«Når dere begynner på universitetet holder ikke dette lenger». HVOR mange ganger har vi ikke hørt denne setningen?

Norsklærere som i frustrasjon river seg i håret etter midtveisvurderingen, og tenker ut en litt håpløs plan for å skremme elevene bort fra pc-ene og ned i norskboka.

Setningen høres litt ut som noe mamma kunne sagt, da jeg var seks år og ikke ville bli med hjem fra bestisen min, og hun truet med at jeg ikke fikk dessert etter middag, når desserten uansett var frukt og jeg kunne ikke gitt mer f***.

For hvor mange ganger har slike trusler EGENTLIG fungert?

For det første, virker universitetet uendelig langt unna.

For det andre, sitter halvparten og tenker at de nok på en eller annen måte skal lure seg opp til en brukbar karakter uansett. Og videregåendelærerne er liksom ikke den beste kilden for slik informasjon, de bruker nemlig atlantis-effekten for alt den er verdt!

(Den effekten som får universitetet til å virke mystisk og mytisk og nervepirrende, som noe som burde få det til å gå kaldt nedover ryggen din (også viser det seg at universitetet er den dølleste murbygningen EVER, men nok om det)).

Og uansett hvor store hårdotter læreren står med i hver hånd, er det eneste du klarer å tenke på i hvilket hjørne du skal kaste den brukte snusen din.

Så mye som høyere utdanning blir messet om i norske klasserom, er det lett å tro at man skulle tatt minst to runder med videregående skole, tre studieforberedende sommerkurs, og forkurs i både matte og heksekunst, før man stiller opp til fadderuke og femtimers forelesninger.

Hoppet fra videregående til universitet virker så stort.

Så til sannheten, i all sin prakt:

JA, det blir tøffere på Universitetet. Men bare om du vil at det skal være det.

(Nå skal ikke jeg snakke for noen som studerer for eksempel medisin eller juss, jeg hakke en eneste peil på hvor harde de studiene er. Jeg snakker for oss frie sjeler som studerer litteratur og musikkvitenskap på offentlig universitet).

Dessverre er det ingen vits i å juble av den grunn, for det betyr at om du vil gjøre det bra, er det bare opp til deg.

Forskjellen, den brutale forskjellen du kommer til å merke, som for noen er verdens lettelse og for noen er en forbannelse (noen ganger en forbannelse forkledd som lettelse), er at du får sykt mye mer frihet. Du kan plutselig velge å ta den enkle veien.

De fleste videregåendelærere vil at man skal gjøre det bra.

Noen forelesere også, men en del av dem bruker kun forelesninger til å skryte av egne prosjekter.

Resten kan ikke navnet ditt.

Men tilbake til norsklæreren din, hun som sitter på kvelden og ber for 1/4 av elevene sine som står i fare for å stryke.

Sånne er en sjelden art på universitetet. De som gir deg utfyllende forbedringskommentarer og tar deg i kragen når du sover i timen.

På universitetet kan du sove i timen. Ofte trenger du ikke møte opp. Ingen prakker bøkene på deg, de må du skaffe sjæl (til en skamdyr penge).

Nå virker dette som en kronikk, hvor jeg oppfordrer til latskap.

Men det jeg egentlig vil fortelle, er hva som er den egentlige forskjellen mellom videregående og høyere utdanning: Det er ingen som pisker eller pjusker lenger.

Hvis du holder på å stryke, synd for deg.

Da må du skrive de femten sidene om igjen, neste semester. Det er ingen slingringsmonn fordi du viser engasjement og «gode muntlige evner» i timen.

Læreren din kommer ikke til å ringe moren din fordi du spiser for lite, OG DU KAN IKKE FLØRTE TIL DEG EN HØYERE KARAKTER.

Og denne friheten kan være litt skummel.

Det vil si at du kan ha to måneder på en oppgave og bare jobbe de siste to døgnene (ikke å anbefale, av erfaring). 

Men klarer du å komme deg opp på regnværsdager, der alt du vil gjøre er å ligge i senga, og se på The Office for tredje gang og lese hele den tjukke tjukke boka med kun seksstavelsesord av forfatteren med det sykt lange navnet, kommer universitetet til å være en fin greie.

Og det er jo hele poenget med å ta på seg hundretusenvis av kroner med lån – at man skal få noe igjen for det.

Og finner du riktig studie, kommer jo ikke det til å være et stort problem.

For at denne kronikken skal ha noe som helst fornuftig for seg, bortsett fra det faktum at du nå vet hvor mye frihet du får, vil jeg til slutt dele med meg av hack-biblioteket mitt.

Derfor, avslutter jeg med mine beste tips, når det gjelder skolens første uker:

1. Ha tunga rett i munnen og skriv ned alt som blir sagt den første uka. Noter deg hvor du kan få tak i bøkene du trenger (gjerne billig), hvor den beste doen er, og hvilke pc-er på biblioteket som IKKE fungerer på printeren.

2. Finn minst en fra klassen over som du adder på face, slik at du senere kan stille alle mulige spørsmål hva gjelder sensorspørsmål og foreleseres forventninger, og den slags.

3. Finn minst en fra din egen klasse som du adder på face, som du kan klamre deg til når det trengs. Sjansen er stor for at vedkommende føler samme behovet.

4. Vær flittig, iallfall de første månedene, og PRØV å finne noe som motiverer deg. Forhåpentligvis, er det at du får lære deg sykt mye om akkurat det du vil, grunn nok!

5. Hvis friheten er vanskelig å takle, lag rutiner i form av kollokviegrupper og rammedag på syv timer. Det vil si at du bestemmer deg for å jobbe med skole fra ni til fire hver dag, så langt det lar seg gjøre.

Og så, når du med tiden har fullført drømmestudiet og landet drømmejobben, og har drømmehuset, drømmeekteskapet og drømmebarna, kan du ringe norsklæreren din fra videregående, og takke for at hun tok deg i kragen da den eneste planen din var å lage en app og bli milliardær før du fylte atten.