Skolehverdagen i Kina er svært lik den norske, med noen unntak.
Da Kristel Pedersen, Denise Habimana og jeg selv sa ja til å studere et semester ved Beijing Institute of Technology i Beijing (BIT), takket vi ja til å bli prøvekaniner i en ny samarbeidsavtale mellom vår egen skole og BIT.
Bare i løpet av den første måneden ga det oss massevis av ny kunnskap om likheter og ulikheter mellom det kinesiske og norske skolesystemet.
Dette er noe av det vi har lært så langt.
Hilsen fra London
I Norge får vi ørene tutet fulle av hvordan anglo-saxiske professorer mener at verden bør se ut. Det får vi i Kina også.
De internasjonale kursene ved økonomiutdanningen på BIT er lagt opp av London South Bank University. Der tror de på de samme gudene som i Bodø.
Vi hadde kanskje håpet at et opphold i Kina skulle gi oss innsikt i den asiatiske måten å tilnærme seg økonomi og forretning. Vi har svelget en smule skuffelse på dette området.
I Norge er vi vant med at studentene vandrer inn og ut av auditoriet, prater seg imellom og skaper uro i undervisningen.
Før vi dro, trodde vi at kineserne satt som tente lys og lyttet når læreren snakket. Vi tok imidlertid grundig feil.
Kineserne har med seg store mengder te inn på klasserommet og holder noen seriøse teselskaper i timene. De prater faktisk så høyt at læreren har problemer med å bli hørt.
Vi som ønsker å få med oss hva læreren sier, har lært at vi må sette oss på første benk hvis vi skal høre noe gjennom skvalderet.
Alt på kinesisk
Klasserommet vårt har trådløst nettverk som gir oss tilgang til Internett.
"Luksus, nå skal det virkelig bli fart på skolearbeidet", tenkte vi og tok med oss vår norske laptop på skolen. Men vi ble tatt ved nesen av det kinesiske skolevesenet.
Nettverket gir nemlig ikke tilgang til nettside utenfor Kina. Det er ikke særlig nyttig for oss når vi skal søke etter kilder til våre oppgaver. Her stiller vi med andre ord med en smule handicap.
Det blir ikke noe særlig mindre av at biblioteket ved BIT er fullt av bøker på kinesisk. For sikkerhets skyld har vi ikke adgang til biblioteket en gang.
I Norge er vi vant til at studentene diskuterer fag med sine forelesere i løpet av forelesningen. Det tilfører undervisningen en bredere kunnskap og øker læringsutbyttet for engasjerte studenter. Sånt gjør man imidlertid slett ikke i Kina.
Hvis læreren stiller et spørsmål til klassen, skal man vente til læreren ber spesielt om svaret før man får komme med innspill. Som regel ønsker de ikke svar i det hele tatt. De svarer gjerne på spørsmålet selv, for å forsikre seg om at de får det svaret de ønsker.
Respekt
Hvis en stiller spørsmål til en lærer kan det tolkes som at man prøver å stille læreren i et dårlig lys ved å antyde at han eller hun ikke har tenkt på alt fra før.
Våre kinesiske studenter gjør store øyner når vi stiller læreren et faglig spørsmål. De var svært overrasket da de fikk høre at det var vanlig i Norge.
Vi prøver så hardt som vi kan å tilpasse oss det kinesiske skolevesenet, men for enkelte av oss er det vanskelig å holde helt kjeft.
Noen ganger irriterte vi oss over at det var fullt i kantina i Bodø. Vi likte ikke å stå i kø for å få oss mat og ville gjerne ha albuerom når vi spiste. Det var før vi kom til Beijing.
I dag har BIT fem spisesaler som skal fø på om lag 40.000 studenter. Det betyr at det blir rimelig trangt om plassen mellom klokken 11 og 13 når alle skal spise lunsj. Man stikker kanskje ikke albuene så langt ut når man spiser med pinner.
Etter hvert har vi i alle fall lært oss å spise vår mat i store menneskemengder.
Selvstendighet
Når vi går på skolen hjemme er vi vant til å klare oss på egenhånd.
Vi er selvstendige individer. Vi trenger ikke spørre noen om hjelp for å komme oss gjennom skolehverdagen.
Hva gjør man imidlertid når man ikke snakker kinesisk og bare klassekameratene våre snakker noe som minner om engelsk?
Vi har lært oss at det ikke er så kult å gå sulten. Vi har lært oss at vi trenger skolebøker, kinesisk sim-kort til mobilen og noen som kan fortelle oss hva som står skrevet på tavlen. Vi har med andre ord lært oss å spørre om hjelp.
Dessuten har vi lært oss hvor utrolig viktig det er at noen av de som kjenner språket og skolen stiller opp og hjelper oss.
Noe å lære?
Vi har lært oss at når både språket og kulturen er fremmed går alt utrolig sakte.
I starten brukte vi mange timer bare på å få oss mat i spisesalen eller å kjøpe et brød på butikken. Og hvor søren er frisøren? Og hvor får vi tak i en oppvaskbørste når de ikke har det på det lokale supermarkedet?
Heldigvis har vi også lært at kinesiske mennesker er ualminnelig hjelpsomme og hjertelige. Spør du om hjelp, så får du hjelp.
Det gjelder også selv om du aldri har sett personen før i ditt liv.
Om du får den hjelpen du trenger, avhenger imidlertid av om den du spør har skjønt hva du egentlig trenger hjelp til. Men de hjelper deg med den største selvfølge og uten å kreve stort tilbake.
Etter en drøy måned ved BIT har vi skjønt at kineserne ligger et stykke etter oss når det gjelder fremmedspråk. De er heller ikke er så flinke til å stille kritiske spørsmål til sine lærere.
Men de ligger langt foran oss når det gjelder å ta vare på hverandre.