Navn: Ola Berg Lande
Alder: 46
Fra: Oslo
Yrkestittel: Tingrettsdommer
Arbeidsgiver: Oslo Tingrett
Ola Berg Lande jobber som tingrettsdommer i Oslo tingrett. I kjølvannet av et uforutsett rettsmøte får vi anledningen til å spørre han ut om hva det faktisk innebærer å svinge avgjørelsenes hammer.
Hva går for eksempel et rettsmøte ut på?
– Det finnes veldig mange forskjellige typer rettsmøter. I dag har vi hatt et planleggingsmøte over telefon i forbindelse med en sivil sak, hvor vi har avklart ting jeg må ta stilling til før vi skal i retten på ordentlig. Selve møtet varte ikke lenger enn 45 minutter.
Ola jobber som tingrettsdommer, men man kan også jobbe som dommer i lagmannsretten eller Høyesterett.
– Domstolssystemet er oppdelt i en hierarkisk struktur hvor Høyesterett utgjør toppen, med 20 dommere. Lagmannsretten er nivået under, og så har man tingretten som en førsteinstans. Tingretten er der nesten alle sakene begynner, både sivile- og straffesaker.
– Dersom partene er uenige i en avgjørelse kan de anke høyere opp, sier Lande.
Hva utgjør forskjellene mellom de ulike domstolene i selve jobben?
– En viktig forskjell er at man som fagdommer i tingretten stort sett jobber alene. I lagmannsretten er det derimot flere dommere (to eller tre fagdommere), og i Høyesterett er det gjerne fem dommere som jobber på samme sak. Jeg derimot administrerer mine saker stort sett alene.
Å være fagdommer vil si at man har en mastergrad i jus eller juridisk embetseksamen, til forskjell fra en meddommer som på sin side ikke har juridisk utdannelse, men som likevel deltar i behandlingen av noen typer rettssaker.
Tilbakeblikk på studietiden
Ola studerte jus ved Universitetet i Oslo, og reflekterer over en studietid som kanskje var litt uvanlig i forhold til sine medstudenter.
– Jeg hadde en fulltidsjobb samtidig som jeg studerte, hvilket jeg da var komfortabel med. Men det førte også til at jeg ikke hadde noe særlig miljø på jussen i Oslo, noe jeg kanskje har angret litt på i senere tid.
– De jeg har blitt kjent med i arbeidslivet hadde en fin studietid. Jeg merker også at flere andre jurister har et større nettverk enn meg, som i seg selv kan være en oppfordring til de som er studenter nå om å «gjøre det ordentlig».
Det er ikke til å komme bort fra at de man studerer med vil kunne utgjøre viktige ressurser senere i arbeidslivet. Dessuten byr studietiden på en unik fase i livet når det kommer til arbeidsform, fleksibilitet, arbeidsdager, arbeidsplass og frihet – bare for å nevne noe.
– Som student lever man jo i en slags boble, som er noe helt annet enn å jobbe både på godt og vondt. Det å kunne styre så mye selv er absolutt et gode man mister når man jobber og har en sjef som styrer hverdagen i langt større grad.
Hva inspirerte deg til å ville bli dommer?
– Jeg tror at slik de fleste begynner dommerkarrieren er gjennom jobber som dommerfullmektig. Jeg står vel kanskje i fare for å fornærme noen nå, men det er en i prinsippet en slags lærlingsstilling.
– I praksis gjør imidlertid dommerfullmektigene langt på vei den samme jobben som oss embetsdommere, fortsetter han.
Som dommerfullmektig gjør man mye av den samme jobben som en dommer, men med flere begrensninger. De vil for eksempel sjeldent tildeles straffesaker med høy strafferamme eller barnerettslige saker.
– Jeg husker ikke helt hvordan jeg endte opp som dommerfullmektig, men det var etter den erfaringen jeg fikk sansen for dommerjobben og ble sikker på at det var veien videre for meg.
De som er dommerfullmektiger har en ansettelsestid på to år med mulighet for forlengelse i ett år. I prinsippet kan man søke jobb som embetsdommer rett etter dette, men de fleste jobber noen år med andre ting før de eventuelt søker seg til en dommerjobb.
– Man kan gjøre hva som helst innenfor faget. Det er ikke noe krav om å gjøre det ene eller det andre, men det strategisk lure er nok å ha en jobb som har kontakt med domstolene på en eller annen måte, eller jobbe med noe som har en grenseflate med det domstolene driver med.
– Det handler vel om, med dommerjobben som de fleste andre jobber, å få en erfaring som er relevant for det videre arbeidslivet. Ei heller er det et krav å være dommerfullmektig før man kan bli dommer.
– Det finnes for eksempel folk som bare har jobbet i forvaltningen som blir utnevnt til dommere, forteller Lande.
En mangfoldig arbeidsdag
Hverdagen som dommer er variert.
– Det er snakk om et veldig bredt spekter av saker: Alt fra tyverier på Kiwi til 22. juli-saken, eller fra krangler om omsorg for barn til saker om milliardverdier.
Likevel forklarer Ola at arbeidsdagene grovt kan deles inn i dager man er i retten, dager man skriver dom, eller dager man forbereder saker.
– De dagene man bare skriver handler det om å bare være alene og grave seg ned i kilder og dokumenter, og å skrive noe fornuftig ut fra det. Når man er i retten er det mer uforutsigbart. Det kan dukke opp problemstillinger ingen hadde tenkt på i forkant, som man må håndtere.
Tinghuset betyr forskjellige ting for ulike mennesker, og for mange kan nok turen inn de massive dørene være en opplevelse av negativ art.
– Mange som er tiltalte for straffbare handlinger befinner seg i ubehagelige situasjoner. I tillegg er tingretten gjerne et ukjent rom hvor det kan være ubehagelig å være, i lys av den symbolikken og de strukturene som ofte er fremmede for den tiltalte.
– Det er mye tung symbolikk knyttet til tinghuset. Dommeren sitter jo høyere enn alle andre, og man føler seg ganske liten i det man går inn de store inngangsdørene ved Oslo tinghus. Det tror jeg det er viktig å huske på når man jobber som dommer.
Hvordan var overgangen fra studietid til arbeidsliv?
Som student ser kravene til produksjon og tilstedeværelse ofte annerledes ut enn de gjør i arbeidslivet. Plutselig jobber man mindre for sin egen del gjennom læring, til å jobbe mer for andre gjennom praktisering.
– Det var en ganske brå overgang, synes jeg. Det er jo noe med det at man lærer en metode på jus som setter deg i stand til å løse rettslige problemer, men det er allikevel mye man ikke kan når man er ferdig på studiet. I begynnelsen har nok mange lett for å føle på det.
– Sånn hadde i alle fall jeg det, og jeg kjente på at jeg ikke var flink nok. Det synes jeg er veldig deilig med at jeg nå har fått litt erfaring. Én ting er at jeg har litt mer paratkunnskap enn da jeg begynte å jobbe, men enda viktigere er at jeg nå har litt lavere skuldre når jeg møter på ting jeg ikke kan fra før.
Dommeryrket har mange ulike fasetter. Noe den gjennomsnittlige borger kanskje ikke tenker så mye over er at dommeryrket på den måten deler mange likhetstrekk med allmennlegen.
– Vi må liksom kunne litt om alt. Og i tillegg til at vi skal skjønne jussen, må vi også forstå faktum (hva det er som egentlig har skjedd). For å kunne avgjøre en sak på en god måte må vi av og til sette oss inn i helt andre fagfelt, i hvert fall nok til at man klarer å bruke rettsreglene i virkeligheten.
– Dette er enkelt nok hvis man har med en nabotvist å gjøre, men om man skal håndtere mer kommersielle tvister må man kanskje kunne lese regnskap, skjønne biologien i et legemiddelpatent, eller skjønne hvordan den maskinen noen har kjøpt egentlig skal fungere. Det er ikke alltid så enkelt.
Dette høres utfordrende ut, men Ola understreker at man blir mer fortrolig med å sette seg inn i nye fagfelt når man har fått bryne seg på det noen ganger.
Hva skal til for å lykkes som dommer?
– For meg er det noen egenskaper som er ganske selvsagte, slik som integritet, uavhengighet og at man må ha et visst faglig nivå. Videre er selvfølgelig viktig å ha beslutningsevne hvis man vil bli dommer. Jobben handler jo om å bestemme ting, så da må man klare å bestemme.
En rekke ulike mennesker kommer inn i rettssalen, og som dommer må man ha evnen til å behandle de på respektivt ulike måter med respekt.
– Jeg tror også det er viktig å være litt nysgjerrig, og være åpen for argumenter og beviser som går på tvers av førsteinntrykket ditt. Det at man klarer å holde på nysgjerrigheten når det kommer nye opplysninger og argumenter vil jeg si er viktig for å lykkes i dette yrket.
– Som dommer sitter man jo på en del makt. Noe jeg er opptatt av er at man skal være ydmyk for den makten man forvalter og ha respekt for både parter, advokater og andre man møter.
Et annet aspekt som inngår i en suksessfull dommerkarriere, er det å være oppmerksom på at man ikke nødvendigvis får så mange tilbakemeldinger eller konstruktiv kritikk på hvordan man oppfører seg i retten.
– Det er vanskelig å si ifra til en dommer om at de oppfører seg ugreit, så man må være litt observant på det selv.
De største utfordringene
– Det er flere utfordringer i denne jobben. Med en gang tenker jeg at det å møte aktørene på en god måte kan være krevende.
– Du skal håndtere advokater som er på jobb og som står i retten hver dag, samtidig som du skal møte parten eller vitnet som er i domstolen for første og siste gang. Det er en balansegang, forteller Lande.
Det er med andre ord mange hensyn å ta i rettsalen, hvor varierende stemningsnivå også kan skape et utfordrende bakteppe.
– I retten håndterer man ofte mennesker i sårbare situasjoner, hvilket dommeren må gjøre på en god måte samtidig som de styrer forhandlingene. Tidvis må man være ganske bestemt i måten man styrer på. Det er jo motstridende interesser og konflikt mellom partene i rettssaken.
For mange er det en fremmedgjørende og ubehagelig opplevelse å møte i en rettssak. Ola understreker hvordan han alltid prøver å sørge for en mest mulig ålreit opplevelse for de som er til stede.
– Ofte er det en spenning som kan være krevende, særlig med tanke på at man i tingretten sitter alene.
Råd til aspirerende dommere
I og med at det er krav om mastergrad for å jobbe som dommer er det beleilig å komme godt over ens med studietilværelsen.
– Det er nok litt tradisjon i juridiske miljøer å være opptatt av karakterer, så jeg vil si at det i dag er nokså viktig å gjøre det bra på studiet.
– Å bli dommerfullmektig er nok også et lurt valg. Det gir deg muligheten til å gjøre akkurat den jobben i to til tre år, og på den måten finne ut om det er noe man liker eller ikke.
Å forberede seg godt til intervjuet er heller ingen ulempe om man vil kapre en potensiell jobb som dommer. Lattermildt forteller Ola om sin egen strabasiøse debut.
– Fram til jeg ble dommer hadde jeg ikke forberedt meg til intervjuer, og trodde jeg kunne surfe gjennom på sjarm. Da jeg forsøkte meg på det med Innstillingsrådet for Dommere gikk det ganske dårlig.
– Ikke fikk jeg jobb, og etterpå fikk jeg tilbakemelding på at jeg hadde fremstått umoden, litt eplekjekk og dårlig forberedt, fortsetter Lande.
– Andre gang jeg søkte dommerjobb hadde jeg derimot forberedt meg ordentlig, og tenkt mye på hvordan jeg ville løse ulike situasjoner som dommere kommer opp i. Det gikk mye bedre!
