Fortell kort om hva du jobber som og hvor.

Jeg jobber som psykolog på en psykiatrisk poliklinikk ved Søndre Oslo DPS (Distrikts Psykiatrisk Senter) på Holmlia.

 

Hvordan ser en typisk arbeidsdag ut for deg?

En typisk arbeidsdag for meg er en blanding av møter (både innad på huset og med eksterne samarbeidspartnere), terapitimer, utredningstimer og skrivearbeid. Antall pasienter jeg ser på en dag varierer fra 2-5 stk. Innimellom består også dagene av interne eller eksterne kurs.

 

Hva skal til for å lykkes i din jobb?

For å lykkes som psykolog mener jeg at du må være tilpasningsdyktig, fleksibel og tålmodig. Du vil møte pasienter med svært ulik bakgrunn og du må ha evnen til å skape et rom hvor de føler seg trygge nok til å snakke om det de har på hjertet. I noen tilfeller vil du også måtte stå i ganske ubehagelige situasjoner, derfor vil det også være viktig å kunne romme og håndtere et høyt affektnivå. I tillegg må du være flink til å ta vare på deg selv; egenomsorg er helt grunnleggende for å overleve i yrket. Tar du ofte jobben med deg hjem er det lett å bli utbrent, og det å prioritere veiledning og fritid er måter å unngå dette på.

 

Hvordan er den typiske karriereveien videre i ditt yrke / din bransje?

De fleste psykologer velger å bli spesialister. Når man har fått godkjent autorisasjon kan man sette i gang med dette løpet. Det er forskjellige retninger man kan velge, bl.a. klinisk voksenpsykologi, barne- og ungdomspsykologi, arbeidspsykologi og så videre. Det tar minimum 5 år å bli psykologspesialist og som regel må du innom forskjellige praksisplasser, gå diverse kurs og skrive en oppgave.

 

Hva er de typiske startjobbene og arbeidsoppgavene for nyutdannede som starter i ditt yrke / din bransje?

Her er det stor variasjon. I mitt tilfelle fikk jeg fast stilling på behandlingssenteret hvor jeg hadde hatt min hovedpraksis, og jeg har inntrykk av at mange har startet på denne måten. Det er ofte at man som nyutdannet må være villig til å pendle litt da stillinger i de større byene er svært attraktive. Jeg pendlet flere år til Drammen fra Oslo.

Jeg tror noen synes det er greit å ikke begynne med direkte terapiarbeid i første omgang, og jeg kjenner mange som startet i for eksempel PPT (Pedagogisk-Psykologisk Tjeneste) hvor det er større fokus på utredning, tilrettelegging og viderehenvisning til andre instanser. Selv drev jeg mye terapiarbeid fra første stund, og jeg tror mange også møter «hverdagen» ganske raskt og får mange av de samme arbeidsoppgavene som mer erfarne behandlere. Det er imidlertid mange arbeidsgivere som passer på at man ikke får de tyngste og mest utfordrende sakene til å begynne med.

 

Hva er din utdanningsbakgrunn?

Jeg kjente på utferdstrangen etter videregående og valgte å studere i utlandet. Jeg søkte meg først til England hvor jeg tok mine første tre år. Jeg var veldig fornøyd med studiene der, men var nødt til å fullføre utdannelsen i et skandinavisk land for å enklest mulig få godkjent utdannelsen i Norge.

 

Hvordan og hva tror du gjorde at nettopp du fikk denne jobben?

Min nåværende jobb fikk jeg hovedsakelig på bakgrunn av min erfaring og interesse for migrasjonstraumer og bruk av tolk. Jeg har siden studiene vært svært interessert i traumer, spesielt traumer mennesker opplever i krig/konflikt, under flukt og i eksil. Jeg skrev hovedoppgave om dette og har jobbet mye med personer med minoritetsbakgrunn. I tillegg har jeg vært på feltoppdrag med Leger Uten Grenser på Vestbredden. På Holmlia hvor jeg jobber nå har ca. 40 prosent av pasientgruppa ikke-vestlig bakgrunn og jeg får god bruk for min erfaring på dette feltet.

 

Hva er dine anbefalinger / råd til personer som vil begynne i samme yrke?

Jeg anbefaler mitt yrke på det sterkeste! Jeg tror imidlertid at det er mange «flinke piker» som presser seg for hardt og ikke lytter til egne behov. Jeg har hørt om mange som blir sykemeldte etter kort tid i jobben. Derfor er det viktig å gå noen runder med seg selv før en setter i gang eller under utdanningsforløpet, og se på hvorvidt man har evnen til ta hensyn og reflektere rundt egne begrensninger.

Jeg oppfordrer spesielt gutter og personer med minoritetsbakgrunn til å bli psykologer, for yrkesgruppa representerer ikke befolkningen for øyeblikket.

 

Er det noen spesiell krav som stilles for å få en jobb som den du har (personlighet, akademiske meritter, utdanningsretninger, annet)?

I utgangspunktet kan alle søke, men jeg opplever vel at det kan være noe vanskeligere for nyutdannede å få fast stilling på en poliklinikk i Oslo (usikker på hvordan det er i de andre byene).

 

Hva synes du er det beste med å jobbe i ditt yrke / din bransje og har dere noen gode frynsegoder?

Det jeg liker aller best med yrket mitt er muligheten jeg får til å møte så mange forskjellige mennesker, mennesker jeg sannsynligvis aldri hadde møtt hvis jeg ikke hadde hatt denne jobben. I tillegg får du mulighet til å hjelpe dem til å få det bedre med seg selv. Det er en spesiell følelse å få ta del i andre menneskers livshistorier og bli betrodd hemmeligheter de ikke engang har fortalt sine aller nærmeste. 

Luksuriøse frynsegoder er det ikke flust av i det offentlige, men de fleste psykologer får betalt spesialiseringen av sine arbeidsgivere. I tillegg har du krav på veiledning før du blir spesialist.