o(StudentTorget.no):

La meg introdusere meg selv. Jeg heter Pauline, er 21 år og flinkis. Bor i Oslo, har tre jobber, trener to ganger i uka (liker jeg å tro) og er vegetarianer for å redde miljøet (litt). Som dere skjønner, jeg er superflink. Og når du er superflink er det klart at du skal studere på et punkt, og helst noe bra noe, noe som høres litt kult ut når du sier det på en bar en fredag (den ene fredagen i måneden du drikker. Litt). Noe som får folk til å nikke litt anerkjennende og si noe sånt som: «så spennende!», før de snur seg tilbake til den vasne ølen de har fått til studentpris. Og dette er noen sannhetens ord til deg som har valgt hva du skal studere, men søkte et studium bare fordi du følte at du måtte.

 

Noen øyeblikk i livet føles helt avgjørende. Med mindre du er av de få som vet fra de er små hva de vil bli, føles det å klikke seg inn på studievalg som russisk rulett av den livsfarlige sorten. ALT føles som en mulighet. Kanskje du har forsøkt deg på elimineringsmetoden og gitt opp etter seks. Det er vår generasjons luksusproblem det, vi har for mange muligheter. Og når du sitter hjemme og forestiller deg livet ditt er det sykt å tenke på at dette tastetrykket skal være avgjørende. Du velger deg noen alternativer og sover dårlig frem til søknadsportalen stenger. Og når det har stengt er det bare å vente.

 

For nøyaktig et år siden i dag fikk jeg den skjebnesvangre mailen. Den mailen tusenvis av unge mennesker venter på i disse dager. Jeg trasket spent frem og tilbake bak kakedisken, hadde knapt sovet natten før. Jeg tok et friår etter videregående og hadde brukt året på å jobbe. Mye på kjøkken på sykehus, og noe på kafé. Men nå var det slutt - jeg hadde bestemt meg for å begynne å studere når sommeren var over. Et relativt drastisk valg, det var få i min omgangskrets som skulle på skolebenken så kjapt etter videregående. Men jeg var flink, og flinkiser har som regel dårlig tid.

 

Gjesteblogg: Det verste som kan skje første skoledag

 

Vi var to på jobb den formiddagen, Elise og jeg, begge like spente, kanskje til og med nervøse. Hun ville inn på sykepleie og jeg på Medier og kommunikasjon. Samordna opptak er ikke helt til å stole på, så vi visste ikke om vi ville få svar før dagen etter. Men midt mellom en kaffe latte og en iskaffe poppet mailen opp. (Ettersom jeg var flink pike sjekket jeg ikke mailen før i lunsjpausen, men jeg kan tenke meg at jeg var i ferd med å steame min førtitredje kanne med melk da den landet i innboksen.)

 

Jeg kan tenke meg at det å vente på svar fra Samordna opptak er litt slik fotballtrenere har det når de står på sidelinjen og venter på mål. Alle mål føles like verdifulle, kroppen er i helspenn og de vet at de ikke kan gjøre noe. Når målet plutselig kommer er det som om hele kroppen går i oppløsning. Det går kaldt nedover ryggen, kjeven spenner seg og øynene blir store som tallerkener. Svaret er det eneste som teller. Litt sånn var det da jeg så det røde et-tallet på mailikonet. Jeg fikk tunnelsyn. Og sekundene det tok å klikke seg inn og åpne mailen føltes uendelig lange. Men så var den åpnet, og jeg hadde kommet inn. Det hadde Elise også. Og i to minutter sto vi på bakrommet og hoppet av glede, før vi hørte at noen kremte på andre siden av disken.

 

I år var det min beste venninne sin tur til å søke seg inn på skole for første gang. Etter to år med flust av opplevelser og reiser meldte det seg et sug etter å jobbe mot noe. Hun har levd i frustrasjon hele våren, sendt meldinger til alle døgnets tider i et desperat forsøk på å bli klokere på hva hun egentlig vil. Og jeg tror mange har det sånn: vi føler at vi må gjøre noe, selv om vi ikke har lyst til noe spesielt. Da fristen for å lage den endelige prioriteringslisten nærmet seg sto det mellom to helt forskjellige studier. Og hun kunne ikke skjønne at hun skulle velge hva hun ville gjøre resten av livet på noen få timer.         

 

Les også: 10 råd for å lykkes med det første året som student                                                                                                                                                                                                                                                                      

Det er vanskelig å sitte hjemme på soverommet og forestille seg hva man vil gjøre med livet når man ikke har peiling. Men greia er: det kommer til å åpenbare seg når du begynner å studere, uansett hva det er. Så fort du setter deg ned med pensum og begynner å bla, så fort du møter foreleserne, så fort du begynner å utveksle fremtidsdrømmer med medstudentene dine kommer du til å forstå om du vil bruke livet på det eller ikke. Eller kanskje tar det et år å finne ut av det, kanskje to, men til og med da er det ikke for sent! Selv angret jeg etter et år. Til høsten slutter jeg etter første året på en bachelorgrad. Og det er kanskje essensen av denne kronikken, egentlig. Selv om det føles helt avgjørende akkurat nå, er det lov å angre.

 

Forhåpentligvis sitter du med stjerner i øynene etter første forelesning og gleder deg til å komme i gang med det som skal bli karrierelivet ditt. Jeg ønsker for deg at du har truffet rett i havet av muligheter på Samordna Opptak. Da gratulerer jeg, og gir deg plass i en svært eksklusiv klubb. Resten av oss homper forhåpentligvis etter en dag. For kanskje du innser at studiet ikke var noe for deg, men fortsetter til jul bare fordi du burde. Eller kanskje du fullfører et helt år. Eller kanskje du foretrekker å lage litt mer kaffe før du tar av deg forkleet og bestemmer deg. Og det er helt greit.