Sitter nå og skriver til dere på verandaen til nye leiligheten i 36 grader, i skyggen kan du si. Det er rundt to uker siden vi kom hjem fra Mexico, og siden det har Kine kommet, vi har flyttet inn til campus og begynt første uken med forskjellige oppmøter og eventer. Selve skolen begynner ikke før neste Mandag. Det å flytte inn så jeg for meg skulle være det letteste og beste noensinne, fordi dette hadde jeg jo ventet på og jobbet hard for å oppnå så lenge. Realiteten slo derimot både meg og Kine hardt og brått, noe som har gjort de første dagene her langt i fra lette. Når drømmen du hadde sett for deg og gledet deg til i flere år endelig blir virkelig, og alt du vil er å gråte, hva gjør man da?
Ting har skjedd så fort her nede. Orientations, check-ins, resource fairs. Alt på en gang. Det har vært så mye på en gang at jeg nesten ikke har rukket å sove noen ting, i tillegg til at jeg ikke er fornøyd med timeplanen min i det heletatt. Begynner på skolen kl 8:00 hver dag, til og med Fredager, noe som er veldig tidlig for et B-menneske som meg. Fant også ut at Lånekassen sier man må ta 5 fag hvert semester, og college her i USA som er utrolig dyrt fra før, betydde at jeg må betale mer for et ekstra fag i semesteret. En ting førte til det andre, som endte til slutt opp med at jeg facetimet familien min midt på natten i panikk i går. 3 månedsknekken kom hos meg etter 3 uker, den.
Nye og utfordrende ting er alltid skummelt i starten, og man overtenker ting som egentlig ikke har noe betydning i det heletatt. Lille, trygge Brenham er noe helt annet en San Marcos. Ting går ikke alltid som man hadde sett for seg, og planen man var så sikker på går ikke lengre, noe som gjør at usikkerheten fort kan ta over. Har kanskje ikke svaret på alt nå, men ting ordner seg alltid. Ingenting verdt å oppnå kommer til å være lett, men det er det som gjør det verdt det.
Støtte både hjemmefra og her har virkelig hjulpet meg masse, så vil bare si tusen takk til alle som har sendt tanker og meldinger. I tillegg så er jeg og Kine så heldige at vi går gjennom dette sammen, og ikke helt alene. Vi vet jo begge at dette går bra, fordi det er jo dette vi vil. Jeg kan helt ærlig ikke se for meg å være noe annet sted enn her, og jeg gir ikke opp så lett. Sånn er livet. Forhåpentligvis vil ting roe seg ned litt og bli bedre når når klasser starter og vi har fått kommet oss inn i rutiner. Sorority recruitment begynner snart også, noe som er kjempespennende. Det er i motbakke det går oppover, sant?
