De siste ukene før hjemreise går alltid like fort, og samtidig like sakte. Jeg innser alle tingene jeg skulle ha gjort mer av og at det er alt for knapp tid til å få gjort alt. Men så innser jeg også at det nærmer seg tiden da jeg endelig får se alt og alle jeg er glad i hjemme. Jo mer jeg tenker på at jeg skal hjem, jo tyngre blir savnet. Nå er det bare en uke til jeg sitter på flyet på vei hjem for tredje gang. Da er det bare fem ganger igjen.
Jeg vet ikke hvor tankene mine lander for det er så godt å være her, og så er det så godt å være i Norge også. Jeg antar at jeg lander et sted i midten, likegyldig? Eller bare forelsket i begge.
