(StudentTorget.no):
”Jeg fikk ikke tid”, sier vi, og haster videre mot en udefinert morgendag, bare for igjen å måtte beklage vår mangel på tid.
For mange blir tiden skyggen vi ser i øyekroken, men som alltid forsvinner idet vi snur oss. Skyggen som noen ganger er to skritt foran oss, andre ganger to skritt bak. Det eneste vi kan gjøre er å ta vendinger og gå raskere, i håp om at vi en dag får ristet den av oss – eller kommer den i forkjøpet.
Men hva er egentlig tid, og hvorfor har den fått en så mektig posisjon i livet vårt?
En absurd illusjon
Dette er og har vært et av grunnspørsmålene i filosofien, og er noe vi fortsatt undrer oss over. Truls Wyller er professor i filosofi ved NTNU, og kom tidligere i år ut med boken Hva er tid på Universitetsforlaget. Der forsøker han å belyse dette fenomenet som så tydelig styrer livene våre fra ulike perspektiver.
Tiden kan ikke defineres, fordi ingen vil forstå definisjonen hvis de ikke i praksis har erfart hva tid er. Derfor er det så vanskelig å utarbeide en teori om tid. Som kirkefaderen og filosofen Augustin sa: ”Når ingen spør meg hva tiden er, vet jeg det, men når noen spør meg, vet jeg det ikke lenger”.
Tiden kan ikke sees, den kan ikke høres og heller ikke smakes. Tiden er usynlig, og i så måte uhåndgripelig. Likevel møter vi den stadig gjennom livet vi lever. De fleste av oss vil nok si oss enige i at tiden er rundt oss til enhver tid, men et fåtall synes å vite hvor den faktisk blir av. Vi haster gjennom hverdagen, stadig på vei mot noe, men hvor er vi egentlig på vei?
- Det er som Becketts ”Venter på Godot”. Vi venter på at noe skal skje i en fjern framtid, men det skjer aldri. Vi tenker at en dag skjer det noe virkelig stort, noe nytt vi aldri har opplevd før. Det er en absurdistisk illusjon, sier Wyller.
Og slik Gogo og Didi venter på Godot som aldri kommer i teaterstykket til Samuel Beckett, venter også vi i det virkelige liv på at noe meningsfylt skal skje. Men framtiden er usikker og livsløpet vårt er i stadig endring, så vi fyller ventetiden med adspredelser.
- Og dette er kanskje noe av det mest tragiske med menneskelivet. Vi har aldri ett klart mål, men alltid nye mål vi skal nå.
- Menneskene er tiden
De fleste av oss har en fornemmelse av at vi ikke har makt over tiden, men at tiden har oss i et fast grep. Likevel er det klart at vår personlige oppfattelse av tid har konsekvenser for hvordan vi tenker, føler og lever våre liv.
Filosof Wyller forteller at tiden kan sees på to grunnleggende måter; den naturvitenskapelige måten hvor tiden er sekvensiell og innebærer en forståelse av før, etter og samtidig, og menneskenes opplevde tid, hvor hendelsene forstås ut fra holdepunkter i fortid, nåtid og framtid.
- Jeg tror at menneskene er tiden. Ser vi bort fra den individuelle fortiden, nåtiden og framtiden, blir jo alt vi opplever nedgradert til meningsløse hendelser i en viss rekkefølge, sier Wyller.
Og det er nettopp denne måten å tolke tiden på som gjør den så vanskelig å forstå omfanget av den. Og aldri har vel møtet mellom tiden og vår oppfattelse av den blitt beskrevet mer treffende enn av den svenske dikteren Stig Johansson: ”Alla dessa dagar som kom och gick - inte visste jag att det var livet”.
En destruktiv kraft
Vi bruker tiden vår på å jage den, fordi vi vil så gjerne skulle hatt mer av den. Men hva skal vi med tid når livet har gått sin gang, og alt du sitter igjen med er brukt tid?
- Både eldre og unge i dag mangler evnen til å leve i nået. De eldre ser bakover på livet, mens de unge har tiden som ligger foran dem, forklarer Wyller.
Én mulig forklaring på at det kan være vanskelig å leve i nåtiden, kan være vår viten om at menneskets levetid er kortvarig og endelig. Hans Blumenberg skiller mellom ”verdenstid”, den objektive og uendelige verden, og ”livstid”, som er personlig og endelig. Om man vet at ens tid er begrenset av døden, og at det eneste man kan være sikker på i livet, er døden, ville det ikke da være naturlig at man levde hver dag til det fulle?
- Framtidsbevisstheten er en dødsbevissthet. Vi ser oss selv utenfra i verdenstiden samtidig som vi lever i livstiden, sier Wyller.
- Frykter vi tiden?
- Ja, for tiden er en destruktiv kraft. Alt varer forsvinnende kort i verdenstiden, og ingenting varer ved.
Vinn eller forsvinn
Må det være slik at vi aldri vil bli tilfreds, og at vi fortapes i forventningene om noe bedre? Er det slik John Lennon en gang sa det: “Life is what happens to you while you're busy making other plans”? Mest sannsynlig, skal vi tro Wyller.
- Vi kan gjerne ha en individplan om å leve mer i nået og ønske å være tilstede her og nå, men i praksis er det vanskelig å få til fordi man skrumper inn til å kun ha referanserammer i nåtiden. Det passer dårlig med samfunnsstrukturen vi lever i. Konkurransestrukturen, dette ”vinn eller forsvinn”-fenomenet, krever at vi er framtidsrettet, sier Wyller.
For også samfunnet må ta på seg skyld for vår manglende evne til å leve i nået. I dag kommer man ikke langt uten å bidra med noe på markedet, og det handler om å være raskest. Bruker man for lang tid, synker man i verdi. Og er man verdiløs i et samfunn bundet av markedsøkonomien, hva skal man da med tid?
- Det handler om å stoppe opp og ta noen valg, og ikke haste fra det ene til det andre. Om man følger rytmen i det man holder på med og setter pris på nærværet i hverdagen, vil kanskje tiden verdsettes høyere, undrer Wyller.
Å ignorere tiden ville være til ingen nytte. Tiden er det mest verdifulle vi har, fordi alt vi gjør bunner i tiden. Kaster vi den bort, mister vi også en del av oss selv, men holder vi den for oss selv, vil den likevel forlate oss. Så hva gjør vi da, når alt vi vil er å eie tiden?
- Vi mennesker blir aldri fornøyde, og glemmer at det vi har er et umistelig gode. Vi må forsone oss med at tiden har kommet for å bli, og så kunne man heller spørre seg selv: ”Jeg har bare et liv, hvordan vil jeg leve det?”?
Denne saken ble først publisert i Campus #1 2012
