Stine Kufaas (25) føler hun flyr når hun treffer med et godt hopp. Ellers bruker hun spensten til å forsere store sølepytter i Oslo, mens hun drømmer om å bli best i verden.

Stine Kufaas

Født: 7. april 1986.

Vokste opp i Buvika i Sør-Trøndelag, og bor nå i Oslo.

Norges beste høydehopper de siste årene. Perset i fjor med 1,93.

Studerer på politihøyskolen ved siden av satsingen på toppidrett, og trenes av tidligere verdensmester i høyde Hanne Haugland.

Stine vokste opp på friidrettsbanen. Mens faren hoppet lengde, satt hun i lengdegropa og bygde sandslott. Senere vokste hun seg ut av sandkassen og var innom alle slags øvelser, utenom de lange løpene. Hun er nemlig bygd for fart og høyde, og får visstnok melkesyre bare hun tenker på å løpe langt. Når hun virkelig treffer med et godt hopp, får hun derimot følelsen av å fly.

– Det er ingen ting som er bedre enn det. Da får du en sånn flygefølelse. Faktisk. Du begynner å få en viss følelse av hvor lenge du er i svevet etter hvert. Så da kjenner du at, oi, jeg har ikke landet enda; Oi, oi! Og da kjenner du at det er et godt hopp, sier hun.

Hva skal til for å lykkes med høydehopp?

– Du må være fysisk sterk, for du må ta imot ganske mange ganger din egen kroppsvekt når du satser. Like viktig er det å være mentalt sterk. En løper vil løpe inn til verdensrekord, mens en høydehopper har lista foran seg og vet at om man kommer over, er det rekord.


Hvilken trening er det snakk om?

– Eksplosiv trening. Vi trener nesten likedan som en sprinter, bortsett fra at vi er født litt annerledes med lengre muskler.

Spenst og hurtighet henger vel tett sammen?

– Ja, vi trener mye hurtighet. Mye raske bevegelser. Løping og spenst, både med og uten vekter. Det blir mye styrketrening.

LES OGSÅ: Spar penger og vær mer miljøvennlig – Kjøp billig overskuddsmat

 

Tilløp til nye høyder

De siste årene har Stine Kufaas vært Norges beste høydehopper. Så langt i denne sesongen har hun imidlertid ikke helt fått det til å stemme. Alt det fysiske er på plass, men hun når likevel ikke de samme høydene som for bare ett år siden. Det må jo være irriterende.

– Hehe! Ja, jeg kan bli litt frustrert enkelte ganger. Det hender seg det blir noen våkenetter, der jeg ligger og tenker på hva jeg skulle ha gjort, og drømmer at jeg hopper høye hopp. Det er vanskelig å sove etter en konkurranse. Uansett om det har gått bra eller dårlig. Jeg ligger der med adrenalin fordi jeg har perset, eller jeg er sur og grinete fordi jeg gjorde det dårlig.



Dveler du mye?

I vinter har jeg vært litt frustrert, f jeg kjenner at kroppen er som den skal, men jeg får bare ikke til teknikken. Høydehopp er en sammensatt øvelse. Når du jobber hele vinteren og blir både sterkere og raskere, blir plutselig tilløpet du har opparbeidet deg litt for trangt, sånn at det blir rart teknisk. Så for første gang siden 2004 kom det faktisk noen tårer etter en konkurranse i vinter. Men det er greit, for har man ikke lidenskap for det man gjør, blir det også feil, sier Stine, og legger til at det er ikke greit å ikke lykkes.


Det tror jeg på. At hun kan være sur og grinete, er derimot vanskeligere å se for seg. Stine smiler like bredt som hun hopper høyt, men er etter eget utsagn «ikke så søt i lufta». Det var hennes ord. Hun smiler imidlertid der også og blir heller ikke nedtrykt når det butter litt i mot.

– Jeg vet at det av og til er det som skal til for å få et kjempeløft igjen. Så jeg blir ikke demotivert om jeg svinger litt. Det hører med. De beste høydehopperne er ikke unge utøvere: Høydehopp er en erfaringsøvelse, så du trenger mye trening og teknikk i kroppen. Jo mer erfaring du skaffer deg, jo høyere hopper du, forteller hun.

Hva gjorde du riktig da du perset med 1,93 i fjor?

– Jeg vet ikke. For jeg husker det ikke. Du kommer bare til en dag da alt sitter; du har hodet på plass, du har teknikken på plass og du har tilløpet på plass. Alt sitter. Jeg prøver å tenke minst mulig. I de beste konkurransene jeg har hatt, har jeg nesten ikke tenkt i det hele tatt. Det går mye på å se for seg konkurransen og se for seg det perfekte hoppet, pluss at du føler deg trygg på det du gjør. Hvis du føler at du har kontroll, så slapper du mer av.


 

Maner frem djevelen

Det er ikke bare perfekte hopp Stine kan se for seg. Når hun sliter på styrkerommet og trenger litt ekstra motivasjon for å presse opp de siste kiloene, kan hun se for seg sine argeste konkurrenter stå ved siden av seg.

– Det hender at jeg ser for meg en konkurrent som som jeg skal slå, står og løfter ved siden av meg. Hehe! Du må hente frem sånne ting som får frem djevelen i deg. For å få frem fighteren eller tigeren du har inni deg. Du må hente frem noe ekstra dersom du skal løfte litt tyngre eller hoppe litt høyere, sier hun.

Under konkurranser ser hun imidlertid helst at hun tenker så lite som mulig. Hun får ikke med seg hva som skjer ellers på stadion, og hører heller ikke noe særlig fra tribunen.

– Under EM i Barcelona hørte jeg kun én stemme på tribunen, og det var Christina Vukicevic.  Hun heiet. Det er som regel bare en eller to jeg hører. Treneren hørte jeg heller ikke, sier Stine, og mistenker at hun kanskje satt med hendene foran øynene.

Men nå har hun endret tilløpet og kan jobbe med det hun liker best frem til sommeren – å terpe på detaljer.


– Av og til føler du at du står fast på ett punkt. Men når du øver og øver og føler at du får det til, at det går seg til, da er det morsomt, forteller hun.

Slik trener du spensten

Når man skal trene spenst, kan man bruke ulikt utstyr som hjelpemiddel. Hekker er et bra hjelpemiddel å bruke. Man plasserer 5-8 hekker etter hverandre med ca. 5 fots mellomrom (mål dette med fotsålen) og hopper over, og tar en gåpause tilbake etter hvert løp. Dette kan gjentas i serier på 5 fulgt av en litt lengre seriepause. Andre ting man kan bruke, er trapper: Hink på ett bein opp trappa, eller bruk begge. Ta ett trinn eller flere. Det er viktig å finne en trapp som er lang nok.

Når man skal bli god i spenst, er det viktig å ha stor styrke i hele strekkapparatet som er ankel, kne og hofter. De viktigste musklene for spenst sitter i legg, lår og rumpe. Om man ikke har trent mye vekttrening, bør man starte med lav belastning og flere repetisjoner (3 x 8-12) for å styrke musklene, ledd og sener til å tåle større belastninger. Øvelser kan være raske knebøy (ikke lenger ned enn 90 grader i kneleddet), knebøyhopp, frivending og vristhopp.
 
Swissball (en stor rund, myk ball) er et hjelpemiddel som kan være god å ha når man skal trene kjernemuskulaturen i mage og rygg. Det er egentlig bare fantasien som setter stopper for hva man kan finne på. Et mykt underlag gjør det vanskeligere å holde seg oppe, og dermed får man tak i små muskler man ikke ellers ville brukt i de mer tradisjonelle øvelsene.

Kilde: Stine Kufaas


 

Vil erobre verden

For tiden øver hun også på skolebenken, og til våren er hun ferdig utdannet politikvinne. Studiene har hun tatt på fulltid ved siden av treningen, og tar dermed høyde for at idrettskarrieren en dag tar slutt.

– Jeg ville ikke gått gjennom en idrettskarriere uten å ha noe å falle tilbake på. Jeg tror det er veldig viktig at du har noe annet enn bare idrettsbanen du kan lykkes med. Andreåret var nok det tøffeste, med rundt 40 timer turnusarbeid. Det var tøft. Jeg måtte legge om litt på treningen, så vi kjørte litt mer kvalitet og litt mindre mengde. Noe må jeg ha gjort riktig, for jeg perset jo det året, forteller hun.

– Jeg har tenkt på om jeg kunne blitt en bedre idrettsutøver uten studiene ved siden av, men samtidig passer denne livsstilen meg veldig bra. Jeg tror kanskje jeg hadde vært litt umulig å ha med å gjøre hvis jeg ikke hadde fått ut energien min, fortsetter hun.

Hennes nærmeste kan dermed gå en slitsom tid i møte, for Stine planlegger nemlig å legge politiuniformen på vent og satse for fullt så fort studiene er over. Hun vil være idrettsutøver på heltid så lenge det er mulig. I første omgang skal hun få skikk på tilløpet. På lengre sikt er målet å erobre verden.

– Jeg kan ikke tro at noen som driver individuell idrett på dette nivået ikke har lyst til å bli best. Nei, det kan jeg ikke tro.


Hva mener du med best? I verden?

– Selvfølgelig. Man har jo lyst til å komme seg ut av landet og ut av Europa og erobre verden. Man har jo det. Det er tross alt en idrett som drives på verdensbasis. Jeg hadde ikke holdt på hvis jeg ikke hadde troa. Den dagen jeg slutter å tro at jeg kan bli en av de beste, så tror jeg at jeg rett og slett slutter. For da er det så mye annet jeg kan drive med. Men akkurat nå er dette så sinnsykt morsomt. Å trene og reise og konkurrere og møte nye folk. Jeg kunne ikke sett for meg noe annet akkurat nå. Jeg har lyst til å konkurrere og slå en av de beste.

Når kan du det?

– Hehe! Potensialet ligger der, så det er bare å få det ut. Tester viser at fysikken er der. Jeg må bare få omsatt det i teknikken min. Og få til et bra tilløp.

Har du utbytte av spensten utenfor friidrettsbanen?

– Det hender seg jeg blir utfordret. Hehe! Det er mange som skal utfordre meg i hopping. Ja, og så fikk jeg bruk for den i går. Da hoppet jeg over en monstersølepytt.

Hvis du skal beskrive deg selv med ett ord?

Ett ord! Det var vanskelig. Får jeg ikke tre en gang? Nei, da ville jeg sagt målbevisst.

Og hvis du får to til?

Eh! To til? Klarer vi oss ikke med ett?

Denne artikkelen er også publisert i Studentmagasinet Campus.