Australia en øy. Riktignok en stor øy, men likevel en øy, omringet av vann på alle kanter. Norge er et land med mye snø. Riktignok ikke like mye snø nå lenger, men likevel et snørikt land, mer enn mange andre steder. Dette vil jeg at du skal ha i bakhodet.

 

Født med brett på beina

Jeg er ikke den eneste norske som ønsket å bo langs Australias gullkyst for å lære meg å surfe. Nå har jeg bodd i dette landet i en fire måneders tid, og det er en felles faktor som kan knyttes mellom majoriteten, av litt over 50 nordmenn, som ankom samtidig med meg. Da var det ikke snakk om hvis, men når, surfebrettet skulle kjøpes. Hyllene i byens lokale surfesjapper ble robbet på et par uker, og jeg innså kjapt at dette folkeslaget langs kysten ikke var født med ski, men med surfebrett på beina.

 

Se nå igjen for deg Norge dekket av snø. På toppen av slalåmbakken står en kar i dongeribukse og boblejakke, med stjerner i øynene fordi han for første gang står på et hvitt element han kun tidligere har sett på TV. Litt nervøs, men med et adrenalin som overskygger, tar han fatt og setter utfor bakken. Etter et par hundre meter er det slutt på nybegynnerflaks, og på trynet går han. Han tar fire ganger kråker, og ender på rumpa. Med snø i hele nakken, kan han se sin egen ski flygende forbi skivante nordmenn nedover hele bakken. Omtrent slik så det også ut da jeg skulle ut i vannet for første gang. 

De første øktene prøvde jeg iherdig å kave meg forbi mot de store bølgene, der jeg så at alle andre satt. Det tok en del sjøsprøyter i ansiktet, før jeg forsto hvordan jeg skulle komme meg forbi vannet som brakk, uten å bli skylt tilbake til stranden hver gang det kom en bølge.

 

Etter en stund innså jeg at det var noen elementære ting som måtte på plass for å ikke lenger se ut som en nybegynner; skaff deg en våtdrakt, ha håret løst, løp alltid når du har brettet i hånden, og kjøp et brett som er stort nok til at du klarer å reise deg opp hver gang. De som ikke har holdt seg til sistnevnte ga opp surfedrømmen, etter bare noen dager, og lot heller brettet stå som pynt i stua.

 

 

LES OGSÅ: Maren studerer i Polen 


Vær oppmerksom på at havet stiger

Tidevannet er også en ting jeg har lært meg å kjenne godt. Jeg har etterhvert skjønt hvordan surferne holder ut time på time i vannet. 95% av tiden sitter de nemlig kun og speider etter den ene perfekte bølge. Når du er nybegynner ligger du i et hvitt bølgehav som ikke gir deg pause ett sekund. De første øktene ble derfor korte og gode, etter å ha tatt et titalls bølger inne ved strandkanten. Resten av dagen ble da ofte brukt på å utforske områdene rundt stranden, noe som heller ikke var et unntak på min første dag med nytt brett.

 

Distrahert av alle de kjekke karene som kom løpende langs stranden, lot jeg mitt eget brett ligge, for å kunne fokusere fullt og helt på sikten. Hvert tiende sekund kom det en smilende kar med brett under armen, lange krøller og solbleket hår. De oste av en attityde som forteller at det eneste de bryr seg om er å vente på at tidevannet skal bli høyt, og vinden skal blåse ut fra land. Trollbundet slo jeg følge i retningen de beveget seg, og foran solnedgangen så jeg for første gang et stappfullt hav. Der var det surfere på rekke og rad som konkurrerte om de samme bølgene, foran en fullsatt gresslette av imponerte tilskuere.

 

Etter å ha vært trollbundet et par timer, og solen hadde gått ned, var det på tide å trekke tilbake til mitt eget brett ... Som selvfølgelig ikke var der. Gutta som hadde løpt mot høyvannet var ikke nok til indikasjon, for lite visste jeg da, om at havet stiger to ganger i døgnet, og skyller med seg det som ligger for nære vannkanten. Det var bare flaks at noen mer erfarne strandfarere hadde forutsett ulykken, og trukket brettet helt opp på land.

 


På dykketur uten sikt

Det var tydelig at det var vanskelig å bli en Aksel Lund Svindal på surf etter kun et par måneder, og jeg måtte derfor også ta fatt på noen andre aktiviteter. Ikke bare er det populært å bevege seg i vannkanten, men det er også mange som oppholder seg under vann. Neste stopp ble derfor den klassiske australske dykkerlappen.

 

Jeg har skjønt at det er vanskelig å snakke om vann uten å snakke om vind, og et par ting jeg lærte da jeg tok dykkerlappen, var at det, på samme måte som med surfingen, ikke er noe særlig gunstig å dykke i masse vind. Da blir det nemlig ofte sandete, og dårlig sikt under vann, og for mange dreper det hele poenget med å dykke ned. Selv om vi dro ut tidlig om morgenen da det ofte er roligere vind, var det på våre tre dager i vannet en maksimal sikt på fem meter.

 

 

Mye fargerike korallrev og fisker ble derfor ikke tilfelle for oss disse dagene. Likevel var det et par fisk som viste seg i min synslinje. En annen ting jeg fikk erfare var at alt ser større ut under vann. Dette var en liten hake da jeg skulle prikke dykkerkompisen på skulderen, for å vise han haien som var rett bak oss. Igjen og igjen måtte jeg prøve å prikke, før jeg omsider traff skulderen hans.

 

Denne lille historien kunne ha endt med at jeg ble spist av en hai, men det hadde nesten blitt for absurd. Det endte bare med at min dykkerkompis ikke fikk se den spektakulære rødhaien jeg hadde bak meg. Alle farger ser også mørkere ut under vann, så til tross for mye støv i vannet, kunne vi fortsatt skimte konturen av svarte klovnefisker, som hadde servert delikate oransjefarger litt høyere opp mot lyset. 


 

LES OGSÅ: Kristin er på utveksling i Sør-Afrika

 

Ikke visste jeg at jeg ikke kunne svømme

På dykkingen fikk jeg også muligheten til å puste under vann for første gang. Det var ganske spektakulært, og noe jeg tok med meg da jeg bestemte meg for å lære meg ordentlig å svømme. Lite visst jeg, at jeg egentlig ikke kunne svømme før jeg kom til Australia. Her er det noe de får inn med morsmelken, og hver morgen i soloppgangen kan du se bittesmå australierbarn, med rosa badehetter, løpe ut i vannet, for å jobbe mot å en dag bli livreddere.

 

Jeg troppet opp på svømmekurs, og gliste da de ba oss svømme bryst – endelig noe jeg kunne! Min utføring av brysttak og beinspark på samme tid, med det ene benet sparkende litt mer nedover enn til siden, ble derimot tatt imot med latter. Det viste seg at den eneste svømmearten jeg har brukt i livet alltid har vært utført feil. Med et lite sukk og forbedringspotensielle lagret i badehetta, bestemte jeg meg derfor heller for å lære en helt ny svømmeart, nemlig frisvømming (mulig mer kjent som crawling).

 

Det ble mange slitsomme timer i bassenget, før jeg lærte meg å ikke svelge klorvann og vri på hodet, i stedet for å stoppe opp, hver gang jeg ville trekke litt luft. Eventyret i bassenget har vært en nyttig sak, og ikke minst har jeg adoptert det som en god alternativ treningsform, etter at jeg hørte at 200 meter i bassenget er det samme som å løpe én kilometer. 


 

 

LES OGSÅ: Stine studerer management i Australia 

 

Bassengvann på flaske

Som jeg har vært inne på, er ikke nordmenn og Australiere så all verdens forskjellige. Vi er alle født med noe på beina. Dette er også tydelig når de har installert wakeboard-bane, tilnærmet funksjonaliteten av vår skibakkes te-krokheis, i den lokale innsjøen. Jeg, som ønsket å lære enda mer om nye vannaktiviteter, tok en dag her, og ble megastøl etter å ha klamret meg fast til te-kroken, som rykket og nappet i alle svinger.

 

Når vi er inne på det mindre salte vannet vil jeg også minne på at vi i Norge har verdens beste drikkevann. Subjektiv bedømmelse, selvsagt. Likevel tror jeg ikke det skal mye til for å overbevise deg om at vannet i Australias spring ikke er det beste. Noe som er en liten ulempe i varme strøk, fordi reduserte inntak kan gi både hodepine og sprukne lepper, noe jeg selv har erfart en del av. Vil du få vannet til å smake skikkelig basseng er det bare å la det ligge i sola et par timer. Da har du fått skikkelig poolvann på flaske. Vel bekomme!

 

 

LES OGSÅ: Emma og Kristin er studentpraktikanter i Myanmar

 

Jakten på den perfekte bølge

Nå har det blitt mye snakk om vann, og lite om skole. Men ikke la deg lure. Jeg har selvfølgelig lært mye av å gå på skolen her nede også. Som for eksempel at den må prioriteres av og til, selv om man bor på stranden. For utenom det er det fine med utveksling at du kan lære fra bare det å leve.

 

La meg derfor avslutte med å se tilbake på surfingen, og hva man kan lære av livet fra den. Jeg lurte nemlig i starten på hva det er som gjør surfing så appellerende. Hva er det som gjør at mange er så hekta på denne bølgen, at de må ut hver eneste dag, og aldri gir seg. Nå tror jeg nemlig at jeg har svaret.

 

 

Surfing er som et symbol på livet, og livet gir jo de færreste opp. I starten av hver økt må du kjempe deg utover i vannet, og stå på, dersom du ikke vil bli tatt av bølgene, som skyller deg tilbake på land. Blir du derimot tatt, er det bare å prøve på nytt. Når du endelig har kommet deg forbi det hvite, kaotiske bølgehavet, så kan du kanskje skimte en rolig horisont. Det er derimot ikke alle dager det er rolig der ute heller, og dessuten serverer dette stadiet helt nye utfordringer. Som å sitte og balansere på brettet, og å klare å treffe den perfekte bølge. 

Noen er litt redd for å prøve å hekte seg på bølgene som kommer. Andre prøver en del. De ber om å gå mye på trynet, men samtidig klarer de også flere bølger enn resten av oss. Oss, som ytterst sjelden får tak i den perfekte bølgen, hvor vi klarer å reise oss opp, og surfe helt inn til stranden. Men det er de toppene vi lever for, og det er de toppene som gjør at vi ønsker å fortsette.

 

Klikk her for å se alle studier i Norge og utlandet