(StudentTorget.no):
Linnéa Myhre, for mange kjent gjennom bloggen «Alt du vet er feil», debuterer i høst som forfatter med den selvbiografiske dagboksromanen Evig søndag. I boken skriver hun om medikamentmisbruk, ansvarsfraskrivelse, selvopptatthet, spiseforstyrrelser og internettliv. Er det en generasjonsroman hun har skrevet?
- Jeg skriver jo om meg selv i dagens samfunn, så du kan lett knytte den til min generasjon. Det vil ikke dermed si at det gjør den vanskelig for andre generasjoner å lese, da jeg føler jeg forklarer ganske godt hva dette livet innebærer. Jeg tar ikke for gitt at alle skal forstå hva Twitter er. Eller kanskje jeg gjør det. Jeg vet ikke, forteller Linnéa Myhre til Campus.
Alt hun forteller om i romanen er selvopplevd.
|
- Jeg dikter ikke opp scener. Jeg er ikke veldig fantasifull. De fleste stilene fra ungdomsskolen som ikke omhandlet meg selv, fikk bunnkarakter. Jeg er derimot veldig dyktig på å overdrive. Men jeg er ganske sikker på at bokens Linnéa er meg, forteller hun.
Latter og alvor
Leserne av Linnéas blogg er godt kjent med hennes syrlige og sarkastiske livsbetraktninger. Grunntonen i dagboksromanen virker ærligere, mer bekjennende. Satiren er tonet ned. Her finnes redegjørelser fra dagene der sykdommen og depresjonen har strammet grepet og livet ikke er like attraktivt å leve. De dystreste partiene kan imidlertid plutselig spjære og noe annet kommer til syne, noe man kan humre av. Håpløsheten avløses av latteren.
- Det er naturlig for meg å spøke om alvorlige ting, så latter og alvor glir lett over i hverandre. Det er viktig med humor nå og da, slik at boken ikke blir en eneste lang tragedie.
Alle med internettoppkobling vet at kommentarfeltene på nettaviser og blogger kan være demoraliserende lesning. I Evig søndag forteller Linnéa hvor sterkt en ubetenksom kommentar kan virke på henne. Hva er det som gjør at hun, på tross av en sårbar livssituasjon og alle negative kommentarer, har fortsatt å blogge?
|
|
DEBUTANT: - Blogging er jo en relativt ny måte å uttrykke seg på, og det må som med alt annet prøves ut. Man kan enten lykkes eller feile, og noen ganger gjør man begge deler. Oppmerksomheten den gir vil uansett få en til å jage etter mer, selv om tilbakemeldingene av og til er negative. De fleste mennesker er avhengige av tilbakemeldinger, og ettersom flertallet av menneskene i bloggverdenen er positive, lar man seg vanskeligere knekke av de negative.
Nå er det imidlertid slutt. Etter fem år som høyprofilert blogger legger hun opp og går videre. Nå venter lansering av Evig søndag.
I sommer har hun vært hjemme i Molde og hatt sommerjobb på Bunnpris, noe hun, til manges overraskelse kanskje, har stortrivdes med.
- Jeg trives veldig godt i den stripete uniformen min, og har tenkt flere ganger daglig at jeg har verdens beste sommerjobb. Og det er en bra tanke.
Livredd avslag
De siste årene har Linnéa Myhre i tillegg til på bloggen vært å se og høre på NRK P3, i nett-TV-serien «La Linnéa leve» på NRK.no og gjesteopptredener i NRKs «Trygdekontoret». Overalt i den umiskjennelige rollen som den bitre «sinnabloggeren».
- Jeg følte på det tidligere, at jeg ikke helt visste hvordan jeg skulle opptre. Jeg er jo ganske sikker på hvem jeg er, men jeg har mange flere sider ved meg som ikke har kommet like godt fram gjennom bloggen. Jeg blogger på den måten jeg tenker, men jeg kan ikke agere slik i det daglige. Da hadde jeg ikke hatt noen venner, mener Linnéa Myhre.
«Du ønsker deg ikke en spiseforstyrrelse hvis du vet hva det innebærer. Du kan ønske deg et tilbakefall, men da er det fordi du enda er syk, vil jeg tro.»
Hun forteller at romanskrivingen har vært en ganske annen prosess enn de daglige oppdateringene av linniiie.com.
- Bilder er et veldig viktig element på en blogg, noe som gjør den enklere og mer lettlest. En roman er noe helt annet, og man må tenke på en helt annen måte.
|
|
STILENDRING: En tid tilbake ble Myhre kontaktet av forlaget Tiden. En redaktør på forlaget lurte på om hun kunne være interessert i å jobbe mot en bokutgivelse. Hadde ikke forlaget tatt kontakt, ville det aldri blitt noen bok, mener hun.
- Jeg var helt fremmed for å skrive noe annet enn blogg på den tiden. Jeg ville aldri ha sendt inn et manus på eget initiativ, av frykt for å få avslag. Jeg er livredd avslag. Derfor har det vært viktig for meg å ha en dialog med forlaget underveis, selv om jeg ikke alltid har vært veldig entusiastisk i løpet av det året jeg har holdt på.
Hun liker måten Karl Ove Knausgård skriver på i sitt selvbiografiske romanprosjekt Min kamp, han har inspirert henne til å ville skrive godt selv. En annen forfatter hun holder høyt, er Michel Houellebecq.
- Han er original og enkel, og forteller om ting jeg ikke interesserer meg for på en interessant måte.
Åpen om sykdommen
I Evig søndag forteller Myhre nådeløst ærlig om hvordan det er å leve med anoreksi. Linnéa i boken har full kontroll på kaloriinntak og næringsinnhold i samtlige matvarer hun omgir seg med, men kan til tider fullstendig miste kontrollen over helt enkle gjøremål i hverdagen.
- Kontroll kan være så mangt. Man behersker ikke alle former av den. Jeg har åpenbart valgt litt feil.
- Virker skrivingen terapeutisk for deg?
- Jeg er ikke sikker på hvor mye det hjelper meg å skrive, men jeg er ganske sikker på at det hjelper andre. Jeg vet ikke helt hvordan. Men jeg velger å tro på de som henvender seg til meg og takker for «det jeg har gjort» ved å være åpen om sykdommen.
Hun mener «Evig søndag» gir et dypere innblikk i hverdagen hennes enn bloggen har gjort.
- Jeg skriver fordi jeg liker å skrive, og jeg skriver fordi folk sier de liker å lese det jeg skriver. Romanen er en gave til leserne mine, som i løpet av alle disse årene har holdt ut med meg. Jeg ser på boken som en forklaring på meg og sykdommen min, som er vanskelig å forstå bare gjennom noen bilder og litt tekst på en blogg.
- Har du forståelse for at en spiseforstyrrelse, på avstand, kan virke attraktivt på noen?
- Ja, men først og fremst fordi de ikke forstår det. Du ønsker deg ikke en spiseforstyrrelse hvis du vet hva det innebærer. Du kan kanskje ønske deg et tilbakefall, men da er det fordi du enda er syk, vil jeg tro.
|
|
ALVORLIGE TEMA: Det evige problemet
- Romanpersonen Linnéas største frykt, kan det virke som, er å ende opp som «alle andre». Gir sykdommen henne en identitet, så å si, gjør henne til et individ?
- Absolutt. Det sies ofte at anoreksi gir en to personligheter: én som streber etter å bli frisk, og én som gjør alt for å holde på sykdommen. Å få kontroll over disse to er det evige problemet.
- «Jeg savner å være så syk at folk blir skremt av meg,» skriver du et sted i boken. Kan du si noe om hvordan det er å leve med en slik selvdestruktiv trang?
- Det er vondt når det slår virkelig til, og man føler at himmelen er i ferd med å rase over deg. Bare å være våken og være i stand til å tenke er uutholdelig, og man ønsker ikke ta del i noe som helst, ikke engang livet. En depresjon går opp og ned, det er ikke slik hele tiden, men det ender som regel med at man dyrker den likevel, og glemmer hvordan man er uten.
- Du forteller åpent om misbruk av medikamenter. Er du redd for reaksjoner fra dine nærmeste?
- Nei. Jeg har blogget om sovepiller og antidepressiver i en årrekke, så jeg tror ikke det kommer som et sjokk på noen som helst.
Hun både gleder og gruer seg til boken når butikkene i midten av august.
- Jeg gleder meg til å få det overstått, selv om jeg er nervøs for hvordan den vil bli mottatt. Jeg vet dog ikke hva jeg skal gjøre etterpå. Jeg vet ikke engang hva jeg skal i morgen. Jeg vet ingenting om framtiden, men jeg har jo et håp om at ting skal bli bedre. Uten at jeg helt vet hva det betyr.
Denne saken ble først publisert i Campus #3 2012.
