Margrethe C. Stang er førsteamanuensis i kunsthistorie ved NTNU, hvor hun holder på med både forskning og undervisning – halvparten av hver.

– Jeg underviser mye på 1000-nivået, og har blant annet et emne som heter «fra antikk til middelalder», hvor det er førsteårsstudenter som går.

I dette emnet dekkes gresk, romersk, tidligkristen og middelaldersk kunst og arkitektur i perioden mellom antikken og middelalderen.

– Et annet emne jeg underviser i er «arkitektur og stilhistorie», fra 1400-tallet til i dag. Også her er det studenter på førsteårsnivå, men også studenter fra kulturminneforvaltning.

– Innimellom har jeg også fordypningsemner og veiledning av masterstudenter, men mye av undervisningen min er for ferske studenter.

 

Hvordan lykkes med faget kunsthistorie?

Navn: Margrethe C. Stang

Stilling: Førsteamanuensis

Arbeidssted: Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU)

Hvordan vil du beskrive kunsthistorie?

Kunsthistorie er nokså omfattende, hvor visuelle uttrykk gjennom en lang historie skal studeres.

– Jeg jobber jo mye med gammel kunst, ettersom det er middelalderens kunst jeg har doktorgrad i.

– Jeg pleier å si til mine studenter at kunst er én stavelse, mens historie er tre stavelser. Faget handler altså mye om å lære hele den lange kunsthistorien.

Kunsthistorie handler om å forstå sammenhengen mellom samfunn og bilder; å kunne forstå kunsten i det samfunnet den ble skapt i.

– På videregående nivå lærer man mye mer om hvordan kunst påvirker oss i dag, hvilke følelser man får av å se på et maleri og så videre. Men på universitetet prøver vi heller å rekonstruere hvordan verket fungerte i den samtiden det ble skapt i.

Det finnes alltid de som jobber med samtidskunst, hvor overgangene mellom verkenes kontekst og hvordan en selv opplever dem blir mer flytende, forteller Stang.

– Når man jobber med gammel kunst, blir denne distinksjonen derimot veldig tydelig.

 

 

Hvor mye tid bør man sette av i uken?

– Vi ønsker jo at studentene skal være heltidsstudenter, men mange er nødt til å jobbe mye ved siden av studiene for å i det hele tatt ha råd til å være studenter.

Det er liten tvil om at studenter i økende grad er nødt til å sørge for inntekter utover lån og stipend.

– I mange av humaniorafagene er det jo slik at det er mulig å få ståkarakter selv om man ikke jobber så mange timer per uke, men bare kommer seg gjennom pensum og forelesninger.

– Jeg vil riktignok understreke at faget blir langt mer morsomt jo høyere innsats man legger i det.

Hvor mye en får ut av studiet er en i stor grad ansvarlig for selv, og har man den rette innstillingen gir ikke faget bare belønninger på karakterkortet og i arbeidslivet, men også i livet generelt. 


 

Hvordan bør man jobbe med emnet helt i begynnelsen?

– I kunsthistorie har vi tradisjonelle forelesninger og gruppeundervisning. Jeg anbefaler å gå på forelesningene og sette seg langt frem.

– La også være å ta notater; emnet handler nemlig om å lære seg å se. Mange studenter ser på notater i stedet for bildene jeg viser på prosjektoren, og det nytter ikke.

Å bli bevisst på det man ser, og å legge merke til detaljer og forskjeller, er det som gjør emnet spennende og interessant, påpeker Stang. 

– Det er også slik faget skiller seg fra andre fag som litteraturvitenskap og historie.

Et annet lurt grep å ta i begynnelsen av semesteret, er å få oversikt over kronologien i emnet. Hva som kommer først, etterpå og til slutt.

– For eksempel kan man lage seg en tidslinje og lime den på hybelveggen.

– Studenter gjør også lurt i å lære seg å kjenne igjen detaljer til en slik grad at de kan si hvem arkitekten er når de spaserer forbi en bygning. Med andre ord; koble kunnskapen til det vi ser rundt oss i verden.

 

 

Hjelpemidler og inspirasjon

Ett av tipsene er noe kunststudenter over hele verden kan, og som de bør dra nytte av så lenge de er studenter.

– Mange museer slipper inn kunststudenter gratis, deriblant Louvre-museet i Paris.

Nettsiden Smarthistory er den mest besøkte kunsthistorie-ressursen i verden, hvor dyktige forskere skriver interessante og gode artikler om kunsthistorie.

– Med artiklene følger ofte flashcards, som gjør det enda enklere å ta til seg informasjonen i teksten.

– Ulempen er at det er på engelsk. Jeg er opptatt av at studentene skal ha et godt norsk fagspråk.

Mye av arbeidet kunsthistorikere gjør innebærer å snakke med folk, og derfor er det å kunne artikulere seg med et godt norsk fagspråk viktig for å mestre jobben.

– Jeg vil også råde til å være obs på dårlige nettkilder, ettersom det er mange som skriver både konspiratorisk og fantasifullt om kunsthistorie.

I forbindelse med symboler og skjulte meninger er det mange som legger ut mye tøys, forteller Stang. Derfor gjør en lurt i å lære seg å skille gode nettsider fra dårlige.

– Det finnes også mange gode videoer på youtube. Jeg liker å fortelle studentene mine om hvordan ting blir laget, og da er det fantastisk å kunne bruke videoer fra youtube for å skjønne ulike kunstteknikker, slik som for eksempel «action painting».


 

Hvordan bør man jobbe med emnet inn mot eksamen?

– Å pugge lønner seg. Rett og slett å kunne huske når de viktigste verkene ble laget og hvordan de ser ut. Puggingen hjelper deg med å opparbeide den visuelle hukommelsen, for å kunne legge til noe nytt til det du allerede vet.

Å komme seg gjennom hele pensum er et annet tips til studenter som ikke helt vet hvordan de skal gå i gang med eksamensforberedelsene.

– Les alle bøkene, og det som er vanskelig må leses flere ganger.

– Å løse gamle eksamensoppgaver og lære seg hvordan de er formulert er også en god forberedelse til eksamen. Be underviseren legge ut slike oppgaver hvis de ikke allerede ligger ute.

Mye av det man gjør som kunsthistoriker er å oversette et billedspråk til et skriftspråk. Derfor er det viktig å kunne formulere seg presist og ha et godt fagspråk.    

– Det handler om å oversette, enten muntlig eller skriftlig, det man ser med øynene til noe som kan skrives. Om språket kan bli mer presist, eller om det kan vises mer presisjon, er en tilbakemelding jeg ofte gir til mine studenter.

En annen anbefaling er å studere og pugge sammen med medstudenter.

– Jobb så mye som mulig sammen før eksamen, og prøv å ha det litt gøy med stoffet også.


 

Hva skal til for å få en A?

Har man toppkarakteren i siktet er fagstoffet nødt til å sitte helt til fingerspissene.

– For meg er det som skiller en A fra en B at man ikke bare har svart riktig, men at man svarer selvstendig og kan reflektere modent rundt det man har lest og lært.

– Studentene kan også komme med selvstendige perspektiver, dersom de viser faglig modenhet.

Stang forteller at flere studenter er av den oppfatningen at så lenge de ikke skriver feil, vil det gi full pott. Derimot er det ikke bare fakta i seg selv som er riktig, men også måten faktaene vurderes opp mot hverandre på.

– Skrivedelen er også viktig. Enkelte studenter velger kunsthistorie fordi de ikke trengte å skrive så mye i dette faget på videregående. På universitetet er dette litt omvendt.

– De som liker å lese og er glade i å skrive, og som anstrenger seg for å skrive godt, er de som blir de flinke kunsthistorikerne.

 De som er av den oppfatningen at kunsthistorie ikke handler så mye om lesing og skriving, opplever ofte at deres forventninger ikke blir innfridd i overgangen til universitet eller høyskole.

 

 

Hvem lykkes ikke i emnet?

– Det går faktisk an å få en ståkarakter i kunsthistorie selv om man for eksempel har rødgrønn fargeblindhet, eller en annen sterk synshemning. Men man må regne med å måtte jobbe hardere enn de andre studentene.

Fra utdanningsinstitusjonens side er det begrenset hva som kan gjøres for å kompensere for en slik ulempe.

– Dette er noe å ha i bakhodet når en står overfor valg av et slikt studie. Det finnes riktignok dyktige kunsthistorikere som for eksempel har dysleksi eller fargeblindhet.

Kunsthistorie er et sammensatt emne, og historie utgjør en vel så viktig del som kunsten alene. 

– For de som stresses av historie og ikke ser poenget med årstall, hva som skjedde før og nå, og som synes slike ting er kjedelige, vil nok det første året på kunsthistorie oppleves som veldig tungt.

Med andre ord er det ikke alle et slikt emne passer for. Øye for detaljer er for eksempel noe en ikke bør være foruten.

– Jeg sier ofte til mannen min at det er bra han ikke er kunsthistoriker, for han har ikke evnen til å se detaljer.

– Dersom det å observere detaljer er meningsløst for deg, er nok ikke kunsthistorie den rette veien å gå.


 

Kunsthistorie gir utbytte i livet ellers

Hvis en sitter på kunnskap om kunst, arkitektur, skulpturer eller om bilder generelt, blir verden brått langt mer fargerik.

– En av de tingene som virkelig er artig med kunsthistorie er at man kan, etter bare ett semester, reise på en europeisk by-ferie og faktisk få noe ut av faget.

– En får absolutt mye igjen for pengene de gangene en er ute og reiser, og spaserer gatelangs i en større by med hus fra ulike tidsepoker. Det er veldig givende.

Det er gøy å briljere med den kunnskapen man har, og i kunsthistorie finnes de tingene man har kunnskap om nærmest overalt.

– Det er et fag man får utrolig mye igjen for etter studiene, uavhengig av om en ender opp som kunsthistoriker til slutt eller ikke.