Pow Pow lager instrumental musikk inspirert av verdensrommet og har en drøm om å fylle landets største scener med vellyden.
Siden kompisgjengen i Pow Pow slapp Last Days On Earth, har lovordene haglet, og høye terningkast er blitt rullet i landets aviser. Få dager før Campus treffer gjengen i Oslo, har de hatt release-konsert foran et fullstappet Blå. Men skal vi tro gjengen, så er de enda ikke i mål.
– Kan Jean Michel Jarre fylle Oslo Spektrum, så kan vi det også!
De pompøse ordene kommer fra Sigurd Thomassen (vokal og gitar). Han får umiddelbar respons fra Andreas Rutlin og Per Magnus Gundersen (begge synth og gitar), som begge bryter ut i latterkrampe. Likevel, tross det opplagt humoristiske, anes det et snev av alvor bak fleipen. Andreas er raskt ute med å følge opp spøken.
– Litt seriøst, så lå jo Kåre And The Cavemen lenge på VG-lista. For oss, som også er et instrumentalband, er de en naturlig målestokk. Når det var mulig for dem, så burde det være mulig for oss også.
Rockeband i danselokalene
Kvintetten har holdt det gående i fem år nå. På debutskiva, Leaving Las Palmas (2007), var de først og fremst et gitarbasert post-rock-band, med Tortoise som store forbilder. På Last Days On Earth har mye forandret seg.
– Nå er det fortsatt en del post-rock i det nye, og selv om bandet har blitt helelektronisk, så er det ikke noe som har skjedd over natten. Synth-referansene har kommet ganske naturlig. Vi har lyttet mye på Lindstrøm og blitt inspirert av det minimalistiske og organiske lydbildet fra diskoen, forteller Andreas.
Ivrige konsertgjengere har sikkert fått med seg Pow Pows gradvise elektro-transformasjon, og det har lenge versert rykter om et forrykende liveshow.
– Vi er først og fremst et liveband, og det at vi spiller instrumentene våre live, gjør oss nok ganske unike innenfor elektro-sjangeren, bekrefter Per Magnus, mens han lirker frem en brødpose fra vesken sin.
– Noen som vil ha muffins til kaffen?
De to andre rister uforstående på hodet og mister en stund helt tråden.
– Hvor var vi? Jo, det med liveshowet. På mange måter er vi et rockeband som forsøker å snike oss inn i danselokalene. Det gir oss et spesielt preg, sier Sigurd, fortsatt litt forfjamset.
LES OGSÅ: Magnus og Jutha driver et pop-up marked!
Musikk for Sommer-OL
|
– Vi har flere låter som fint kan surre på P3. Selv om det ikke er vokalspor, så er det fortsatt tilgjengelige og melodiøse låter, sier Andreas, før Sigurd skyter inn.
– Så låter vi ikke som alle andre. Vi kan ligne på det og det og har latt oss inspirere av mye, men vi har ikke kopiert noen. Flåsete sagt, så har vi utvidet det harmoniske krautrock-begrepet, og tatt med oss meloditradisjonen fra The Shadows og The Vanguards.
Flere av låtene har et visuelt preg, med det ytre rom som et gjennomgående tema. Pow Pow har en klar formening om når det passer best å høre på albumet.
– Definitivt til Sommer-OL, sier Per Magnus og påkaller igjen lattersalver.
– Og til alle andre store begivenheter, fortsetter Andreas humoristisk.
– Nei, faktisk håper vi jo at alle som kjøper eller streamer albumet, prøver å fange helheten. Vi har lagt mye sjel i hver låt og tenkt veldig konseptuelt når vi har laget albumet, sier Sigurd.
På spørsmål om fascinasjonen for det ytre rom blir imidlertid den humørfylte gjengen hemmelighetsfull og tilbakeholdende.
– Du kan si det slik at vi har hengt litt mer enn gjennomsnittlig på NASAs hjemmeside. Det var der vi fant lydsporet til låten ”Genesis”, forteller Andreas uten snev av ironi, før han legger til:
– Men noe vil vi jo det skal være opp til lytteren selv å tolke.
