Lei av Sirupsnipper og falske smil?

 

 

En deprimert, illusjonsløs jul 

 

Forfatteren Michel Houllebecq er en nasjonal skandale i hjemlandet Frankrike. Godt gjort. I Norge er dette ingen bedrift, Ari Behn kan bare ymte frempå om ung ørkenhomosex, og fedrelandet bevrer. Men Frankrike har alltid vært godt forsynt med skribenter til forveksling lik Houllebecq; kyniske, intelligente menn som ikke inngår kompromisser. Allikevel vekker alle bøkene hans voldsom debatt. Mannen må ha talent.

 

Nå skal det ikke settes likhetstegn mellom evnen til å forarge og å kunne forfatte ei god bok. Men om vi ser tilbake på Houllebecq sine tre første romaner, springer talentet oss rakt i øynene. I debuten Utvidelse av kampsonen (1994) følger vi en mann  med det nær-selvbiografiske navnet Michel, som oppdager at penger kun utgjør den ene del av den vestlige verdens økonomi. Den andre delen handler om sex, og om hvordan sex er et nullsumspill; den pulinga ett menneske får, er et annet menneske snytt for. Slik følger de økonomiske og seksuelle markeder den samme logikk. Seksualitetens kusiner, kjærlighet og nærhet, blir således satt i et ubehagelig lys.


 

I 1998 kom Hoellebecq ut med sin gjennombruddsroman De grunnleggende bestanddeler, hvor vi følger to brødre gjennom oppvekst og voksenliv. Den ene mobbes beinhardt på kostskolen, og ender opp som slave av eget forskrudde og utagerende seksualliv. Den andre, Michel (igjen), vever seg inn i en altoppslukende karriere som molekylærbiolog, og med god hjelp av sitt fag, diskvalifiserer han seg selv som seksuelt vesen, hele veien inn i ensomheten. Houellebecq forsøker å vise oss, igjen ved hjelp av vår mest grunnleggende drift, hvordan mennesket ikke klarer å fylle  sin organiske rolle uansett hvordan vi forholder oss til seksualiteten. Gjennom vitenskapsmannen Michel argumenterer han for genetisk teknologi og skapelsen av en ny menneskerase(!), slik at kropp og sjel skal passe ihop. Med dette grunnleggende svartsinnet skapte Hoellebecq egenhendig ett års sammenhengende debatt i hjemlandet, og denne blusset opp igjen ved utgivelsen av hans kanskje sterkeste bok, Plattform(2001), hvor han sparker løs på islamismen, og i tillegg promoverer sexturisme som den tredje verdens økonomiske redning. Haha. Ha. Hem.


 

Når nå Houellebecqs seneste bok, Muligheten av en øy (2005) er oversatt til norsk, skal vi igjen vandre litt motstrøms, og det er vel greit å ikke duve for lenge med i denne adventselva av sirupsnipper, røkelse og mykt granbar. Sett derfor av litt tung tid med den livstrette (dødvåkne?) humoristen og filmskaperen Daniel, når han ser tilbake på et meningsløst liv fylt av spekulative stunts, regisserte skandaler og generell postmoderne morskap. Vevet inn i dette, følelsesløse rapporter fra Daniels kloninger 2000 år senere, Daniel 24 og Daniel 25. Disse gutta undrer seg mekanisk over sin forgjengers følelsesfullhet og engasjement, til tross for at Daniel 1 for oss lesere fremstår som sjeldent desillusjonert. Forfatteren vender her igjen tilbake til ideen om et menneske skapt av naturvitenskapen, som slipper å forholde seg til dette livets uutholdelige letthet.

 

Mannen Michel Houellebecq er et eneste jævla grettent haraball, og bøkene hans er deilig lesning for deg som har lyst til å ta et uforpliktende raid ut i den nye verden; det skitne, blanke, håpløse 21.århundre. Før du igjen vender tilbake til mormors marsipan og ny Nintendo Wii. (”Tusen takk, ass! Drita kult av dere!”)


 


Ny bok

Michel Hoellebecq : Muligheten av en øy. Cappelen Forlag.