Vibeke Moe (61) har en lang og variert karriere innen psykologifaget bak seg. Hun gir oss svar på hvilken kompetanse hun mener psykologifaget trenger nå og i fremtiden, og hva det vil si å være en god leder. 

 

Fortell kort om hva du jobber som og hvor

Vibeke er utdanningsleder ved psykologisk institutt på UiO. 
 
–  Jeg er også professor ved psykologisk institutt, og psykologspesialist i klinisk arbeid med barn og unge, og familier.

 

Mitt yrke - Utdanningsleder på psykologisk institutt 

Navn: Vibeke Moe

Alder: 61 år 

Stilling: Utdanningsleder på psykologisk institutt 

Arbeidsgiver: Psykologisk institutt, UiO

Utdanningsleder siden: 01.01.2020

 

Hva er din utdanningsbakgrunn?

–  Jeg er utdannet psykolog med cand.psychol.-eksamen fra universitetet i Oslo.

I likhet med mange andre var ikke Vibeke alltid så sikker på hva hun skulle bli når hun ble stor. Foreldrene hennes jobbet innen psykisk helsevern, og med barn og unge og familier som strevde.

Det inspirerte henne. Samtidig ønsket hun å ta sitt eget valg, og være sikker på at hun ikke tok valget om sin fremtid basert på hva familien gjorde eller ville at hun skulle gjøre.

–  Da jeg selv ble student, tenkte jeg at nå er det viktig at jeg tar mitt eget valg. At jeg ikke bare går rett på å bli psykolog, sånn som faren min var. 

–  Jeg var ikke helt sikker på at det var psykolog jeg skulle bli, men jeg visste at jeg ville studere noe som hadde med samfunn og mennesker å gjøre.

Vibeke tok det som den gangen het en cand.mag. En grad bestående av to grunnfag og et mellomfag. Et grunnfag er lik en årsenhet. Et mellomfag bygde videre et og ett halvt år på årsenheten.

Til sammen ble dette en cand.mag.-grad.

–  Jeg studerte da sosialantropologi. Jeg var veldig interessert i å reise, og i andre kulturer enn den norske.

Der møtte hun også mannen hun senere skulle gifte seg med. 

–  Etter det tok jeg et fag som het Massekomminikasjon, og så ett år med psykologi.

 

 

Hun skjønte at det var det siste faget, psykologi, hun ville satse på. Hun søkte og kom inn på profesjonsstudiet.


 

Videreutdanning etter profesjonsstudiet

Etter cand.psychol.-eksamen spesialiserte Vibeke seg klinisk, og begynte samtidig veien mot en forskerkarriere. Hun startet i en klinisk stilling på Aline Spedbarnssenter, hvor hun jobbet med spedbarn og familier som trengte omsorg fra barnevernet. 

Der ble hun kjent med psykologer som var spesielt opptatt av barn med mødre som ruset seg under svangerskapet. Spedbarna deres var på Aline spedbarnssenter, og var syke og abstinente.

–  Vi lurte veldig på hvordan det skulle gå med dem. Det var det lite kunnskap om. Det inspirerte meg til å tenke at jeg gjerne ville forske på disse barna.

Sammen med en god kollega skrev hun søknad til Norges forskningsråd om doktorgradsstipend.

De ville finne ut av hvordan det gikk med barna, og hva som skulle til for at det skal gå best mulig.

–  Vi fikk stipend. Jeg søkte meg så inn på doktorgradsprogrammet på psykologisk institutt, og kom inn.

Med finansiering og et prosjekt kan man søke om å bli tatt opp ved doktorgradsprogrammet.

I dag er det vanligere at det lyses ut stipendiatstillinger til store prosjekter, både fra universitetene og i helseforetakene. Stipendiatene tar del i disse, og det blir deres doktorgradsprosjekt. 

–  Jeg fikk i den perioden lov å jobbe 50 % klinisk, slik at jeg kunne spesialisere meg som klinisk psykolog samtidig. 

Det kalles i dag et dobbeltkompetansestipend, og stipendiatperioden blir dobbelt så lang. Da blir man både forskerutdannet og spesialiserer seg klinisk samtidig.

Vanlig lengde på doktorgradsstipender er 3 år, med et eventuelt fjerde år dersom man holder undervisning ved universitetet. Et dobbeltkompetansestipend er ofte et samarbeid mellom universitetet, og et helseforetak eller en klinikk.

–  Etter fullført doktorgrad søkte jeg postdoktorstilling  ved universitetet. Jeg søkte igjen midler gjennom Norges forskningsråd, og fikk søknaden innvilget.

Stipendiatstillinger, inkludert postdoktorstillinger, er midlertidige ansettelser som varer i 3 eller 4 år. Vibeke fortsatte å forske på den samme problematikken.

–  Det var ikke mange gode behandlingsmuligheter for mødre med rusproblemer den gangen. Flesteparten av barna kom i fosterhjem, og vi fulgte barna videre i deres liv, der de bodde.

Etter hvert som tiden gikk ble det flere behandlingstilbud for de gravide kvinnene og partnerne deres.

–  Postdoktor-prosjektet mitt bestod i å forske på effekten av de nye tilbudene for barnas videre utvikling. Det viste seg at det stod mye bedre til med barna hvor moren fikk god hjelp under svangerskapet. 

Etter en stund som postdoktor søkte hun fast stilling ved universitetet som førsteamanuensis.

–  Det er den første stillingen man får fast ved universitetet, med mindre man blir lektor.

Lektor kan man bli uten doktorgrad, og stillingen består hovedsakelig av undervisning. Som førsteamanuensis underviser man 50 % og forsker resten.

–  Mye ved å lykkes med en universitetskarriere handler om å kunne drive seg selv, ta kontakt med andre som er opptatt av det samme og skaffe seg samarbeidspartnere.


 

Hard konkurranse

Det var dog hard konkurranse om førsteamanuensisstillingen. Første gang hun søkte, fikk hun den ikke. Hun fikk isteden jobb på regionssenteret for barn og unges psykiske helse (RBUP), for å bygge opp et nettverk som skulle jobbe med tidlig innsats. 

Innimellom hadde hun også vært ansatt på Aline spedbarnsenter og ved Nic Waals institutt, begge kliniske institusjoner. Der drev hun blant annet psykoterapi av barn og familier. 

RBUP driver med videreutdanning og tjenestestøtte til ulike tjenester for barn og unge i helseregion øst og sør. De lærer opp helsepersonell som psykologer, sosionomer, barnevernspedagoger, leger og helsesykepleiere.

Hun fikk drive både forskning og undervisning av helsearbeidere.

–  Undervisningserfaringen jeg fikk der var gull verdt.

Hun jobbet på RBUP i nesten ti år.

–  Jeg fikk i denne tiden, sammen med gode kolleger, en stor bevilgning fra forskningsrådet for å gjøre et prosjekt som heter «Liten i Norge».

Målet med prosjektet var å øke kunnskapen om risikofaktorer før og etter fødsel, for barns tidlige utvikling. 

Parallelt hadde hun undervisningsoppgaver på universitetet i en mindre prosent. Så, da det ble lyst ut en ny førsteamanuensis-stilling ved psykologisk institutt, søkte hun på den.

–  Jeg søkte igjen og denne gangen fikk jeg den! Da hadde jeg mer erfaring og publisert flere artikler, slik at jeg kunne nå opp i konkurransen.

Det er hard konkurranse i akademia. Du må ha publisert vitenskapelige arbeider, i tillegg til å ha undervisningserfaring.

På grunn av det pågående prosjektet på RBUP fikk hun i en periode lov til å jobbe begge steder. Etter en stund gikk hun helt over til universitetet. Da ble det mer undervisning av studenter.

–  Det var spennende og meningsfullt. Jeg har alltid likt å ha kontakt med studenter. Å undervise, formidle og få andre til å forstå kompliserte sammenhenger på en måte som er enkel.

Hun hadde på dette tidspunktet sine egne stipendiater som hun fulgte til doktorgraden.

–  Jeg involverte dem i mine forskningsnettverk, slik at de kunne få kontakter og få lov til å oppleve det jeg hadde opplevd.

Den siste store vendingen i karrieren var da psykologisk institutt skulle velge en ny ledelse. Valgkomiteen spurte Vibeke om hun kunne tenke seg å stille.

 

 

–  Da måtte jeg tenke meg grundig om. Til slutt sa jeg ja, fordi jeg kunne gjerne tenke meg å bli utdanningsleder, hvis det var noe innen ledelse jeg skulle engasjere meg i. 

Det var to team som stilte, med hver sin instituttleder, utdanningsleder og forskningsleder. Valgkampen bestod av allmøter for både de ansatte og studentene, hvor hvert team presenterte sitt program. Alle ansatte og studenter ved instituttet hadde stemmerett.

–  Så var det mitt team som vant i denne omgang. 1.januar 2020 ble jeg utdanningsleder.

Nå var det bare én ting som manglet: å bli professor. Det neste akademiske steget etter førsteamanuensis.

–  Jeg hadde brukt mye tid på undervisning og stipendiater – og nå hadde jeg blitt utdanningsleder. Men jeg hadde ikke fått kvalifisert meg til å bli professor.

For å bli professor må du ha publisert nok vitenskapelige artikler, ha bred erfaring med undervisning, og ledet forskningsprosjekter og annet utviklingsarbeid.

–  Jeg fant ut at hvis jeg skulle være en god utdanningsleder og en god forsker, så måtte jeg også bli professor. Jeg søkte om opprykk til professor, og ble det.


 

Hvordan ser en typisk arbeidsdag ut?

Vibeke forteller at arbeidsdagen er preget av mange møter. Hun samarbeider tett med studieadministrasjonen, studentrepresentanter og ikke minst ledergruppen for øvrig. 

Som leder må man benytte seg av ressursene rundt seg, og studieadministrasjonen, som er fast ansatt personale, er en viktig ressurs.

–  Jeg jobber mye med dem for å få de mer overordnede strategiske planene om undervisningen satt ut i livet.

–  Særlig under pandemien med den raske omleggingen av undervisningsformen har det vært mye og tett samarbeid. I perioder har vi hatt møter flere ganger i uken.

LES OGSÅ: Yrkesintervju - Logistikksjef - Carl Christian Glenne

 

Fra fysisk, til digital, til hybrid

–  Det har vært krevende, men også veldig meningsfullt. Å finne nye løsninger på en akutt situasjon har vært veldig flott, når vi tross alt har lykkes ikke så verst med det.

–  Det har gitt muligheter til å utvikle nye undervisningsmetoder, som vi kanskje ellers ikke ville gjort. Det har vært spennende for meg som utdanningsleder.

Tett kontakt med studentrepresentantene er også viktig, understreker hun.

–  Det har vært særlig viktig under pandemien for å få vite hvordan de har det og om de har forslag til forbedring.

Programrådsmøte er et annet viktig, månedlig møte med alle fagavdelingene på instituttet, og to studentrepresentanter. Vibeke leder utvalget og lederen for studieadministrasjonen er sekretær.

En utdanningsleder skal kunne drive forskning 50 % av tiden, og kanskje veiledning av stipendiater. Det har det ikke blitt så mye tid til for Vibeke.

–  Jeg gjør noe av det, men det har blitt lite tid til det nå i disse pandemi-tider.


 

Hva har du lært om det å være leder?

Tydelig og nok kommunikasjon er viktig.

–  Særlig i krisetider, som vi har vært i nå. Det å ha kontakt, og være lyttende til hva de ulike gruppene jeg skal lede har av behov.

–  Det kan være forskjellige perspektiver, og alle kan tilføre noe som er viktig for ledelsen.

Videre har hun lært mye om hvordan universitetet fungerer og henger sammen som system, og de ulike rollene folk har innad i det systemet.

–  Hvis man vil oppnå forandring og bidra konstruktivt til det, er det nyttig å vite gjennom hvilke kanaler man skal gjøre det.

LES OGSÅ: Yrkesintervju: Management konsulent i Quartz + Co

 

Hvordan går du fram i situasjoner med interessekonflikt? 

–  Det kommer litt an på hvilken type sak det er og hvor mye det haster. Jeg syns det er viktig at en sak bør ha en god prosess, men det er ikke alltid vi har så god tid som vi skulle ønske.

Hun lytter til begge parter, og tar gjerne et møte med hver av dem for å høre deres perspektiv. Ofte involveres også studieadministrasjonen, hvor hun får gode innspill.

Hun forklarer at det er en viktig egenskap for en leder å kunne samarbeide med de man leder. 

–  Studieadministrasjonen vet ofte mye som jeg kanskje ikke vet, så de er en ressurs.

–  Studentene har også sine erfaringer om hvordan dette funker i praksis, og selvfølgelig mine vitenskapelige kolleger som skal sette undervisningen ut i livet. 

Hvis en sak har en budsjettmessig side må det opp i ledergruppen, og de møtes hver uke. 

Større strategiske endringer legges fram i en årsplan, slik som visjoner og målsettinger. Årsplanen blir både lagt fram for programrådet og for styret. Styret består av representanter fra de ansatte.

–  Beslutninger på lavere nivå, for eksempel når det gjelder ett enkelt emne, tas i samarbeid med emneansvarlig og lærerne som berøres. 


 

Hva skal til for å lykkes i din jobb?

–  For det første må man ha en solid akademisk bakgrunn.

–  Dette er universitetet og det krever at du har erfaring fra forskning og ikke minst undervisning. All undervisning vi driver skal være forskningsbasert. 

Evnen til godt samarbeid, til å lytte, og kunne representere instituttet godt utad og oppover i universitetssystemet for å klare å få ting til å skje, er også viktig.

–  I saker som er vanskelige og mer konfliktfylte må man orke å ta det på alvor, åpne for dialog, og tilstrebe en løsning alle kan leve med.

Men beslutninger må tas, selv om ikke alle er enige.

–  Hvis folk opplever seg hørt, tror jeg det er lettere å akseptere at det blir tatt en beslutning. Når det har vært en skikkelig prosess.

LES OGSÅ: Yrkesintervju kunstterapaut Toril Kojan

 

Kan man være leder hvis man er opptatt av å bli likt?

–  Jeg tror at hvis man vil at alle skal like det man gjør til enhver tid, så er ikke det mulig. Du kan ikke være mest opptatt av at alle syns du er grei hele tiden, det går ikke.

Hun understreker likevel viktigheten av å være ordentlig og samarbeidsvillig, og at man fint kan være en likandes person selv om man er leder.

–  Jeg tror at godt lederskap nettopp er at man er ordentlig, opptatt av dialog, lytter og tar andre på alvor.


 

Spisse albuer er altså ikke et krav?

–  Jeg tenker ikke at spisse albuer er en nødvendighet for å bli leder, eller være en god leder.

–  Du bør være mer opptatt av de du leder, enn dine egne spisse albuer. En god leder bør være det.

I tillegg til Vibekes lidenskap for undervisning, var det en annen grunn til at hun takket ja til lederutfordringen.

–  Når jeg sa ja til å bli med i valgkampen, og også når det gjaldt å bli professor, tenkte jeg at det er viktig at kvinner også tar slike utfordringer.

Det har tradisjonelt vært et overskudd av menn på ledernivå og på professornivå i akademia, forteller utdanningslederen. 

–  Å tro og vite at man som kvinne kan klare en lederrolle, det er viktig.

–  Og det ser jeg at går, men jeg gjør det på min måte. Kanskje ikke på samme måte som min mannlige instituttleder, men på min egen måte. 

LES OGSÅ: Advokatfullmektig - Christoffer

 

Hvordan er den typiske karriereveien i ditt yrke?

–  Det kan nok hende at det finnes en mer rettlinjet vei enn min. Jeg var jo ute av universitetet en stund, men det ga meg gode og nyttige erfaringer.

Man kan jobbe seg rett videre til en førsteamanuensisstilling etter doktorgrad eller postdoktorstilling. Jobbe hardt og gjøre karriere, for så å kvalifisere seg som professor.

LES OGSÅ: Yrkesintervju: Profesjonell idrettsutøver - Gøril Snorroeggen

 

Hvordan og hva tror du gjorde at nettopp du fikk denne jobben?

–  Når det gjaldt å bli forsker? Utholdenhet og ekstrem interesse.

Man må orke å holde på, og orke å få mange avslag før man får publisert det man har skrevet.

–  Det er både opp- og nedturer, og da må du brenne for det du holder på med for å orke å fortsette.

Hun tror grunnen til at hun ble utdanningsleder er at hennes kolleger oppfattet at hun tok undervisning på alvor.

–  Og så har jeg hatt bein i flere leire og skapt kontakter på tvers av de ulike fagmiljøene på instituttet. Det er nok et ståsted som gjør at flere kan oppleve at jeg kan representere dem.

–  At jeg kunne være en slags brobygger mellom ulike miljøer. 

Også studentene har satt pris på brobyggerens evne til levende formidling. Det ga de utrykk for i begrunnelsen for å gi henne undervisningsprisen for noen år siden.

–  Det var utrolig hyggelig, og rørende.

LES OGSÅ: Yrkesintervju - Diakon - Kristin Sukke Gautestad

 

Hva er dine anbefalinger eller råd til personer som vil begynne i samme yrke?

Hvis du er veldig opptatt av faget ditt, bør du orientere deg på instituttet du tilhører og undersøke om noen jobber med noe du syns er spennende.

– Ta kontakt og hør om det er mulig å bli med i et forskningsprosjekt, slik at du kan bli en del av fagmiljøet. Det er mitt råd til studenter.

For å bli utdanningsleder må du ha noen ambisjoner for fremtiden.

–  Tenker du: Jeg har lyst til å bidra, jeg har lyst til å være med å utvikle undervisningen, jeg har mange ideer. Da har du et godt utgangspunkt.

Og man må tørre å ta på seg lederroller.

 

 

–  Det trenger ikke være topplederrolle i første omgang, men vær med i ulike prosjekter. Si at du kan lede grupper, og tør å tro på det.

LES OGSÅ: Yrkesintervju: Systemingeniør - Erlend Foss

 

Hva slags kompetanse mener du at psykologifaget trenger nå og i fremtiden?

Psykologifeltet er bredt, med mange ulike områder man kan spesialisere seg på.

–  Et felt som mange i samfunnet er opptatt av nå er miljøspørsmål. Det er ett område hvor vi har tenkt at psykologien kan bidra.

Psykologiens kunnskap om hva som gjør at mennesker tar ulike valg og endrer atferd, kan brukes til å forstå hva som skal til for at folk tar mer miljøvennlige og bærekraftige valg.

Under pandemien har også behovet for gode tiltak og kunnskap om barn og unge, og familier som strever, blitt større.

–  Det har vært en økning i spiseforstyrrelser blant unge ungdommer, lenger ned i alder enn det man har sett tidligere.

Tiltak som rettes mot barn i yngre alder enn majoriteten av tiltak i dag, er det behov for.

–  Gjerne helt ned i sped- og småbarnsalder, slik at barn i risikosonen kommer inn i gode utviklingsspiraler.

–  Det er jeg personlig veldig opptatt av, og vi ser at samfunnet har behov for det.

LES OGSÅ: Yrkesintervju - Kjell Ingolf Ropstad - Stortingsrepresentant

 

Har dere noen gode frynsegoder gjennom jobben?

–  Man kan jo kanskje si at frynsegodet mitt er at jeg har en utrolig spennende jobb, hvor jeg får jobbe sammen med veldig interessante kolleger og studenter.

–  Og så kan jeg i stor grad velge arbeidsoppgavene mine selv, det er en frihet.

LES OGSÅ: Programmerer i Agresso - Yrkesintervju

 

Hva synes du er det beste med å jobbe i ditt yrke og din bransje?

–  Det beste er at det er et utrolig spennende fag syns jeg, som jeg er professor i.

Når det gjelder å være utdanningsleder, forteller hun at det beste er å jobbe tett på utdanningen, se at det foregår mye og være en pådriver i å utvikle undervisningen videre.

–  Det er utrolig spennende, det er et privilegium.

LES OGSÅ: Yrkesintervju - Revisor - Malin B. Mathisen

 

Hvordan vil du oppsummere tiden som utdanningsleder så langt?

–  Det har vært krevende, men også veldig meningsfullt og veldig spennende.

–  Det har vært en videreutvikling av karrieren min, og jeg har lært masse nytt, blant annet om det å være leder.

Vibeke er valgt for fire år, så er det en ny valgkamp.

–  Da er det noen andre som utfordres til å sitte i ledelsen.