Har du ingen profil på Facebook?

Typisk spørsmål å få i disse dager. Eventuelt en variant av ”du må bli med på Facebook!”. Facebook.com er nemlig den ”nye” nettfarsotten som sprer seg raskere enn influensa og Chuck Norris-fakta til sammen.

Enda en MySpaceklone?

Hva går så Facebook ut på? Det hele begynte som en nettside for amerikanske studenter i februar 2004, for å holde rede på venner og sosiale nettverk. Mark Zuckerberg, som studerte ved Harvard, opprettet Thefacebook (”The” ble droppet i 2005), og noen uker etter hadde halvparten av studentene ved lavere grads studier meldt seg på.

10 måneder senere hadde tjenesten 1 million brukere, og dette tallet fortsatte bare å øke. Facebook omsatte i 2006 for ca. 50 millioner dollar, og har i dag over 19 millioner brukere og 200 ansatte.

Facebook er dessuten også den mest brukte nettsiden når det gjelder opplasting av bilder, og alt i alt den syvende mest besøkte.

Nå vet du altså at Facebook er et nettsamfunn laget for (men ikke begrenset til) studenter, og som på kort tid har opplevd en vanvittig popularitet.

Men lever nettsamfunnet opp til hypen?

Førsteinntrykket av Facebook var at det hele fremsto som ganske så kjedelig og uinspirert. I det hele tatt virker Facebook veldig stilrent – nesten litt for rent – og på grensen til sterilt. Mange vil nok imidlertid mene at dette er et velkomment avbrekk fra overpimpede profiler med fet bass og neonlys (i overført betydning), slik som de man ofte møter på MySpace.com.

Det kjedelige og sterile inntrykket endrer seg imidlertid etter at du har fått laget en profil og funnet fram til, og blitt funnet av, folk du kjenner. Snart begynner snøballen, eller ”fjesboka”, å rulle, og startsiden din på Facebook fylles med stadig flere bilder og informasjon (da hjelper det at layouten til Facebook er ”kjedelig og steril”).

Har en av vennene dine meldt seg inn i gruppen ”Trance”? Da får du beskjed om dette. Hva hvis hun melder seg ut igjen? Ikke noe problem, Facebook sier i fra igjen.

Har noen i nettverket ditt lagt til bilder i fotoalbumet sitt? Da får du selvfølgelig straks se disse. Har en av vennene til en av vennene dine skrevet en kommenter på vedkommendes ”vegg”? Klart du skal få beskjed om det. Facebook ser alt og vet alt, og deler gjerne informasjonen med deg.

Flygende ninjaspark

En av måtene Facebook tjener på å ha deg som bruker, er ved at du kan kjøpe og sende en såkalt ”gave”. Gaven består av et lite msn-aktig bilde av for eksempel en badeand, en liten hund, eller til og med en sort ninja i ferd med å ta et slags flygende ninjaspark. 1 dollar for herligheten.

Dessverre er katten, badeanda og de grønne joggeskoene allerede blitt utsolgt (men ikke fortvil, for du kan faktisk få tak i et nesten likt badeandbilde tatt fra en litt annen vinkel – hvis du er rask, vel og merke).

Dette med at ting kan bli utsolgt er i seg selv er et klassisk markedsføringstriks, ved å skape en følelse av det haster, og dermed få deg til å kjøpe før det kan være for sent og du for alltid må anklage deg selv for at du ikke bare var littegrann tidligere ute.

LES OGSÅ: Morten Ramm naken i Spektrum - Bli med bak kulissene

Paranoid?

Facebook er, i en forretningsmessig forstand, genial på flere måter: nettsiden spiller på nysgjerrighet, behovet for sosiale relasjoner og sosial status. Men det at Facebook utnytter disse behovene hos folk flest medfører også noen negative aspekter.

Et eksempel er det som mange kaller for statusjag, med andre ord at folk du ikke har snakket med siden barneskolen (og egentlig ikke pratet med så mye da heller) legger deg til, tilsynelatende bare for å øke vennelisten sin. Man kan i hvert fall bli litt mistenksom av å bli lagt til av gamle eksvenner, når kontakten dere imellom for lengst er gått ut på dato.

På den annen side er det jo slitsomt å prate med noen bare for å være hyggelig, så hvis vedkommende bare er ute etter å fylle opp vennelista si er det kanskje nesten like greit at de bare legger deg til, i stedet for å pliktoppfyllende spørre om hvordan det går.

Dessuten skal man ikke se bort ifra at noen synes det er gøy med en stor liste over alle de kjenner og en gang har kjent eller møtt, uten at det behøver å være en skryteliste av den grunn. Så mistenksomheten er kanskje ikke alltid så berettiget, allikevel.

Mens vi er inne på vennelistene, som tross alt utgjør hovedpoenget med Facebook, kan det være på sin plass å nevne enda et lite dilemma. Vel, nå er ikke akkurat dette en situasjon som kun oppstår i Facebook, men som særlig her dukker opp fra tid til annen, og det er problemet jeg kaller for ”venner du egentlig ikke vil ha, men som du ikke vil si nei til (eller slette fra vennelisten din) heller, fordi det ville vært slemt”.

Men slike situasjoner oppstår rett og slett i de fleste sosiale relasjoner, og det nytter jo egentlig ikke å tenke noe særlig over slike ting. For om alle i Facebook gjorde det, ville vi til slutt fått vi en Facebookverden full av nervøse og paranoide brukere.
Disse situasjonene er nok allikevel ikke et veldig stort problem, men mer pirking fra min side.

En annen type kritikk som er blitt rettet mot Facebook, og som derimot kan virke mer alvorlig, gjelder sikkerhet og overvåking. Blant annet klarte to studenter i 2005 å laste ned profilene til 70.000 brukere.

Dessuten har politi og universiteter tilgang til å undersøke profilen din dersom de skulle finne det nødvendig, og det har også hendt at potensielle arbeidsgivere har undersøkt brukere for å avdekke eventuelle negative vaner eller interesser.

Dette bør allikevel ikke komme som noen sjokkerende nyhet på den vanlige nettbruker, da lignende ting skjer også i andre nettsamfunn, men det illustrerer i hvert fall hvorfor Facebook har blitt kritisert på bakgrunn av temaer som sikkerhet, overvåking og ytringsfrihet.

Fortsatt paranoid?

Facebook vet alt, ser alt, og deler det gjerne med deg. Og med alle andre.

Jo da, det kan det virke litt Big Brother-aktig at alle vennene dine får beskjed hver gang du legger til bilder, skifter profilbilde, blir med i en gruppe, slutter i en gruppe, skriver noe på ”veggen” til en av vennene dine eller i det hele tatt gjør noe som helst.

Riktignok kan du endre på innstillingene slik at du kan fremstå som mer anonym, men i og med at dette er standardinnstillingen, kan man jo begynne å lure på hvor nærgående slike nettsamfunn vil bli et par tiår i fremtiden.

Allikevel fremstår Facebook som en genial måte å finne og få kontakt med gamle kjente på, og forsvinner nok derfor ikke fra nettet med det første. Så gjenstår det å se om folk flest etter hvert går lei, eller om ”fjesboka” vil bli et like vanlig innslag i hverdagen som det å bruke MSN. Erfaringene fra USA heller mot det sistnevnte.

I mellomtiden kunne jeg sikkert bedt deg om å gå inn på hjemmesiden til Facebook og sjekke ut hva det egentlig går ut på selv, men så har du nok fått en invitasjon eller fem allerede.