Mye tyder på at unge og studenter har den generelle oppfatning om at teater er kjedelig.  StudentTorget.no har vært på oppsetningen Kulde på Trøndelag Teater, i håp om å endre på disse fordommene, og for å føle på noen litt mer skremmende fordommer.

Den eneste gangen de aller fleste under 25 har besøkt teateret, har vært på obligatorisk tur med klassa. Og da dessverre ofte på litt langdryge, kjedelige oppsettinger, som appellerer mer til den eldre generasjon. Men det betyr ikke at alt teater behøver å være slik, gjør det? Vi bestemte oss for å ta turen til Trøndelag Teater. Etter å ha studert programmet nøye, var det ett stykke som skilte seg ut. Grunnen til at vi valgte Kulde var gode kritikker, det omhandlet samfunnets unge og var bygget på det dagsaktuelle, og alltid aktuelle, temaet rasisme/nazisme.

 

Kulde av Lars Norén

Oversatt av: Martine Løkholm
Regi: Marit Moum Aune
Lys og visuell design: Eivind Myren
Medvirkende: Torgeir Reiten (Keith), Ole Martin Aune Nilsen (Anders), Mads Bones (Ismael) og Hermann Sabado (Kalle).
Forestillingens varighet: ca. 1 time 30 minutter uten pause.
Spilles på: Trøndelag Teater. Handlingen som opprinnelig utspiller seg i Stockholm, er lagt til kjente strøk, her i vår egen by, Trondheim.


 

Uten sensur

Rått.
Det er ordet som for meg best kan beskrive dette stykket. Lars Norén, den svenske tekstforfatteren, legger ikke mye i mellom. Det er skapt for å sette en vekker i folk. Med en kombinasjon av råskapen i menneskets natur og vårt samfunn, og en tvers gjennom rå bra tekst, regi og ikke minst opptreden av de fire unge skuespillerne, treffer Kulde oss hardt og brutalt. Men det er også en god dose humor, noe som gjør at man får lettet litt på stemningen underveis i forestillingen.          

Sommerferien er nettopp startet, sola skinner og livet ligger foran de tre kameratene Keith, Anders og Ismael. De feirer med øl og grilling i utkanten av byen. Keith, som er en drop-out fra skolen, er hjemme fra Gøteborg for å tilbringe ferien sammen med gutta. Intelligent, veltrent, taledyktig og med svært sterke meninger er han den naturlige leder av gjengen. Anders prøver hardt å være som Keith, men når ikke helt frem. Ismael, som hovedsakelig søker tryggheten i det å ha en gjeng, har tilsynelatende godtatt sin rolle som den litt naive, småfeite fyren.


Ingen av guttene har hatt det man kan kalle en idyllisk oppvekst, noe som skinner gjennom i flere anledninger. Mangelen på kjærlighet som barn og forvirring rundt sin egen identitet har gjort at guttene føler sinne. De skylder sinnet sitt på staten, samfunnet og innvandrere. Ettersom ølinntaket stiger girer gutta hverandre opp med Hitlerhilsen, lekeslossing og skjellsord. Keith forbanner både den ene og den andre urettferdigheten i Norges samfunn. Spesielt mye aggresjon har han mot staten, som han mener ukritisk deler ut midler til innvandrerne, men glemmer sine egne. Selv ser han på seg selv som en trofast nasjonal. Og mener helt og holdent at et ”rent” Norge er verdt å kjempe for, verdt å ofre livet for. I hans øyne er det krig.

Kalle er en helt vanlig gutt. Han driver med sport, går i merkeklær, er skoleflink, har kjæreste og en vennegjeng. Det eneste som skiller ham fra så mange andre 18 åringer er at han kommer fra Sør-Korea. Adoptert som toåring kjenner han ikke til noen annen kultur eller levesett enn det norske. På vei til sin egen fest passerer Kalle guttas lille kalas. Han er en tidligere klassekamerat av Anders og Ismael, og lar seg overtale til en øl sammen med dem.


Man kan etter hvert ta og føle på den intense stemningen mellom guttene. Og man sitter med en vond forventning om hvordan kvelden vil utvikle seg.

Samtale med skuespillerne

Etter snaue halvannen time i salen satt vi igjen med sterkt blandede følelser. Vi visste ikke om vi skulle føle frykt, avsky, medlidenhet, eller sorg over det tragiske, og virkelighetsnære hendelsesforløpet vi hadde vært tilskuere til. Det eneste vi var sikre på var at vi følte henrykkelse og kanskje en smule overraskelse over at noen kan fremprovosere så mange følelser, både på godt og vondt, gjennom så enkle midler og på så kort tid.  

Etter en kort pause var det mulighet til å komme tilbake til salen, for en åpen samtale med skuespillerne. Mange lurte nok på hvordan utspill av så sterke følelser og råskap påvirket skuespillerne.

- Man tømmer seg helt i løpet av en forestilling. Det er et heftig materiale og noen ekstremt heftige handlinger vi jobber med i stykket. Derfor syntes vi det er fint å gi hverandre en klem etter endt opptreden. Forteller Torgeir Reiten, som spiller Keith.


 

Anbefaling

Fra nå av kommer vi absolutt til å besøke teateret litt jevnere. Kanskje som en del av en helaften; middag og teater sammen med kjæresten eller vennegjengen? Eller i stedet for kino? Uansett anledning er man garantert en litt annerledes opplevelse, i Trøndelag Teaters flotte lokaler.

StudentTorget.no anbefaler spesielt høstens oppsetning av Kulde, det burde vært obligatorisk for alle. Spesielt siden det har vært stor debatt rundt Norges innvandringspolitikk den siste tiden, og en tendens til økte rasistiske voldshandlinger som har kommet i kjølevannet av debatten.

For dere som fortsatt er usikre om teateret er verdt et besøk, så er det bare en ting å si. Ta dere en tur, se selv, og gjør opp deres egen mening.