Regissør Bent Hamer oppsøker det dagligdagse, og ender opp med det eksotiske.

Bent Hamer er en av Norges mest anerkjente regissører. For sin debutfilm, Eggs, mottok han prisen som årets nykommer under Cannes filmfestival og den internasjonale kritikerprisen på Toronto filmfestival. Når vi ringer Hamer, er han på vei til nettopp Toronto for å overvære verdenspremieren for sin nyeste film, Hjem til jul. Om få uker senere reiser han videre til San Sebastian for å motta prisen for beste manus. Hamer har sin forklaring på den internasjonale anerkjennelsen.

– Spesielle filmer reiser ofte godt. Skal man for eksempel se en film fra et lite og ukjent land, vil man gjerne se en autentisk film. Det vil for eksempel ikke være så mange som ønsker å se en thriller, når de skal se en film fra Mongolia, sier Hamer.

Både Salmer fra kjøkkenet og O`Horten, to av Hamers mest kjente filmer, handler om personer med sosiale begrensninger. Utlendinger fascineres ofte av denne klisjeen om den værfaste eneboeren, og Hamer tror noe av forklaringen på oppmerksomheten fra utlandet ligger nettopp her.

– Å lage film etter en oppskrift fungerer sjelden. For meg er det nok kombinasjonen av å lage noe fremmed, annerledes og samtidig gjenkjenbart, og ikke være knyttet til en spesiell sjanger, som har gitt meg oppmerksomhet.

 

En julefortelling

Hamers siste film, Hjem til jul, er basert på Levi Henriksens novellesamling Bare mjuke pakker under treet. Filmen er en samling enkelthistorier som utspiller seg noen få timer på ettermiddagen julaften. Igjen står ensomhet på dagsorden.

– Du kan godt si at ensomhet er en viktig ingrediens i filmene mine, og jeg tror dette er noe som også ligger Levi nært. Likevel antar jeg at mange vil kjenne seg igjen i filmens karakterer, som er helt vanlige folk med særegne måter å gjøre ting på.

Hamers tidligere filmer har hatt få personer og lite dialog, mens det i Hjem til jul er mange karakterer og historier som flettes sammen. Hamer innrømmer at det ikke har vært lett.

– Det har definitivt vært utfordrende, og det er mye som skal falle på plass i filmatiseringen av en bok. Filmen skal beholde mye av sjelen i boken, mens jeg samtidig må gjøre stoffet til mitt eget. 

 

Typisk Hamer

Tre filmer Bent Hamer liker og vil se igjen:

Whisky
Juan Pablo Rebella og Pablo Stoll

Jacobos liv består i hans lille og litt slitne sokkefabrikk. Mesteparten av tiden der går med til å grynte ordre til den lojale og ydmyke assistenten Martha. Forholdet dem imellom går aldri lenger enn til det å arbeide sammen i nesten fullstendig taushet.

Utkantfolket
Alex Van Warmerdam

Denne litt bisarre og komiske beretningen skildrer et lite samfunn som tydelig er blitt et offer for etterkrigstidens higen etter det lykkelige rekkehuslivet. Filmen er et lite stykke hollandsk 60-tall.

Distant Voices, Still Lives
Terence Davies

Selve mesterverket til Terence Davies. Han benytter seg av et nakent og sobert bildespråk, som på en gang er neorealisme, kitchen sink og stilisert hyperrealisme.

 

Hamer har fått rykte på seg for å være en stilsikker regissør med en særegen atmosfære i filmene sine. Selv har han problemer med å beskrive en typisk Hamer-film.

– Selvfølgelig har jeg hørt at folk gjenkjenner filmene mine. Men utover stil og tema er det vanskelig å si hva som gjør at de blir oppfattet som spesielle og eksotiske, men likevel oppleves som nære.

Det blir lenge stille i telefonen, før han igjen tar ordet.

­– Det må være det med atmosfæren, som er en gåte og noe av det mest magiske med film. Det finnes liksom ingen oppskrift. I enkelte filmer kan fortellingen sitte som et skudd, mens filmen likevel oppleves som stein død. Andre ganger blir man hjelpeløst forført inn i historien gjennom filmens stemning, uansett hvor dårlig den er laget. 

I flere av filmene forekommer det komiske, nesten absurde situasjoner. Hamer forklarer at han fokuserer og presiserer gjennom det absurde, men benekter at filmene er komedier. Dessuten opplever han at det absurde ofte er langt innenfor den virkeligheten vi lever i og orienterer oss ut fra.

– Det er definitivt en form for poetisk humor i filmene. Egentlig er det meste ved menneskene interessant, men ofte er jeg nysgjerrig på det dagligdagse. Det er en ramme som angår alle, og som dermed blir en interessant setting. Men bare så det er sagt, jeg har aldri laget en komedie.

I den nyeste filmen er det julen, selve høytiden for samvær, som utgjør rammehistorien. Hamer bedyrer at det var et tilfeldig valg.

– Egentlig var det min kone som leste boken og tipset meg om den. Men julen setter jo definitivt ensomheten på spissen, og det er en ypperlig anledning til å vise hva som forventes av oss mennesker. På mange måter tror jeg dette er julefilmen for alle dem som på en eller annen måte har problemer med julen.

– Og så er jeg jo litt sentimental av meg, røper Hamer.

Denne artikkelen er også publisert i studentmagasinet Campus