R asmus Myklebust studerer ved verdens beste universitet, Harvard. Det gjør han fordi han kan, og fordi han hadde lyst til det.

Jeg følte meg raskt hjemme, Boston er som en europeisk by, smiler Harvard-student Rasmus Myklebust med sykkelhjelmen på. Boston er nemlig en sykkelby, og det er lett å komme seg rundt.

– Jeg skulle nok gjerne utforska mer av denne byen, men det er vanskelig når man studerer her. Det er rett og slett for mye som skjer rundt campus.

Harvard Universitet, i den amerikanske østkyst-byen Boston, er best kjent som en av verdens beste skoler. Gjennom historien, har de høstet flere av Amerikas viktigste og mest suksessrike personligheter.

Sunnmøringen, Rasmus Myklebust, er en av få som har karret seg den trange veien gjennom nåløyet til det prestisjefylte universitetet, og han trives godt med akkurat det.

– Dette er veldig spennende. Selvfølgelig er undervisningen på et høyt nivå, men det er vel så interessant å treffe folk fra hele verden, lære av dem og høste erfaringer. Jeg liker å utforske verden og prøve å forstå det som skjer rundt oss. Dette er en av hovedgrunnene til at jeg valgte å studere i utlandet.

Går egne veier

Myklebust har rukket mye og er allerede en erfaren student, med 7 år bak seg på skolebenken i Frankrike.

Så tidlig som på videregående skole, valgte han å gå sine egne veier, og reiste fra Norge for å fullføre studiekompetansen ved skolen Lycee Pierre Corneille i byen Rouen. Den eneste undervisningen som ikke var på fransk, var norsktimene, som da også kompletterte vitnemålet.

Derfra, var det kort vei til nye 4 år med studier i «frankernes land», i byen Aix-en-Provence, og en fullført Bachelorgrad i Statsvitenskap.

Han fremhever at nettopp det å gå egne veier var en av årsakene til at han endte opp på Harvard.

– De typiske Harvard-studentene er de som enten har stått på som gale, eller har turt å ta utradisjonelle valg. Formelen er egentlig veldig enkel: «Go-for-it!»

Rasmus «went-for-it», og gjennomfører nå sin mastergrad i offentlig administrasjon.

Vi har vanligvis 12-15 timer med undervisning i uka, så det blir mye tid til å lese her. De fleste studentene tar fire fag per semester, og det går gjerne 10 timer i uka per fag til undervisning og egenlæring. Vi har fulle uker, forteller Harvard-studenten.

Men professorene er ekstremt dyktige, slik at forelesningene aldri blir kjedelige, sier Rasmus.

Det er interaktivt på et høyt nivå, hvor vi alle må delta i debattene og diskutere, noe som da også krever at vi har lest mye og er forberedt før forelesningene. Nettopp disse debattene gir mange aha-opplevelser, og er en fantastisk kilde til nye ideer og vinklinger, presiserer han.

Men nettopp med denne læreformen følger også det totale ansvaret. Det er nemlig ingen som står med pisken. Faktisk, er det helt motsatt.

– Folk er her fordi de vil det, og det er selvsagt ingen tvang. Det morsomme her er at jeg kan selv velge hvilke fag jeg vil ta. Noen er kanskje selvsagte, men egentlig kan jeg selv bygge opp fagkunnskapen i den retningen jeg ønsker.

Sosial lek med professorene

På Harvard, er det vanlig med sosialt samvær mellom professor og student, hvor man ofte møtes til en prat om det ene eller andre. Denne praten tar de ofte internt, men også i grupper på en av byens mange restauranter eller kafeer. Det er enda en form for interaksjon, hvor studentene får anledning til å diskutere i mer avslappa omgivelser enn i forelesningssalen, og dette inviterer til en hyggelig og engasjerende debatt.

Hele 75 nobelprisvinnere har på en eller annen måte vært tilknyttet dette universitetet. Så hvor vanskelig er det egentlig å komme inn?

– Vel, du må ha gode karakterer for å komme inn, men de er faktisk veldig fleksible når de tar inn studenter. De har skjønt at det ikke bare er toppkarakterene som skal gi folk et kandidatur, og er vel så opptatt av hva du har gjort utenom, om du har vært aktiv, om du jobber ved siden av og så videre.

– De liker folk som kan vise at de står på. Ingen kommer inn her uten å søke.

Rasmus Myklebust har muligens vært litt flinkere på skolen enn de fleste andre. Den gjengse Harvard-studenten holder da også naturlig nok et høyt nivå, både på kunnskap og ambisjoner, og sikter gjerne mot gode jobber i det offentlige, i frivillige organisasjoner eller internasjonalt hos FN eller Verdensbanken.

Men parolen er likevel krystallklar og bør gjelde alle som vil.

– Prøv! Uansett utfall, er det verste som kan skje at de sier nei.

Virile førsteårsstudenter

For de som søker og kommer inn, er det likevel et ekstra hinder på veien; skolepengene. Utdanning i USA er langt fra gratis.

Det er flere stipender å søke på, i tillegg til støtten fra Lånekassen, påpeker Rasmus.

Jeg har fått støtte fra blant annet Fullbrightstipendet, som er et stipend øremerket norske studenter som reiser til USA, og omvendt. Også Norge Amerika Foreningen (Noram), samt Christen Sveaas' Kistefos-fond, tilbyr stipend som gjør det mulig for norske studenter å velge studier i USA, forteller han.

Så skal pengene brukes, og mytene om universitetslivet i USA er mange, også ved Harvard.

Mange kjenner nok den såkalte Facebook-filmen, The Social Network, sin historie, om studenten Mark Zuckerberg, som ønsket å lage et samlingssted for Harvard-studentene og endte opp med å lage verdens største sosiale medier. I filmen, ser man universitets mange elever: smarte, arrogante, velkledde; damene, festinga og mytene som enhver utenfor veggene gjerne vil vite bare-litt-mer om.

Det er lite som skiller seg ut på Harvard, sier Myklebust og er rask med å desarmere bomben. Ikke slipper vi inn på området for å fotografere heller, så det nærmeste «sannheten» vi kommer, er Myklebusts versjon.

Selvsagt er alle førsteårsstudentene litt mer virile enn oss andre. Det er slik her, som det er i Norge eller Frankrike. Men egentlig er det ganske rolig å være student her, i alle fall på master- nivå, hvor vi bruker såpass mye tid på skolebenken.

Vender hjem til sist

Myklebust har halvannet år igjen, før mastergraden er i boks. Da bærer det sannsynligvis hjemover til Norge igjen.

Standarden er så god i Norge, at mange velger å dra hjem, sier Harvard-studenten.

Det er veldig bra å være utenlands noen år, se med et nytt perspektiv, lære nye metoder og få nye ideer. Alle og enhver vil kunne få noe godt ut av det, mener han.

Men Norge er et ekstremt godt land og bo i, og mulighetene er mange, spesielt når man har høyere utdanning, innrømmer han.

Myklebusts timeplan er stram, og nye gjøremål venter. Da passer det bra at sykkelstiene er mange og trygge. Hvor de ender, vil tiden vise.

Denne artikkelen er også publisert i Studentmagasinet Campus.