H åvard Tønnesen Osland er utdannet som lærer i Norge, men utvekslet til Newcastle i Australia mot slutten av lærerutdanningen. Da han kom hjem til Haugesund igjen, var planen å søke jobb innenfor læreryrke i hjemlandet. Men det var ikke akkurat slik det skulle gå.
Planen var aldri å flytte så langt hjemmefra, forklarer Håvard. Jeg skulle verken nord for Hordaland eller syd for Rogaland, sier han og ler.
Han forteller at han kjente på en rastløshet etter hjemkomsten fra Australia, og søkte på en jobb i Sjømannskirken, den norske kirken i ulandet.
Ødelagt for livet
Sjømannskirken er en organisasjon stasjonert rundt om i hele verden. Målet for organisasjonen er å være en trygg møteplass for nordmenn i utlandet.
Håvard var derfor selvfølgelig klar over at jobben ville innebære å flytte verden rundt. Det skulle snart vise seg at det var noe han trivdes godt med.
Jeg husker en eldre dame som jobbet med meg i Nederland, som også var fra Haugesund, så meg i øynene etter jeg hadde vært der i to uker og sa: "Du er helt ødelagt, du! Nå kommer du bare til å fortsette å ville flytte", forteller han. Det er jo tjue år siden nå, så hun tok jo ikke akkurat feil da, smiler Håvard.
I sitt arbeid i Sjømannskirken har Håvard sannelig fått sett mye av verden:
– Jeg har vært stasjonert i Hamburg, Los Angeles, New York, to ganger i Nederland og nå i Sydney, Australia.
Etter han fikk jobben i Sjømannskirken, har han tatt en master i pedagogikk og diakonutdannelse i Oslo. Nå jobber han som diakon for Sjømannskirken i Australia, New Zealand og Bali.
Tett på studentmiljøet
Jobben som Sjømannsprest er veldig ulik fra dag til dag. Sånn er det når man jobber så tett med mennesker.
Alle svarer sikkert at ingen dager er like når man spør om jobb, sier Håvard. Men dette er definitivt en stilling som kan være veldig variert.
Det er veldig mange norske studenter som reiser for å studere i områdene Håvard har ansvar for. Derfor går mye av hovedfokuset hans til å jobbe tett med studentene:
– Rollen min er blant annet å holde kontakt med norske studenter i Australia, New Zealand og Bali.
Han forteller at han også jobber tett med studentorganisasjonen ANSA. Det er viktig for han å delta på ANSAs arrangementer for å møte studenter ansikt til ansikt.
Håvard forteller at disse møtene gjør det lettere for studenter å kontakte ham senere om de skulle ha behov for en prat.
Jobben min er jo å være den personen som er der for de (studentene) når de har behov for å ta en samtale på noe de ønsker å snakke om, sier han.
For at studentene skal kunne holde seg oppdatert på hvor de kan finne han prøver Håvard ofte å holde dem oppdatert via sine sider på sosiale medier.
– Når jeg drar til en ny by, pleier jeg alltid å slenge det ut på sosiale medier for å si hvor lenge jeg blir der. Så hvis noen har lyst, så tar vi en kaffe eller slår av en prat.
Håvard forteller at det ofte kan være en liten terskel for å sette seg ned å dele av sine tanker med noen man aldri har møtt før, noe han har forståelse for. Derfor er det ofte lettere for studentene å ta kontakt med han etter de først har møtt han på et tidligere arrangement:
– Da har jeg kanskje vært med på en ANSA-quiz, eller spist lunsj med de tidligere. Når jeg da tilbyr meg å ta en kaffe og en prat med de senere, får jeg ofte et ja.
Et hermetisk lukket land
Håvard ble stasjonert som diakon i Sydney rett før koronaviruset spredte seg for fult. Han rakk akkurat å komme seg på plass for byen stengte ned i lockdown. Noen av de norske studentene dro hjem, men mange av dem ble igjen i Australia. Det ble også Håvard.
Heldigvis åpnet Australia fra lockdown midlertidig raskt, noe Håvard tror at gjorde livet til de gjenværende studentene mye lettere.
Det som skiller Australia i dette pandemiåret fra andre land, er at de nærmest har hermetisk lukket landet sitt. Men så har vi som har vært her kunnet leve ganske normalt, forteller han.
Store deler av Australia har vært helt åpent uten strenge regler siden 17. mai i fjor. De har gått i Prideparade, dratt på stranden, feiret jul og dratt ut for å danse på utesteder.
Håvard tror derfor at studentene i Sydney har kommet seg forholdvis greit igjennom pandemiåret:
– De har nok vært ganske glade for at de ble igjen. Vi har jo hørt om venner i Norge som sitter inne på den åttende måneden, mens vi har kunnet stikke på stranden.
I julen ble Håvard med ANSA og de norske studentene for å arrangere julefeiring. Mange kunne ikke reise hjem til jul for om de først krysset grensene til Australia, ville de ikke slippe inn igjen.
Men da var de likevel fornøyde, tror jeg, sier han. Vi hadde julebakst, pepperkakebakedag og vi klarte å ordne en skikkelig ribbe. Det ble egentlig en veldig fin jul.
Han legger likevel til at nå som det har gått over et år for de aller fleste uten hjemreise, er det nok flere som begynner å bli litt frustrerte.
– Nå har de vært her i godt over et år alle sammen. De begynner nok å bære litt preg av at nå begynner det å bli lenge siden de har fått vært hjemme.
Det kan være godt for studentene å prate litt med noen når ting begynner å føles tungt. Spesielt om ting skjer hjemme i Norge som de ikke får være med på. Det er når de store tingene i livet skjer, at det blir vanskelig å være så langt borte.
De som må gjøre noen vurderinger underveis kjenner jo ekstra på det, sier Håvard. De som har mistet en bestemor, har en forelder som har blitt alvorlig syk eller som har blitt tante eller onkel for første gang.
Studiebekymringer verden rundt
Å reise til utlandet kan være en stor utfordring og oppleves ikke alltid lett. Her tror Håvard at det kommer litt an på hvilket land man reiser til.
Det er nok litt forskjell på kultur, sier han. Noen land er flinkere til å legge til rette for utenlandsstudenter, mens andre land kan være mer brutale. Spesielt hvis man skal snakke et nytt språk man ikke kan, da er det jo mye tøffere.
Med sitt engasjement og sin tilstedeværelse blir Håvard fort et kjent fjes i studentmiljøet der han er. Å studere i utlandet kan komme med sine utfordringer, og da er det flere som tar kontakt med Håvard for å prate litt.
Hjemlengsel kommer ofte opp i samtalene, spesielt hvis det har skjedd noe hjemme, sier han. Hvert fall hvis studentene må ta en avgjørelse på enten å dra hjem eller å bli. Det kan fort være litt tøft.
Likevel er det oftest de mest generelle studieproblemene som går igjen i praten, også på den andre siden av kloden.
Studiebekymringene ligger der alltid latent de, sier han. Det er jo disse vanlige problemene som studenter alltid har, forhold som kommer og går, og hvis de sliter med roomates, sånne ting.
Håvard tror at diakonene og sjømannsprestene kan være fine samtalepartnere når man vil ha en nøytral part å dele ting med:
– Når du har noe du ikke vil snakke med mamma, pappa eller vennene dine om, da kan vi ofte bidra. Vi er nøytrale. Vi er på utsiden og kan snakke om det uten noen vurdering.
Når Håvard snakker med studentene, er han mest opptatt av å lytte.
Jeg tenker at folk oftest har svarene sine selv, forteller han. De eier sine egne problemer. Jeg kan være med og gi noen nye perspektiver og spørre noen spørsmål. Jeg skal hvert fall ikke være den som forteller folk hva de skal gjøre, det skal man være forsiktig med.
Et medmenneske
Håvard råder gjerne norske studenter til å vurdere utenlandsstudier. Han ser på Norges utveklsingstilbud som et privilegium studentene burde utnytte:
– Utenlandsstudier er sikkert ikke for alle, men vi er heldige som nordmenn fordi vi alltid kan dra hjem igjen. Det er aldri verre enn at man kan komme seg hjem.
Han tenker at vi som mennesker har godt av å reise ut i verden og oppleve nye ting. Det kan få oss til å vokse og bryne oss på helt problemer vi aldri har tenkt på før.
Jeg tenker at det er utviklende for oss. Vi har godt av å møte folk med andre verdisett og bakgrunner som de møter utfordringer med, sier han.
Når vi spør Håvard om hva han liker best ved jobben sin som diakon, er det raskt ett ord som kommer som svar.
Folk, sier han med sikkerhet i stemmen.
Han legger til at arbeidet med mennesker passer hans egen personlighet veldig godt.
Denne jobben er jo enhver ekstroverts drøm, legger han til. Jeg er nysgjerrig på mennesker. Når vi sitter i samtaler, får jeg jo brynet meg litt på mitt eget liv også.
Når Håvard møter studenter, setter han alltid pris på å høre at de gleder seg over at han er til stede, eller at de spør om å ta en prat. Det er slik han forsøker å måle om han gjør en god jobb.
– Jeg har ikke noen salgstall eller kalkyler jeg kan måle jobben min på. Så når jeg får feedback, tar jeg den med én gang. Det er alltid fint når jeg merker at studentene er opptatt av at jeg kommer på arrangementene.
Til slutt er Håvard opptatt av å understreke at han ikke ser på seg selv om en slags redningsmann for studentene.
For han handler heller jobben om et samarbeid mellom medmennesker. Og han håper at disse likestilte relasjonene kan være med på å gjøre utenlandsoppholdet litt lettere.
Jeg ser på det som at jeg får lov til å møte medmennesker, sier han.
– Alle har vi gode dager og dårlige dager, og noen dager trenger vi noen å prate med. Men et hvert menneske som jeg møter er mitt medmenneske, hverken mer eller mindre.
