amburg har mye å by på for både småbarnsfamilier, unge festglade studenter og alt imellom. Den har det meste, for de fleste.

 

Kaifu

I Norge, drar man enten på spa, eller på treningssenter.

I Hamburg, kan du få begge deler til prisen av én.

I dag, skal vi på Kaifu Lodge, et treningssenter med spa sentralt i Hamburg.

Kaifu Lodge har gratis prøvedag for alle potensielle nye medlemmer, mot at man tar seg tid til å høre salgstalen deres og bli vist rundt på senteret av en ansatt.

Dessverre er det ingen ansatte tilgjengelig når vi kommer, og vi må betale dagsprisen på 20 euro per person. Surt, med tanke på at det kunne vært gratis, men likevel langt billige enn The Well.

Det gjenstår å se om det er verdt de sure kronene.

Forbi inngangen, kommer vi til en restaurant/kafé, som serverer både mat og øl – for dem som liker sånt.

Vår lokale guide er stamgjest her på Kaifu, og hun har en regel om at hun skal ta på tre treningsapparater før hun går til spaavdelingen. Det virker overkommelig, også for oss, og vi blir med på det.

Det ender, i tråd med regelens intensjon, med at vi faktisk trener en god halvtime.

Kaifu Lodge er et svært sted, med tre etasjers treningsområde. Her finner vi standard treningsapparater, som tredemøller, sykler og stenger til vektløfting.

I etasjen under, finner vi blant annet massasjeapparater, slak line, en hel haug apparater jeg ikke vet hva er, og squash-baner.

I underetasjen, foregår «bulkingen», med frivekter og egne rom luktende av testosteron, kroppsambisjoner og svette, og med dunkende, hard musikk strømmende ut av høyttalerne.

Her går man for å bli stor, og det ser ut til at flere av dem som er her alt har kommet godt på vei.

Man kan også melde seg opp til diverse gruppetimer, blant annet ulike typer yoga og pole-dance-timer. Stedet ser ut til å tilby det meste innenfor trening (dog ikke et kampsportalternativ), og det kryr av ulike mennesker i alle fasonger og kategorier.

Fornøyd med innsatsen, trekker vi velfortjent mot spaavdelingen.

Vi begynner med å bade i et av de to store utendørsbassengene, og avslutter badingen i bassenget med litt varmere vann inne. Rundt bassengene ute, står det solstoler man kan nyte sola i.

På vei ned til sauna- og damp-området, går vi forbi tre stillesoner. Dette er avslapningsområder, med peis, stoler og senger man kan ta seg en lur i, hvis man vil ha en pause fra den harde spa- og treningsdagen.

I underetasjen, finner vi en stor og en liten badstue, et damprom, en rekke vanlige dusjer, flere fotbad og en utendørs kulekulp og kuldedusj.

I badstuene og damprommet er man naken, men man kan ha en peshmetal rundt seg, hvis man ønsker.

Vår lokale venn har med seg to badstueluer, en til meg og en til seg selv. Badstueluens funksjon er å holde hodet kaldt i heten, slik at man kan sitte lenger.

 

 

Jeg føler meg rimelig dust, men vil ikke være uhøflig og bruker luen. Det viser seg å være verdens beste samtalestarter.  

Vi kommer først i prat med en amerikaner på jobbreise, som lurer fælt på hva i all verden vi har på hodet. Litt senere stiller noen tyske lærere det samme spørsmålet. Begge gangene fører luen til lengre og interessante samtaler med fremmede.

Den ene av de tyske lærerne har vært på ferie i Norge, og senere, etter at samtalen vår er slutt og vi sitter i saunaen, kommer han inn for å vise fram norsken sin: «Ha det bra», sier han smilende. Vi roser han og svarer det samme tilbake.

Han går tilbake til vennene sine, og vår lokale venn overhører han si på tysk: «De skjønte det, de skjønte det!» fornøyd med seg selv og i ekstase.

Vi avslutter spa-dagen med «aufguss» - et badstueritual, hvor en badstuemester tilsetter godluktende olje og klumper med is til badstueovnen, og skaper økt temperatur og het damp i rommet.

Badstuemesteren har et håndkle, eller en stor vifte, og vifter varmen, dampen og den gode lukten i ansiktet på de forskjellige deltagerne.

En god badstuemester utfører ritualet i form av en slags dans, med en nærmest forførende eleganse.

Vanligvis er det aufguss én gang i timen her på Kaifu, frem til stengetid kl. 22.


 

Lys og vann

Kvelden smyger seg innpå, og vi skal snart til Reeperbahn; byens fest-distrikt.

Før det, skal vi på et utendørs show i enda en av byens parker, Planten un Bloom, men vår lokale venn vil ikke fortelle stort mer om hva vi nå skal oppleve.

Vi ankommer nok en grønn og frodig park i Hamburg, med små innsjøer og steinbroer som leder oss over dem. Klokken er ca. 21.45, og det virker på guiden vår som om vi har dårlig tid.

Et stykke inn i parken, ser vi et hav av mennesker som sitter ventende på gresset, alle med ansiktet vendt i samme retning.

De voksne har en øl i hånden, mange med et piknik-teppe under seg, og barna løper lattermilde rundt dem med godteri i hendene.

Vi setter oss ned på gresset foran en større innsjø, med ansiktet i samme retning som alle de andre. Noen høyttalere stikker opp av vannet, er det en konsert vi skal på?

Klokken nærmer seg 22, og barna setter seg ned ved siden av hverandre, så langt frem de kommer ved innsjøen. Latteren stilner, og de følger årvåkent med på vannet foran seg.

Klassisk musikk strømmer dramatisk ut av høyttalerne, og innsjøen forvandles til en fontene med vannstråler i blått, lilla, rødt og gult. Strålene spruter i alle retninger - rett opp, til siden og i bue – i takt med musikken.

 

 

Barna hyler av glede, parene kysser og foreldrene smiler.

Showet varer i en god halvtime, med ulike kjente klassiske stykker og kreativ bruk av lys og vann. Til venstre for innsjøen, ser vi et lite svart hus, hvor artistene bak showet sitter og skaper underholdningen.

Ifølge vår lokale venn, arrangeres showet hver lørdag kl. 22 hele året, foruten de lyseste månedene i året, hvor showet begynner klokken 23. Det er helt gratis, og egner seg som en romantisk aktivitet for par, så vel som en hyggelig familieaktivitet for foreldre og barn.


 

Kiezen/Reeperbahn

Etter en dag med avslapning på spa og romantikk i parken, passer det godt med en noe hardere avslutning på «der Kiez».

«Der Kiez» er et annet navn på Reeperbahn; en 930 meter lang festgate med barer, klubber og strippeklubber.

Reeperbahn var stedet der sjømenn festet, da de kom i land i Hamburg, etter å ha vært på havet i månedsvis, og navnet kommer fra repslagerne som lagde rep (tau) til skipene.

En av sidegatene til Reeperbahn er Herbertstraße, som er bydelens «red-light district». Det er en svært heteronormativ forlystelsesgate, hvor kvinner og mindreårige ikke har adgang.

Prostitusjon er lovlig og regulert i Tyskland, i likhet med i Nederland.

Vi starter eventyret med å gå på Reeperbahns største sexleketøybutikk. Tre svære etasjer med dildoer, lommevaginaer, porno, penisringer, bondage- klær og utstyr, og alt hva hjertet måtte begjære. Her finner man noe for enhver smak.

For å sørge for at vi får se det sjukeste hver etasje har å tilby, kjører vi en konkurranse om å finne det morsomste eller sykeste vi kan. Alle stiller klokken på 5 minutter, og avtaler oppmøtested når tiden har gått ut.

Jeg finner en gigantisk dildo, på høyde med en liten ponni og bredden til et fransk landbrød.

En av de andre finner to hender, fra albuen og opp, foldet sammen i bønn. Vi har ikke lyst til å tenke på hva det skal brukes til.

Etter en stund får vi nok, og beveger oss mot et utested vår lokale guide har sett seg ut.

På veien, stopper vi ved en av Hamburgs mange kiosker og kjøper øl i plastkopper.

Ølsalg fra kiosk om natta, og å drikke på offentlig gate, er spennende for oss nordmenn, og hverdagskost for Hamburgere.

Stedet hun har tatt oss med til, er en irsk bar. Her har de live-musikk, bordplasser og dansegulv i underetasjen. Etter min mening; alt et skikkelig utested trenger. Vi går likevel ikke inn, på grunn av den stive inngangsprisen.

Dermed farer vi videre til et nytt utested, med gratis inngang.

Det nye utestedet viser seg å være en stappfull klubb, med høy, dunkende musikk. Det er umulig å komme seg til toalettet, og jeg må skikkelig tisse. Vi beveger oss derfor videre til en noe brun bar over gata.

Etter noen øl der, bestemmer vi oss for å dra på strippeklubb. Det er tross alt strippeklubber, fest og hor denne bydelen er kjent for. Dessuten, er det en interessant erfaring, fra et sosiologisk perspektiv.

Det første stedet vi kommer til har 12 euro i inngangspenger. Her har de både mannlige og kvinnelige strippere.

Vi konkluderer likevel med at det er for dyrt, og går heller på strippeklubben med gratis inngang over gata.

Livslærdom: ingenting er gratis. 

Ølen her inne koster 6 euro stk., en økning på 3-4 euro fra alle andre steder, og det er drikkeplikt. Stedet er også noe shabby, og danserne av varierende kvalitet.

Jeg er glad jeg slipper å se det i edru tilstand.

Vi avslutter kvelden med en burger, og en oppsummering. Hva har vi lært?

Jo, neste gang vi skal på Reeperbahn betaler vi inngang.

Her er det så sinnssykt mange folk, og så mange ulike alternativer, at inngangspengene både sørger for at det ikke blir for fullt, fordi folk som oss ikke gidder å betale, og fungerer som et slags kvalitetsstempel.

Den irske baren har vår lokale venn vært på mange ganger, og det er hennes favorittsted. Der slipper de ikke inn folk som er altfor dritings, og de har en antallsbegrensning. Det er der vi skulle ha vært.

Strippeklubben med 12 euro i inngangspenger vet vi lite om, men etter utseendet å dømme virket det som et mer ordnet etablissement enn det vi var på.

Så husk: ingenting er gratis på Reeperbahn. Er det gratis inngang, betaler du på andre måter.

Neste gang betaler vi heller.