Stranden ligger kritthvit i horisonten. Den vokser stadig mer og mer, og det gløder i øynene på Eilert. Rolige dager på en glovarm båt, med daglige dukkerter i azur-blått, lunket saltvann, har vært hverdagen i tre uker.

Idyllen har vært mye på topp, men til og med blått hav og sjøluft kan miste sin sjarm når det er den eneste utsikten time etter time, og reisen er på omtrent 2700 nautiske mil.

Det første synet av land var derfor en milepæl. Lukten av jord og planter ble plutselig verdens beste duft når båten ankrer opp på St. Vincent, og gutta hoppet opp på land.

 

Friår etter videregående
Det blir stadig mer populært å ta et såkalt «friår» etter videregående skole. Fler og fler reiser på folkehøgskole, i militæret eller på backpacking. Det er derfor lett å se seg blind på at det faktisk finnes flere muligheter. Uansett om du er 18 eller 40, så er det ikke for sent å prøve noe nytt. I denne serien av alternative friår vil du kunne se at det er mulig å lære mer fra livets skole. Fellesnevneren er at ingen angrer på utbyttet av et år utenom det vanlige.

 

 

Kjøpte seilbåt som 14-åring

Da Eilert var 14 år gammel gikk han sammen med fire andre venner om å kjøpe en egen seilbåt. Han hadde vært med å seile med familie og venner tidligere, og trippet nå på dekk om å få lov til å styre skuta selv. Det tok ikke lang tid før det bar ut på tur alene langs den nordiske kyst, og gutta ble hekta på frihetsfølelsen som fulgte med å seile sin egen sjø.

– Vi brukte sommeren på å seile rundt og føle på friheten ved å kunne dra hvor man ville, når som helst. Ingen foreldre som forteller deg når du skal stå opp, eller når du skal legge deg.

Etter et par somre alene på sjøen, kom guttene i prat med flere unge seilere som hadde begitt seg ut på lange etapper. Fra fordekket under en solnedgang i Nordens såkalte Ibiza, Smøgen, ble planen derfor lagt for året etter videregående. Atlanterhavet skulle krysses. Ikke bare én gang, men to.

Da klokka klang for siste gang på Blindern og Ullern videregående bar det rett ut i jobb for Eilert og kompisen Bror. Målet var å tjene penger til å skaffe en ny båt, fordi den beskjedne 25-foten var solgt, og heller ikke kunne seiles trygt over havet.

Det fulgte intensive jobbuker, og oppussingshelger på båten som sto i Arendal.

Ett år senere sto de klare på Dronningen Marina i Oslos Frognerkil. Fra den nydøpte Valkyrie vinket de farvel til familie og kastet loss, med lommene åpne for uante fremtidige minner, både på land og i vann.

 

 

Fikk venner i alle aldre

Første stopp ble på motorverkstedet i Strømstad, før Valkyrien putret, litt enklere denne gangen, nedover Europa. Utfarten mot det åpne hav gikk fra Kanariøyene, og 23 dager senere gikk de i land på øya St. Vincent i Karibien.

På kaia sto flere venner som hadde tatt turen med fly over Atlanteren for å møte guttene i mål.

Den store bragden ble feiret med stor salutt, før de startet sin øyhopping rundt om Karibien gjennom vintermånedene.

Hverdagen på båten blir svært ensformig ute på det åpne hav. I starten av etappene var det alltid en utfordring å komme inn i vaktrutinene, og gutta orket ikke alltid å gjøre så mye mer enn å se en film eller nyte et godt måltid.

– Alt tar lenger tid på havet, så bare det å lage middag kan være det eneste man gidder å gjøre når man ikke sitter vakt, spiser eller sover.

Selv om kryssing av hav vil by på mange ensformige timer med blikket i horisonten, blir det i følge de to 20-åringene vel så mye spennende å se når de først kommer i land et nytt sted. Der har de lært mye. Blant annet om vennskap, nye kulturer, og seilermiljøet langs havna, som blir omtalt av guttene som helt unikt.

– Vi langseilere har jo noe spesielt til felles. Uansett om det er jevnaldrende eller sekstiåringer har det alltid vært lett å ta kontakt.

Eilert forteller ivrig om alle de inspirerende menneskene de møtte på veien. Noen hadde til og med solgt huset sitt for å få råd til å følge sin lidenskap; å seile. Det ble inngått en rekke varige vennskap, som han for ett år siden hadde ansett som helt usannsynlige.

Innstillingen ble fort endret da de møtte mange med felles interesser, og gjennom månedene mellom de amerikanske kontinentene ble det mang en tur sammen med nye venner. En stor fordel, sier Eilert, som mener at alt er bedre når man er flere.

 

 

Har fullt ansvar for egen sikkerhet

Et år til sjøs byr på muligheten for mang en blodrød solnedgang, og utsikt over delfiner som hopper utenfor rekka.

Likevel har det ikke kun vært stille sjø på Eilert og Bror, men også et par sjøsprøyt i fjeset, som startet allerede før de forlot Oslofjorden.

– Omtrent 40 sekunder etter at vi kastet loss for første gang, da hørte vi at motoren slet. Det tok ikke mange sekundene før den døde. Heldigvis våknet den delvis til live igjen, og vi harket oss ut av fjorden første dagen.

Motorhavari var ikke den eneste nedturen som møtte guttene. Utfordringene sto nemlig i kø hele veien fra Karibien og tilbake. Eilert opplevde for eksempel å bli ranet på åpen gate, og da båten vendte snuta tilbake til Norge hadde gassen som sørget for oppvarming lekket, og det ble rå poteter og kald hermetikk hele veien tilbake til fastlandet.

Selv om det var lærerikt å måtte fikse problemer underveis understreker guttene at motorhavari var noe av det skumleste på hele turen. En seilbåt er ganske sårbar dersom det blåser opp til storm midt på havet.

– Det å fikse motor når båten ruller fra side til side og regnet fosser ned er ikke en situasjon man har lyst til å befinne seg i. Da begynner man å lure på hvorfor man ikke bare tok flyet til Karibien i stedet.

Mestringsfølelsen de sitter igjen med har likevel veid opp for utfordringene til sjøs, og Eilert mener de har vokst mye på turen alene over dammen. Han påpeker at det føles ekstra godt å ha klart å hanskes med en situasjon som potensielt er livsfarlig, særlig når de eneste som kan redde dem er dem selv.

– Seiling åpner for mye frihet, men problemet med frihet, er at man også får mye ansvar.

 

 

Dette skiller seg særlig fra tryggheten guttene var vant med som barn. Da var de kun mannskap om bord. Plutselig hadde situasjonen endret seg, og da de selv sto ved roret måtte de legge de gamle vanene til side.

Alene, ombord en liten båt, på et stort hav, hadde de kun ett valg for å overleve, og det var å vokse opp og gjøre en skikkelig jobb selv.

Det er altså ikke til å stikke under storseilet at en som ønsker å ta et friår til sjøs, også må være forberedt på motgang. Tilbake på land sitter guttene igjen med en hel del kunnskap om både sviktende mekanikk, uforutsigbare naturkrefter og øykultur.

Nå er det riktignok noen mindre fartsfylte studier som venter, og Eilert ser frem til å begynne på teater og drama i den lille Vestlandsbygda Volda. Der håper han på en rutinepreget hverdag frem til neste sommer.

Da er han kanskje lei rutinen, og det blir nok sannsynligvis en liten tur til sjøs igjen.