg råd til å bo i Norge? Jeg vil utfordre hva det betyr å ”leve av” å være forfatter.

Hvis man tenker alternativt går det akkurat rundt. For eksempel: Nå er jeg lei av dette bordet, men jeg liker stolen din – skal vi bytte?

Poppy arver klær, bytter møbler og låner hus og hytter over en lav sko. Nå er hun nettopp hjemme fra en sponset tur til Kina, der et kunstnerpar trengte noen som kunne fly med tvillingene deres over. Poppy fikk under et døgn på å bestemme seg for om hun ville bli med.

Til tross for foreldrenes innstendige oppfordringer, har aldri Poppy tatt noen utdanning.

– Jeg tror at hvis man allerede har en plan B, tør man ikke satse 100 prosent.

LES OGSÅ: Frode Saugestad: - Jeg syns det er respektløst overfor studentene

Plutselig magi

«Du må skrive». Eksmannen ga henne klar beskjed bare noen uker etter at de møttes. Siden har det ikke vært noen vei tilbake. Novellesamlingen på 169 sider tok nesten seks år å skrive. Debutboka sju.

– Som du skjønner er det viktig at jeg skriver om noe som interesser meg.
Poppy ler hjertelig.

– Jeg tror veldig på lag i en tekst. Det har vært spennende å drive et slags bisart samarbeid med meg selv. En av novellene begynte jeg på for ti år siden. Det er som en kunstner som maler oppå og oppå, det gir en dybde til det du lager, sier hun.

- Hvordan vet du at du er ferdig?

– Det er en litt rar ting, for jeg har spurt meg selv flere ganger «Er jeg ferdig nå?». Det er som å spørre «Fikk jeg en orgasme nå?» – da har du jo ikke det. Men plutselig sier det klikk, nesten fysisk.

Poppy krummer fingrene og vrir hendene fra hverandre. «Klikk».

– Det å skrive har for meg vært forbundet med den største glede, den største frykt og usikkerhet. Hver gang jeg skriver, tenker jeg: «Har jeg mistet det?» Du vil ikke tro hvor mye man brytes ned av å lete og ikke finne, sier hun.

– Det er utrolig at man har lyst til å ofre så mange år og tårer for et lite øyeblikk av magi. Men da er det verdt alt sammen.