Leo: Det er jævlig vanskelig å si. Vil det si å oppnå det man selv forventer? Eller å gjøre de tingene som andre kjenner igjen? La oss si at du har satt en rekord. Da har du lyktes fordi andre vet at du har satt en rekord? For meg betyr det å nå opp til egne forventninger. Ikke andres.

 

Hadia: Når du opp til egne forventninger?

 

Leo: Ja, det er det jeg prøver på i alle fall. Men ikke alle. 

 

Hadia: Når var forrige gang du nådde opp til egne forventninger? 

 

Leo: For eksempel når jeg skal snakke med narkomane om livet deres. Jeg er den samme personen som jeg var før jeg ble vellykket i andres øyne, men jeg var ikke godtatt de samme stedene som jeg er nå.

 

Ailo: Å lykkes er ikke det samme som å bli synlig. Når det skrives om noens suksess, tror jeg ikke hovedpersonen selv nødvendigvis oppfatter det som å lykkes. Men premien som skal være lykke, driver en fremover. Samtidig mislykkes man gjerne mer underveis, enn den ene gangen man lykkes og når målet sitt. 

 

Hadia: Og så kan man lykkes på noen områder, samtidig som det går skikkelig ræva på andre. 

 

Leo: Ja, det var akkurat det jeg skulle si. Alle vi har lyktes bare ved det at sædcellene våre nådde frem til eggcellen. Men så feiler og lykkes vi videre. 

 

Hadia: Men hvis jeg oppfattet deg riktig i stad, Ailo, så er jeg helt enig i at man ikke må tro at synlighet er det samme som å lykkes. Man kan oppnå synlighet for veldig mye rart, uten at det hverken ligger hardt arbeid eller suksess bak. 

 

Ailo: Ja, selvfølgelig. Når jeg ble spurt om å være med på det her, så tenkte jeg: “Hvorfor spør du meg om det? Jeg vet da ikke hva som skal til selv”. En ting jeg har prøvd veldig hardt på, er jo idrett, og der har jeg av og til lyktes, men det er veldig mange ganger jeg ikke har lyktes også. Jeg har for eksempel ikke lyktes i å bevare kroppen min. Og det har gått på bekostning av sosialt liv, ro og trygghet. 

 

Hadia: Det er viktig at du får fram disse nyansene. Når man ser det utenfra, ser man bare glansbildet, men ikke nødvendigvis det harde arbeidet, eller hva det har kostet for deg å komme på en pall. Det er fint at du setter ord på det. 

 

Leo: Synlighet er ikke å lykkes; synlighet er jo bare i forventningene til andre. Tenk hvis faren din er den rikeste fyren, og bare gir deg den synligheten, da er det ikke sikkert du har jobbet hardt, men folk vil likevel tro at du har lyktes. 

 

Hadia: Man kan jo få synlighet på grunn av å snuble også. Uansett bekymrer det meg at det er mange unge som sier at deres store drøm og visjon er å bli noe innen media. I hvert fall her i Norge. Man skal være forsiktig med å være moralistiske, men hva vil man med den synligheten? 

 

Ailo: Det er jakten på anerkjennelse som mange misforstår som det å lykkes. 

 

 

Leo: Folk kan satse på helt feil ting også. Du ser jo på Idol at foreldrene kanskje ikke har vært helt ærlige. Kanskje de i noen tilfeller burde sagt at “for å synge må man ha en fin stemme, og stemmen din er ikke så fin, men du er jævlig flink til å tegne”.

 

Ailo: Og så kan det være dette med om drivkraften er din egen, som Leo sa i stad. Har man for enkel tilgang på ressurser, kan det også være en brems. Man må like smaken av slitet.

 

Hadia: Det kan også være omstendigheter man ikke rår over. Det skal godt gjøres å ha overskudd til å tenke kreativt og framtidsrettet hvis man gruer seg til å gå hjem fra skolen fordi man vet at pappa slår når man kommer hjem. Med såpass mange sikkerhetsnett har man likevel de fleste muligheter i Norge. Men folk som strever i et samfunn som flyter over av melk og honning, føler seg veldig utenfor, og opplever kanskje at terskelen er enda høyere enn for andre. 

 

 

Ailo: Det var nok fordi jeg ikke hadde tilgangen til det da jeg var liten. Jeg dyrket ikke faren min sin hobby, men måtte lure faren min for å få lov til å kjøre motorsykkel. Jeg sa at “hvis jeg tjener nok penger selv, da får jeg vel lov”. Jeg var åtte år og regnet med at det skulle gå i boks. Og da det gjorde det, så føltes det som jeg hadde nådd målet mitt, og tenkte at “det eneste jeg trenger nå, er cash”, og det klarte jeg å skaffe i løpet av et par år. Den motstanden og anelsen om at det er en premie der, som man skjønner at man kommer nærmere og nærmere, det gir en større drivkraft. Jeg hadde aldri noe mål om å bli god. Det jeg drømte om, var å bli mekaniker for verdens beste kjører, og tenkte at det også var uvirkelig. Så satte jeg meg små mål hele tiden. Et voldsomt mål kan bli voldsomt skuffende. 

 

Hadia: Det som er fint med denne historien, er at den bekrefter at hvis man vil ha en lys framtid, så må man investere veldig mye i tiden her og nå. Noen lever i fortiden, men noen også lever i en framtid som ligger så langt vekk at de ikke bruker nok energi på de skrittene som skal til for å komme dit.

 

Ailo: Men alle er forskjellige, så det er ikke sånn at det å ha motstand er bra for absolutt alle. Noen kan knekke av det også.

 

 

PANELDELTAKERNE: Ailo Gaup Alder: 33 Bakgrunn: Fra Tromsø og Alta. To ganger verdensmester i FMX, freestyle motocross. Solgte fisk og malte hus for å få råd til sin første sykkel. Har siden brukket 35 bein og ødelagt ryggen, nakken, skulderen og ankelen. Nå designer av klesmerket Ailo.    Hadia Tajik Alder: 28 Bakgrunn: Født i Norge, men begge foreldrene er pakistanske. Har en bachelor i journalistikk, master i menneskerettigheter, og 1.-4. avdeling jus. Har jobbet som journalist, var politisk rådgiver for statsministeren og er nå stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet.    Leo Ajkic Alder: 28 Bakgrunn: Kom til Norge fra Bosnia som 10-åring. Del av graffiti- og rapmiljøet i Bergen. Har et avbrutt studie i sosialantropologi. Jobbet for lokal-tv før han begynte i NRK. Aktuell med Nett-TV-serien Leo og de utstøtte og har turnert med Trygdekontoret.

 

Leo: Flaks. Det var ikke det jeg søkte etter. Jeg var opptatt med helt andre ting. Jeg ville bare tjene penger. Det var der jeg trodde lykken lå. Jeg gjorde helt andre ting, men da jeg fikk muligheten på lokal-tv, så tenkte jeg: “Faen, jeg kan like godt gjøre det, så ser vi hva det blir!” Ikke for the fame egentlig, bare for the money. Jeg tenkte at det uansett ikke var noen som så på det tullet.

 

Hadia: Men tenkte du underveis at “dette vil jeg”, selv om det var tilfeldig i starten? 

 

Leo: Ja, for har du ikke du sett på TV og tenkt: “Faen, jeg kunne sagt det der mye bedre, og jeg har en mening om den saken der”? Men jeg kan ikke være en vanlig journalist, jeg har mine egne meninger og ting jeg vil få frem. 

 

Hadia: Men når du treffer folk, så får du dem til å vise sider av seg som mange andre reportere ikke ville fått frem. Hva tenker du før du treffer dem? 

 

Leo: Jeg vil ha en samtale med dem og ikke ha et intervju. Jeg vil ikke ha ferdige spørsmål som bare forandrer stemningen i situasjonen. Av og til når jeg treffer folk, spør de: “Når skal vi ha intervjuet?” -  “Det har vært.”

 

Hadia: Men da har du jo egentlig en visjon?

 

Leo: Ja, men det kommer underveis. Det var egentlig ikke det jeg ville. Jeg ville bli rik. Men så fant jeg ut at “fame er fucked up”, så jeg gjør ikke sånne Se og Hør-greier. Sånn som at dere politikere må brette dere ut, akkurat det der er det verste jeg vet. Av og til må jeg gjøre litt av det, for å vise flere sider, at jeg ikke bare er en som tuller. Jeg vil ikke låse meg til en ting. Jeg har ikke utdanning, men jeg kan gjøre det de andre gjør. TV og radio, det er ikke noe problem, det er bare å snakke og være på en spesiell måte. Jeg har bodd i fire forskjellige land i mitt liv og gikk på seks skoler før sjette klasse, så jeg har lært å møte nye mennesker.

 

Hadia: Det virker som noe av grunnen til at det har gått bra med deg er at du ikke har vært opptatt av å gjøre ting riktig?

 

Leo: Det er det jeg mener. Det er akkurat det jeg vil. Jeg vil ikke ta en utdanning for å kunne jobbe med det. Fuck det! Jeg er ingen lege. En lege må selvfølgelig vite hvilke blodårer som går fra hjertet, hvis ikke dreper han deg. Men når jeg som journalist får deg til å grine, så er det mye viktigere enn hvilke teknikker jeg kan. Jeg føler jeg kan gjøre en forskjell der jeg er nå. Og det er jo penger her også. 

 

 

LES SISTE CAMPUS ONLINE HER!

 

 

 

Hadia: Jeg tenkte jo aldri at jeg skulle bli politiker. Jeg meldte meg inn i AUF fordi det var lokalvalgkamp. Jeg ville engasjere meg, og var med noen år, før jeg meldte meg ut igjen og tenkte at jeg ville drive med andre ting. Jeg hadde skrevet ganske mye i avisene, hatt meninger og spalter ulike steder, noe som gjorde at de syntes jeg var interessant. Omstendighetene og tilfeldighetene gjorde at han som var arbeidsminister i 2006, ringte og spurte om jeg ville jobbe som politisk rådgiver. Og da tenkte jeg: “Hvis jeg sier nei nå, så forsvinner denne muligheten. Det er ingen som kommer til å spørre meg igjen.”

 

Ailo: Hva drev du med da?

 

Hadia: Da studerte jeg jus. Jeg har studerte litt forskjellige ting, og nå har jeg snart to mastergrader. Kanskje det er et kompleks, at jeg hele tiden har følt at jeg må kunne mer? 

 

 

Leo: Har du fått det fra oppveksten? At hvis en nordmann får 5, så må du få 6 for å være på lik linje? Det har jeg hørt non stop. 

 

Hadia: Ja, der kan det hende vi har noe til felles. Mine foreldre kom jo til Norge som fremmedarbeidere på 70-tallet. Begge foreldrene mine jobbet masse, og pappa jobbet mye på skift. Når du vokser opp i en familie der du gjennom store deler av oppveksten må leke med lav stemme fordi pappa sover, så gjør det noe med arbeidsmoralen. Det har hatt mye å si for den innsatsen jeg er villig til å legge i det jeg gjør.

 

 

Hadia: Men jeg tenkte ikke at jeg kom til å stille til valg. Da er du mer på utstilling, med hele din person, og hele din integritet. Det er ganske mye å forvente av folk, at de skal vise deg tillit. Men så kom muligheten, og plutselig var jeg stortingsrepresentant. Men da jeg kom inn på Stortinget og fikk brev første gang der det sto “To her excellency Ms. Hadia Tajik”, så tenkte jeg: “Herregud, hva har jeg blitt en del av? Haha!» 

 

 

Leo: Det var heavy skole, og du vet ikke hva jeg snakker om en gang. Vi hadde folk som strøyk i førsteklasse på barneskolen. Jeg var “straight A student”, men jeg likte bedre å tegne og lage graffiti, og ville henge med venner. Jeg var ikke en nerd som var hjemme og leste, men det var plass for alt. Man kunne være den kule og ha gode karakterer. Da jeg var liten, så visste jeg at hvis jeg tok legeutdanning, så ble jeg lege. Men da vi kom til Norge, måtte min far, som både er siviløkonom og jobber med arkitektstudier, jobbe som parkeringsvakt. Jeg har sett hva Norge har gjort med han, at det ikke teller en dritt, for noen andre ser på deg som en ape.

 

Hadia: Det er jo riktig at det er lite som står på spill, men jeg tenker i utgangspunktet at det er en positiv ting at mulighetene for sosial mobilitet i Norge er ganske store. Jeg kunne jobbet akkurat like hardt i Pakistan som jeg har gjort i Norge, uten å oppnå halvparten av det jeg har hatt muligheten til å oppnå i Norge. I Pakistan ville det vært helt umulig for ei ung jente med helt alminnelig middelklassebakgrunn.

 

Ailo: Det er jo på en måte ikke så farlig å ikke prøve så hardt i Norge. Men på grunn av all velstanden så er det ikke bare snakk om å dekke primærbehovene. Det er noen behov som ligger på toppen av behovspyramiden som gjør at det å lykkes måles i likes, retweets og terningkast. For mange er dette med å lykkes det samme som å oppnå kredibilitet, som nå til dags måles på veldig rare måter. Og det er skummelt. 

UNG POLITIKER: - Da jeg kom inn på Stortinget og fikk brev første gang der det sto «To her excellency Ms. Hadia Tajik», så tenkte jeg: «Herregud, hva har jeg blitt en del av? Haha!», sier Hadia Tajik. Hun ble politisk rådgiver for daværende arbeids- og inkluderingsminister, Bjarne Haakon Hansen som 23-åring.

 

 

Ailo: Drivkrafta må jo være din egen, så da må du vel nødvendigvis finne din egen vei. Det er tyngre å gjøre det for noen andre. 

 

Hadia: Men veien blir også til mens man går, så det er ikke alt man kan ta stilling til på et tidlig tidspunkt. 

 

Leo: I Norge bør det ikke være så vanskelig å oppnå noe. Du må bare gidde. Hvis du er fra Afrika og har satset alt på fotball, og så knekker du foten, da er du fucked. I Norge har du alltid et stort sikkerhetsnett som beskytter deg. I mange andre land går man rett i bakken. Det er mer press på han jævelen som spiller fotball for å mate familien sin, enn han som bare spiller for å nå sine egne mål. 

 

Ailo: Men samtidig tror jeg nok at de som barn har litt mer glede av å sparke på den der fotballen enn det mange norske barn har. Det er veldig vanskelig å finne sin indre drive når du har twintip-ski, snowboard, sykler og alt lagt til rette for deg. 

 

Leo: Ja, det er sant mann. Vi er bortskjemt. Men når noen virkelig lykkes, så ser man at han virkelig ville det, for han trengte det ikke. Han kunne jobbet med hva som helst. Det er noe annet hvis man virkelig må. Hvis en løve løper etter deg, så kommer du til å løpe raskere enn uten en løve bak deg. Du skjønner. Men hvis du løper med en løve bak deg, og jeg kommer bakfra og tar igjen begge dere, da vet du at jeg virkelig vil noe. Du skjønner hva jeg mener. Så det er litt begge deler. Det er positive og negative ting med alt.  

 

 

 

 

 

Ailo: Alle har ofret noe. Alt har et alternativ. Jeg har ofret tid, og voldsomt mye sosialt. Folk ringte og spurte om jeg var i Norge, men nå som jeg endelig er i Norge, så er det ingen som ringer. Det er jo også et offer. 

 

Hadia: Hvis man vil noe, så vil det koste noe. Som politiker er man til stede som et helt menneske til enhver tid, og hvis man synes det er verdt det, så går man for det. Så må man bare vurdere om man synes det er greit at det er sosialt liv man ofrer, eller vissheten om at ens sosialte liv kan komme til å havne i søkelyset fordi man har et offentlig verv.

 

 

 

Leo: Ja, men ikke for å lykkes med alt. Alt utenom kjærlighet er matematikk og kan regnes ut. Spiser du det, og gjør du det og det i så og så lang tid, så vil du komme dit og dit. Hvis ikke er det noe galt med deg. Du skjønner hva jeg mener. Tilfeldigheter har litt å si, men det er ikke bare tilfeldigheter. Er det flere som jakter på det samme, så er det ofte de som vil det mest, som vinner, kombinert med genetikk i sport, eller penger i politikk. 

 

Ailo: Ofte skal det noen tilfeldigheter til også, men mange av de tilfeldighetene har man kanskje skapt selv. 

Hadia: Hardt arbeid og flaks tror jeg går hånd i hånd, i den forstand at man skaper muligheter for at flaksen kan inntreffe ved at man jobber hardt. 

 

Leo: Men samtidig kan man ha uflaks også. Du kan rane en bank, og alt kan gå bra, men så starter ikke bilen din. Det er dårlig stil.  

 

Ailo: Men du har skapt den uflaksen også. 

 

Leo: Ja, eller du kan hjelpe en dame over veien, men så blir du selv påkjørt. Så har du uflaks etter å ha gjort noe positivt. Det går begge veier. Hvis det finnes en gud, så er han i alle fall ikke rettferdig. Det er ikke like mye pluss og minus.