H vis du noen gang har vurdert å studere i utlandet, kan det være aktuelt å måtte få tak i et eller flere anbefalingsbrev fra en tidligere lærer eller sjef. Dette brevet kan for mange universiteter, spesielt i USA og Storbritannia, være et viktig ledd i søknadsprosessen som kan avgjøre om de tar deg inn.

Kent Fernandez har 13 års erfaring fra opptakskontoret ved det prestisjetunge Harvard University i USA. I dag er han grunnlegger og daglig leder av Ivy Plus, som hjelper norske studenter med søknadsprosessen til amerikanske utdanningsinstitusjoner.

Han forklarer at nesten alle amerikanske og britiske universiteter krever et anbefalingsbrev skrevet av en lærer fra videregående skole. Dette er fordi de vil ha en uttalelse fra en autoritetsperson ved en akademisk institusjon, som kjenner søkerens akademiske potensiale eller personlige egenskaper.

Fernandez hevder det først og fremst er viktig hvem du får anbefalingsbrevet fra, og hva som skal inkluderes i dette. Han gir i denne sammenhengen et litt uventet råd.

– De fleste tror at du skal gå til læreren som ga deg beste karakteren, men i mange tilfeller er dette feil ting å gjøre. Det beste er å gå til læreren som kjenner deg best, fordi vedkommende sannsynligvis vil skrive de mest interessante, relevante og nyttige tingene.

 

Karakterer er ikke alt

Fernandez legger frem et eksempel om en elev som får karakteren seks i matematikk. På anbefalingsbrevet skriver imidlertid læreren bare at denne eleven er intelligent og at han fikk denne gode karakteren.

Da bommer man tydeligvis kraftig.

– Dette er et dårlig anbefalingsbrev. Hvorfor? En lærer som virkelig har høye tanker om denne studenten, kan skrive mye mer. Andre søkere til universitetet vil ha anbefalingsbrev som sier mye mer om dem som person.

Eksperten poengterer at læreren må si noe interessant om denne eleven. Gjerne noe de har utrettet, eller en karakter de kjempet seg til i et vanskelig fag.

Det er for eksempel bedre å fortelle hvordan eleven jobbet seg fra en bunnkarakter til en firer, enn bare å skrive at han eller hun fikk en sekser og ikke noe annet.

– Jeg er mer villig til å ta en risk med studenten som fikk fire i matte, enn den som fikk en sekser, men som jeg ikke har noen forståelse av motivasjonen til.

Det krever mye mer enn karakterer for å være suksessfull, det krever motivasjon, det krever å ønske noe, det krever at man ønsker å utvikle seg og møte utfordringer, understreker Fernandez.

 

 

Motivasjon er nøkkelen

Mens universitetene i Skandinavia bare spør om karakterkortet og ikke noe annet, har amerikanske universiteter en lang historie med å spørre etter mer.

Harvard-eksperten bemerker at det er mye data som viser at dette systemet fungerer.

– Motivasjon er nøkkelen. Du må ha en sammenhengende historie, og vise at du er motivert for å gjøre dette.

Fernandez beskrivelse av anbefalingsbrevene kan minne om motivasjonsbrevet elever selv må skrive, som en del av søknadsprosessen til mange universiteter i utlandet.

Forskjellen er at, i dette tilfellet, beskriver læreren din motivasjon fra sitt perspektiv.

Det er delvis et motivasjonsbrev fra læreren, og delvis en evaluering av søkerens akademiske potensiale. Hvis det kommer fra læreren, da tror jeg på det, forteller amerikaneren.

 

Tre punkter læreren må ha med i anbefalingsbrevet

1. Bakgrunn

Læreren bør presentere bakgrunnen sin. «Jeg har undervist i historie i fem år, på videregående skole nivå», og så videre.

Opptakskontoret trenger å vite hvem det er som gir denne anbefalingen.

 

2. Sammenlign

Forestill deg at det er 40 000 søkere til et universitet, og at alle har to anbefalingsbrev. For å skille seg ut, bør man sammenligne søkeren med andre studenter.

Fortell at: «Denne eleven er den mest intelligente, mest kreative, hardest jobbende studenten jeg har hatt siden jeg begynte som lærer».

Eller: «Hun er en av de 10 prosent beste av alle studenter jeg noen gang har hatt».

 

3. Gi eksempler

Dette er det absolutt viktigste punktet. Viktigheten av å komme med konkrete eksempler, er årsaken til at anbefalingsbrevet bør skrives av en lærer som kjenner eleven godt.

Læreren må gi en historie til hvert adjektiv som brukes om søkeren.

Hvis man sier: «Hun er den mest kreative», gi en historie som demonstrerer dette. Ved å gi eksempler, får opptakskontoret mulighet til å forstå vedkommende bedre, og gir et tredimensjonalt perspektiv på søkeren.

(Kilde: Kent Fernandez, Ivy Plus)